Helidalen i Laudal
I Helidalen, en mørk og avsidesliggende dal i Laudal, nå del av Lindesnes i Agder, hviler et gammelt sagn som fortsatt får folk til å kaste nervøse blikk over skulderen når de ferdes der etter mørkets frembrudd. For mange år siden, fortelles det, bodde en mann i bygda som brakte ulykke over gårdene. Han strøk fingrene over ryggen på kyr, og snart melket de bare blod, til fortvilelse for bøndene. Da lensmannen hørte om dette, bestemte han seg for å sette en stopper for galskapen (,).
Mannen ble arrestert og holdt vel forvart, men sambygdingene kom én etter én med historier om hans ugjerninger. Det ble snart klart at han var skyldig i mer enn bare kyrnes lidelse, og dommen var nådeløs: han skulle henges. En dyster dag ble han ført opp til Helidalen, der et tau ble kastet over en kraftig eikegren. Hele bygda samlet seg for å se på, men da mannens øyne begynte å bule under tauets grep, brøt latter og spott løs blant tilskuerne. I det øyeblikket kom en svart hund, stor som en ulv, stormende gjennom mengden. Med et voldsomt bitt skar den gjennom tauet og dro den halvdøde mannen med seg inn i skogens mørke, mens folk sto målløse igjen.
Siden den gang har Helidalen vært et urolig sted. Både presten fra gamle dager og andre som har våget seg dit i skumringen, forteller om en lurvete skikkelse med et rep løst hengende rundt halsen, stående side om side med en svart hund med glødende øyne. De dukker opp i tåken, bare for å forsvinne i løse luften like raskt. Om natten kan man høre et hyl, lik en ulvs, som bærer gjennom dalen, som om hunden fortsatt vokter sin herre – eller hans forbannelse (,).
Lokale advarer om å gå alene i Helidalen når mørket faller. Noen mener den hengte mannen aldri fant fred, bundet til dalen av bygdas spott og hundens mystiske inngripen. Andre tror hunden selv er en ånd, kanskje sendt for å hevne eller beskytte. Uansett hva sannheten er, ligger Helidalen der, stille og truende, med sine mørke trær og ekko av et hyl som aldri stilner.
Når tåken siger inn og månen kaster et blekt lys over Laudal, kan de modige som våger seg til Helidalen fortsatt skimte en skygge og en hund – eller høre ropet fra en sjel som aldri slapp fri.
Havejordsbakken
I Grimstad, der kysten møter skogene og gatene snor seg opp mot åsene, ligger Havejordsbakken – en bratt, smal vei mellom Vik og Ugland, hvor fortiden fortsatt kaster skygger. Lokale i Grimstad hvisker om uforklarlige hendelser på denne bakken, historier som har blitt trykket i Grimstad Adressetidende og fortalt i generasjoner. To beretninger, fra 1927 og 1966, har gjort Havejordsbakken til et sted få våger å gå alene etter mørkets frembrudd (,).
I juli 1927, som fortalt i Grimstad Adressetidende (14. juli), spaserte en mann fra Ugland ned Havejordsbakken en stille sommerkveld. Ved bakkens begynnelse la han merke til en dame i en lang, blek kjole som gikk ved siden av ham. Hun sa ikke et ord, men holdt følge, skrittene hennes nesten lydløse mot grusen. Mannen, nysgjerrig, prøvde å holde følge, men hun satte opp farten, som om hun ville unnslippe ham. Han gikk raskere, men til hans forferdelse begynte hun å virvle rundt, kjolen hennes flakset som tåke i vinden. Før han rakk å nærme seg, forsvant hun i løse luften, og bare en kald bris ble igjen der hun sto.
Nesten førti år senere, i desember 1966, rapporterte Grimstad Adressetidende (17. desember) om Ole Ågedal, en mann fra Vik, som opplevde bakken på en annen måte. En mørk vinterkveld, mens han gikk opp Havejordsbakken, hørte han skritt bak seg – tunge, jevne skritt som fulgte hans eget tempo. Han snudde seg, men ingen var å se. Hjertet banket, og han økte farten, men skrittene kom nærmere, som om noe usynlig jaget ham. Ole begynte å løpe, pusten hans dampet i den kalde luften, og først da han nådde toppen av bakken, stilnet lydene. Han sto der, alene, og kunne endelig puste lettet ut, men følelsen av å bli fulgt forlot ham aldri
Færvik kirkegård
På Tromøya, like utenfor Arendals kyst, ligger Færvik kirkegård, et stille sted omkranset av gamle trær og steinmurer. Etablert i 1878 med midler fra skipsreder O.B. Sørensen, bærer kirkegården på en historie som strekker seg tilbake til middelalderen. Men for lokale i Færvik er det ikke bare gravsteinene som vekker oppmerksomhet – det er skikkelsen som vises i skumringen, en kvinne med langt, mørkt hår som sitter på huk blant gravene (,).
Historien forteller om en ung kvinne som ble begravet på kirkegården på slutten av 1800-tallet. Noen sier hun var en tjenestepike fra en av Tromøyas gårder, forlatt av en sjømann som aldri kom tilbake fra havet. Andre hvisker om en tragisk død, kanskje knyttet til en storm som rammet kysten nær Bratteklev. Uansett hvem hun var, har hun blitt sett på Færvik kirkegård, sittende på huk ved en umerket grav, som om hun leter etter noe eller sørger over et tapt løfte.
Besøkende til kirkegården, særlig om kvelden, har rapportert om en urovekkende tilstedeværelse. En fisker som passerte forbi en sen høstkveld, så en kvinneskikkelse med langt, mørkt hår bøyd over en grav. Han trodde først hun var en sørgende, men da han nærmet seg, løste hun seg opp i tåken, og bare en kald bris ble igjen. Andre har hørt svake klynk eller lyden av grus som knaser, som om noen går mellom gravsteinene, men når de snur seg, er det ingen der (,).
Hurv skole i Froland
Froland er vel den plassen i Agder det er lettest og vanligst å se overnaturlige ting.
Hurv skole sto før på gården Rønningen i Hurv og da var det mye skrømt i huset. Læreren på skolen hørte det gikk i stua inne i skolens private leilighet, og når de sjekket om det var noe der, var det ingen folk var å se. Dette skjedde flere ganger, og elevene som hørte dette, var så klart veldig redde. Og det ga seg ikke.
Flere folk er og blitt sett og hørt på vei og gårder der. På gården til Jakob Gislesen ble det sett folk som kom gående fra butikken, for så å bare forsvinne i skumringen ved hagegjerde. Og en annen mann kom gående med håndkjerre og bare forsvant med samme hagegjerdet.
Krågedalen på Hidra
Her er det et merkelig skrømt. Nede ved bekken står en mann og graver. Om dagen kan du ikke se han, men når mørket faller på og månen titter frem kan du se han stå der mens han hviler seg mot spaden. Her har han stått lenge, ingen vet hvem han er og hvorfor han står der. Jakkebremmen er trukket godt opp i ansiktet og det svarte håret skjuler panna slik at du bare ser det hvite i øynene. Går du mot han og er stille, enser han deg ikke. De lokale sier han aldri snakker med noen, men at han vet hvem du er .
Kvislevannet
Vannet ligger ved den gamle postveien mellom Suldalen og Farvannet I Kristiansand.
Denne veien er fylt av historier og spøkelser. På slutten av 1800 tallet skulle Abraham Nodeland og Nils Augland gjøre julereise til Kristiansand for å handle inn til jula. Det var tidlig om morgenen og nydelig sledeføre. Turen gikk fint til de kom til Kvislevannet, Plutselig stoppet hestene og ville ikke rikke seg, og da så karene det. Ved veien sto ei hodeløs kjerring, med begge hendene utstrakt til siden, med et lys i hver hand. Kjerringa seig etter hvert ned i jorda mens lysene steg opp i lufta, før alt forsvant. Det var ingen merker å se, da hestene etter hvert begynte å gå og de kunne passere plassen.
Mandal kirke
Hver natt presis kl 12 når klokkene slo begynte det å romstere i kirka .Det larmet og var en plage for Mandals befolkning .Bråket sluttet ikke før daggry .Da fant de ut at de måtte få tak i presten og få presten ,den gudsmann, i kraft av sitt hellige embete og mane spøkelsene i jorden ,så det ble dødt og maktesløst for evig tid .Presis kl 12 på natten tredde presten inn i kirka og sa «kjød eller ånd -hvem eller hva det nu er ,så byder jeg dere i vår herres Jesus Kristi navn å gi seg til kjenne», ingenting skjedde .Kirka var rolig . Presten velsigna alle som hadde møtt opp for å se på og alle gikk fornøyd hjem. Men fra da av har det vært rolig i kirka.
Munkhula i Søgne
I 1538 kom det inn ei skute, sendt fra kongen, for å kreve inn skatter i Søgne. Båten kom inn i Torvefjorden, og ble møtt av flere folk. Blant annet Sterke Ulv og den veike Bård som kun kom for å se om Kongebåten hadde med seg en fange som de hadde hørt skulle befinne seg ombord. Fangen så de, en Munk, som Bård og Ulv ville ha til bygda, da presten de hadde nå, ikke var en god prest. Og han var Luthersk prest, som de mente var vranglære. De fant da ut at de måtte frigjøre munken. Samme natt snek Bård og Ulv seg om bord i båten og frigjorde fangen. De fant da ut etter hvert de måtte få Munken i virke. De fant en plass lengst inne i Hellersdalen, der det lå et lite hus. Her kunne Munken ta imot folk som ville prate og Munken kunne gå rundt å gi den siste olja om natta til folk som lå for døden. Da det var gått noen år fant de ut at de måtte lage ei ordentlig kirke, Lindås kirka, og den måtte være hemmelig. Plassen ble, forbi Lindås Varden, videre nordover til ei slette med ei svær helle. Her bygde de under helleren et rom der de kunne ha møte. Det ble bestemt at de skulle holde gudstjeneste hver mandag i kirka. Etter 2-3 år fikk Futen i Agder nyss om dette og fikk med seg kongsmenn for å finne Munken. Da futen og tre andre kongsmenn kom opp mot Gåspedalen, lå venner av Bård og Ulv klare, hoppet frem og hugde hode av alle fire. Det brant nå under føttene på munken, så det ble bestemt at han måtte rømme landet. Kongen sendte nye folk, og de fant til slutt de gjemte likene i Gåspedalen. De fant og ut at Bård og Ulv hadde vært involvert og de ble dømt til 2 års fengsel og fradømt all eiendom. Munken kom seg til Holland.
Men fred? Den kom aldri. På vei til Munkhula – den stien opp gjennom Hellersdalen, der steinene er mørkere og lufta tettere – spøker det. Ikke ett, men fire. De døde kongsmennene, eller åndene deres, vandrer der ennå, med hoder som ruller i buskene og skritt som ekkoer mot steinen. Du hører dem først: et sukk fra dalen, som om noen banker på en dør som ikke åpnes. Så skritt – tunge, nølende, som om de leter etter hodene sine. En av dem griper etter armen din, kald som gravjord, og hvisker på et språk du nesten husker: «Hvor er munken? Hvor er rettferdigheten?»
Mørkhusdalen
Mørkhusdalen, mellom Åmli og Søndeled.
Her sier sagnet at det var en pike engang som under meget triste forhold drepte sitt barn og gjemte det under huset. Du kan da på natta høre barnegråt. Det er også et problem at dørlåser/dørkroker går opp, og når du har lukket døra, lagt deg, går dørkroken opp igjen. Det har også vært gruver her. En gang da alle arbeidere var reist hjem, og formannen ble igjen i huset alene til over helga. Da han hadde lagt seg hørte han plutselig stemmen til en han kjente veldig godt. Han gikk ut for å sjekke, men ingen å se. Han la seg igjen og hørte da stemmen i gangen. Ut og se, men ingen der. Inn å legge seg og da var det noen som tok i dørhåndtaket. Han ble så redd at han løp ned til Simonstad, en halv mil borte, og der traff han mannen han hadde hørt prate utenfor huset, i lystig lag med resten av gjengen. En gjeng tømmerhoggere overnatta og der, og de hørte en komme gående, åpne kroken på døra, og ta i dørhåndtaket. De hev på kroken igjen, men kroken åpnet seg igjen. Slik holdt det på til morgengry.
Lensmann Ole Olsen
Ole Olsen, født på Refsnes i Grindheim, Tingmann og en fryktet lensmann i Bjelland. Hvis du kom i krangel med for eksempel naboen eller andre og det kom opp som sak for lensmannen gjaldt det da å ha han på din side. Da var du garantert å vinne, samme å galt det så ut. Derfor var han en fryktet og hatet lensmann. Han var gift med Randi, som han skilte seg fra. Noe som ble sett på som noe forferdelig på begynnelsen av 1800 tallet og gjorde at folket i bygda ble overgitt. Han angret seg snart og ville ha henne tilbake, men hun nektet. Ole gifte seg på nytt, men den 8 mars 1824 gikk både han og hesten gjennom isen og druknet. Han er siden sett flere plasser. På Bjelland Kirkegård kan en oppleve at han kommer gående mot deg, for så å legge handa på armen din, slik han alltid gjorde når han skulle prate med deg. Og på Hårtveitheia kan du oppleve at han kommer mot deg med ei mappe under armen og papir i lommene. Han er ikke farlig, men skremmer jo opp folk som møter han.
Sjusteinene
Sjusteinene, Liknes i Kvinesdal.
100 meter inn på Monanvegen kan du fremdeles se 2 steiner som er igjen etter de fryktede Sjusteinene. Her er det mange som har opplevd skrømt. Andreas Tønnesen forteller at en kveld han kom kjørende med hest og kjerre, stoppet hesten med Sjusteinene og ville ikke gå videre. Plutselig hoppet det en mann opp på kjerra og de begynte å kjøre igjen, og mannen hoppet av igjen og forsvant. Noen har kommet gående der for å se at det plutselig flammer opp langs steinene. Andre har hørt jammer og smell når de har passert. En har og sett flere ungdommer stå og danse der, og når han nærmet seg, forsvant de, som sunket i jorda. Andre har sett noe flagre i lufta, for så å forsvinne. Hesten måtte som regel tvinges forbi disse steinene. Sagnet sier at den første kirken i dalen skulle bygges her disse steinene ligger. Stein og tømmer var på plass, men på natta var alt flyttet til Liknes, der kirka står i dag. Unntatt de 7 steinene. Og et annet sagn sier det var her du kunne redde livet ditt hvis du var dømt til døden. Du måtte hoppe fra stein til stein, uten å ramle ned, Da var du reddet.
Skogtyven
En skogtyv, er en som vender tilbake fra dødsriket for å bringe lasta han har stjålet tilbake igjen. I Retterstøls skoger i Birkeland er det en skogtyv som har gått igjen lenge. Du kan høre han brøle på hesten og arbeider med lasta, men han kommer aldri frem. Du kan og høre han hakker i stokkene mens hest og last kommer inn mot Raundalen. På Retterstøl og Lauvrak har det vært mye hogst og gårds grensekrangling og her kan du høre han løfte på stein, ynker seg, klager og gauler. Er du der kommer lydene bare nærmere og nærmere før de forsvinner. Mellom Ormetjern og Bjelland er det en som blir sett titt og ofte. Her og hører en hest, last som glir, folk som roper, men ingen å se. De prøver det de kan med å levere tilbake stjålet skog
Sokneprest Esaias Hansen Bugge
Presten kom til bygda i 1647, og det var stor enighet i ettertid at han burde vært slått ihjel samme dagen han kom. Presten hadde tilrøvet seg eiendommen til Gunnstein Kyrvestad og i eiendoms konflikten tapte Gunnstein Kyrvestad i retten mot Bugge. Rettsaken ble så dyr at Gunnstein endte sitt liv i Amot. Som de sa, å stjele jord er den største synd, da det er som å stjele etter døden. Barnebarnet til Bugge erfarte at gammelt nag ikke slipper så lett og måtte selge gården et par generasjoner senere. I 1862 brant det på gården, og huset ble flyttet til der Gunnsteins Kyrvestad sitt hus sto før. Etter flyttingen spøker det i huset. Presten går igjen som en Byttegast (en som har stjålet land av andre og prøver å ordne opp igjen etter sin død) Man ser han i kåpe og krage der han vandrer rundt omkring i huset og prøver å ordne opp for det gale han har gjort. Han har og tatt en stor teig av Åkermennene i Finndalen. Det kan se ut som at det eneste han gjorde, var å tilrøve seg eiendom
Helbredende blod
Blod fra henrettede kunne helbrede epileptikere.
Steglefloti på Sordal i Bygland kommune. Her ble Sigurd Evensen Sordal halshugget etter drap på på Rannei Olsdatter og hodet hans satt på en stake den 5. november 1798.
Da setesdøl Sigurd Evensen Sordal ble halshugget i 1798 for å ha drept jenta Rannej Olsdatter, sprang mange sjuke kvinner fram og drakk av blodet. Det var slike som hadde nedfallssjuken (epileptikere), de trodde de skulle bli friske. De lot bare liket til Sigurd ligge på bakken. Skjærer og kråker sloss om liket. Blodet til en som var henrettet skulle hjelpe mot epilepsi.
Spøkelset i Spind
Blant de mest kjente spøkelser i Spind kan nevnes Gieru (Geiro) Farbrodt som for omkring. For et par hundre år siden skal han ha drept sin kone og tjenestegutt og deretter druknet seg i Bigsvann, eller som et annet sagn sier, skjært over sin egen hals, for så å forblø. Bigsvann ligger ved gården til Gieru.
Gieru var en rik mann på 1600 tallet. I 1605 må han betale en bot på 9 daler for å ha knivstukket 2 stykker. Og i 1617 en bot på 24 daler for å ha gjort ei jente gravid, da han var gift med ei anna. Han var en mann som var involvert i mye galt, det kan sees på størrelsen av bøtene. Jo mer galt du gjorde, jo høyere ble bota. Dette var en mann som ikke var til å spøke med.
Geiros lik ble funnet, og begravd på sognets kirkegård, men ettersom han tok sitt eget liv, ble han ikke begravd i vigslet jord. Etterpå spøkte han mellom Bigsvann og kirken. Ofte er han sett, men enda oftere hørt. Når du traff han, hengte han seg på skulderen på folk som gikk forbi nattestid, og mange bar bøtter fulle av stræl (gammelt trøndersk for bær, for eksempel blåbær) og du måtte da bære både han og bærene lenge og vel og høre på hans gjennomtrengende hyl før han slapp taket. Ingen ville prate om dette uhyre og det blir sagt at han vil spøke til dommedag. Han fikk og skylden for å være spøkelset som gikk igjen på Vassend. Her er han blitt sett med hode under armen, gående. Skrekken var så stor hos folk på Spindanger at de hogg et kors inn i en Fjellhammer, som skulle hindre Geiro å komme inn i hus og fjøs på gården. Korset står i fjellet den dag i dag.
Sorenskriveren på Toftenes
I Huggenvik, like utenfor Mandal, ligger gården Toftenes, et sted hvor fortiden fortsatt kaster lange skygger. For mange århundrer siden, da grensene mellom gårder ble markert med tunge byttestener i stedet for gjerder, bodde en sorenskriver på Toftenes. Han var en mann med makt, men også grådighet, og hans buskap beitet nær skogen i Huggenvik. For å utvide sitt land flyttet han byttestenene i skjul, og stjal jord fra naboen. Men i gamle dager var det å flytte en byttesten en synd som vekket de mørke kreftene, og de som gjorde det, fant aldri ro – verken i live eller etter døden (,).
Etter sorenskriverens død begynte uhyggelige ting å skje. På mørke kvelder, når tåken lå tett over Huggenviks skog, hørte folk i Toftenes hovslag mot grusen. En skyggeaktig skikkelse, en mann på en stor, blåaktig hest, ble sett galoppere nær stedet der byttestenene en gang sto. Øynene hans var tomme, og hesten snøftet som om den bar en tung byrde. Lokale bønder fortalte at han red i stillhet, men noen få hørte et svakt stønn, som om han angret sin ugjerning.
Da veien gjennom Huggenvik ble utvidet på 1920-tallet, ble sorenskriverens gjenferd sett oftere. Arbeidere som gravde nær de gamle byttestenene, rapporterte om en kald bris som feide over dem, selv på vindstille netter. En gammel kone fra en nærliggende gård hevdet hun så rytteren stoppe hesten sin og stirre mot skogen, som om han lette etter stenene han flyttet. Noen sa at jorden selv var forbannet, merket av hans svik.
Trippeldrapet i Gyland
Lørdagskveld 15 juli 1922 kl 2100 var Syvert Espeli på vei hjem til gården. Da han nærmet seg gården, kom kona stormet mot han. Med skjelvende stemme forteller hun at hun hører noen forferdelige skrik. Syvert tar med seg hunden og går mot stedet, men han kommer ikke langt før hunden kryper sammen med halen mellom beina og nekter å gå lengre. Så kommer det to skrik «gud hjelpe meg «og God help Me «Klokka to blir det atter stille.
På den mest avsidesliggende gården på Gyland, Gården Homme, finner Theodor Homme 40 år og Selmer 14 år og Johan Homme 19 år fra nabogården kl 1900 ut at de skal gå opp på Kalven å fiske samme kveld. Da de ikke kom hjem den kvelden,fant foreldrene til Selmer og Johan at de skulle ut lete etter de ved vannet Kalven neste dag. Der finner faren sønnen Selmer liggende i båten med hode under vann. Så fant de Theodor og Johan innviklet i fiskesnøret på bunn av vannet. Alle var enig om at det var en fiske ulykke.
En amerikaner med navnet Karl Johan Biktjørn skal ha tilstått 50 år senere at han drepte de, pga Theodor hadde vitnet mot han i en rettsak i Amerika for lenge siden. Men om det stemmer er det ingen som vet. Hva som skjedde der, er et mysterium.
Jon i Veddebakken
I Laudal, en stille bygd i det som en gang var Vest-Agder, snor veien seg opp gjennom Veddebakken, en bratt skråning omkranset av mørke skoger og gamle gårder. Her, i 1590-årene, red storbonde Jon på sin hest, en mann med makt og stolthet som få våget å utfordre. Men en skjebnesvanger kveld skulle bakken bli åsted for en tragedie som fortsatt hjemsøker Laudal ().
Jon, iført kappe og med blikket hevet, møtte en mann som bar en tung saltsekk på ryggen. Veien var smal, og Jon, som storbonde, krevde at den andre skulle vike. Men mannen, sliten og sta, nektet å gi etter. Ord ble til krangel, og i et øyeblikks raseri trakk Jon sverdet sitt og hogg til. Mannen falt livløs til bakken, blodet hans søkk ned i jorden ved Veddebakken, mens Jon red videre uten å se seg tilbake.
Siden den gang har Jon , eller Gråmannen som lokale kaller ham, blitt sett i bakken. På mørke kvelder, når tåken ligger tett over Laudal, høres hovslag mot grusen, og en skyggeaktig rytter i grå kappe galopperer forbi, bare for å forsvinne i luften. Under veiutbyggingen på 1920-tallet, da arbeidere sprengte og gravde i bakken, ble Gråmannen, også kalt Jon Skrømter, sett titt og ofte. Noen arbeidere fortalte om en kald bris som feide over dem, selv på stille netter, mens andre hørte et svakt rop, som om noen ba om tilgivelse
Stavetjønn i Vegusdal
Mellom Gjerustad og Fidjeland i Vegusdal, langs den gamle veien som snor seg gjennom Birkenes’ skoger, ligger Stavetjønn – et lite, mørkt tjern omkranset av tett gran og stillhet. Navnet er uskyldig nok, men lokale i Vegusdal unngår stedet når skumringen faller, for sagnene om tjernet er ikke for sarte sjeler (,).
For mange år siden, forteller historien, kom et fantefølge vandrende langs stien mot Stavetjønn. Blant dem var en gammel og syk fantekvinne, en byrde for gruppen som slet med å holde følge. Hun klaget og bremset reisen, og til slutt ble det bestemt at hun ikke kunne bli med lenger. Ved bredden av Stavetjønn tok de en grufull beslutning: kvinnen ble slått i hjel og kastet ut i tjernets mørke vann, hvor hun sank til bunns uten et spor.
Men Stavetjønn glemte ikke. Om kvelden, når tåken siger inn fra skogen, kan de som våger seg nær høre skrik – desperate, hjerteskjærende rop som bærer over vannet. Noen har sett skyggeaktige skikkelser stå ved bredden, ofte en ensom kvinne i filler, før hun løser seg opp i luften som om hun aldri var der. Veifarende langs Fylkesveg 291 har rapportert om å se noen gå langs stien, bare for å oppdage at ingen er der når de ser nærmere
Skrikene i Morvigfjorden
Morvigfjorden i Grimstad, en stille arm av Skagerrak omkranset av svaberg og tett skog, er et sted hvor naturens ro kan bli brutt av noe langt mer urovekkende. Når tåken siger inn over vannet og natten legger seg, høres det tidvis uhyggelige skrik som bærer over fjorden – desperate rop om hjelp som får blodet til å fryse. Lokale sagn forteller om to skikkelser som kaver i vannet under disige netter, som om de kjemper for å komme seg opp til overflaten, bare for å forsvinne i tåken ().
Historien spores tilbake til en tragisk hendelse i 1902, rapportert i Christiansands Tidende 21. april 1908. Tre ukonfirmerte ungdommer, fulle av ungdommelig overmot, dro ut på fjorden i en seilbåt. Men noe gikk galt. Båten kullseilte i det urolige vannet, og bare to av dem ble funnet – druknet, fanget i bølgene. Den tredje ungdommen var sporløst borte, som om fjorden selv hadde svelget ham. Hva som skjedde den kvelden, vet ingen, men Morvigfjordens mørke vann har aldri glemt ().
Siden den gang har fiskere og lokale rapportert skrik som ekker over vannet i nattens stillhet, som om ungdommene fortsatt roper etter redning. Når tåken ligger tykk, hevder noen å ha sett to skyggeaktige skikkelser som kaver i bølgene, armene deres strekkende seg opp i en stum bønn om hjelp, før de løses opp i disen. Den tredje ungdommen, den som forsvant, er aldri sett – men noen lurer på om hans nærvær fortsatt lurer i skrikene, usynlig, men alltid til stede.
Røedskleiva ved østre Røed gård
I Risør, der kysten møter bratte åser og skogene hvisker gamle hemmeligheter, snor Røedskleiva seg opp fra Østre Røed Gård mot Vormedal. Denne stille veien, omgitt av tett skog og steinete terreng, bærer på en mørk historie som fortsatt får folk til å unngå stedet etter mørkets frembrudd. For mange år siden ble en kramjente, en omreisende handelskvinde, drept her, og hennes skrik og jammer ekker fortsatt i natten (,).
Sagnet forteller om en ung kramjente som reiste gjennom Risør på 1800-tallet, med varer og penger i sekken sin. Hun var kjent for sitt smil og sine varer, men også for myntene hun bar på seg. En kveld, mens hun gikk opp Røedskleiva fra Østre Røed Gård, ble hun overfalt av en mann fra Vormedal. Han visste om pengene hennes og, i grådighet, hogg han henne ned i skyggen av trærne. Blodet hennes søkk ned i jorden, og sekken med mynter ble aldri funnet. Noen sier han gjemte den i skogen, andre at den ble kastet i en nærliggende bekk. Men siden den dagen har Røedskleiva vært hjemsøkt.
Folk som ferdes på veien om kvelden, rapporterer om uhyggelige lyder – svake skrik som bærer gjennom tåken, som om kramjenta fortsatt roper om hjelp. Jammer og klage høres fra skogen, og noen har sett en skyggeaktig skikkelse, en ung kvinne med langt hår, stå ved veikanten før hun løser seg opp i luften. En bonde fra Østre Røed Gård fortalte om en natt da han hørte en stemme som gråt nær Vormedal, men da han snudde seg, var det bare vinden som raslet i løvet. Folk som har passert her har blitt så skremt av høye skrik at de nektet å spasere alene etter solnedgang.
Spøkelseshistoriene fra Moland
I Sør-Audnedal, der åsene møter kysten i Lindesnes, ligger Moland – et område rikt på gårder, skoger og historier som får blodet til å fryse. Fra Hetlandsbråtet til Molandstveit, Haven og Osestad hvisker lokale om skrømt, uforklarlige lyder og skygger som aldri finner ro. Disse fortellingene, vevd inn i bygdas historie, har gjort steder som bekken ved seterveien og løa på Molandstveit til steder folk nøler med å nærme seg etter mørkets frembrudd (,).
Hetlandsbråtet: Skrømt i Bekken
Langs den gamle veien til Tjorteland, ved Hetlandsbråtet, renner en bekk som en gang var beryktet for skrømt. En kveld kom Emil Udland kjørende med hest og vogn fra Tjorteland. Da han nådde bunnen av bakken, stanset hesten brått, som om en usynlig kraft holdt den tilbake. Den steilet og styrte mot grøfta, uansett hvor hardt Emil dro i tømmene. Til slutt måtte han ta hesten i bislet og leie den hjem, skjelvende og svett. Hesten spiste ikke på tre dager, som om den hadde sett noe menneskeøyne ikke kunne fatte. En annen mann, som gikk samme vei, følte plutselig en tung bør presse mot ryggen, som om noen usynlig klatret opp på ham. Børen forsvant først da han nådde Storåkeren på Moland, men følelsen av å bli fulgt ble værende. Underlige lyder – klynk, knatring eller svake skritt – har blitt hørt i bekken, og i gamle dager var folk så redde at de unngikk Hetlandsbråtet etter solnedgang. .
Molandstveit: Skyggen i Løa
På gården Molandstveit, nær Osestad, skjedde en tragedie i 1865 som fortsatt kaster skygger. Søren, sønn av Søren Larsen og Siri Olsdatter, gikk en kveld opp i løa for å se til dyrene. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde, men han ble funnet død, kald som jorden under ham. Siden den gang har løa vært et sted for uro. Bønder som arbeidet der om kvelden, rapporterte om knirkende bjelker, som om noen gikk over gulvet, eller en kald bris som feide gjennom, selv når dørene var lukket. En gammel kone fra gården hevdet å ha sett en skygge stå i hjørnet av løa, som om Søren fortsatt passet på dyrene sine. Lokale unngikk å gå alene til løa etter mørkets frembrudd,
Haven: Tor og Ragnhilds Rasling
På en plass kalt Haven, ikke langt fra Moland, utspilte en annen mørk historie seg. Tor og Ragnhild, et forlovet par kjent som notoriske tyver, planla sitt bryllup med stjålne rikdommer. Tor, redd for at noen skulle stjele pengene deres, gravde dem ned i Haven før seremonien. Men på bryllupsdagen ble begge drept – noen sier av sinte naboer, andre av en forbannelse over deres tyveri. Siden den gang har folk hørt en forunderlig rasling i Haven, som om noen rister penger i en bøtte. Turgåere som passerer stedet om natten, har sett svake skygger bevege seg mellom trærne, som om Tor og Ragnhild fortsatt leter etter sin tapte skatt. Lokale legger en kvist eller stein på bakken for å unngå å vekke deres vrede, og advarer om å grave i jorden nær Haven, av frykt for å forstyrre de døde.
Osestad: Den Hodeløse i Kjørran
På Osestad, nær Molandstveit, er det en brønn som bærer en dyster historie. En mann druknet der under mystiske omstendigheter, og siden har han blitt sett som en hodeløs skikkelse vandrende i Kjørran, et område nær gården. Om natten, når tåken siger inn fra kysten, har folk rapportert om en skygge som beveger seg sakte, uten hode, som om han søker etter det han mistet. En bonde fra Osestad fortalte om en kveld da han hørte et lavt klynk nær brønnen, og da han snudde seg, sto den hodeløse skikkelsen bare noen meter unna, før den forsvant i mørket. Lokale unngår Kjørran etter solnedgang
Spokelseshistorien fra Lande
Lande, en stille strekning langs veien mellom Skindersmoen og Nygaard, nær Volleberg i det som tidligere var Søgne og nå er del av Kristiansand, bærer på et rykte som får selv de modigste til å tenke seg om før de ferdes der etter mørkets frembrudd. Langs denne veien, hvor elven Søgneelva renner i nærheten, fortelles det om en stor, skyggeaktig skikkelse som hjemsøker de som våger seg ut alene, særlig i de mørke høstkveldene (,).
En historie fra lokalmiljøet beskriver en mann som en natt gikk langs veien på Lande. Plutselig kjente han en tung vekt på ryggen, som om en usynlig skikkelse hadde kastet seg over ham. Med økende panikk merket han at noe dro ham mot elvens mørke vann, som om det ville trekke ham ned i dypet. I desperasjon ba han for livet og begynte å resitere Fader vår, ordene tumlende ut i natten. Da løsnet grepet, og skikkelsen forsvant som tåke i vinden. Skjelven kom mannen seg opp på veien igjen, men i et øyeblikk av lettelse slapp han ut en strøm av eder. Øyeblikket etter var skikkelsen tilbake, tyngre og mer insisterende, og dro ham igjen mot elven. Med hjertet i halsen ropte han til Gud om hjelp, og denne gangen forsvant skikkelsen for godt, etterlatt bare stillheten og elvens svake brus.
Lokale sagn antyder at denne skikkelsen kan være en urolig ånd, kanskje knyttet til en tragedie ved Søgneelva, som renner nær Lande (). Noen mener at bønner som Fader vår har kraft til å drive bort slike vesener, men eder og banning vekker deres vrede. Reisende langs veien rapporterer fortsatt en følelse av uro, som om noe lurer i skyggene, klar til å gripe fatt i dem som viser svakhet.
Kløckers hus
På Tyholmen, Arendals historiske hjerte, står Kløckers hus – et praktfullt bygg fra 1700-tallet som en gang var hjemmet til den velstående kjøpmannsfamilien Kløcker. Med sine knirkende tregulv, gamle møbler og velbevarte regnskapsbøker, bærer huset på århundrer med historie. Men som mange av Tyholmens gamle hus, sies det å være hjemsøkt, og det er frøken Kløcker, kjent for sitt nøye øye for økonomi, som fortsatt gjør sitt nærvær kjent (,).
En som jobbet i huset forteller om en kveld han var alene i andre etasje, opptatt med å låse opp en av de mange dørene – et puslespill av låser som krever tålmodighet. Plutselig hørtes tydelige fottrinn som kom opp trappen, tunge og målbevisste, ikke bare knirking fra gammelt tre. Han stakk hodet ut for å hilse, men gangen var tom, dørene låst, og ingen var å se nede i første etasje. Stillheten som fulgte var tyngre enn før, som om noen fortsatt lyttet fra skyggene.
Noen uker senere, mens han åpnet et innebygd klesskap i gangen i andre etasje, veltet en kraftig duft av tung dameparfyme ut – en søt, nesten kvalmende lukt som ikke hørte hjemme i et skap fullt av gamle bøker og støv. En kald følelse løp nedover ryggen hans; skapet hadde aldri luktet slik før, og ingen kunne forklare hvorfor parfymen kom så plutselig. Lokale sagn peker mot frøken Kløcker, som kanskje fortsatt vokter sine eiendeler.
Frøken Kløckers soverom, nå omgjort til bibliotek, er et rom mange nøler med å oppholde seg i alene. Noen ansatte og besøkende har rapportert en følelse av å bli iakttatt, eller svake lyder som om noen rasler med papirer – kanskje frøken Kløcker som sjekker regnskapet sitt. For å lette stemningen ble det en vane å banke på døren og si, «Unnskyld, frøken Kløcker, det er besøk,» til skrekkblandet fryd for gjestene. Noen hvisker også om tre ugifte søstre og en bror som bodde i huset, men hvem de var, og om de deler frøken Kløckers vandring, forblir et mysterium.
Vågå i Lindesnes
I Våga, et stille område i Lindesnes, Agder, står et gammelt hus som har fått ry for å være hjemsøkt. Historien er fortalt av Gabriel Oftebro (1845-1938), en lærer og kjent historieforteller fra Spangereid, som selv opplevde det uforklarlige i dette huset. Våga, nær kysten og omgitt av bølgende åser, bærer på en fortid hvor gamle sagn og mystikk fortsatt lever i skyggene ().
En kveld besøkte Gabriel Oftebro huset og satte seg ned i stua sammen med fruen i huset for å prate. Samtalen fløt lett, men da de gikk ut på kjøkkenet for å hente noe, stivnet de begge. En kvinneskikkelse, kledd i bleke, gammeldagse klær, sto plutselig midt i rommet. Hun så seg rolig rundt, som om hun lette etter noe, før hun uten et ord løste seg opp i luften. Gabriel og fruen sto målløse, men ingen av dem kunne forklare hvem kvinnen var eller hvorfor hun dukket opp ().
Forrige eiere av huset fortalte om enda mer urovekkende hendelser. En natt lå de i sengen på loftet da de hørte tunge skritt og lyden av en haug med planker som ble slept over gulvet. De kunne tydelig høre plankene bli stablet opp mot veggen, etterfulgt av et dunk da døren til soverommet ble åpnet. Til deres skrekk ble sengen deres dratt ut midt i rommet, som om usynlige hender tok tak i den. Men da de stirret ut i mørket, var det ingen å se – bare stillheten og kulden som fylte rommet etterpå.
Lokale i Våga hvisker om at huset står på en tomt der noe vondt en gang skjedde, kanskje et svik eller en tragedie som bandt en sjel til stedet. Noen mener kvinnen på kjøkkenet var en tidligere beboer, fortsatt bundet til hjemmet sitt, mens plankelydene kan være et ekko av en gammel ulykke eller arbeid som aldri ble fullført. De som våger å tilbringe natten i huset, rapporterer om knirkende gulv, kalde drag, eller en følelse av å bli iakttatt, særlig på loftet.
For å blidgjøre ånden, legger noen en liten stein ved dørterskelen før de går inn, en tradisjon som minner om andre ritualer i Agder. Men selv Gabriel Oftebro, som fortalte historien med sin rolige lærerrøst, skal ha sagt at noen hus aldri slipper fortiden sin fri. Når tåken siger inn fra kysten og natten legger seg over Våga, kan man nesten høre ekkoet av planker som stables eller se et glimt av en skygge på kjøkkenet – en påminnelse om at noen fortsatt vandrer i det gamle huset.
Savannskjerring på Ålefjær
På denne bro, som går over Gudmundsbekken i svingen på Ålefjær, er det en gammel dame som går igjen. Der hun viser seg, skal det ha vært en person som ble kjørt i hjel for mange år siden. En sjåfør (ref Fædrelandsvennen 16 desember 1946 side 2) holdt på å gjøre det samme, for ikke lenge siden, da han ville vike for den gamle kjerringa som plutselig sto bøyd i veien foran han.
Siden, kan Fædrelandsvennen fortelle, at andre sjåfører har tatt lærdom av dette og bare kjører på uten å stoppe når de treffer henne. Det har vært mange som har sett henne på broa og kan bekrefte dette.
Madshaven bo og dagstilbud
Her spøker det slik at ledelsen på Madshaven har tilkalt 3 stk ånde utdriver. Dette ble en så stor sak at det kom opp i Spørretimen på stortinget om staten skal betale for slikt. Hendelsene på Madshus er at det er blitt observert en munkelignende skikkelse som går rundt i huset. De ansatte har sett ting flytte på seg og lyset ble slått av og på. Tv slo seg av og på og skiftet kanal av seg selv. Det har og blitt observert folk i senga, gjerne mens du selv ligger i senga. Vannet i bassenget skiftet fra kaldt til varmt, uten at noen hadde rørt noe.
Kommunen selv sjekket det elektriske anlegget om det kunne være noe galt da flere apparater som slo seg på og av og at temperaturen i svømmebassenget gikk opp og ned. De ansatte er livredd for å jobbe om natta. De fikk hodeverk og var engstelig for å gå alene på bygget.
Det ble så kalt inn Ånde utdriver Bernt Egil Albrechtsen som skulle drive disse åndene vekk
Ånde utdriver mener at det går en sti under huset der åndene vandre.
Ånd utdriver sier selv at de fikk alle åndene ut på et jorde, men da de mistet jobben, måtte de sende de tilbake til huset.
Vigeland hovedgård
I den lune, Vennesla, der Otra-elva slynger seg som en sølvslange mot de grønne åsene og granene hvisker om tider da engelske lorder kastet flue mot laksen i fossen, troner Vigeland Hovedgård som et hvitt minne mot himmelen. Bygningen, reist i 1847 på ruiner av den gamle hovedgården – med empirelinjer og sveitserstil som folder seg ut som et åpent brev mot elva – var en gang et landsted for engelske lakselorder, de med fluesnøre og frakk av tweed, som kom seilende inn fra Skagerrak for å fange mer enn fisk. De drakk portvin i Kongesalen, der kong Oscar II selv spiste middag i 1891, og lo over historier om fluer som fløy lenger enn løftene deres. Men under de høye vinduene og de polerte gulvene bor en sorg som aldri ble fisket opp. En tjenestepike som fulgte med fra havna, men aldri dro tilbake.
Hun het kanskje Eliza, eller bare "Piken" i de gamle dagbøkene som ingen leser lenger. En ung kvinne fra kysten, med øyne som fjordens dyp og hender som tjente ved bordet uten å spørre om lønn. Hun kom med lordens følge, en av de engelske gjestene som leide gården for sesongen, og falt for en av dem – en lord med smil som silke og løfter som bølger. Han svor ed ved elva, ga henne en ring av sølv fra hans eget land, og lovet å ta henne med hjem når laksen var fangstet. Men lordene seiler videre. Han dro med skipet sitt, ringen solgt for vin i Kristiansand, og lot henne stå alene ved brygga, med et hjerte som brast som en flue mot stein. Kjærlighetssorgen tok henne sakte. Hun forsvant ved århundreskiftet, en natt da månen hang lav over Otra og elva sang lavt om druknede drømmer. Noen sier hun kastet seg i fossen, andre at hun gled inn i veggene selv, bundet til gården som tjente henne så trofast. Kroppen? Aldri funnet. Bare et ekko av skritt i trappene, og en duft av saltvann og villblomster som siver inn uten vind.
Nå er Vigeland et sted for bryllup og fester, med selskapslokaler som rommer hundre gjester og en restaurant der Løa en gang brant i 2017, men steg opp igjen som en fugl fra asken. Men når solen siger bak Høgelandsfjellet og lysene dimmes i Kongesalen – den store hallen i andre etasje med håndmalte tapeter fra kongens besøk, der vekkerklokkene tikker som hjerter i dvale – kommer hun. Tjenestepiken. Ikke i sinne, men i lengsel. En skygge i grå kjole, med hår løst som tang i bølgene, som glir gjennom rommene som om hun fortsatt dekker bordet.
Det begynner med lyset på loftet. En gjeng står utenfor, kanskje en brudefølge eller en gruppe turister som ler over historier fra Vigeland Brug – det gamle sagbruket som startet med en kontrakt i 1620 og bandt gården til industriens puls. Alarmen er på, dørene låst med jern som ikke ruster, men plutselig: et flakkende lys oppe i loftet, der gamle kofferter støver og flueboksene fra lordenes dager ligger glemt. En av dem går inn igjen, nøklene raslende i hånden, slår av lyset med et klikk som ekkoer ned trappene. Han kommer ut, pusten kort, og de ler nervøst. Men før ordene rekker å falle, slår lyset seg på igjen. Lysere. Som om hun tente det selv, med fingre som lengter etter varme.
Ting forsvinner uten forklaring. En brudesjals som ligger på bordet i Kongesalen etter en fest, borte som dugg for solen. En ring fra en forlovelsesmiddag, funnet i en skuffe hun aldri åpnet. Og etter tilstelninger – når latteren dør ut og glassene står tomme – hører du det: skritt i andre etasje. Letne, nølende, som om hun går fra rom til rom, leter etter en dør som leder ut til brygga. Ikke tunge skritt. Ikke rasling av lenker. Bare et sus, som kjolen hennes mot gulvet, blandet med et sukk som lød som et navn: hans navn, lordens, eller bare "hvorfor".
Folk sier hun er bundet hit av sviket – elva som tok hennes tårer, gården som tok hennes tjeneste. Eller at hun vokter stedet mot nye sorger, som om hennes egen lengsel er et skjold mot andres. Nå, når Vennesla sover og Otra synger sin evige vise, legg de ut en villblomst ved loftstrappa. En hvit en, for uskyld. Og hvis lyset slår seg på, hvis skrittene kommer ned trappene, ikke løp. Bare visk: «Han kommer ikke tilbake, pike. Men du kan.» For hun lytter. Og hvis hun svarer – med et sukk fra loftet – kanskje hun finner ro. Men hvis ikke... da forsvinner din ring neste gang. Og du blir den som leter.
Men gå ikke alene til Vigeland etter mørkets frembrudd. For noen landsteder er for vakre til å forlate. Og noen piker? De tjener evig.
Søgne kirke
I den gamle, vindhviskede Søgne gamle kirke, der bindingsverk fra 1580-tallet står som et skjelett mot grå himmel og gravhaugene på Gimlemoen hvisker om krigere som aldri fant ro, er det ikke bare salmer som ekkoer gjennom veggene. Her vokter hun. Den Blå Damen. Ikke en som skremmer med skrik eller skygger, men en som lytter. En som banker på døra til de døde, for å høre om de har det godt. Hun har selv sagt det, i en hvisking som bare noen hører: «Oppgaven min er å passe på dem. På kirkegården, i gravkjelleren. Å beskytte dem fra levendes larm.» For hun prater med de døde, står ved gravsteinene og lytter til sukk som ingen levende fanger. Hun er vokter, ikke hevn. Men natten i Søgne er aldri stille.
Hun kommer i blå kjole, gammeldags fra 1700-tallet, med kremfarget kant som en krage av blekt lerret, og håret oppsatt i en knute – mørkeblondt, lyst som måneskinn på elva. Ikke et spøkelse som flyr eller rasler med lenker. Hun går. Sakte, med skritt som ikke lager lyd, men etterlater en kulde som biter i knoklene. Hun er sett i kirken, på kirkegården, mellom kirke og toalettene – der grusveien snor seg som en sti mot det usagte. Men hun viser seg bare for de som ikke leter. For de som trenger henne.
Det var en søndag i vår, da et ungt ektepar døpte sitt første barn i Søgne gamle kirke. Vannet dryppet fra pannen til den lille, salmene steg mot taket der renessansealtertavlen fra 1665 stirret ned med øyne av gull. Etter gudstjenesten stilte familien seg opp i skipet – foreldre, besteforeldre, onkler og tanter, med smil og blomster i hånden – for å ta det perfekte bildet. Solen sildret gjennom de høye vinduene, lyset danset som støv mot veggene, og kameraet klikket. Ingen merket henne. Ingen kjente henne. Men da bildene kom tilbake fra fremkallingen, sto hun der: Den Blå Damen, midt imellom onkelen og bestemoren, med kjolen blå som fjordens dyp og øynene... øynene var vendt mot barnet, som om hun velsignet det stille. Familien stirret, hjertene hamrende. «Hvem er hun?» hvisket de. Men kirken svarte ikke. Bare et ekko av latter, svakt, som om hun hadde smilt for kameraet.
Et annet bryllup, en junidag med blomster i lufta og ringene som glimtet som løfter, endte med et bilde som ingen glemte. Paret sto ved alters, kyssende under galleriet fra 1726, med gjester som klappet og smilte. Kameraet fanget øyeblikket – og henne. I bakgrunnen, på en stol som ingen hadde sittet i, satt Den Blå Damen. Gammel, men tidløs, med kjolen foldet pent og øynene rett i linsen – som om hun stirret gjennom tiden selv, som om hun sa: «Jeg ser dere. Jeg vokter ed.» Brudeparet lo nervøst først, men natten etter drømte de det samme: en blå skygge ved sengekanten, som strøk hånden over ringen deres og mumlet: «Hold løftet. Døden hører alt.»
Snekkerne husker det best. To karer fra bygda, med hender fulle av sagflis og øyne som hadde sett nok av gamle vegger, satt utenfor kirken en ettermiddag i august. De tok en røykpause, mens de ventet på presten – skulle fikse taket på sakristiet fra 1743, der gravkjelleren ligger under koret som en hemmelighet under gulvet. Solen hang lav, elva suset lavt, da de så henne: en dame bøyd over en gravstein, fingrene strøk over inskripsjonen som om hun leste et brev fra de døde. Hun reiste seg, kjolen blå som en glemt himmel, og kom bort til dem. «Kan jeg komme inn?» spurte hun, stemmen myk som mose, men med en vekt som fikk sigarettene til å falle fra fingrene deres. «Jeg har et ærende i gravkammeret.» De nikket, målløse, og fulgte henne med blikket mens hun gled inn gjennom porten.
De ventet. Ti minutter. Tjue. Hun var lenge borte. Til slutt, med en følelse av kulde som krøp opp ryggen, gikk de inn for å se etter. Der, ved trappa ned til kjelleren, steg hun opp – fra mørket under koret, der kister hviler i stillhet. «Jo,» sa hun før de rakk å spørre, «de har det bare bra der nede. Men jammen måtte jeg banke lenge før jeg fikk svar.» Lysene i kirken flimret, sluknet, som om de lyttet til henne. Mørket falt, tungt som et slør, men hun gikk rolig gjennom det, rett mot sikringsskapet ved veggen. «Her er det,» sa hun, pekte på en bryter med en hånd som ikke skalv. De snudde seg, hjertene hamrende. Tomt rom. Bare ekkoet av skritt mot steingulvet, og en duft av einer som sivet inn uten ild.
Hun er vokter, sier sagnet. Beskytter de døde fra levendes larm – fra latter som ekkoer for høyt, fra skritt som stamper over gravene, fra tiden som river i minnene. Og prestene? Fra 1714 til 1769 tjente Daniel Schive og onkelen Tom her, menn med rykte som svovel: eiere av Svarteboka, den forbudte kodeks som bandt dem til det overnaturlige. De kunne mane frem ånder, jage onde krefter med ord som rev i lufta, og Daniel... han kastet ingen skygge, hvisker folk. En skygge solgt i Wittenberg for kunnskap som brant. Kanskje de kalte henne frem. Eller bandt henne hit. For i Søgne gamle kirke, der kor fra 1643 hvisker om gamle edbrudd, er døden ikke stille. Den har en stemme. Blå som fjorden.
Men hvis du vil se henne – virkelig se – gå rundt kirken syv ganger ved midnatt, når månen henger lav over gravhaugene og elva synger lavt. Bank hardt på en gravstein, tre slag, som en dør som åpnes. Da kommer hun. Med kjolen blå og øynene fulle av spørsmål: «Har de det bra? Har de det bra nede?» Svar ærlig. For hvis du lyver, hvis larmen din er for høy... da banker hun tilbake. Ikke på steinen. På ditt hjerte.
Men gå ikke alene. For Den Blå Damen vokter ikke bare de døde. Hun vokter stillheten. Og i Søgne er stillheten evig.
Tannlege Odd Skaug Syvertsen
Odd forteller selv at på loftet føler han seg usikker og utrygg. Han får fort en fornemmelse av at han ikke er alene. Det er så nifst at han helst ikke vil gå opp på loftet. Inne i huset er det blitt sett ei dame med oppsatt hår på kjøkkenet, og 2 menn inne i stua. Men på loftet er det en mann, mellom 50 og 70 år med trill runde briller som vandrer rundt. Personene likte ikke at Odd bygde om loftet til kontor og derfor plager de Odd.
Solborg hotel
I den hvite, saltvindsveide Mandal, der Sjøsanden stranden krøller seg som et åpent brev mot Skagerrak og gamle skipsredere hvisker om laster som aldri kom i land, ligger First Hotel Solborg som en stille vokter i Neseveien. Det er Norges sørligste hotell, reist i 1950-tallet på ruiner av en pensjonat som en gang lokket turister med sjøutsikt og hemmeligheter, men under de lyse veggene og de moderne rommene bor en skygge som aldri sjekket ut. Rommene hopper over 13 – fra 12 til 14, som om nummeret selv er et tabu, en dør som aldri åpnes. For det er der det skjedde. Den hendelsen som ingen nevner høyt, men som nattvaktene flykter fra.
Gjenferdet heter ikke noe. Han trenger ikke. Folk kaller ham bare Mannen i hatt og frakk – en skikkelse fra Mandal av en annen tid, kanskje en skipsreder fra 1800-tallet som mistet alt i en storm utenfor odden, eller en gjest som døde alene i rom 13 en desembernatt, med glasset halvfullt og hjertet stanset midt i et pust. Han går ikke. Han glir. Om nattetider, når resepsjonen tømmes og neonene slukner, hører du ham først: skritt i gangene, tunge som støvler mot gulvplanker, blandet med raslet av frakk som flagger som et seil i bris. Han er kledd for en reise han aldri fullførte – en bredkantet hatt trukket ned over ansiktet, en frakk av ull som lukter av regn og røyk, og under den, øyne som to hull av saltvann og anger.
Hendelsen skjedde en stormnatt i 1980-tallet, før hotellet byttet navn og malte over skygger. En nattvakt, ung og ny, gikk opp til rom 13 for å sjekke en klage på risting – gjester som klaget over skritt over hodet. Døra sto på gløtt, lyset flimret som et øye som blunker. Inne satt han: Mannen i hatt og frakk, ved vinduet som stirret ut mot Sjøsanden, ryggen krummod som om han ventet på en båt som aldri kom. Vakten ropte, stemmen brøt som bølger mot brygga. Skikkelsen snudde seg sakte – ansiktet halvveis borte i skygge, men munnen åpnet seg i et sukk som rev lufta ut av rommet. Vakten skrek, løp ned trappa, og rommet? Det var tomt neste morgen. Men siden den natten nekter vakten å gå alene. «Han ser deg,» hvisker de i pauserommet. «Han venter på at du skal åpne døra.»
Han ses oftest der, i rom 13 – eller det som nå er 14, med tapetet falmet og senga som står skjev mot veggen, som om noen nettopp reiste seg fra den. Gjestene som booker det, våkner med følelsen av å bli stirret på, en hattkant i hjørnet av øyet, et rasle av frakk som stryker mot døra. Resepsjonsjefen, ei kvinne med øyne som har sett for mange innsjekkinger, prøvde det selv en gang – overnattet der for å bevise at det var bare rykter. Hun la seg med bibelen under puten, lyset på og døra ulåst. Klokken 02:37 kom skrittene. Tunge, nærmere, nærmere. Hun satte seg opp, hjertet hamrende som en ankerkjede. Tomt rom. Men i speilet? En skygge av en hatt, et glimt av frakk, som forsvant da hun blunket. Hun sov ikke mer den natten. «Han var der,» sier hun lavt nå, fingrene strøk over nøkkelen til rom 13. «Men han ville ikke bli sett. Bare... husket.»
Nattvaktene flykter fra ham. De går to og to, med lommelykter som flimrer som fyrtårn, og unngår rom 13 som en forbannelse. Han vandrer hotellet – ned gangene mot resepsjonen, opp trappene til loftet der gamle kofferter støver, og alltid tilbake til rommet. Ikke i sinne. I lengsel. Som om han venter på en regning som aldri ble betalt, eller en kjæreste som aldri kom ned til brygga. Og om du booker der, når Mandal sover og bølgene slår mot Sjøsanden som en evig klage, lukk ikke døra helt igjen. Legg en mynt fra 1800-tallet på nattbordet, hvis du har en – for ferden hans. Og klokken 02:37, hvis skrittene kommer, ikke stirr. Bare visk: «Velkommen hjem.»
For Mannen i hatt og frakk sjekker aldri ut. Han venter bare på neste natt. Og neste dør som åpnes. For evig.
Kraftstasjon Skjerka
Under bygging av kraftverket, var det en person som så ei svartkledd kvinne spaserende mot tunellen som plutselig gikk opp i røyk. Personen sluttet i jobben fort og episoden ble oppfattet som skrømt. Men nå, forteller fedrelandsvennen 2 desember 1931, har hele arbeidstokken sett henne. Det skal vise seg som en uhyggelig svartkledd kvinne med en svart klut på hodet som spaserer mot tunnelen på kvelden. Man kan og se henne oppe på selve fjellet over tunnelen. Da det er snø og hun er lett å se fins snø og spor i snøen, selv om alle ser henne. I bygda er det 3 løsninger på hvorfor hun går igjen. Nr1 det varsler ulykke Nr2 det er en gammel byttesteinsbytter som går igjen og Nr3 er at her er det mye gull og sølv i fjellet.
Nomelands loft
Nomelands loft sto før på Nomeland i Valle og er bygd rundt 1580.
En vekter sitter på stabburstrappa utenfor Nomelands loftet. Plutselig hører han noen som stiger ut av en seng oppe på det øverste stabbursloftet og lyden av tresko som går over gulvet og ned trappa på andre siden. Vekteren går rundt for å sjekke, men der er det ingen. Det fins heller ingen seng på loftet og loftsluka var låst
Sagnet sier at Vonde-Åsmund forlovet seg med ei dame fra Nomeland og før de ble gift ble Vonde-Åsmund sendt i krig. Jenta lovet å vente på Vonde-Åsmund og årene gikk. Etter 7 år ble jenta lovet bort til en gardskar fra Nomeland. Men samme dag de skulle gifte seg vendte Vonde-Åsmund tilbake igjen. Han fikk rede på giftemålet og sprengte flere hester på vei opp og rakk akkurat før vielsen å ta med seg bruda hjem. For å bøte på det lovte Vonde-Åsmund å bygge et loft som ingen hadde sett maken til. Ble det ikke så, skulle Vonde Åsmund brenne det ned igjen. Det ble på tre etasjer og godkjent av Vonde-Åsmund. Så er det Vonde Åsmund som til enhver tid sjekker om huset er slik han lovet?
Gamle Møglestu skole
I den lille, vindpiskede Lillesand, der Tovdalselva munner ut som en sølvslange mot Blindleia og eikene langs veien hvisker om tider da skipsredere telte gull i nattemørket, ligger Gamle Møglestu Skole som et ekko av en glemt storgård. Bygningen, med sine empirevegger fra 1806 – reist av skipsreder Steener Steenersen etter den store branden i 1805 – har sett mer enn lekselesing og skoleklokker. Den har sett skatter gjemt i jorda, som ryktene sier kom med skuten Orion fra fjerne farvann, og en madam som aldri slapp taket i myntene sine. Madame Steenersen, enke etter Steener, arvet gården i 1828 og voktet den som en drage over sitt gull. Sparsommelig? Hun var som stein mot vann – ingenting slapp gjennom fingrene hennes. Og da hun døde, tok hun hemmelighetene med seg inn i mørket. Eller nesten.
Loftet på Gamle Møglestu er hjertet av det hele. Et støvete rom under taket, med bjelker som knirker som gamle bein og et lite, rundt vindu som stirrer utover markene som et øye som aldri blunker. Det er der hun sitter, madam Steenersen, i sin sorte kjole med krage stiv som en gravstein, håret oppsatt i en knute så stram at den trekker ansiktet hennes i rynker av evig beregning. Hun glatter pengesedler med et strykejern – gammeldags, av jern og varme som kommer fra ingen steder – og teller dem i bunker, ett, to, tre, som om hver seddel er en sjel hun har samlet inn. Ikke for å bruke dem. For å vokte dem. For evig.
En tidligere elev husker det som en drøm hun aldri våknet fra. Det var en sen ettermiddag i 1970-tallet, da Møglestu husmorskole – den gamle fagskolen for jenter som lærte å bake og brodere – ennå fylte bygningen med latter og melstøv. Hun satt alene i klasserommet nede, med bøkene åpne og pennen i hånden, og lyttet til klokken som tikket mot kvelden. Plutselig: subbende skritt over gulvet rett over hum. Tunge, nølende, som om noen bar en byrde for tung for bein alene. Det ga seg ikke. Hun reiste seg, hjertet hamrende som en tromme i brystet, og klatret opp den knirkende trappa til loftet. Der, i det svake lyset fra det runde vinduet, satt hun. En kvinneskikkelse, ryggen krummod, med en bunke sedler foran seg på det gamle, støvete bordet. Strykejernet gled over papiret med et sibende lyd, som om det jevnet ut bølgene av tid selv. Hun snudde hodet sakte – bare et blikk over skulderen, øynene hennes to hull av grådighet – og forsvant. Ikke løp. Ikke døra. Bare oppløst som røyk fra en lampe som slukner, med et ekko av rasling som silke mot gull.
Flere har sett henne siden. Lærere som går opp for å hente gamle bøker, elever som sniker seg bort i pausene – de finner henne der, sittende ved bordet, telt sedlene med fingre som aldri blir varme. Eller utenfor, gjennom det lille runde vinduet: en silhuett mot glasset, hodet bøyd som i bønn, men øynene stirrende utover markene som om hun leter etter Orions neste ankomst. Men se ikke for lenge. For så snart hun merker deg – et pust, et skritt, et blikk – forsvinner hun. Med et sukk som får lufta til å bli kald, som om hun trekker med seg varmen fra rommet.
Og lydene? De er verre enn synet. Klirrende glass og tallerkener som danser i lufta, som om det holdes en stor fest på loftet – latter som ekkoer fra en tid da skipsredere drakk toast for nye laster, men ingen gjester er der. Det kommer midt på natten, når skolen ligger stille og månen henger lav over Lillesand, og får vinduene til å dirre som om de husker. Noen sier det er for å feire skatten, den sølvkannen murt inn i kjellermuren – fylt med mynter fra Orion, gjemt av madam selv før hun døde, for å vokte den mot tyver som Ole Høiland, den legendariske røveren som en gang stjal et spann fra kongens skip. Kannen er aldri funnet, men muren i kjelleren... den er kaldere enn ellers, og hvis du lytter lenge nok, hører du et svakt klirre fra steinene, som mynter som ruller i mørket.
Er det madam Steenersen som går igjen for å lete etter pengene? Eller for å vise veien? Noen sier hun vokter dem, glatter sedlene for å holde dem rene til arvingene som aldri kom. Andre hvisker at hun lengter etter dem, bundet til loftet av en ed som brast da hun muret kannen inn – en forbannelse som holder henne der, telt og strykende, til noen løser henne fri. For i Møglestu, der husmorskolen en gang lærte jenter å holde hjemmet, holder madam fortsatt hjemmet sitt. Med jernhånd. Med strykejern.
Nå vet de på skolen: Gå ikke opp på loftet etter stengetid. Og hvis du ser silhuetten i vinduet, ikke stirr. Bare visk: «Skatten er trygg, madam. Gå i fred.» For hvis hun snur hodet, hvis øynene møter dine... da tar hun med seg mer enn et blikk. Da tar hun med seg grådigheten. Og du blir den som teller sedler på loftet. For evig.
Tordenskjoldsgate 20
Tordenskjoldsgate 20 (tidligere Hospitalgaten) ble i 1760 årene eid av Anders Hagen og bestod da av et rom og kjøkken. Det ble senere flyttet til Kristiansand museum og har siden hatt en del rare episoder der. Der er det stadig falske alarmer på alarmsystemet som er montert inne i huset. Sommeren 2003 var spesielt ille. Særlig i bislaget, kjøkkenet og i et av rommene skjedde det regelmessig at alarmene gikk. Det var noen eller noe som gikk gjennom rommene. Vekteren fant aldri tegn på innbrudd, eller dyr eller folk når de undersøkte huset. Alarmen ble skiftet ut uten at det hjalp, fremdeles får de alarm på at noe beveger seg inne i huset.
Presten som sloss med spøkelsene
Søren Schive den første, ble kalt Søren Skive, på grunn av en episode da han studerte i København og hadde meldt seg til krig for danskene mot svenskene. Da han en gang så en svensk tropp var i overtall mot danskene, tok han ei bordskive (innleggs plate til bord) og løp gjennom den svenske troppen. Danskene kunne da løpe bak han og reddes ut fra fella.
Søren var en gang på veg til Grindheim over skogsheia. Der møtte presten Gasten, som tok på Søren Schive. Søren ble sinna og begynte å sloss med Gasten. Da presten var kommet hjem og hadde lagt seg, kom tjenestegutten og sa at kirkeklokka ringte. Søren kledde på seg og bad gutten bli med til kirka. Der sa Søren at gutten skulle bli igjen i sakristiet. Etter at Søren hadde kommet lengre inn i kirka hørte gutten et lurveleven. Det hørtes ut som det var flere folk som holdt leven. Etter ei stund kommer presten ut igjen gråtende. - Nå fikk jeg igjen for det jeg gjorde på skogheia, sa han, og gikk hjem. Kirka turte han ikke å gå tilbake til før neste morgen.
Spøkelset til retten
I Kristiansand var det en mann som var dødssyk, kjøpmann Jacobsen. En utenbys advokat, Ole Loen kom for å skrive testamentet og boet var på 300 000. Advokatens regning til arvingene var på 13000 kr og det mente arvingene var for mye. De mente at regningen burde være på 6500 kr og anla sak mot advokaten. I sin begrunnelse for salærets størrelse var at hans nattesøvn var blitt ødelagt av spøkelser i huset. Av vitner var det bare tjenestepiken som hadde hørt og hadde kjennskap til spøkelsene. Hun hadde mange ganger hørt at det vandret rundt i huset, smelte med dørene og gikk i trappene og gikk igjennom lukkede dører. Huset ble senere kjøpt av overkonstabel Uldal. Regningen ble fakturert fortløpende og postene var:
-Spøkelse i hovedtrappen, kr1000
-spøkelse i kjøkken trapp kr 500
-Uhyggelig latter kr 250
- et sukk kr 50 pr stk.
Til sammen kr 6000.-
Spøkelseshuset på Ravnås
Her bodde det en gammel dame helt alene. Hun hadde langt grått hår og en lang kjole, som alle gamle damer hadde i disse dager. Hun bodde her i fred og fordragelighet hvis hun fikk være i fred. Det ryktes at hun drev med svartekunst, og man skulle ikke terge på seg slike damer må vite. En dag kom det en ung mann, en tyv som ferdes rundt i sognet, som ikke visste hvem han hadde å gjøre med. Han kom sent en natt på tokt, satte stigen opp til verandaen i 2 etasje, og skulle ta seg inn den veien. Han ble da så forferdet og skremt av synet som møtte han da han kom opp, at stigen uheldigvis falt bakover, og han deiset i bakken, steindød. Hva han så vet man ikke, og hvorfor han plutselig falt bakover vites heller ikke. Den dag i dag kan det av og til ses ett svakt lys tent inne fra huset.
Skippergata 11, Kaffimammas hus
Huset er nå på Vest Agder fylkesmuseum, men sto før i Skippergata og ble første gang bygd i en etasje i 1650. Senere ble hele huset løftet opp og påbygget underetasjen, i første del av 1800 tallet. Huset var så lavt at du kunne ta på vinduet i andre etasje fra fortauet. Dette huset har vært horehus, og skjenkestue der Gjest Baardsen tok seg en tår, og Pider Ro har hentet gjester fra havna. Her kan du i dag, hvis du er på fylkesmuseet til riktig tid høre klirring av glass og at det er et lystig lag inne i huset. Det kan virke som om festen ikke tar slutt.
Kirkegata 7, (Six pence pub)
Året 1700 eide Magister Otto Staud huset, til brannen 1734, og i 1741 bygde Edwardus Mathsøn Deplace nytt hus her. Postmester Christian Carstensen bodde her i 1780 og var litt fin på det. Han ga i 1783 beskjed til byens befolkning om at «de honnette» kunne tillates å komme inn på postkontoret og hentes sine brev,mens tjenestefolk og allmuen skulle vente ute på gaten til det behaget postmesteren å utlevere brevene gjennom en klaff i døren. Huset brant i 1892.
Huset ble bygd opp igjen og ble da til i våre dager Six Pence Pub, (den brune døra) i kjeller og Malins Kids Wear i gatenivå.,
I kjeller kan du høre skritt fra ei trapp som er avstengt.
Klær blir strødd utover gulvet og mynter blir ryddet. Da puben var åpen kunne personellet høre noen som prata til dem, og de kjente pust i nakken men ingen folk å se.
I butikken, som lå på gateplan i Kirkegata/Dronningensgate kunne de oppleve at tøy lå på gulvet, og kleshengere var flyttet rundt. Her kan de også høre folk gå, og skritt uten at det er folk der.
Munken i Oddernes kirke
Munken i Oddernes kirke er det ikke mye informasjon om. Det som er sagnet, er at Munken går igjen ved alterringen. Sagnet sier at Munken la sitt øye på ei dame som var forlovet med en Kristiansander. Kristiansanderen ble så sinna og sjalu på Munken, at han stakk han ned og drepte han. Hvorfor han går igjen akkurat ved alterringen kan være at han ble sist sett der. Det han forteller er, når han rundet alterringen kunne se en skikkelse som sto med ryggen mot han.
Der mur fra vest møter nordgående mur skal det ha vært henrettelsessted ved Oddernes kirke. Jeg tar bare med en henrettelse. Det kommer frem fra Odde ting stove. 16 desember 1640 ble det holdt Tingsvitne på Odde tingstue om det var noe gods igjen etter Gunnar Alfsen Grøm som ble henrettet ved Oddernes kirke.
Nord, Vest og Sør for kirken har det vært flere gravhauger. Kjempegravane, som en av plassene ble kalt ,hadde frem til 1820 ca 40-50 store gravhauger. Det er igjen 2 stk gravhauger på gimlemoen som er, nr1: 23meter i dia og 2,5 m høy og nr2: som er 14m i dia og 1,5 m høy.
Logum bensinstasjon
Tenk deg at du kommer på jobb, hyllen som du så mange ganger har tørket støv av og sjekket at står støtt, ligger veltet på gulvet, cd-ene ligger strødd. Kniven du la godt inn på benken, faller ned på gulvet med spissen like ved foten din, du ser termostaten til kjøla telle oppover til 86 varmegrader, før den like raskt teller seg ned igjen til slik den var. Du føler til stadighet andres øyne i nakken.
Luften føles tung å puste i. Det kjennes ut som noen sperrer veien inn døren.
Tilfeldigheter, kanskje? Anita Wroldsen, som driver den nå landskjente spøkelsesstasjonen på Longum, er sikker på at det er den tidligere eieren, Torleif Longum, som døde i 1975, som spøker for henne.
På filmen ser du siden av hyllen, at den får en vipp, og så velter den, sier hun.
Overvåkningskameraene har fanget det opp. Cd-hyllen har aldri veltet før, og er godt festet.
Hun har sin egen teori på hvorfor slike ting skjer:
Han liker vel ikke måten bensinstasjonen drives på. Jeg, en ung jente.
Han var av den gamle skolen, og ville at ting skulle være sånn han ville ha det.
Pølser, boller og cd-er på bensinstasjonen er noe helt annet enn da Longum drev den. Han mekket og fikset ting. Wroldsen tenker han er litt sint på måten stasjonen nå drives.
Det var da hun bladde seg frem til kapittelet om Austre-Molands allsidige fargeklatt og bensinstasjoner, Torleif Longum, i historielagets årbok for 2012, at hun ikke trengte mer enn et blikk på bildet, før hun kjente igjen de øynene.
Det var ekkelt. Det er de øynene jeg har kjent i nakken i all tid, sier Wroldsen.
Bystyrepolitiker Odd Longum skal også ha følt farens nærvær etter hans død.
Jeg har ikke hatt ferie på flere år, sier hun om den ubedte følgesvennen, som også skal ha vært med henne i bilen og hjemme.
Bilen hun kjøpte etter at hun overtok stasjonen, har alltid feil på bremsene. Selv etter at de har blitt fikset, kommer kviningen tilbake. Hun tror det er enda et pek fra den gamle stasjonseieren.
Av hennes sju ansatte, var det kun to som ikke trodde på spøkelset. Fire av de fem troende, så selv uforklarlige ting.
Jeg har hatt ekstrautgifter på 160.000 kroner. Feilsøking uten funn.
Pølsene fryser eller så blir det for varmt i kjøla, pølsebrødgrillen streiket gang på gang. Mye tull, ramser Wroldsen opp.
Forvalteren på Lindesnes fyr
På den ytterste spissen av Norge, der Lindesneset stuper som et knust sverd ned i Skagerrak og bølgene fra Nordsjøen slår mot svabergene med evig raseri, reiser Lindesnes fyr seg som en stiv, hvit finger mot himmelen. Det var her, 27. februar 1656, at Norges første fyrlys ble tent – tretti talglys i et simpelt tårn av tre, flakkende som et desperat løfte mot mørket. Men lyset sluknet snart, klaget sjøfolkene over røyken og flimringen, og det tok nesten sytti år før det brant igjen, sterkere, med kull og senere olje som matet flammen. Fyret ble Norges sørligste vaktpost, et blink mot døden for skip som snek seg inn gjennom rev og strømmer. Men noen voktere forlater aldri vaktpasset sitt. Noen nekter. For evig.
Han heter Andreas Mølbach. Fyrforvalter på 1700-tallet, en mann med salt i årene og øyne som hadde stirret lenger ut på havet enn de fleste tålte. Han mistet foten i en kanonulykke – et smell fra festningskanonene som rev bort kjøtt og bein, men ikke viljen hans. Trefoten ble hans følgesvenn, hugget av eik og bundet med tau som aldri løsnet, en pinne som hamret mot stein og svaberg mens han humpet opp og ned de bratte stiene. Han kjente fyret som sin egen kropp: lykta som måtte tennes før skumring, oljen som måtte måles, linsen som måtte poleres til den sang mot horisonten. Men en stormfull dag i 1780, da vinden ulte som en ulv mot odden og bølgene reiste seg som vegger av grønt glass, gled trefoten under ham. Han snublet på det våte berget, grep etter luft som ikke var der, og havet tok ham. Bølgene slukte ham med et sukk, som om de hadde ventet på ham hele tiden. Kroppen? Den kom aldri i land. Bare trefoten ble liggende, humpende mot stranden som et ekko av hans siste steg.
Fyret fortsatte. Nye voktere kom og gikk, lyset blinket mot stormene, men roen varte ikke. I 1987, en grå desemberdag da tåka lå som et lokk over odden, fant fyrvokter Rolf Dybvik den. Trefoten. Den hadde drevet i land etter over to hundre år, saltbleket og saltstiv, med merker som fingre mot stokken. Han plukket den opp, kjente vekten av den – tung som et løfte som ikke kunne brytes – og bar den inn i fyrvokterboligen, den gamle trebygningen med vegger som lukter tjære og tang. «En relikvie,» tenkte han, og stilte den ved peisen. Men det var da det begynte. Humpende skritt i gangen om natten, som om noen testet gulvet med en pinne. Dører som smekket igjen uten vind. Oljelampene som flimret, selv når de var slukket, og en duft av vått ull og brent krutt som sivet inn fra tomme rom.
Andreas nekter å gå av vakt. Han blander seg inn, usynlig men alltid til stede, som om fyret er hans kropp og han dens puls. Dybvik hørte det først: et hump, hump mot trappene, som om trefoten hamret opp mot lykterommet. Neste morgen? Oljen var målt feil, linsen skitten, som om noen hadde tatt over nattevakta med gamle vaner. Gjestene som overnatter i boligen – de modige som booker seng i den gamle vokterstua – våkner klokken 02:30, presis. En skikkelse kommer over gulvet, hump, hump, langsomt, med skyggen av en hatt og en kappe som flagger som et seil i storm. Den stiller seg ved sengekanten, bøyer seg ned, og stirrer. Øynene – to hull av saltvann og lengsel – boring seg inn i deg, som om han spør: «Har du tent lyset? Har du holdt vakt?» Du fryser, ikke av kulde, men av vekten av blikket, før han humper videre, ut døra, mot tårnet.
Han er mest glad i damer. Det hviskes blant de som har sovet der: en berøring i nakken, lett som en hånd som vil advare, eller en latter – hes, salt – som kommer fra tomme rom når kvinner går alene i gangen. En gang, en sommernatt i 1990-tallet, våknet en gjest med en suss i øret: «Pass på oljen, frøken.» Hun snudde seg. Tomt rom. Men trefoten sto skjev ved sengen, som om den hadde flyttet seg selv. Ute ved det gamle fyrtårnet – det runde, støpte tårnet fra 1844, med linsen som fortsatt blinker som et øye – ser folk skyggen hans oftest. En svart kontur mot veggen, hump, hump, opp trappene, som om han polerer linsen med spøkelseshender. Han blander seg i driften: lys som flimrer uten grunn, dører som låser seg selv, og en følelse av å bli fulgt når du står på odden og stirrer ut mot horisonten.
Folk sier det er fordi trefoten ble tatt inn. Den bandt ham hit, en lenke sterkere enn tau. Dybvik prøvde å gi den tilbake – bar den ut til svabergene en stormfri natt, mumlet en bønn og kastet den i bølgene. Men neste morgen lå den der igjen, humpende mot brygga som om havet spyttet den ut. Nå står den i museumet, bak glass, med en plakk som forteller historien. Men om natten, når fyret blinker ensomt og vinden uler fra øst, hører du det: hump, hump. En vakt som aldri slutter. En fyrforvalter som nekter å forlate posten sin.
Gå ikke til Lindesnes etter mørkets frembrudd hvis du er alene. Ta med en kvist einer, eller en dråpe olje fra en lampe, og legg det ved tårnet. Og klokken 02:30, hvis du våger å sove der, stirr ikke tilbake. Bare visk: «Vakten er tatt, Andreas. Gå hjem.» For hvis han nikker – med øynene fulle av bølger – kanskje han humper videre. Mot horisonten. Mot roen han aldri fant.
Men fyret? Det blinker fortsatt. For ham. For evig.
Kråka fra Spangreid
I den lune, myteomspunne Spangereid, der Lindesneset bøyer seg mot fjorden som en arm som aldri slipper taket, og elva Spangereidelva slynger seg som en sølvslange gjennom myrer og graner, ligger sagaen begravd i jorda som et gull som aldri ble funnet. Det var på 700-tallet, da vikingene seilte med runer i seilene og blod i årene, at historien tok rot i gården til Aake og Grima – et ektepar så stygt at selv ravnene unngikk å slå seg ned på taket deres. Aake med ansikt som en barkbit, Grima med øyne som glør i peisen, og hender som grep etter alt som glimtet. De bodde i et langhus av tømmer og torv, der røyken fra ildstedet hang som et slør over deres grådighet.
En stormfull høstkveld, da vinden ulte fra Nordsjøen og bølgene slo mot brygga som fingre mot en lukket dør, banket det på. En langveisfarende, kledd som en tigger i filler og støv, med en harpe over skulderen som sang lavt selv når strengene var stille. Han het Heimer fra Hlymdalen, en trofast mann som hadde svoret en ed til Sigurd Fåvnesbane og Brynhild selv. Inne i harpa – den fineste, hugget av eik og prydet med runer som glødet svakt i mørket – hadde han gjemt deres datter: Åslaug, tre år gammel, med hår som gulltråder og øyne som morgen over fjorden. Og rundt henne, i hemmelige rom: gull og sølv, skatter fra Fåvnes hule som skulle kjøpe henne et rike en dag. Heimer ba om ly for natten, og Aake og Grima – med grådighet som brant sterkere enn peisen – lot ham inn.
Grima så det først. Et glimt av gull som stakk ut fra harpas bunn, som en solstråle gjennom en sprekk. Øynene hennes videt seg, og natten ble til plan. Mens Heimer sov ved ilden, med harpa som pute, grep Aake øksa. Et hogg. Et sukk. Blod som rant ned i gulvsprekken og forsvant som en hemmelighet. De åpnet harpa, fant barnet – vakkert som en gudinne i miniatyr – og skatten som fikk hjertene deres til å hamre. Men et slikt barn i deres hytte? Styggheten deres ville avsløre alt. De klippet håret hennes kort som en gutts, gned henne inn med tjære og sot til hun så ut som en kullbit, og kalte henne Kråka – ravnejenta, svart og stille. Gull og sølv gjemte de i jorda under gulvet, og Åslaug vokste opp som en tjener, med minner som drømmer hun ikke forstod.
Mange år senere, da Åslaug var blitt en ung kvinne – selv tjære og sot kunne ikke skjule skjønnheten hennes, øynene som glimtet som stjerner gjennom røyk, håret som vokste ut i bølger av gull – seilte Kong Ragnar Lodbrok inn i Spangereid med skip som drager mot kysten. Han, med lodne bukser av bjørneskinn og et rykte som fikk kvinner til å rødme og menn til å skjelve, sendte mennene sine opp til Aakes gård for å bake brød til festen. Men de kom tilbake med brente leiver, ansiktene røde som ild. «Vi glemte brødet på varmen,» mumlet de, «for vi så verdens deiligste kvinne – svart som ravn, men vakkert som en gudinne.» Ragnar lo, men nysgjerrigheten tok ham. «Hent henne hit,» sa han. «Ikke pyntet, ikke skitten – som hun er.»
Åslaug kom ned til brygga, i filler og sot, men med en holdning som en dronning. Ragnar stirret, hjertet hans – som hadde erobret riker – smeltet som snø i sol. «Bli min kone,» sa han, stemmen hes av lengsel. Men Åslaug ristet på hodet, øynene klare som fjorden i morgenlys. «Bli ferdig med det du skal først, kong Ragnar. Kom tilbake når du har vunnet det du søker. Da skal jeg bli din dronning.» Han seilte videre, men løftet brant i ham som et fyr. Han kom tilbake, sterkere, med seier i seilene, og tok henne med til Danmark. Der vasket hun av seg tjæren, lot håret falle som en kappe av gull, og ble Dronning Åslaug – mor til Sigurds sønner, vokter av Fåvnes arv, og en saga som aldri døde.
Men i Spangereid? Gården til Aake og Grima står der ennå, eller ekkoet av den, i jorda der gull ble gjemt og blod rant. Og om du går opp stien en høstkveld, når vinden uler fra Nordsjøen og månen henger lav som en harpe over myrene, hører du det: et svakt sus, som strenger som spilles av usynlige hender. En jente som hvisker: «Kråka... Kråka...» For Åslaug forlot dem, men sagaen ble igjen. I jorda. I vannet. I vinden som bærer navnet hennes.
Gå ikke alene til Spangereid etter mørkets frembrudd. Ta med en kvist gull, eller en dråpe honning, og legg det ved elva. For hvis du hører harpen, hvis du ser glimtet av gull i myra, visk da: «Velkommen hjem, Åslaug.» Da kanskje hun nikker, med øynene fulle av stjerner. Da kanskje hun seiler videre. Men hvis ikke... da følger tjæren deg hjem. Og du blir Kråka. For evig.
Småbruket Kjerrane
Småbruket Kjerrane som lå på nordsiden av veien der det er parkeringsplass nå, ble etter hvert forlatt og ble kalt for "Det forlatte hus på Groheia". Ingen vet hvorfor gården ble fraflyttet, men det går diverse historier om plassen. Noen mener at det ble brent et barn i bakerovnen. Andre mener at en mann hengte seg i løa etter forgjeves å ha fridd til enka i huset. Løa lå nede ved Grotjønn der veien går videre til skytefeltet. Grotjønn var før oppdemmingen i 1880 mye mindre og det var slåttemyrer her. Huset er brent ned og låven er fjernet så ingen ting igjen av det nå er det parkeringsplass.
Vilhelm Kragh skrev "Det spøker om plassen".
Hvem pusler så sent bortved gjærdegrind,
hus, hus bortved gjærdegrind?
Hvem løfter forsigtig på slåens pind
og sniger sig ind?
Hvem var det, som strøg langsmed birkens gren,
hør, hør langsmed birkens gren?
Var det dyrehov eller menneskeben,
som slog mod en sten?
Hvem er det, som ser indad ruden her,
se, se bortpå ruden der!
Et skrækkeligt ansigt i svovelgult skjær,
hvem der, hvem der?
Kjellevigsgården i Flekkefjord
Dette var byens største eiendom og ble anlagt av Anders Beer i 1830 årene. Omkring 1900 bodde Elias Jacobsen her. Han var ungkar og byens rikeste mann. Da han døde etter lengre tids sykdom overtok slektningen Ole T Sinnes eiendommen. Han flyttet inn sammen med sin kone. Og da begynte det å spøke. Det knirket i veggene, dører gikk opp av seg selv. En natt tok Ole mot til seg og sto opp. Da møtte han en gammel mann med flosshatt og stokk. Mannen lignet på Elias Jacobsen. Ole ble så plaget av spøkelset at han leide inn Politimann Westereng for å gå rundt å sjekke i huset på natta og da flyttet spøkelset seg ned til bua ved elva.
Stolen til pastor Schive
I Bjelland troner prestegården som et hvitt skjelett mot grå himmel. Den ble reist på 1600-tallet, med tømmer så tett at selv vinden nølte med å suse inn, men likevel slapp noe mørkere gjennom sprekkene. For her bodde han: Søren Schive, født 1623 i Stavanger, død 1705 i Kvinesdal som en skygge blant skygger. Bjellands prest fra 1679 til 1736 – eller så lenge sjelen hans ville bli. Han som eide Svarteboka, den forbudte kodeks med runer som ikke ble lest av øyne alene, men av den som hadde solgt en del av seg selv for kunnskapen. En bok bundet i menneskehud, hvisket folk, med sider som bladde seg selv når månen sto feil.
Ingen visste hvor han lærte det. Noen sa Wittenberg, den svarte skolen der djevelen selv underviste i skyggenes kunst. Søren var den siste eleven i rekken, den som sto med ryggen mot veggen mens den Vonde – en skikkelse med horn som bøyde lyset og øyne som sugde sjeler inn – fikk velge en til å ta med seg ned. «Ta meg, ta meg,» mumlet de foran. Men Søren, med et smil kaldere enn elveisen, sa lavt: «Ta den som står bak meg.» Og den Vonde lo, en latter som fikk faklene til å slukne, og grep skyggen hans – den lange, mørke forlenger av Søren selv. Siden den dagen kastet han ingen skygge. Solen gled over ham som vann over stein, og månen? Den unngikk ham, som om den fryktet å bli sett tilbake. Folk krysset seg når han gikk forbi, for en mann uten skygge bar ikke bare lyset – han bar mørket på innsiden.
Men makten hans var ikke bare fravær. Den var tilstedeværelse. En gang, under fløtinga på Mandalselva – da tømmeret rev og brølte som levende beist mot fossene – satte en floke seg fast. Stokker i kve, tau som strammet til bristepunktet, menn som svettet og svor mot strømmen. Søren sto på bredden, kappen flagret som vinger, og trakk frem tobakksdåsa si – en liten, messinginnfattet ting, polert av fingre som hadde bladd i forbudte sider. Han mumlet noe ingen hørte, et ord som lød som vind gjennom en grav, og kastet tobakksdåsa inn i floken. Straks løsnet det. Stokker skilte seg, fløt fri som fugler fra bur, og en enslig tømmerstokk drev inn til land rett ved hans føtter. Der, midt på stokken, lå dåsa. Uskadet. Tørr. Som om elva hadde båret den frem i stedet for å sluke den. Mennene stirret, krysset seg, og fløtingen fortsatte – men ingen spurte hva han hadde hvisket. For de som spør etter Svarteboka, de får svar de ikke tåler.
En annen gang møtte han løytnanten – en spydig offiser fra garnisonen i Mandal, full av vin og forakt for prester som luktet mer av svovel enn salmebok. De møttes langs elva, der vannet sang lavt og granene sto som stille vitner. Løytnanten lo, pekte på Søren uten skygge: «Nå, prest, hvor er din mørke side? Har du solgt den til djevelen for en dose tobakk?» Søren smilte ikke. Han løftet bare hånden, fingrene som runer i lufta, og sa rolig: «Nu skal du stå her, til jeg løslater deg.» Ordene falt som stein i vannet, og løytnanten frøs. Føttene hans vokste fast i jorda, som røtter som grep tak i stein. Han skrek, dro, bannet mot himmelen, men sto der i atten timer – mens elva brølte forbi, mens solen steg og sank uten å røre ham, mens ugler ulte mot månen som om de lo. Først ved daggry, da Søren kom tilbake med en kopp kaffe i hånden, løsnet det. Løytnanten snublet frem, bleik som et spøkelse, og snakket aldri spydig igjen. Bare hvisket: «Han er ikke prest. Han er... noe annet.»
Makten viste seg også i det små. Hansker som han hengte på solstråler – en gang, under en preken i Bjelland kirke, da solen skar gjennom de høye vinduene som kniver av gull, løftet han hanskebunken sin og hengte dem på lyset selv. De hang der, midt i lufta, som om strålene var kroker av usynlig jern, mens menigheten stirret med munnene åpne. «Se,» sa han lavt, «det som binder oss er ikke alltid synlig.» Og ingen lo. For de visste: Svarteboka ga ham nøklene til det som holder verden sammen – og fra hverandre.
Da han døde i 1705, en vinternatt der snøen falt som aske utenfor prestegårdsvinduet, fulgte ikke sjelen hans himmelen. Den ventet. Sønnen, Søren Schive den andre – født 1668, med farens øyne men ikke hans skygge – red til København for å søke embedet. Men reisen ble en vandring gjennom rykter som spredte seg som pest. «Sønnen til Bjellands prest kommer,» hvisket folk i havnene fra Mandal til Oslo, fra Göteborg til Stockholm. De stimlet sammen som bier mot honning, ga ham fri hest, fri mat, fri seng – og fri frykt. For navnet Schive bar makten. Den andre Søren tok embedet, holdt det til 1737, men det hviskes at han arvet mer enn kall: et glimt av Svarteboka i nattbordskuffen, en tobakksdåse som aldri tømte seg.
Og barnebarnet? Søren Schive den tredje, født 1706 rett etter farfars død, som om sjelen hadde ventet på å vende tilbake. Han ble kapellan i Bjelland, men maktens blod brant i ham. I 1730-tallet, under en stormfull misjon i Evje ved Hornes kirke, brast det. En embedsmann, Vahr fra Faret – full av vin og forakt for prester som luktet svovel – grep ham i kragen under en krangel om alteret. «Ut med deg, din svartebokssønn!» brølte Vahr, og kastet ham ut vinduet. Søren falt, mot steinene under, øynene åpne mot himmelen som aldri grep inn. De sa det var et slagsmål over en kvinne, eller en bok som hadde blitt sett. Men liket hans? Det kastet ingen skygge da de bar det bort.
Men spør aldri etter Svarteboka. For den leser deg tilbake. Og det du ser i sidene... det har ikke skygge.
Pider Ro
Pider Ro er født i Hals og Harkmark i Mandal på gården Krok (Krok betyr Ro) Pider, som egentlig hette Johan Petter Bjørnvald var et uekte barn og født 28 des 1838, og han var en mann som kunne prate i timevis. Gabriel Scott ga i 1905 ut Pider Ro`s historier. Gabriel Scott sier selv at flere av historiene Pider Ro fortalte var så grove at de ikke egnet seg på trykk. Petter hadde heller aldri vært til sjøs som en skulle tro. Han vokste opp i det midtre del av Holbergsgate, der det var mange lettlivete damer. Her ble Pider etter hvert avtaker for Jente Jørn som var ansatt som Clerk (skaffe kunder til damene) Han flytter etter hvert ut i ei skøyte på lagmannsholmen og bodde der i 30 år. I 1860 er Petter registrert i Fattigvesenet som trengende. Etter hvert kan en se at livet med løsslupne damer og det miljøet har gitt han en slett moral. 13 mai 1905, samme året som boka til Gabriel Scott kommer ut blir Johan Petter Pettersen (Roe) Bjørnvald arrestert for utuktig atferd. Under rettsaken kommer det frem at han har utført utuktig handling på 7 stk mindreårige gutter høsten 1904 og våren 1905. Overgrepene skjedde på Petters skøyte ved Lagmannsholme. Petter tilsto, og dommen ble 1 års fengsel og fradømt stemmerett i 10 år, fradømt å oppnå offentlig tjeneste og 10 kr til statskassen. Han startet soningen i Oslo 16 juni og slapp ut igjen 1 juni 1906. Petter dør 30-03 1915. Når han dør virker det som alt er glemt og han blir husket som en god og vanlig borger for byen. Som Roger Tronstad skriver, Ettertida viser at det var fortellingene som på en måte vant over dommen,,
For hele historien se https://arkivgransking.blogspot.com/2019/01/gabriel-scotts-informant-pider-ro.html
Jenta i tunnelen
Tunnelen som ligger til høyre for den nye tunnelen ved Homevassevja spøker det også i . Her er det ei jente som går inn og ut av tunnelen. Det kommer plutselig et kaldt gufs, og så kommer hun gående inn i tunnelen eller er på vei ut. Det sies at hun druknet ved vannet ved tunnelen for mange år siden. Vi har også fått tips om at folk sier at en kjenner en hånd som legger seg på skuldra, og at du kjenner pust i nakken. Kanskje jenta som prøver å få kontakt. Man kan og høre folk som snakker der inne, mén går du inn, er der ingen der. Når du står foran tunnelen ligger Huset fra Homevassevje (se tidligere historie her) til høyre for tunnelen, litt lengre inn.
Gyvasshytta
Det var ein haust. Ein engelsk lord, med namn som ingen i Bykle kunne uttale, med mustasje som ein børste og ein bøsse som skaut dyr ho aldri hadde sett – hadde kome til Setesdalen for å jakte elg og rype. Med seg hadde han butleren sin, ein bleik, stille mann, med hender som alltid var reine, men augo fulle av skugger frå Londons gater. Dei skulle overnatte på Gyvasshytta, ein plass så avsides at vinden var den einaste som banka på døra.
Krangelen brast ut ved peisen. Lorden, full av whisky og frustrasjon over ein mislykka skyting, skrek at butleren hadde pakka feil patronar. Ord blei til truslar, truslar til slag. Butleren med ryggen mot veggen og ein kniv i beltet som han aldri brukte, mumla berre: «Milord, det er nok.» Men nok var ikkje nok. Neste morgon var butleren borte. Sporen hans forsvann i myra ved hyttas bakside, som om jorda hadde slukt han heil. Lorden red heim til England utan å sjå seg tilbake, og saka blei til ein hvisking i Bykle: ein krangel, ein fall, eller verre. Ingen leita lenge. Heiene tar sine eigne.
Men Butleren kom att.
No, når du vandrar opp den steinete stien til hytta – to timar frå nærmaste veg, med ryggsekk og ein følelse av å bli fulgt – høyrer du det først. Fottrinn. Letne, men tunge, som sko med spiker mot det gamle treverket i soveromsannekset. Dører som knirker,åpner seg sakte, som om ein hand testar hengsla utan å ville vekke nokon. Du trur det er vinden, men vinden slår ikkje sånn. Den lokkar ikkje. Den ber ikkje om å kome inn.
Hundar veit det best. Dei som overnattar der – jakthundar eller turhundar, sta som setesdølar – blir gale av uro. Dei veks, knurrer mot vegger, krøyp under sengene og stirrar mot døra med øyne som glødar i mørket. Ein gong, ein jaktarar frå Hovden, tok med seg ein elkhund som aldri skremte for noko. Midt på natta brast den ut i skrik, rev i dørtrekanten til anneksa, som om ho ville dra eigaren sin ut i kulda. Neste morgon fann dei kløremerke på døra – ikkje hundens.
Og så funnet. På 1990-talet, då Naturoppsynet skulle renovere hytta – ny isolasjon, nye takstein, ein siste sjanse for å halde den ståande mot tidens tennar – gravde dei under gulvet i anneksa. Der, i den kalde jorda, ligg ein lang bein, svart og sprø, med merke etter et tau eller ein rot som aldri løysne. Ein leggbein, sa dei, frå ein mann som hadde ligge der lenge nok til at ormar hadde gnagd på det. Arbeidarane samla seg kring peisen den kvelden, whisky i glass og historier i lufta. «Det er butleren,» mumla ein, med ein latter som ikkje nådde augo. «Lordens skygge, som ventar på kvar sin herremann.» Dei lo, men latteren døydde ut når vinden ulte utanfor.
Neste morgon gjekk dei ut for å sjå. Graven var tom. Beinet borte. Jorda flat, som om noko hadde glatt det over med ein usynleg kost. Berre eit merke igjen – fottrinn i snøen, ledande mot vannet nede i dalen, der Gyvass ligg stille som ein grav.
Folk seier no: Gå ikkje til Gyvasshytta aleine. Ta med ein hund, men bind ho utanfor – for ho vil ikkje kome inn. Legg ein kvist bjørk på trappa, for å vise respekt til dei som fall. Og om natta, når fottrinna kjem, ikkje opne døra. For det er ikkje lorden som bankar. Det er butleren. Han leitar etter beinet sitt. Eller etter han som tok det.
Spøkelset på loftet
I Vesterdalen er det et hus som har 2 etasjer, og her skulle en gang en mann overnatte på loftet. Midt på natta våkner mannen opp, og inn i rommet kommer tidligere avdøde eier av huset og går over gulvet til en benk og tar opp et skrin. Han åpner skrinet og tar opp et brev som han leser før han legger det ned igjen og blir borte. En annen forteller at ut på natta kom tidligere eier, sammen med 2 andre inn på rommet. Den ene av dem var sønnen i huset, som enda levde og han var hodeløs. De kommer inn for så å forsvinne. Det er noe de vil fortelle, men ingen vet hva.
Kapelløya Ny-Hellesund
I den trange skjærgården ved Ny-Hellesund, der Olavsundet snor seg som en sølvorm mellom Kapelløya og Helgøya – et sund sagnet sier Olav den hellige slo opp med sverdet sitt da han flyktet fra egdehøvdingene – ligger Det kongelige privilegerte gjestgiveri som en hvit skygge mot bølgene. Bygd på 1700-tallet, med tømmer fra øyas egne furuer og en brygge som en gang bandt skip fra Østersjøen til kystens hemmeligheter, var det et tilfluktssted for sjømenn, smuglere og kongelige som søkte havn i storm. Privilegert i 1690, flyttet hit i 1721, tjente det øl og historier til hundrevis av skip hvert år – opptil 60 i sundet på en gang, med hummer i lastrommene og hemmeligheter i kjelleren. Den eldste delen står ennå, fredet siden 1923, med en lem i gulvet som hvisker om smuglervarer slept inn under bryggen... eller kropper som forsvant i dypet, ofret til vannets evige taushet. For her, på Kapelløya – øya med kapellet som sto til 1760-tallet, der strandvaskere ble gravlagt i uhellige jord – sover ingen i fred.
Spøkeriet blusser verst i juni, når solen henger evig lav over fjorden og midnattståka siger inn som et slør over de gamle vinduene. Det begynner med døra. Låst, med nøkkel som rustner i saltlufta, men den åpner seg likevel – sakte, med et knirk som lød som et sukk fra dypet. Et gufs strømmer inn, iskaldt som vannet i Olavsundet en stormnatt, og fyller værelsene med en frost som biter i knoklene selv om sommeren banker på. Så kommer det. Noe høyt, tynt, som en skygge strukket på gløtt – ikke mann, ikke kvinne, bare en hypnotiserende kontur, grusom i sin stillhet, kledd i silke som rasler som bølger mot rev. Det glir bort mot sengene, bøyer seg over den sovende, øynene... eller det som er øyne... to hull som trekker deg inn, som fjordens dyp. Du våkner ikke. Du fryser. Og idet det reiser seg, forsvinner ut døra som aldri var låst, kommer skriket. Et hyl som river opp natten, rått og lengselsfullt, blandet med ekko av tau som knirk og vann som sluker. Det er bare de i det Blå værelset som hører det. Det rommet oppe i annen etasje, med tapet falmet som gammel seilduk og en seng som står skjev mot veggen, som om noen nettopp reiste seg fra den. Ingen andre. Som om det hvisker: «Dette er mitt. Mitt åndedrag.»
Men det er ikke bare det blå som bærer byrden. Nede ved trappa, der trinnene slites av århundrer med støvler og kjoler, møter du henne. Den damen fra 1700-tallet, i en kjole av stivt silke som flagger som seil i bris, med perlekrage og hår oppsatt i pudder som mørkner i måneskinnet. Hun står der, midt på trappa, og kikk deg hånlig an – et blikk som stikker som en dolk, full av hemmeligheter hun aldri deler. Så griper hun opp i kjolen, løfter den lett som for å vise anklene ingen ser, og går nedover. Verdig, sakte, med skritt som ekkoer mot veggene. Hun snur ikke seg. Hun trenger ikke. For bak henne kommer løpingen. Letne skritt, barnslige eller elskende, opp og ned trappa som en evig dans, dører som smekker opp uten hånd, som om noen skynder seg mot en avtale som brast. Og lufta... den fylles av sigarrøyk, tykk og søt som fra en pipe en kaptein røykte mens han telte gull i kjelleren. Ingen røyker her nå. Bare ekkoet av de som gjorde det – smuglere som slapp kropper gjennom lemmen, los som drakk for mye og falt i sundet.
Ute på øya, der stien snor seg mot det gamle kapellet – ruiner av stein som Olav selv skal ha reist i takknemlighet for fjellet som åpnet seg – vandrer de to. Jenta og hennes hollandske kjæreste. Hun fra Kapelløya, med hår som tang og øyne som vannet, han en sjømann fra Amsterdam, med hatt trukket ned og en ring hun ga ham ved brygga. De møttes i 1742, da skipet hans la inn i nødhavn, og elsket under stjernene mens bølgene sang. Men stormen kom. Skipet brast mot revet, han forsvannt. Hun ventet, dag ut og inn, til hun fulgte etter, inn i vannet en juninatt. Nå går de hånd i hånd langs stranda, silhuetter mot månen, hviskende på et språk blandet av norsk og nederlandsk. De ser deg ikke. Eller de ser, men bryr seg ikke. Bare fortsetter, mot Olavsundet, der fjellet en gang åpnet seg for en konge... men aldri for dem.
Folk i Ny-Hellesund vet det nå. Gjestgiveriet er privat, ingen overnatter lenger, men de som vandrer øya i juni, de setter en lysestake i det Blå værelset – tent, med en dråpe vann fra sundet. De røyker ikke pipe, men legger en tobakksbit ved trappa for damen. Og for de to elskende? En krans av tang på brygga. For hvis du hører skriket fra det blå, eller ser kjolen flagre ned trappa, ikke rop etter dem. Bare lukk øynene. For de er bundet hit – til øya med kapellet, til gjestgiveriet som smuglet mer enn varer. De er bundet til juni, når solen aldri helt går ned, og dørene aldri helt lukkes.
Men om du likevel booker en natt – for det er visst mulige, i de gamle rommene – husk: Lås ikke døra til det Blå. For noe vil inn. Noe vil bøye seg over deg. Og hvis skriket kommer, visk bare: «Velkommen hjem.» Da kanskje silken rasler mykere. Da kanskje løpingen stilner.
Steinhaugen Varsle
I det nordøstlige hjørnet av Vegårshei, der gården Mo med sine tre tun – Norigard, Nedstaua og Oppstaua – hviler blant åser og skoger, ligger en steinhaug kjent som Varsle. Denne haugen, omgitt av mose og gamle trær, bærer på en mørk historie som fortsatt får folk til å holde pusten når de passerer etter mørkets frembrudd. Nesten hver kveld, når tåken siger inn, kan et matt, flakkende lys skimtes ved haugen, som om noen vandrer med en lykt i natten ().
Ifølge lokale sagn fra Vegårshei begynte det hele en mørk høstkveld for mange år siden. To brødre på gården Mo hadde blitt bitre uvenner, splittet av kjærligheten til den samme jenta. Sjalusi og sinne kokte over, og en kveld lå den ene broren i bakhold. I et øyeblikk av raseri drepte han broren sin og begravde ham i all hemmelighet under steinhaugen som nå kalles Varsle. Den drepte broren bar en lykt den kvelden han møtte sin skjebne, og sagnene sier at han aldri fant ro i graven. Nå rusler hans urolige ånd rundt haugen, med lykten sin, på evig leting etter noe – kanskje rettferdighet, kanskje forsoning.
Lokalbefolkningen advarer om at den som passerer Varsle uten å kaste en stein på haugen, risikerer å møte den drepte broren. Hans skyggeaktige skikkelse kan dukke opp i tåken, med lykten svakt lysende, stirrende mot deg før han forsvinner igjen. De som har glemt ritualet, forteller om en trykkende følelse, som om noen følger dem tett i hælene, eller et svakt lys som beveger seg i utkanten av synsfeltet.
Nils fra Brekkstø
I den lune, bølgende Brekkestø, der Lillesands skjærgård klemmer seg mot fastlandet som et hemmelig kyss og måkene skriker som gamle varsler, står Huset ved sjøen som en hvit skygge mot vannet. Det var ikke bygd her. Det kom fra Gaupholmen – den lille, vindpiskede holmen ute i Blindleia. Der sto det først, bygd på 1870-tallet av en fisker. Men høsten 1898 tok sjøen ham. En storm rev båten i filler, hummerteiner fløt i land med tang i stedet for fangst, og enken solgte huset til Nils Retz .Men huset var ikke kvitt forrige eier.
Det begynte med roingen. Når Nils var ute på sjøen – dager, uker, med garn og liner – og kona hans, Maren, satt alene med ungene i det nye huset, kom stormene. De hørte det først som et svakt plask, årer mot vann, sakte, rytmisk, som en mann som kjempet mot strømmen. Så nærmere. Brygga knirket under vekt som ikke var der. Skritt opp grusveien – tunge, våte, med sjøstøvler som dryppet. Opp trappa. I gangen: støvlene som ble sparket av, en etter en, med et dunk mot veggen. Oljetrøya som ble hengt opp, med en lyd som vått tøy mot tre. Maren frøs i senga, ungene krøp sammen under dyna, og lyden fortsatte – skritt inn i stua, en stol som ble trukket ut, et sukk som om noen satte seg ned for å vente. Men ingen var der. Bare lukten av tang, salt og død fisk.
Hun tålte det ikke lenger. En natt, da Nils var borte og stormen ulte som en hund utenfor, ba hun en bekjent – gamle Kristen fra nabohuset – ligge over. «Vi skal finne ut om det er rotter eller galskap,» sa hun, stemmen skjelvende, men sterk som Blindleias strøm. De strødde mel på loftsgangen – et hvitt teppe av bevis, glatt og urørt. Så la de seg, med lysestaken tent og bibelen åpen.
Midt på natta kom det. Roingen. Plask, plask. Brygga. Skrittene. Støvlene. Oljetrøya. Opp trappa til loftet – sakte, tungt. Melkorna knaste ikke. Ingen fotspor. Bare lyden. Et sukk. En hånd som strøk over veggen. Kristen reiste seg, Maren fulgte, lanternen kastet skygger som fingre. De åpnet døra til loftet. Tomt. Melet urørt. Men lufta... den var kald som dypet, og lukten av tang fylte rommet som om vannet hadde steget gjennom gulvet.
Da Nils kom hjem, med fisk i kassen og storm i håret, lyttet han. Han lo ikke. Han så på Maren, på ungene som ikke sov lenger, og sa: «Vi flytter det .» De løftet huset på lektere, seilte det innover, satte det ned i Brekkestø .Men mannen? Han ble igjen på Gaupholmen. Eller fulgte han med likevel?
Folk sier det nå. Huset ved sjøen i Brekkestø står stille. Ingen roing lenger. Ingen støvler i gangen. Men om du går forbi en stormnatt, når Blindleia brøler og månen henger lav som en lanterne over vannet, hører du det svakt – plask, plask. Årer mot vann. Og langt ute, på Gaupholmen, står en skygge ved brygga. Venter på neste båt som aldri kommer hjem.
For noen hus flytter man. Noen menn gjør ikke. De blir der de druknet. Med oljetrøya på. For evig.
Huset i dag er det store hvite huset i to høyder, med rødbrune vinduskarmer, helt nede i havna.
Huset ligger like i vannkanten, så det hender iblant når det er høyvann, at sjøen står over stuegulvet.
Kokkeplassen
I den lune, saltmetta Hølen-bukta på Hisøy, der Nidelva munner ut som en sølvslange mot Arendals skjærgård, troner Kokkeplassen – eller Marienlund, som den het da den ble en morgengave til en brud i 1792 – som et hvitt spøkelse mot grå himmel. Hovedbygningen, reist i rokokko og empire med tømmer fra øyas egne furuer, var en gang et lyststed for skipsredere og handelsmenn, med utsikt over Tyholmen og Torungen fyr som en maleri av glemt rikdom. Men på 1950-tallet skiftet den skinn: Norges første sanatorium for nervøse, et sted der sinnets skygger skulle leges med ro og røyksalter, før det ble boliger og selskapslokaler. Vegger som har hørt hvisking om galenskap, tau som har knirket i mørket, og en allé som leder opp som en sti mot det usagte. For her, i Marienlunds skygger, vandrer de som aldri fant ro.
Anna Elisabeth Westerlund kjørte dit en solfylt dag på 1970-tallet, med følgesvenn ved rattet og øynene hennes – de synske, de som så biler på havbunnen og savnede i fjell – videt mot veien. Plutselig grep hun armen hans, stemmen skarp som en kniv mot glass: «Stopp bilen! Der kommer et følge opp alléen. Vi må kjøre inn til siden, slippe dem forbi.» Han bremset, stirret ut i den tomme stien forbi de gamle eikene, der bare vinden rustlet i bladene. Ingen prosessjon. Ingen hester eller vogner. Men hun så dem: en rekke i svart, hetter trukket ned over ansikter stramme som dommere, skritt som ekkoet av en begravelse uten klokker. I midten, alene med sløret over ansiktet, en sørgende enke – skuldrene sunket, hendene foldet rundt en bunke hvite blomster som dryppet rødt i fantasien hennes. De gled forbi som røyk, mot hovedhuset der sanatoriets vinduer stirret tomme. Westerlund ristet det av seg i boka si, Møte med det skjulte, men øynene hennes sa mer: Dette var ikke drøm. Dette var en minne som ikke ville viskes ut.
En annen, en gammel mann fra Hisøy som red hest langs stien på 1920-tallet, kjente det i kinnene. Hesten stoppet brått midt på veien, ørene lagt tilbake, nesa fløyende mot bakken som om den luktet død under røttene. Han sparket, trakk i tøylene, men dyret sto som stein. Da kom lyden: kjerrehjul, tunge og knirkende, som en vogn lastet med kister som nærmet seg fra skyggene i allén. Han snudde seg, hjertet hamrende mot sadelen. Tom sti. Bare ekkoet som falmet i vinden fra Hølen, der bølgene slo mot brygga som fingre mot en lukket dør. Hesten snudde seg til slutt, galopperte hjem, men mannen red aldri dit igjen. «Det var en begravelse,» mumlet han senere ved peisen i Hisøy kirke. «En de ikke ville ha oss til å se.»
Og så er det tauet. Det som knirket i loftet en stormnatt i 1958, rett før sanatoriets åpning. En sykepleier, ung og ny fra Arendal sykepleierskole, hørte det først som et sukk – dypt, hes, fra bjelkene over rommet der nervøse skulle hvile. Hun klatret opp, lanternen skjelvende, og fant ham: en skygge av en mann, i hvitt nattlin som en ligkappe, hengende fra tauet som svingte sakte i trekken fra en sprekk i veggen. Øynene åpne, stirrende mot gulvet der en stol sto skjev, som om den nettopp var sparket unna. Hun skrek, løp ned, og neste morgen... ingenting. Bare et merke i taket, svakt som en riper fra negler, og en duft av einer som sivet inn uten ild. De kalte det selvmord, en pasient som brast før pillrene rakk å virke. Men tauet? Det henger der ennå, usynlig, i minnet til de som jobber i leilighetene nå.
Folk i Arendal hvisker om det rundt bål på Hisøy, når ølet går og månen henger lav over Nidelva: Prosessjonen er gravfølget til Christopher Fürst, skipsrederen som eide stedet i 1797, død i en storm utenfor Torungen, med enke som fulgte etter i sorg et år senere. Kjerrene? Den som bar kister fra det private gravstedet i skogen bak, der Fürst-familiens bein hviler uten prestens velsignelse. Og tauet? En nervøs sjel fra sanatoriets dager, bundet til loftet av en diagnose som løy.
Nå, når du kjører opp alléen til Kokkeplassen – nå et sted for bryllup og ferier, med utsikt som lokker – stopp ikke bilen hvis vinden bærer sus av hjul. Kjør forbi. For de i sort kommer fortsatt, med enken i midten og hetter som skjuler øyne fulle av spørsmål. Og om natten, når bølgene slår mot Hølen som en evig begravelsesmarsj, lytt oppover. Til sukk fra loftet. Til tau som knirker.
Men rop ikke etter dem. For de stopper ikke for levende. De venter bare på at noen skal bli med i prosesjonen. For evig.
Landviksbakken
I den bratte, vindpiskede Landviksbakken, der Grimstads gamle veier snor seg opp fra fjorden som årer mot en glemt horisont, ligger en sti som ingen går alene etter solnedgang. Det er en bakke fra 1700-tallet, der markene en gang bar korn og hemmeligheter, og eikene står som stille vitner til en sorg som aldri ble gravlagt. Her kommer hun – Den Sorte Dame – ikke med skritt, men med et sus som om lufta selv deler seg for henne. Kledd i en stiv, svart kjole fra en tid da kvinner bar sorg som rustning, med ansikt og ben kritthvite som kritt mot en gravstein. Hun går ikke. Hun flyter. Over bakken, over gresset som ikke bøyer seg under henne, som om gravens frost løfter henne frem. Og når hun passerer – forbi deg, gjennom deg – kjenner du det: et kaldt gufs, som et åndedrag fra dypet av en brønn, før hun løses opp i tåke og er borte.
Det var en sommerkveld i 1987, da to damer fra Grimstad tok en tur langs bakken – eldre søstre, med kurver og kjente historier om gamle tider. Solen hang lav over Nidelva, og lufta var varm som brød. De lo om barndommens spøkelser, da de så henne komme mot dem opp stien. En dame, gammeldags kledd i sort kjole som flagret uten vind, et slør over ansiktet som et slør av spindelvev. Hun nærmet seg, svevende over bakken som om hun danset på isen som aldri smelter. Søstrene stoppet, hjertene deres slo hardere enn bølgene mot brygga nede i byen. Temperaturen falt – fra sommer til vinter, kaldt som en gravåpning i november – og da de strakte ut hånden, løste hun seg opp. Som røyk fra en pipe som slukner, forsvant hun inn i eikene, med et ekko av silke som raslet mot bladene. De løp hjem, bleke som kritt, og snakket aldri høyt om det igjen. Men natten etter drømte begge det samme: en enke som sto ved et vindu og ventet på en båt som aldri kom.
I Skargrømsveien, der veien bøyer seg mot Landvik kirke som en bue over en glemt grav, har flere sett henne. Ungdommer på sykkel en høstkveld i 1995, en løper som pustet tungt i 2012 – de løp etter, ropte, grep etter sløret som flagret som en ravnevinge. Men hun løste seg bare opp i lufta, som tåke som stiger fra fjorden når månen trekker seg tilbake. De fant ingenting. Bare kulden som fulgte dem hjem, og en følelse av å bli sett fra skyggene i eikene. En av dem, en gammel mann nå, sier det lavt ved peisen: «Hun vil ikke bli tatt. Hun vil bare... passere.»
Sist ble hun sett på Kirkeheia, der bakken stiger mot kirken som en trapp mot himmelen – en stille ettermiddag i 2021, da en familie kjørte forbi med bilen. Hun sto der, med hvitt slør foran ansiktet som et skjold mot solen, svart kjole som sugde lyset inn. De bremset, stirret. Gufset kom gjennom det åpne vinduet, kaldt som en hånd fra jorda. Så var hun borte – opp i løvet, inn i vinden som bar et svakt sukk: et navn, kanskje, eller bare sorgens ekko.
Folk i Grimstad hvisker at hun er fru Westergaard, en enke fra 1765, som mistet mannen i en storm utenfor Landvik odde – han, skipsrederen med gull i lasterommet, hun, alene med et hus fullt av tomme rom. De fant henne tre dager senere, ved vinduet i Landviksbakken, med kjolen svart av aske fra et bål hun aldri tente. Siden har hun vandret, svevende, som om hun leter etter båten som aldri kom i land. Eller etter noen å dele kulden med.
Nå vet de reglene: Gå ikke opp Landviksbakken i skumring, når solen blør rødt over fjorden. Ta med en kvist einer i lomma, for å varme gufset. Og hvis du ser henne nærme deg – sløret, den hvite huden, svevet over bakken – ikke løp etter. Bare stå stille. Vis respekt. For hun stopper ikke for levende. Hun passerer gjennom dem. Og hvis kulden griper tak i deg, hvis sløret stryker mot kinnet ditt, visk da: «Velkommen hjem.»
Da kanskje hun nikker, med øyne du ikke ser. Da kanskje hun finner ro. Men om ikke... da følger gufset deg hjem. Gjennom dørene. Inn i drømmene dine. For evig.
Lundekleivene
Mandag 28 sept 1964 reiste jeg fra Iveland til Kristiansand, forteller Einar Helleland til Fedrelandsvennen. Jeg kom gående i kvellinga til Lundekleiva i Vennesla og der sto en personbil parkert. Da jeg kom opp på siden av bilen, kom det plutselig opp en mann fra andre siden. Han må jo ha kommet ut av bilen, men jeg hørte aldri noen dører som slo igjen. Mannen kom ut og gikk foran meg mot byen. Jeg følte at han ikke enset meg, bare gikk rett frem med ansiktet vendt fra meg. Jeg økte farten, og gikk opp på siden av han. Han vendte så ansiktet mot meg, og et av det mest skremmende ansikter stirret rett på meg. Vi gikk videre og det så ut som om han ikke ville han noe med meg å gjøre.
Ettersom veien ble smalere tenkte jeg at det kunne jo være greit å gå sammen. Men plutselig stoppet han opp og sto stiv som en stokk. Jeg tok frem lommelykta, og skulle lyse på han, men strålen gikk rett igjennom. Og så forsvant han rett foran øynene mine. Jeg fortet meg videre opp kleiva, og snudde meg. Der så jeg en svart skygge som fulgte meg, og da jeg rettet lommelykta mot det, forsvant det. Så gikk det ut på siden av veien, og jeg kunne høre kvister som knakk, men der er det ingen kvister. Etter hvert kom jeg over kneika, og kunne gå videre uten at noen fulgte etter meg. I etterkant har jeg snakket med andre, og de har og opplevd å møte denne mannen på samme stedet.
Mannefallet
I den kalde, myrfulle kanten av Lyngdal, ligger Mannefallet som et mørkt sår i landskapet. Det er et sted ingen navngir høyt – ikke etter mørkets frembrudd, i hvert fall. Navnet kommer fra fallet, sier de gamle, men det er mer enn vann som falt der i 1751. Det er synd. Blod. Og en ed som aldri ble løst, men som binder de levende til de døde.
Retten satt 16. juni det året, under eikene ved tinghuset i Lyngdal kirke, med dommere i svarte kapper og en himmel så grå at den gråt for forbrytelsen. Men ugjerningen skjedde uker før, en stormfull høstkveld på gården til Torsten Madland. En gjeng satt ved bordet, akevittflasker som blinket i ildlyset fra peisen, latter som blandet seg med vinden som ulte utenfor. De skjenket i glass, fortalte historier om fiskelykke og fjelltrold, da Sjur Grøvann – en mann med øyne som gravjord – stirret på flasken. Der, på glasset, satt det: et stygt dyr, en skygge med klør og tenner som ikke var maling eller flekk. Et varsel. «I dag vil det skje Torsten en ulykke,» mumlet Sjur, stemmen hes som raspet mot stein. Torsten lo, slo på bordet, helte i seg sluken. «Ulykke? Jeg er udødelig i natt!» Men latteren døde ut da han reiste seg for å gå.
Med seg hadde han Ole Gitlestad, en nabo med tunge hender og øyne som unngikk lyset. De vaklet hjemover langs stien mot myrene, månen et blekt øye over trærne, vinden som bar lukten av salt og forbudte tanker. Krangelen brast løs ved Mannefallet – ord om eiendom, om en kvinne, om en gjeld som aldri ble betalt. Ole slo først. Et hogg med knoke som knuste kjeveben. Torsten falt, øynene åpne mot himmelen som ikke grep inn. Ole sto der, svettende, og så seg om. Myrholene ved fallet – de svarte, sugende munnene i jorden – kalte. Han løftet liket på ryggen, bar det mot det nærmeste hullet, der vannet alltid sto svart som bein.
Men ved kanten nektet det. Liket klamret seg fast, armene som tau, fingrene som klør i Oles skuldre. Han svettet, svul, bannet mot mørket. «Slipp! For Guds skyld, slipp!» Til slutt, med stemmen brutt som en gren, lovte han: «Vår Herre, visst jeg blir av med dette, skal jeg fortelle om udåden min til den første mann jeg treffer.» Straks løsnet grepet. Liket gled ned, la seg på myra som en haug med klær og steiner, øynene fortsatt åpne mot stjernene. Ole løp, gjennom torner og tåke, til elva ved Vegge, der fergemannen Osmund satt ved prammen sin, røyken fra pipa hans en tynn slør mot vannet.
«Osmund! Kom over, hent meg!» ropte Ole, stemmen rå som et sår. Osmund rodde ut, prammen svaiet mot strømmen. Men da Ole steg om bord, frøs den. Vannet kokte ikke, vinden stilnet ikke, men prammen rørte seg ikke – som om elva selv nektet å bære ham. Ole gikk av, og straks gled den fri igjen, som om en vekt var løftet. Osmund stirret på ham, øynene smale som kniver. «Du har gjort en ugjerning i kveld, Ole Gitlestad. Blodet din lukter av myr.» Ole brast. Han fortalte alt – slaget, fallet, løftet til Herren. Fergen ropte etter lensmannen, og lenkene kom med daggry.
Dommen falt hardt: døden. Henging ved Mannefallet, der ugjerningen skjedde. Men Ole rømte ni dager før, 15. september 1751, ut i fjellurene ved Gitlestad – huler der ulvene en gang kalte hjem, og mosen dekket spor som hemmeligheter. Nesten tre og et halvt år gjemte han seg der, levde av røtter og ravner, øynene ville som en revs. Til 22. februar 1755, da de fant ham i eldhuset hjemme på gården, sovende med kniven i hånd som om han drømte om frihet. De bandt ham, førte ham til galgen. Men øksa falt ikke. Eller falt den? Noen sier han hengte seg selv i cella, andre at Herren tok ham før tauet strammet. Uansett: Liket hans ble kastet i myra, uten prest, uten kors. Bare edens ekko.
Siden den gang har Mannefallet vært et sted som trekker pusten ut av deg. Når du går forbi – langs den gamle stien mot myrene, der granene står tettere enn hemmeligheter – kjenner du det først som en vekt på ryggen. Torstens lik, eller Oles samvittighet, det klamrer seg fast, armene som tau, fingrene som negler i skuldrene dine. Du snubler, faller på kne, og må slite deg løs med bønner og svette. Det ble slik at ingen ville gå der alene. Bønder tok omveier, barn ble innkalt før skumring, og hunder nektet å nærme seg med pelsen rettet mot himmelen. Hullet – det Ole valgte for grav – står der ennå, alltid fullt av vann, svart og stillestående, uten et blad eller en lauv som flyter på overflaten. Som om vannet er blodet som aldri tørket, eller tårene som aldri falt.
Folk sier det er Torsten som vandrer, bundet til stedet der slaget tok ham, leter etter ed som brast. Eller Ole, som løftet til Herren men aldri fant fred. Nå, når tåka siger opp fra Lygna og månen henger lav over myrene, hører du det: et plask i hullet, skritt på stien som aldri når fram. Og hvis du stopper, hvis du lytter for lenge, kjenner du fingrene – kalde, våte – gripe etter deg.
Gå ikke til Mannefallet etter solnedgang. Ta med en kvist einer, eller en mynt fra 1751 om du har en. Og hvis vekten kommer, hvis ryggen bøyer seg, visk løftet Oles: «Jeg skal fortelle.» For da kanskje det løsner. Men hvis ikke... da bærer du det videre. Gjennom myrene. Inn i dine egne drømmer.
For Mannefallet tar ikke bare livet. Det tar edene dine. Og gir dem tilbake – tyngre. For evig.
Tingvatnet
I den gamle, vindhviskede dalen ved Tingvatnet i Agder, der vannet ligger som et mørkt øye under fjellet og tåka krøller seg opp som røyk fra glemt bål, hvisker jorden om rettferdighet som aldri fant ro. Tingplassen, en steinsirkel fra vikingtiden, står der ennå – et amfiteater av mosegrodde steiner der høvdinger en gang dømte med øks og ord, og folket satt i ring som et åpent sår i skogen. Her hoppet ungjenta Skjelva fra stein til stein i en gammel prøve av utholdenhet, som om steinene selv testet sjelen hennes før hun ble fri. Mellom plassen og den hvite Tingvann-gården, der elva slynger seg som en sølvslange, ligger Galgebakken. Et sted der vinden bærer ekko av tau som knirket og skrik som druknet i vannet.
Tingvatn historie om Skjelva er at hun skulle ha tent på en av nabogårdene og født et barn som hun i all hemmelighet drepte. Først turte ingen å vitne mot henne, men da en kone i huset som ble påtent, drømte at Skjelva drept og la barnet opp i en ur ved gården, ble det lett i uren. Barnet ble funnet. Hun ble så dømt, og kunne slippe fri viss hun klarte å hoppe fra den ene steinen til den andre-Hun klarte 6 stk, men på den 7ende stein traff hun feil og døde.
Galgebakken var retterstedet. Her hengte de tyvene, heksene, de som brøt ed eller lov – kropper som svingte i vinden til kråkene kom, og hodene ble satt på stake som advarsel mot veien til Mandal. Jorden der nede er svartere enn ellers, sa de gamle, full av bein som aldri ble gravlagt med prestens ord. Men på 1900-tallet, da verden hadde glemt galgene, ble det bygd hus der. Et solid trehus med høye vinduer, ment å være hjem for den nye distriktslegen. Han flyttet inn med kone og barn, håpefull, med medisinvesker og drømmer om et stille liv. Men roen varte ikke.
Første natten kom skrittene. Nabokona, ei robust enke fra nabogården, skulle passe ungene mens legen var på vakt. Hun sov i det gamle sengekammeret, med bibelen under puten som et skjold. Midt på natta våknet hun – ikke av drøm, men av lyder. Skritt rundt huset, tunge som støvler mot grus, som om noen gikk i sirkel, nærmere, nærmere. Hun reiste seg, tente lanternen med skjelvende hånd, og gikk ut i den kalde augustlufta. Tingvatnet lå stille, månen speilet seg i vannet som et åpent øye. Ingen. Bare fotefar i støvet – ikke hennes, lengre, med merker som negler eller spiker. Hun lukket døra, mumlet en bønn, men skrittene fortsatte til daggry, som om de ventet på at hun skulle invitere dem inn.
År senere flyttet en ny distriktslege inn, med ei hushjelp fra bygda – ei ung pike ved, med øyne som elva og hender som aldri hvilte. Hun sov i bakerstua, med døra på gløtt mot stua. Natt etter natt kom bråket. Først et smell, som en stol som veltes. Så raslet – puter som fløy, bord som skrapte mot gulvet, som om noen renset rommet med raseri. Det lød som møbler traff veggene, dunk etter dunk, et spetakkel som fikk hundene i dalen til å ule mot himmelen. Hun våknet svettende, hjertet hamrende, og styrtet ned trappaen med lysestaken i hånd. Hver gang: stua tom. Alt på plass. En pute lett skjev, et glass som dirret svakt, men ellers... stillhet. Som om spøkelset lo lavt i mørket.
En natt ble det for mye. Bråket brast løs som en storm – smell, skrap, et hyl som blandet seg med vinden fra Tingvatnet. Hun reiste seg, krysset seg tre ganger, og gikk ned. Hun åpnet døra til stua sakte, lanternen kastende skygger som fingre mot veggene. Og så... stillhet. Total, trykkende stillhet, som om lufta holdt pusten. Hun satte seg i den gamle eikestolen ved peisen, åpnet bibelen med skjelvende fingre, og leste Fadervår høyt. Stemmen hennes brøt, men ordene fylte rommet: «Vårt Fadervår som er i himmelen...» Ett vers. To. Tre. Med hvert ord ble lufta varmere, som om noe løsnet seg fra taket, fløy ut vinduet mot galgebakken. Bråket kom aldri tilbake. Ikke den natten. Ikke noensinne.
Folk sier det var en av de hengte. En tyv fra 1700-tallet, eller en heks ,eller som Skjelva selv, bundet til bakken der tauet tok henne. De bygger ikke hus på galgebakker lenger. Tingvann-gården står der ennå, med vinduene som stirrer mot plassen, men ingen bor i det gamle huset på bakken. Og om du går dit en augustnatt, når månen henger lav over vannet og steinringen hvisker om gamle dommer, hører du det: skritt rundt huset. Et smell fra stua. Og hvis du åpner døra... stillhet. Men bare hvis du leser høyt. Ellers kommer møblene flyvende. Og denne gangen setter de seg ikke stille.
Fylkeskonservatoren i Agder og Tingvann forminnepark, i samarbeid med Laterna, har fanget ekkoene i en video – en vandring gjennom historien, der stemmen fra fortiden blander seg med vinden. Trykk på kilden nedenfor, hvis du tør. For Tingvatnet glemmer ikke. Det venter bare på at noen skal lese Fadervår feil.
Den kåte presten
I dag er historien om en prest som virket en eller annen plass, sannsynligvis på Iveland ved Vennesla. Denne historien ble fortalt av Thorkild Tveit av Iveland 06.07.1889 til avisen Morgengryet.
Denne presten, som holdt til her, var en raring. På prestegården hadde de et spøkelse som bråkte mye på nettene, og alltid inne på tjenestepikenes sovekammer. Dette spøkelset kom alltid inn på natta, og gikk mellom sengene, kledd som en prest enten i sort eller hvit, sier ingenting før det etter en tid forsvinner ut gjennom døra.
Og når presten hadde konfirmasjonshøring jaget han alltid ut guttene, mens pikene fikk tildelt sukker, ut av prestens søte munn, som det står skrevet. Høres jo ut i dag (år 2025) som en sak for politiet.
Kilde-Morgengryet 20 juli 1889
Bilde-klipp fra avisen
Knut Skreddar fra København
Knut var født i Mørkegata i København og bosatt i Åseral. Her er det 2 varianter på hvorfor. Den første er at han hadde sju mord på samvittigheten og måtte rømme og bosette seg en plass de ikke fant han, og den andre at han bare var en vanlig turist da han kom.
Historien starter i København. Det var pest i og en mann gikk for å sjekke hvordan det sto til med sin søster. Han kom inn på rommet hennes og så at hun lå død på gulvet, med sønnen sin liggende på brystet. Han tok med seg gutten hjem og oppdro han. Han ble boende der og hjalp til i huset. En dag han hadde passet noen gjess, så de at han hadde vridd hode av en av dem. De ble så sinna på gutten, Knut Skreddar, at han rømte hjemmefra.
Han rømte ned på havna og gjemte seg i et skip, som seilte til Bergen. Her traff han en mann som tok seg av han og lærte han opp til å bli skredder. En dag ble det stjålet penger av Kongens Kasse og det ble lyst ut, at de som tok fantene kunne beholde pengene. Knut og en som hette Jens Flangestad fant ut at de vill finne de. De fant de hos ei kone som de hadde flyttet inn til, og hun ville ha de ut. De la en plan med konen og sammen gikk de inn i huset der fantene var. Her tok Knut og slo i hjel alle sammen. Fantene hadde mye penger på seg, og da Knut og Jens skulle dele pengen røk de uklar, og Knut slo i hjel Jens, og tok selv alle pengene. Han gikk så til politiet og fortalte hva som var skjedd og fikk en straff på kr 60 riksdaler.
Nå var Knut en rik mann og ville ikke være skredder lengre, og reiste til Åseral. Her kom han til julemessa og ble forelsket i ei jente med navnet Ingerid fra gården Forgård. Moren ville ikke vite noe av Knut og ville hive han ut av huset. Men Knut banket opp alle sønnene, og overnatta sammen med datteren. Dagen derpå reiste han opp til Lognavann, mot Bortelid og kjøpte 3 gårder. Når handelen var i orden reiste han rundt i Norge på ferie, og da han kom tilbake hadde Ingerid fått barn og de gifte seg. Knut kjøpte 3 gårder til der, men fikk ikke kjøpt den syvende gården. Etter hvert ble sønnen til Knut og Ingerid gift med dattera til eier av den denne gården og Knut eide hele Austegard. Det som betydde noe for Knut, var at han kunne gå på egen grund helt inn til Kirka.
Da Knut døde og de skulle begrave han, var det ikke mulig å få noen hester til å trekke vogna. De fikk til slutt spent den svarte merra til Knut foran og de begynte å gå mot kirka. Da de kom til Rosseland, Urde -Hagen, ville ikke hesten trekke lengre og de måtte bare begrave han der. Knut hadde 3 sønner. Gunnulv som døde av å spise en fisk som var troll fisk. Den andre sønnen Nils ble drept av broren med navnet Lille Knut. Lille Knut arvet da alt etter faren og ble Lensmann i Åseral. Lille Knut var en gjerrig mann og ville ikke at noen skulle ha noen av pengene som han hadde og fant ut at han ville grave de ned i ei ur i Nonåsen. Flere har lettet etter pengen, men ingen har funnet de.
Det er 2 sagn her, den ene er at det er Knut Skredder Senior som har gjemt pengene og at hustruen døde i en stall, lutfattig. Men det er historien over her som virker mest troverdig
Homevassevje
Huset, som ligger ved gamle Setesdalsbanen ved fylkesgrensa, mellom Gåseflådammen og Iveland kraftverk, er et gammelt hus som ble flyttet i 1889 fra Kiledalen til HomeVassEvje og er derfor fredet.
Huset var egentlig oppført i sveitserstil, men ble laget om til rallar bolig for arbeiderene langs banen når Setesdalsbanen ble bygd. Det ble senere stasjonsbygg og fungerte som vaktbolig.
Kirsten Lundsgaardvig som bor her opplever at det spøker. En gang satt hun i telefonen og plutselig oppdaget hun at det var en rose i hånden. Hun aner ikke hvor den kom fra.
Huset er i dag bolig for 13 rallarer som går igjen, og med det blir det til at dører åpner seg og lukker seg. Folk som går opp trappa til andre etasje. De har ikke gjort seg til kjenne, du bare hører de.
Det var verre da hennes mor også bodde der. En natt hadde et spøkelse tittet innom værelset til mora, dagen etter spurte hun Kirsten om hun hadde vært innom og sett til henne. Hun svarte bare ja, for å ikke uroe mora si. Det er også et vårdøger som varsler omtrent hver gang hun får gjester.
Kilde: http://langsotra.blogspot.com/2011/
Vill du vite mere om huset? Sjekk NRK programmet, Der ingen skulle tru at noken kunne bu, episode HomeVassEvje.
Husmannsplassen Holtan
Inne på heia i Bjelland, finner du husmannsplassen Holtan. Dette var en gårdsplass som skulle ligge inne i skogen en plass mellom gårdene Haugland og Roland. Her var det for lenge siden en mann som ryddet plass og fikk seg et lite gårdsbruk. Plassen var en husmannsplass og da plassen døde ut overtok en av storbøndene. Storbonden solgte vekk mye skog og tømmer og fikk utbetalt 300 spesidaler i gullpenger. Ingen så noen gang noe til disse pengene og da bonden døde, kunne ikke arvingene finne noen penger. Etter det har det spøkt på gårdsplassen. Når skogsfolk var der, og det var langt hjem og de gjerne ville overnatte på gården, ble det et veldig spetakkel i huset og på låven. Hele natta ble det slått i veggen, en hørte folk som tuslet rundt i huset, på gårdsplassen og inne i låven. Dører sprang opp, men ingen folk var å se. Det ble hørt jammer og merkelig lyder hele natta. Det ente til slutt med at ingen ville hverken bo eller være i nærheten av gården. Kan det være bonden som passer på spesidalerne sine?
Haubitz hall
Her er det laget studio og konsertlokale i den gamle Haubitz hallen som en gang var kino og maskinhall ved Odderøya Fort. Men det kan se ut som om det er noen i lokalet som ikke setter pris på musikken som blir spilt her på kvelden. Her blir det liv i lokalene, og viss betjeningen ikke serverer og lager plass til de som går igjen her. Her slår lampettene seg av og på helt uten grunn. Og på loftet over hovedscenen er det et bord som til enhver tid alltid er dekket til flere og glasset må være fylt med ny vin. Hvis der ikke er fersk vin i glassene, holder gjenferdene ikke fred i lokalet. Så det er viktig å servere gjenferdet før gjestene kommer.
Kilde -div plasser og fedrelandsvennen
Jomfruholmen
Det gamle steinhuset på Jomfruholmen Hisøya, har i lange tider vært kjent som et spøkelseshus. Bygningen som står der i dag, sto ferdig i 1865. Før dette fantes det et lite rødt trehus på den samme plassen, hvor en tragisk hendelse fant sted.
Ekteparet som har bodd i huset de siste 50 årene, har merket lite til gjenferdet som etter sigende skal gå igjen. Men en dag, ikke så lenge etter de hadde flyttet inn, hørte Fru Lassen tydelige skritt av noen som gikk i etasjen over, selv om hun tilsynelatende var den eneste i huset.
Det fortelles at en gang på 1700-tallet skal en dansk adelskvinne flyttet ut hit med kammerpiken sin.
Etter at hun ble gravid med en stallgutt, ble hun forvist fra Danmark og flyttet ut her.
Omveltningen fra et liv i luksus, til det å bo i et gammelt lite hus og være ulykkelig gravid, gjorde henne så deprimert at hun druknet seg i en brønn som fantes i huset.
Etter sigende er det denne kvinnen som skal gå igjen.
Selv hentet Lassen vann fra denne brønnen da de flyttet inn her på 40 tallet. Da hadde huset stått tomt i nærmere 50 år.
Brønnen hvor jenta druknet finnes fremdeles i huset, under planker på Jørgen Lassens private kontor.
Han kan fortelle at båtene fløyter når de passerer stedet, og folk peker mot huset på Jomfruholmen som en «turistattraksjon» for sjøfolket om sommeren.
Mange kan fortelle at i den tiden huset var ubebodd, så de ofte lys i vinduene og en skikkelse som gikk i rommene.
Dette ble selvfølgelig observert som et merkelig fenomen, men Lassen forteller da at det var sannsynligvis «fanter» som overnattet der da, så observasjonene var kanskje ikke så overnaturlige.
Men at det gamle huset er fylt med hemmeligheter og mystikk er nok ganske sikkert.
Merkelige lyder kan av og til høres, uten at en vet hvor de kommer fra.
Ett annet mystisk fenomen er at når noen åpner en dør i 1. etasje så åpnes det i samme sekund flere dører i 2.etasje.
Enkelte som gikk forbi huset når det sto tomt, skal ha hørt vinduer og dører smelle opp og igjen selv om de var de eneste som befant seg på plassen.
Forskremte skal de ha rømt plassen da ingen logisk forklaring fantes.
Fru Lassen kan også fortelle at det fantes en kaptein som kjente mye til historien bak dette huset. Kapteinen er i dag død, men han fortalte blant annet at det var en bestemt dag i året hvor aktiviteten til gjenferdet tok seg mye opp. På denne dagen skulle en visstnok høre stemmer og prat fra skikkelser som ikke fantes.
Hvilken dag det er, vites ikke.
Enkelte har fortalt at da brønnen sto åpen, skulle du kunne se gjenferdet av adelskvinnen klatret opp langs brønnveggen.
Grønningen fyr
Her er det ei gammel Guvernante som går igjen på fyret, som sannsynlig kom fra Flekkerøy. Som ung pike hadde hun stor reiselyst og utferdstrang og til sin store sorg endte hun sine dager som guvernante for fyrvokterens barn på Grønningen. Hun kan så høres på kvelder der det kommer lyder som kan høre fra øverste etasje i forbygningen. Hun må ha vært ei fin guvernante, for når du merker hun er i rommet får du en sånn nydelig og rolig følelse over deg .Hun vill ingen vondt, men går nok rundt og sjekker om de 11 barna hun passet på ,har det godt .
Galleri Bøgwald
Her startet Petter Bøgwald fra Feda opp kolonialforretning for lenge siden. Hun som startet opp galleriet brukte da navnet Bøgwald som navn på galleriet. Hun fikk da med en leieboer som hun ikke var klar over. Petter Bøgwald, den tidligere eier ville ikke forlate huset. Han er mest aktiv utenom åpningstider. Det kan virke som Petter ikke liker at det er åpnet galleri her. Når hun skal åpne på morgenen er enten bildene flyttet på eller henger skjevt. Er vel en måte å si at han ikke liker det nye og at det burde være kolonialforretning. Ellers er han rolig og harmonisk.
Flottorp hotell
Her er det et spøkelse, til og med en sorenskriver som i levende live ikke syns å ha skjøttet sin embedsplikt med stor respekt. Det hadde seg slik, at Flottorp-mennene var blitt uenig med Verdalsmennene borte i Eiken om et bytte. Og da de ikke kunne bli forlikt på annen måte ble de enig om å få selveste sorenskriveren opp for å utøve lov og rett. Skriveren tok inn på Flottorp hotell. Og her ble han bevertet så vel, at Flottorpene fikk det som de ville. Men etter sin død rir Sorenskriveren omkring på en svart hest ved nattens tider, antagelig i anger og ergrelse for å ha krenket retten. Noen fiskere, som lå borte i ei hytte ved Eptevann var de siste som så han ride forbi og ble herlig skremt av han og bråket han laget.
To døde barn
Her bodde skipper Søren Nilsen og han hadde et problem, hver kveld kl 2100 var det 2 lokk som trillet ned fra huset hans og i myra. Når lokkene støtte sammen, hørtes 2 ynkelige og kvasse skrik og det glimtet som gnister mellom lokkene. Da tok skrikene til og de forsvant mot åsen, og kunne høres til det lysnet av dag. I måneskinnsnetter var skrikene verst. Folk ble vant til dette og brydde seg ikke, helt til 2 unge gutter løp etter lokkene med fiskestang og slo på dem. Da forvandlet lokkene seg til ildsprutende gnister og skrek jammerlig. Skipperen fikk da nok av dem og flyttet huset, uten at det hjalp. Da en jente og opplevde det samme fant de ut at de ville flytte floren (husdyrrom i en driftsbygning på gården) og da de rev muren fant de 2 skjeletter etter 2 små barn. De fikk begravd de i kristen jord, og da forsvant spøkeriet.
Helleveien, Eydehavn
Her i Helleveien er det mye spøkeri. Her kan du se gjenferd blant trærne. Rett som det er, kommer de springende ut i veien. En bilist som kom kjørende fikk plutselig se en dame som kom løpende ut fra en sidevei, og bilisten prøvde å stoppe, men kjørte over henne. Bilen stoppet momentant, mannen ut å sjekke, så under bilen og på siden. Men nei, ikke en sjel å se. Flere har sett spøkelser der, men ingen vet hvorfor de går igjen akkurat der.
Carl Knudsen gården
Carl Knudsen gården eller Grøgaard-gården ligger i Lillesand og ble bygget av Johannes Grøgaard i 1827. I 1884 kjøpte skipskaptein Carl Knudsen gården etter avdøde Grøgaard. Carl Knudsens datter Thyra Mercedes Knudsen bodde i huset fra 50 årene og opp til sin død 1963.I testamentet gir hun Lillesand kommune førsterett til kjøp av eiendom med klausul om at bygning og interiør blir brukt til museum, som det i dag er.
Her er det ei dame, Birgitte Grøgaard, kona til Johannes Grøgaard, som går igjen Hun liker at det er lys i lampa i trappoppgangen. Blir den slått av lager hun litt støy og da er det bare å slå på lampa igjen. Hun kan og støye litt innimellom, men ikke så noe blir ødelagt eller flyttet på. Så det kan virke som om det bare er lyset i gangen som ikke må røres med.
Skammens mur
I vår leting etter overnaturlig har vi og funnet dette. Farsund har et uvanlig og sjeldent kulturminne, en skammens kirkemurstrapp. For å komme inn til kirkegården på Varbakk er det tre porter, men i tillegg går en steinsatt trapp over den 200 år gamle muren på sørsiden. Trappen er egentlig et uhyggelig og et dårlig minne. Alt tyder på at det er brukt til å løfte over visse likkister. Selvmord, mordere og grovt kriminelle forbrytere og andre ikke verdige sjeler kunne ikke bæres inn på kirkegården gjennom vigslet port. Om så skjedde var faren for gjenferd stor. Dette var vanlig langt inn på 1800 tallet. Trappen var i bruk når uhederlige begravelser skulle foregå. Det var en stor skam for familien og pårørende når kisten med den døde ikke ble båret gjennom en vigslet port. Frakten inn til kirkegården skulle foregå om kvelden og uten lyd fra kirkeklokkene. Det var og en egen plass til kista på kirkegården, dvs nordkanten av kirkegården. De fikk heller ikke noen minnestein eller plate. Det at de løfte kista over muren var at de som var med på begravelsen ikke skulle bli smittet av draps og volds kriminelle og bli kriminelle selv.
Mørkemannens gjenferd
Øygården heter gården og kan nåes med å ta veien til høyre som ligger et par hundre meter etter rundkjøringen ved IKEA mot Høvåg. Dette huset lå et par hundre meter vekke fra Snell dalen. Her bodde det en mann som drev med svartekunst og djeveldyrkelse. Folk holdt seg vekk fra huset, da mannen ble regnet som besatt. Det er funnet et skrin etter han, som har 2 djevelhoder i hjørnene. En ungdoms gjeng hadde en gang bestemt seg for å overnatte på plassen utenfor. Mens de satt der i mørke, ble samtalen brutt av et kraftig dunk inne fra huset. Da de sjekket lå det en tung kasse på gulvet, helt knust. Da de gikk tilbake til teltet, hørte de et nytt smell og en dør som gikk opp og igjen. De fikk da nok, og skulle pakke ned, da lommelyktene sluttet å virke. Da skrek en av jentene, en usedvanlig høy skikkelse kunne sees mot treveggen. Personen sto urørlig og bare stirret på dem. Med ett kom han løpende mot de med hendene rundt noe som lignet på ei øks. De løftet opp hendene som beskyttelse, men ingenting hendte, han var vekk. De lot telt være telt og forlot plassen med en gang. Flere forteller at når du går opp veien, kan du få en følelse av at noen går på siden av deg. Hunder knurrer, nekter å gå videre.
Reiårsfossen
I den ville, grå Ose-dalen, der Reiårsfossen brøler som en evig forbannelse ned stupet, ligger sagaen begravd i stein og skum. Det var på 1820-tallet, da husmannsplasser klamret seg til fjellsider som mose, og bondedøtre var gull ingen fattiggutt kunne røre. Reiår het han – Reidar på gammelmåten – en spinkel gutt med øyne som fossen selv, blå og rasende. Rannei fra Ose var hans motpol: lys som bjørk, stemme som vårbekk, men låst inne i farens stolthet.
De møttes i skumringa ved elva, der vannet sang lavere enn hjertene deres. «Du skal bli min,» hvisket Reiår, og Rannei nikket, men bygda lo. «En husmannslarv og en bondedatter? Aldri i verden.» Foreldrene hennes låste døra, satte vakt, men kjærlighet finner sprekker i selv den hardeste stein.
Bryllupet ble satt til høsten. Ose gård lyste av fakler, bordene bugnet av flatbrød og øl. Reiår kom likevel, i sin beste vadmel, kniven i slira som en stille trussel. Han sto i skyggene og så Rannei i hvit kjole, øynene hennes søkende mot ham. Så kom Moigutten – bondesønnen fra nabogården, bred som en okse, full av akevitt og hovmod. Han grep Reiår i kraven: «Hill deg hjemover, din larv, ellers skal du dø som hundene!»
Kniven glimtet. Et hogg. Blodet sprutet over gulvet som rød høstregn. Moigutten falt, øynene åpne i vantro. Skrik. Kaos. Bøndene grep sverd og ljåer. Ingen ventet på lensmannen. Folkedommen falt som øks: «Ri tre ganger over fossen på det glatte berget, Reiår. Klarer du det, er du fri. Feiler du – dør du.»
Dagen kom. Regn og sludd pisket fjellsidene, himmelen grå som bly. Folk sto samlet ved kanten, fakler blafrende i vinden. Reiår satt på den svarte hesten, kappen dryppende, ansiktet hardt som stein. Første gangen: hesten sprengte over stupet, hover som gnistret mot glatt berg, og landet trygt på andre sida. Jubel? Nei. Bare stillhet.
Andre gangen: vannet brølte høyere, skum som hvite hender grep etter dem. Igjen – over. Reiår snudde, øynene låst på Rannei som sto blek ved kanten, hendene knyttet i bønn.
Tredje gangen. Han satte av. Hesten galopperte, men midt på berget – en stein løsnet. Et smell. Hesten steilet, Reiår grep manen, men det var for sent. De kastet utfor. Kropp mot stein, stein mot vann. Fossen slukte dem, brølet overdøvet skrikene.
Rannei så det. Øynene hennes videt seg. Uten et ord løp hun fram, kjolen flagret som et seil i storm. Hun hev seg utfor. Etter ham. Inn i skummet. To kropper, ett hjerte, knust mot bunnen.
Siden den dagen har Reiårsfossen aldri vært stille.
Når høstregnet faller og sludden pisker, ser folk dem. Reiår på den svarte hesten, galopperende over berget – en, to ganger. Aldri den tredje. Rannei står ved kanten, hvit som brud, armene utstrakte. De når aldri hverandre. Bare fossen som skriker deres navn: «Reiår… Rannei…»
Og om du står der en stormfull høstkveld, kjenner du det: en hånd som griper etter din. En hvisking i vinden: «Kom med. Vi mangler en tredje rytter.»
Gå ikke nær kanten. For fossen glemmer ikke. Den samler. Og den venter på at noen skal fullføre rittet.
For evig.
Fos gård
I den trange, mørke dalen ved Bjelland, der Mandalselva snor seg som ei sølvslange under høge graner, ligg Fos-garden som ei kvit perle i nattesvart mold. Den var bygd på 1720-tallet, med tømmer så tett at ikkje ein vindpust slapp inn, men likevel slapp noko anna inn. Noko som ikkje trengte dør.
Det var ein søndag i oktober 1736. Prest Daniel Schive hadde preka i Åseral kirke, stemma hans enno rungande av «Herre, lat ikkje mine fiendar triumfere». Han hadde ridd heile dagen, kappen stiv av regn og granbar, og då mørkret falt på som ein svart sekk, banka han på hos Fos. Verten, ein stiv bonde med augo som aldri blunka, viste han opp i gjesteloftet. «Sov godt, herr prest,» sa han. Men Daniel Schive sov aldri godt på Fos.
Han la seg i den høge himmelsenga, bibelen under hodeputa som ein skjold. Utpå natta, akkurat då søvnen ville ta han, knirket døra. Sakte åpnet den seg . Ein kald trekk sig inn, luktande av brent einer og gravjord.
Så kom han.
Høg, i svart prestekappe som flagra utan vind. I høgre handa bar han en flamme, levende, blåkvitt, sterk som hundre talglys. Rommet lyste opp som midtsommarsol. Augo hans var gloande kull, to ildpunkter som bora seg inn i Schives sjel. Han sa ingenting. Berre stod der, midt på golvet, og flammen dansa i handa hans som ei levande fugl.
Schive sat opp, hjarta hamrande mot ribbeina. Han ville rope, men tunga lå som bly. Så, utan varsel, slapp gjenferdet flammen. Den flaug, sakte som ei fjær, over det kvite bordet, over bibelen, og inn i kakkelovnen. Ein smell. Ein eksplosjon av lys. Ovnsdøra spratt opp, og flammen forsvann inn i mørkret der inne, som om ho søkte heim.
Da fann presten stemma.
«Anders!» ropa han tre gonger. «Kari!» tre gonger. «Jens!» tre gonger. Berre drengen, unge Jens frå Laudal, kom springande, bleik som lin, med ljåen i handa. «Herre Jesus, kva er dette?» stamma han. Schive drog han ned i senga. «Ligg her, gut. Vi ber sammen.»
Men gjenferdet gav seg ikkje.
Heile natta gjekk han. Fram og tilbake over golvet, kappen flagra, augo lyste. Han løfta flammen att, slapp ho att, lot ho suse rundt rommet som ei glødande bie. Ein gong sette han seg på sengekanten, så nær at Schive kjente varmen svi håret. Ein annan gong stod han ved vindauget og peikte ut mot elva, der månen låg som ein død fisk på vatnet. Og kvar gong flammen gjekk inn i ovnen, kom det ein lyd, ein sukk, som om noko der inne lengta ut.
Morgenen kom grå og kald. Hanen gol tre gonger. Da forsvann gjenferdet, ut gjennom den låste døra, utan lyd. Berre aske låg igjen på golvet, formet som eit kors.
Schive skreiv det ned i kyrkjeboka med skjelvande hand: «Gud prøvde meg denne natt. Eg veit ikkje kven han var. Men han ville noko. Han ville bli sett.»
Siden den natta har ingen prest overnatta på Fos utan å legge ein bibel på ovnsdøra. Og kvar oktober, når granbar regn faller og elva syng sin kalde sang, lyser det i gjesteloftet. Ein flamme, blåkvitt, som dansar aleine. Og om du står ute på tunet, hører du det: tre rop etter verten, tre etter kona, tre etter drengen.
Men berre éin kjem.
Berre den som er ung nok til å tru at ild kan frelsa. Eller forderva.
Gå ikkje inn på Fos etter mørkrets frembrudd. For flammen søker ny hand. Og ovnen er aldri full.
Gahre, Lindesnes
I den svarte, saltbitte kvelden ved Gahre, rett der Lindesnes stuper i havet som et knust sverd, begynner det alltid likt: ein vind som luktar av råtten tang og gammal synd. Så kjem lyset.
Først eit flakkar, svakt som ei stjerne som har gløymt vegen. Det stig opp ved Grønnerbrokka, der gammal steinbro kryssar ein bekk som ingen drikk av lenger. Lysets bærar er høg, tynn som ei mast, kledd i mørke som flyt. Han held lykta i venstre handa, ei jernlykt med grønt glas, og den svingar i takt med steg hans – fort, for fort for menneskebein. Frå brokka går han sør om vegen, over monen der lyngen veks i knotar som likfingrar, forbi Jonsokbakken der dei ein gong brende hekser. Så snur han, same vegen attende, som om han går på eit tau ingen ser.
Folk i Gahre veit regelen: Lukk døra når sola sig under Valsneset. Sløkk alle lampene. Lat gardhunden sove inne. For Lyktemannen lyttar etter hjarteslag.
Han er ikkje namngjeven. Ingen veit kven han var. Ein skipper som sviktet mannskapet i stormen 1782? Ein prest som stal kyrkjelykta og selde ho til hollendarane? Eller berre ein fallen engel som mista vengen sin i eit lynnedslag ved Mandal? Uansett: Han leitar. Og han narrar.
Dei som har sett han nærare, seier han har ansikt som ein skalle med glør i augo. Munnen er ein sprekk som opnar seg i stille latter når nokon følgjer etter. For det er fristelsen: «Kom, sjå kva eg har funne!» kviskrar han med stemme som bølgjer mot stein. Og du går. Først over monen, så ut på svaberga, der tangen blir til vatn og vatnet blir til dyp. Du trur du går på land, men det er havet som opnar seg. Ein fot feil, og du er borte. Då ler han – ein lyd som får måkane til å stupe i sjøen og drukne.
Men mislykkast han, må han sjølv ut.
Ein gong, fortel dei, fulgde gamle Kristen Gahre etter. Han hadde drukke litt for mykje av potetbrennevinet og tenkte: «Eg skal ta lykta di, din djevel!» Han sprang, ropa, viftet med ljåen. Lyktemannen snudde, lo, og sprang mot sjøen. Men Kristen stoppa ved kanten, planta ljåen i steinen og ropa: «I Jesu namn, stå!»
Lyset blinka, slukna, tende att. Lyktemannen snubla. Han mista balansen, og med eit skrik som fekk fjellveggen til å riste, stupte han rett ut i bølgjene. Lykta flaut, grøn og dansande, før den sokk. Neste morgon låg han på stranda ved Spindsund – tynn, tørka, med augo opne mot himmelen og munnen full av sand. Dei gravla han utan kiste, utan salme, berre eit kors av drivved.
Men han kjem att.
Høyr no: Når senhøsten legg seg over Lindesnes, og fyrlykta på odden blinkar einsam, ser du det igjen. Lys. Frå Grønnerbrokka. Sør om vegen. Til Jonsokbakken. Attende. Fort. Alltid fort.
Og om du står ute, om du kjenner draget i brystet, om du høyrer kviskring om skatt eller kjærleik eller hemn – lat vere å gå. For lykta er tom. Det er ingen olje. Det er berre ild frå helvete, og han som ber den treng ein ny sjel til å bera ho vidare.
Gå inn. Lukk døra. Tell til hundre.
For når du opnar att, er lyset borte.
Men fotefara dine – dei står i våt sand. Og langt der ute, på svart vatn, blinkar ein grøn prikk.
Han venta berre på deg.
Kassatassen
I den bratte, svarte Høvågheia, der granene står som spyd mot himmelen og månen henger som en knivsegg, sitter han. Kassatassen. Gabriel Scott gav ham navn, men navnet var eldre enn bøkene. Det var skåret inn i fjellet med samme kniv han enno bryner.
Folk i Høvåg kjenner lukta først: jern, blod, og sur akevitt som har stått for lenge. Så kommer lyden. Skrap-skrap-skrap. Gnister som spruter fra fjellet som stjerneskudd fra helvete. Han sitter på toppen av Knivhaugen, beina i kors, ryggen krumbøyd som en gammel ulv. Kniven er lang, buet som en halvmåne, og hver gang den møter steinen, synger den en tone bare de døde kjenner.
Om kvelden kommer han ned.
Først som skygge. Så som vind som river i dørene. Han farer rundt husene, banker på vinduene med knoken, hvisker navn han ikke har lov å si høyt. Barn gråter uten grunn. Hunder gjemmer seg under benken. Og inne fra heia, når tåka ligger tett, hører du sangen:
De som har møtt ham, lever. Men de snakker lavt.
«Han sto midt i veien,» sa gamle Kristen Ulvøy. «Hattetratten ned i panna, øynene som glør. Kniven dryppende. Jeg husket ordene. Kastet beina i kryss og skrek: EIN DAU MANN!»
Da stoppet Kassatassen. Gnistene sluknet. Han bøyde seg, som om ordene var en kule i brystet. Så lo han – en lyd som fikk månen til å skjelve – og forsvant inn i fjellet igjen. Bare fotefar i mosen, og en kniv som fortsatt synger.
Nå vet de reglene i Høvåg:
- Gå aldri alene etter solnedgang.
- Ha en jernnagle i lomma.
- Og hvis du ser gnister på Knivhaugen, snu deg vekk. Tell til ni. Så rop: «EIN DAU MANN!» Høyt. Tre ganger. Med beina i kryss.
Men en gang i året, på Allehelgensaften, slutter han å bryne. Da sitter han stille på toppen, ser ut over fjorden og synger lavt, nesten vakkert. Da kan du nærme deg. Da kan du spørre.
«Kva leitar du etter, Kassatassen?»
Og hvis vinden bærer svaret, hører du det:
«Den siste kassa. Den med mitt eget hjerte i.»
Så forstår du hvorfor han aldri finner ro. Og hvorfor du aldri må åpne en kasse du finner i Høvågheia.
For inni ligger det alltid noe som banker. Og det er ikke gull.
Hald pensjonat
I den lune Ulvegjeldet, rett ved Mandalselvas siste sukk før havet, ligger Hald Pensjonat som et puslespill av flyttet sorg. Tre hus, revet fra sine røtter og satt sammen igjen: det midterste fra Eikvåg i Farsund, bygd i 1795 for kaperkongen John Jahnsen. Han som seilte ut med Veiviseren, Den Veivisende Paquet og Den Flyvende Fisk, og kom hjem med engelske gullmynter i kistene og blod på dekket. Da huset ble slept hit i 1897, fulgte han med. Tømmeret husker.
Rommet hans er nr. 12, oppe under taket. Døra knirker selv om ingen rører den. Inne er det fottrinn. Alltid tre skritt fra vinduet til peisen, pause, tre tilbake. Som om han måler avstand til horisonten som ikke finnes lenger. Gjester våkner med saltvannslukt i nesa og følelsen av å bli betraktet av øyne som har sett stormer sluke skip.
Under krigen tok tyskerne huset. De lo først av «norske spøkelser». Så kom nettene. Fottrinn i gangene, dører som smekket, en skygge i uniform som ikke var deres. En oktobernatt i 1943 satt de i peisestua og drakk konjakk. Trinnene kom nærmere. En Gefreiter reiste seg, skrek «Halt!» og fyrte av Mauseren rett opp. Smellet rungte, gipsen sprutet, og stillheten ble verre. Kulehullet sitter der ennå, rett over peisen, svart og rundt som et tredje øye som aldri blunker. De flyttet ut neste dag. Ingen okkuperte nr. 12 igjen.
Men John er ikke alene.
I de lange gangene, der lyset fra de gamle messinglampene aldri når helt fram, går munken. Grå kappe, hette trukket ned, hender foldet i vide ermer. Han sier ingenting. Bare glir forbi, og etterlater en duft av vokslys og gammel latin. Elever fra internatet har sett ham stå ved trappen og peke opp mot loftet, som om han venter på noen som aldri kommer ned.
Og pianoet.
Høsten 2000, sent i november, da de første frostnettene bet i veggene. Kokken låste peisestua kl. 23:17. Kl. 23:42 hørte nattevakten tonene: Chopins Nocturne i c-moll, sakte, feilfritt, men med en sorg som fikk glassene til å vibrere. Han løp ned, låste opp. Pianoet sto åpent, tangentene fortsatt varme, men krakken tom. Notearket lå urørt: Den Flyvende Fisk – en vals John Jahnsen selv skrev til sin forsvunne brud. Siden den kvelden spiller det hver gang noen glemmer å legge en mynt på lokket. En skilling fra 1814. Den forsvinner før morgenen.
Nå vet de reglene på Hald:
- Aldri gå barbent i gangene etter midnatt.
- La døra til nr. 12 stå på gløtt – han liker ikke lukkede havner.
- Og hvis du hører pianoet, syng med. Han spiller bedre i kor.
For John Jahnsen seiler fortsatt. Mellom veggene, mellom årene. Han venter på neste tidevann som kan ta ham ut. Og hvis du legger øret mot kulehullet en stormnatt, hører du det: bølgeslag, kanoner, og en stemme som hvisker på gammel mandalsdialekt:
«Kom om bord, kamerat. Vi har plass til en til.»
Men ta med din egen køye. Her sover ingen alene. Aldri.
Fjære kirke
I den lune, saltmetta Drotningvika ved Hesnes, der bølgene enno kviskrar namnet hennar mot svaberga, ligg Prinsesseviken som eit ope sår i kysten. Her, ein stormfull haust i dei mørke hundreåra, kom skipet siglande inn frå Nordsjøen – høgt, stolt, med segl broderte i fremmed gull. Ombord var ho. Ingen veit om ho var skotsk prinsesse eller svensk drottning, men augo hennar bar kongelig sorg, og troa hennar – ein vrangtro, sa dei seinare – var ikkje velkomen i dei kristne bygdene.
Skipet braut mot revet. Mastene knakk som bein, og ho flaut i land med kjolen full av tang og skum. Liket var bleikt, men vakkert, som om havet hadde vaska vekk all synd. Dei bar ho opp til Fjære kirke, den kvite steinbygde kjempen som tronar over sletta, og senka ho ned i kjellaren under golvet. Der ligg ho enno, balsamert av tid og salt, med hår som flyt som tang i draumane til dei som våger å lytte.
Men minnet hennar skulle ikkje liggje i ro.
Frå Flandern kom marmorsteinen, huggen djupt med runer og kors ingen her forstod. Den skulle vere over graven, ein evig vakt. Men då skipet med steinen nærma seg Vikkilen, grep Fanden tak. Ein vind reiste seg, svart som ravn, og steinen forsvann i dypet – eller vart den slept opp på land av usynlege hender? Ingen leita. «Ho var vrangtrogen,» mumla dei. «La mørkret ta henne.»
Åra gjekk. Steinen låg glemt på garden Møi, vend ned mot jorda, skrifta etande seg inn i molda som ein forbanning.
Så kom presten. Axel Christian Pharo, med augo fulle av oldtid og hjarte som banka for det tapte. Han høyrde sagnet ein kveld ved peisen på Hesnes, der eldste mannen kviskra om vika som enno bar namnet. Pharo leita. Han gravde i arkiv, spaserte myrer, spurde bønder til dei blei bleike. Til slutt fann han ho – steinen – liggjande på Møi som om ho hadde venta på han. Skrifta var heil, men vendt mot helvete. Han snudde ho, løfta ho, bar ho tilbake til Fjære kirke og mura ho inn i veggen.
No heng ein farga kopi der, glødande i sollyset gjennom dei høge vindauga. Men originalen? Den reiste til Kristiania i 1811, låst inne i eit museum, vekk frå ho som ropar etter henne.
Ho ligg under golvet i Fjære kirke. Og ho ventar på deg. For å fortelje kven ho verkeleg var.
Hun levde i kista
På Øydna i Grindheim døde en ung kone for lenge siden. Da de hadde lagt henne i grava og graveren ville åpne kistelokket for å skjære ringen av fingeren hennes, reiste hun seg opp av kista. Hun var bare skinndød. Hun tok da og reiste hjem igjen til mann og gård, men mannen turte ikke slippe henne inn, enda han kjente henne igjen på stemme og ansikt. Hun var jo død og hun kunne være et gjenferd. Til slutt turte tjenestejenta på gården å lukke opp døra. Hun kom inn, levde i mange år og fikk mange barn
Hovet gård
Her har det før i tiden stått et Gudehov som folk fra de andre bygdene kom til for å ofre til guden. Det skal også ha vært rettersted der.
Sagnet her er at det går igjen ei jente som ble ofret til gudene under en stor offerfest. Siden har jenta slått seg ned på gården og spøker jevnt og trutt.
En mann som kom gående på kveldstid mot gården, så plutselig en ildsøyle mot himmelen. Ikke kunne han se noen bål eller ild. Ildsøylen kom bare rett opp av jorden ved siden av brønnen. Inne i søylen så han ei hand som beveget seg frem og tilbake mens det ble sukket< gud hjelpe meg, Gud hjelpe meg».
Det bråker og knirker i veggene på gården hele natta når det står på som verst.
Det skal og gå en hodeløs mann rundt på tunet, sannsynligvis en som har blitt henrettet på retterstedet.
Siste heksa på Galgebærgtangen
Hun het Karen – «Snekkers» kalte de henne, etter mannen som hadde forlatt henne i Danmark. 17. august 1670 sto hun barføtt på den værharde tangen øst for byen, bundet til en påle av sine egne husbjelker. Rundt henne knaket seks andre kvinner i samme flamme. Lukten av tjære, saltvann og brent kjøtt lå tung over Otra-utløpet.
Det var den siste dagen Galgebergtangen levde opp til navnet sitt.
Fra sølvkanne til bål
Karen var ikke fra Agder. Hun hadde krysset Skagerak med en sølvkanne i bagasjen – og et rykte som fulgte etter. Først beskyldte de henne for tyveri. Så for «sorte kunster». Under pinsler i kjelleren under rådhuset tilstod hun alt:
- At hun hadde ridd på en kost til Bloksberg.
- At hun hadde sendt storm mot skip.
- At hun hadde gjort presten i Vågsbygd lam i høyre arm.
Hun nevnte navn. Mange navn. En av dem var Marte Olsdatter fra Tveit.
Presten som så henne forsvinne
Marte var 46, gift, mor til åtte. I tjue år hadde hun levd med hvisking: «Der går hun som gjør kyrne syke». I retten vitnet presten i Tveit: «Jeg så henne med mine egne øyne – plutselig var hun borte, som om jorden hadde slukt henne.»
En bonde fortalte at sauene hans falt om da Marte så på dem. En annen at melken skilte seg når hun gikk forbi. Marte nektet. Til det siste. Så kom Karen Snekkers’ tilståelse – og Martees navn sto øverst.
Dommen: «Ild til ild»
- august 1670. Fogden leste opp: «Karen Snekkers dømmes til bål og brann. Hun skal selv sørge for ved – hennes hus rives og bæres til tangen.»
Klokken ni om morgenen startet prosesjonen. Syv kvinner i lenker, barfot gjennom gatene. Folk spyttet. Barn kastet stein. På Galgebergtangen ventet bøddelen Nils og en haug av bjørk og furu – Karens egen stue.
De bandt dem i ring, rygg mot rygg. Fakkelen senket seg. Skrikene skal ha hørtes helt til Flekkerøy.
12 bål på 58 år
Mellom 1612 og 1670 ble minst tolv kvinner brent i Vest-Agder. De fleste på samme tangen.
- 1612: Anne Pedersdatter, for å ha gjort lensmannens hest gal.
- 1629: Gundborg Torstensdatter, for å ha sendt rotter over Finsland.
- 1670: De syv siste – inkludert Karen og Marte.
Bøddelen som falt selv
Ni måneder senere, 9. juni 1671, sto bøddelen Nils foran samme domstol. Han hadde «med vold krenket en pike». Dom: «Miste sin hals». Galgebergtangen fikk enda en sjel.
Henrik Wergelands gate 29
Hus flyttet fra sentrum til Vest Agder Museum.
Kjøpt i 1793 av Marthe Andersdatter Bragdøe . I 1800 kjøpte AAnen Reirsen Sandvad no 29 og 31 og slo de sammen til et hus .1868 til 1914 var det butikk,Kønnemanns butikk, som solgte melk og Blank sverte for 5 øre stk( Kilde Karl Leewy)
.I dag står det på Vest Agder Museum Bygade.Her har en handverker som jobbet på huset opplevd flere merkelige ting .Han opplevde et slags underlig nærvær samtidig som han hørte noen gikk i en trapp ,som ikke eksisterte. Da museet rev himlinger midt i huset der lyden kom fra ,kunne de se at det hadde vært trapp der før .Det er og sett skygger og hørt underlig lyder og opplevd at lys slår seg på uten at noen er i huset.
Høvåg prestegård
I den lille kystbygda Høvåg, der den gamle trekirken fra 1100-tallet står som en stille vokter mot bølgene, ligger prestegården som en glemt perle – et hvitt trehus med tykke vegger og en hage som hvisker om prester og hemmeligheter. Bygd på 1700-tallet, har den vært hjem for sogneprester som Messel og Tandberg, menn som forkynte Guds ord, men som også kjempet mot nattens uro. For her, der Blindleia glitrer i det fjerne og gravhaugene ved kirken husker gamle syndere, spøker det ikke stille. Det spøker med skritt, smell og skygger som tasser i mørket – en uro som har drevet folk fra dørstokken og gjort prestegården til et sted du ikke går forbi etter solnedgang.
De Slepende Skrittene ved Midnatt
Det begynner alltid rundt midnatt, når klokken i kirken slår tolv og vinden fra Isefjorden legger seg som et lokk over bygda. Du ligger i senga i andre etasje, lyset fra månen siver inn gjennom de gamle vinduene, og da hører du det: Slepende skritt. Ikke lette, ikke raske – men tunge, som om noen drar føttene etter seg over gulvplankene, med en rytme som er for jevn til å være menneskelig. De kommer fra gangen, sirkler rommet, stopper ved døra. Så åpner den seg – sakte, med et knirk som river opp stillheten – uten at en hånd har rørt klinken. Du setter deg opp, hjertet hamrende, og ser: Tomt. Men følelsen blir – som om noen tasser rundt deg, usynlige føtter som stryker forbi senga, en pust i nakken som ikke er vind.
Pastor Messel, en mann med grå tinninger og en tro som ikke bøyde seg for det uforklarlige, hørte det selv. "På kveldene," skrev han i dagboka si, "kommer skrittene som en gammel venn – men døra åpner seg uten forklaring, og luften blir tung av tilstedeværelse." Han tente lyset, ropte "Hvem er der?", men bare ekkoet svarte. Tjenestefolket – pikene og drengene som ryddet peisen og vasket gulvene – svart på det verste. De hadde ropt på "vedkommende" uten svar, og en av dem, en ung pike fra Lillesand, nektet å gå alene etter mørkets frembrudd. "De tasser rundt deg," sa hun, stemmen skjelvende. "Som folk, men ikke folk."
Spetakelet i Kjelleren
Men det er midnattstidene som er verste. Plutselig – uten forvarsel – bryter det løs: Et forferdelig spetakkel, som om hele huset våkner til live. Smell fra dører som slår opp og igjen,lyd fra møbler som flyttes, og skrikende lyder fra kjelleren – der gamle vinfat og verktøy flyttes. Det høres ut som en fest fra helvete: Ting som faller, skritt som løper, og et lavt, hånlig latter som siver opp fra gulvet. Noen ganger sprer det seg – til uthuset, der redskaper flyr av seg selv, eller til stua, der peisen flammer opp uten ved.
Pastor Tandberg, en rasjonell mann som trodde på lys og logikk, prøvde å kontrollere det. Han gikk med lanterne i kjelleren midt på natten, banket på vegger, ropte kommandoer i Jesu navn. "Kom frem, hvis du er der!" Men ingenting. Bare stillhet etter stormen, og en følelse av å bli ledd av. "Det er ekte," sa han til menigheten en søndag, stemmen lav. "Lyder uten forklaring, skygger uten form." Folket i Høvåg ble redde – de unngikk prestegården i mørket, tok omveier langs Blindleia, og hvisket om "de ustoppelige".
Skyggen i Låven
Den mest gripende historien er lærerens. Han og kona, forpaktere på prestegården i 1920-tallet, skulle en mørk høstkveld ut til hesten i låven. Det var stjerneløst, vinden ulte, og han åpnet låvedøra med et knirk. Da snek den seg frem: En skikkelse langs veggen, mørk og lav, mot stalldøra som sto på gløtt. Han snakket til den – "Hvem er der? Hva vil du?" – men bare stillhet. En tassende lyd, som føtter mot strå, nærmet seg. Han strakte ut hånden for å stanse den, grep til – og fingrene sank inn i løs luft, som tåke som svelger lyset. Han så hånden forsvinne inn i skikkelsen, hørte et hånlig gisp – som latter fra en annen verden – og så skyggen skynde seg inn til hesten.
Dyrene steilte, brølte i panikk, og han ropte på kona: "Kom med lykten! Raskt!" Hun kom løpende, flammen dirrende, men der var tomt. Ingen skikkelse. Bare hesten som stampet mot veggen, øynene rullende hvite. "Det var ikke naturlig," sa han senere. "Hånden min... den var borte. Og gispet... det lo av meg." Kona krysset seg, og de flyttet ut neste uke. Låven sto tom i måneder.
. Kanskje det er en gammel prest som ikke fant ro, eller tjenere fra 1700-tallets skygger. Eller Kassetassen, det lokale spøkelset fra sagnet, som Scott beskrev som en farlig slyngel i dalen. Uansett: Gå ikke forbi i mørket. For på Høvåg spøker det ikke for moro skyld. Det spøker for å bli hørt – og noen ganger, for å bli sett.
Hullet i veggen - dødens utgang
Det var en mørk vinternatt i Setesdalen, da den gamle mannen på gården Kveste i Valle trakk sitt siste åndedrag. Han lå i senga i årestua – den lave, røykfylte stua med peisen i midten og veggene svarte av sot – og familien samlet seg rundt ham med salmebok og tårer. Han var 87 år, en sta bonde som hadde kjempet mot fjell og frost hele livet, og nå var det slutt. Men i Setesdal, der fjellene reiser seg som dommere og elva Otra suser som et evig varsel, visste de: Døden var bare begynnelsen. Hvis liket ble båret ut gjennom døra – den vanlige inngangen, der han hadde kommet og gått i 80 år – ville sjelen huske veien. Den ville vende tilbake. Gå igjen. Hjemsøke huset med skritt i gangen, kulde i peisen, og øyne som fulgte deg fra skyggene.
Så de gjorde som skikken krevde. De tok øksa – den samme som hadde hugget ved i generasjoner – og kuttet et hull i veggen. Ikke et lite vindu, men en stor åpning, bred nok til en kiste, høy nok til at de kunne bære ham ut med hodet først. Veggen i årestua på Setesdalstunet, bygd i 1669 på Kveste, bærer fortsatt sporet: En stor, grov utskjæring i tømmeret, som et sår i treet som aldri grodde. De løftet kisten gjennom hullet, snudde liket mot fjellet, og mumlet bønner som skulle forvirre sjelen. "Gå ut, men finn ikke inn," sa de. For i Setesdal trodde man: Gjennom døra kom livet. Gjennom hullet gikk døden – og forvirringen fulgte med.
Setesdalen, den dype dalen i Agder der tradisjoner henger i luften som røyk fra peisen, har alltid hatt sine skikker mot det oversnaturlige. Folk var redde – ikke uten grunn. Gjenferd vandret i stiene, drauger steg fra gravhauger, og de døde som ikke fikk ro, kom tilbake som skygger i natten. Å bære liket ut gjennom døra var som å invitere det inn igjen: Det ville huske trappa, peisen, senga der det døde. Det ville gå igjen – banke på vegger, flytte ting, eller verre: Dra de levende med seg. Så hullet ble løsningen. Et midlertidig hull, skåret ut med øks og sag, stort nok til kisten, men lukket igjen med planker etter begravelsen. Sjelene ble forvirret – "Hvor gikk jeg ut?" – og vandret ut i fjellet i stedet for inn i huset.
Men virket det alltid? Ikke helt. Noen sjeler var for sta. En gammel kone på en nabogård i Valle døde i 1750, og hullet ble skåret. Men natten etter begravelsen hørte de skritt – lette, men bestemte – i årestua. Døra knirket. Peisen flammede opp uten ved. Og i veggen, der hullet var lukket, banket det: Tok-tok-tok. Som om noen prøvde å finne veien inn igjen. De åpnet hullet på ny, ba en prest komme, og velsignet stedet. Da stilnet det. Men hullet? Det ble stående. Som en påminnelse.
Veien til Vanse kirke
I den lille kystbygda Vanse, der Lista-vindene pisker inn fra Nordsjøen og den gamle steinkirken fra 1037 står som en urokkelig vokter mot bølgene, har spøkelsene alltid hatt en stemme i kommunens saker. Vanse kirke – en av Norges eldste, med vestre skip fra middelalderen og et korsformet tilbygg fra 1848 som rommer 850 sitteplasser – er ikke bare et hellig sted. Den er hjemsøkt, et sted der de døde hvisker om veier som aldri ble tatt. Og i 1800-tallet, da Farsund skulle knyttes tettere til innlandet, ble kirken og dens skygger avgjørende for en vei som aldri ble bygd.
Tvisten om Veien
Det var på midten av 1800-tallet, da ingeniører og ordførere satt ved bordet i Farsund med kart utbrett som et nett av løfter. Ny vei skulle legges mellom Vanse og Farsund – en livline for bønder, fiskere og postbud som slet med mudderstiene. Planene gikk glatt til de nådde Klokkesetet, der to alternativer dukket opp: En billig rute over Bruna-åsen, der jorden var flat og arbeidet enkelt. Den andre – den som gikk forbi Vanse kirke og over Hesteplassen, den gamle hesteveien ved kirkegården der hester en gang stampet mot gravhaugene. Over Bruna ville det koste lite; forbi kirken trengtes 400 kroner ekstra for drenering og steinmurer mot sjøvinden.
Pengene ble skaffet – fra statskassen, fra velstående skipsrederne i Farsund – for kirkens rute var hellig: Den ville binde Vanse tettere til byen, la folk gå til messe uten å sirkle åsene. Stemmen i herredstyret skulle avgjøre det. Men da dagen kom, og ordføreren reiste seg med stemmen i hånden, ble det enstemmig: Over Bruna. Ikke en hånd løftet seg for kirken. "Vi velger Bruna," sa de, øynene nedslått. "For det spøker forferdelig ved Hesteplassen."
Frykten for Hesteplassen
Hesteplassen var ikke bare en sti – det var et dårhus. Ligger rett ved Vanse kirke, der gravsteinene reiser seg som tenner i munnen til natten, var det et sted der de døde red igjen. Hester som hadde trukket likvogner i gamle dager, galopperte usynlige i skumringen, med hvin som ekko fra 1600-tallets pesttimer. Skygger av ryttere – prester, bønder, syndere henrettet ved kirken – dukket opp, og veien ble et sted der hestene steilte i panikk, vogner veltet, og folk frøs til av kulde som ikke kom fra vinden. En frue i herredstyret, enke etter en skipsreder, reiste seg med røsten skjelvende: "Aldri skal du få meg med til Farsund, når det lir ut på året, og vi kan risikere på hjemveien å måtte kjøre forbi kirken i mørket."
Hun snakket for alle. Barn hadde sett hvite skikkelser ved gravhaugene, hester som løp uten rytter, og en følelse av å bli fulgt – øyne fra jorden, hender som grep etter tøylene. Vanse kirke selv var hjemsøkt: Orgelnoter som spilte alene, dører som smalt i tomme rom, og skygger i apsiden der alteret sto. Det var ekko fra middelalderens kriger, fra Olav den Helliges relikvier funnet under gulvet i 1848, eller fra de som døde udøpt i Lista-fjordens bølger. Veien over Bruna vant – billig, trygg, unna spøkelsene. Og pengene? De ble brukt på broer og stein, men veien forbi kirken ble aldri tatt.
Hellige Besse
Det var en kald juledag i slutten av 1500-tallet, da Besse – den høye, magre mannen med øyne som bar på fjellets visdom og hender som hadde formet stein til bønn – trakk sitt siste åndedrag i den lille seterstua på Knaben. Han var født rundt 1530 i den avsides fjellbygda, der gruvene senere skulle grave seg inn i berget. Besse var ikke prest, ikke høvding – bare en bonde, en "bondehelgen" som folkeminnene kalte ham, en mann som levde så nær Gud at miraklene fulgte ham som skyggen. Han vandret hver søndag de seks milene til Liknes kirke, holdt bønn underveis, og kom hjem med sjelen fylt. Men døden kom uventet, og selv da ville han ikke hvile stille.
Miraklet med Potetene
En høstdag, da frosten bet i marken og potetene – de nye, underlige knollene fra den nye verden – lå i haugen, satte Besse seg ved ovnen i stua. Kona, en stillferdig kvinne med hender som hadde vasket utallige skje, stirret på ham mens han skrellet og kokte. "Hva skal du med poteter når du ingen kjøtt har?" spurte hun, stemmen lav av bekymring. Maten var knapp på fjellet, og juletiden nærmet seg uten en eneste rype i sekken. Besse smilte bare, øynene hans fjerne som himmelen over Setesdal. "Vårherre vil nok sende oss kjøtt," sa han rolig, og rørte i gryten med en skje av bjørk.
Rett da – som om himmelen lyttet – kom de: En flokk rein, vill og fri, som vandret ned fra vidda. De fulgte stien for nær fjellkanten, der snøen hadde smeltet og isen skjulte sprekken. Ett etter ett ramlet de utfor, kropper som tumlet ned i stein og snø. Besse reiste seg, gikk ut, og der lå de, nok til å fylle gryten og spisebordet i uker. Kona krysset seg, naboene samlet seg, og ryktet spredte seg: "Besse ba, og Gud sendte." Siden har reinflokkene unngått Knaben, som om de husker fallet.
Bessestolen – Bønnens Setestol
Ved Besses gård, høyt til fjells der vinden uler som en salme, ligger Bessestolen – en naturlig fordypning i fjellet, utformet som en stol med rygg og armlener av stein. Hver søndag, på vei de seks milene til Liknes kirke, satte han seg der. Han åpnet Bibelen, eller bare løftet hendene, og holdt bønn – for regn, for høst, for de syke i bygda. Folket kom fra miles omkrets, satte seg på steinene rundt, og lyttet til stemmen hans som fylte dalen. "Vårherre hører," sa han alltid, og de trodde ham. Stolen står der fremdeles, utvasket av regn og tid, men med spor av knærne hans i setet. Noen sier at hvis du setter deg der en søndag morgen, hører du ekko av gamle bønner – lavt, som vind gjennom en grav.
Nær Netland og Dugann, der elva bøyer seg som en bønnende rygg, ligger Bessebordet – en flat steinhelle, stor som et spisebord, med fordypninger der vannet samles som vin i kalken. Her holdt han måltidene sine, delte brød med de fattige, og fortalte om himmelens rike. Steinene er slitte, men formen er der – et alter for en bondehelgen.
Døden og Den Evige Vinteren
Besse døde en juledag, midt i bønn – hjertet stanset som en klokke som løper tom. Folket samlet seg, la ham i kisten, og gravfølget dro mot Liknes kirke, der presten ventet. Men været snudde: En snøstorm fra vidda, vind som ulte som djevler, og snø som la seg som et lokk over veien. De kom ikke lenger enn til det store fjellet mellom Eptestøl og Førelandsåsan.
Været bedret seg ikke før dager senere. Da dro de videre. "Hvor er Besse?" spurte presten , øynene skannende horisonten. "Han kommer alltid til julmesse, død eller levende." Folket mumlet om døden, men presten ristet på hodet. "Han kommer," sa han bestemt. Klokken skulle ringe inn, men før han rørte tauet, begynte den – alene, rungende som torden over dalen. Presten krysset seg, så mot veien, og der kom de: Gravfølget over Åmotmonan – nå kalt Englemoen – med kisten på slede, hestene dampende, og en glød i luften som ingen vind kunne blåse bort. "Det var englene," hvisket de senere. "Englene ringte for Besse."
Men kisten? Den var tom. Besse hadde vandret hjem selv, eller engler hadde båret ham. Hulen kalles i dag Bessestovo – et hellig rom der snøen aldri legger seg helt, og vinden synger som en evig salme.
Hodeløst spøkelse på Granheim hotell
I Fædrelandsvennen ble det i 1971 utlyst en spøkelseshistoriekonkurranse. Vinneren av denne ble bla kunngjort i FVN 25 januar 1972 og var Svein Hovet fra Nodeland. Historien var Hodeløs spøkelse på Granheim hotell, Bygland (publisert 15 januar 1972). Historien handler om en hodeløs mann som går rundt på hotellet og lager et veldig rabalder, stoler og bord flyr vegg imellom mens den hodeløse forsvinner ut gjennom vinduet. Dette blir ikke tatt vel imot i bygda. Lensmannen har et innlegg i FVN der han forteller hva han mener om saken. En har et innlegg 26 januar der han mener Svein Hovet har hatt mareritt, og FVN går ut og beklager hvis noen har tatt anstøt av historien. En annen forsvarer Hovet 1 feb. 5 feb er det 2 innlegg der de lurer på om Hovet er ute for å skade hotellet og bygda. I Fvn 11 februar er det en som lurer på om ikke folk har fått med seg at hotellet ble nedlagt for lenge siden. 14 februar er det et innlegg fra en utflytter til Trøndelag som skriver inn om å fint det var å være på hotellet i barndommen og aldri opplevde spøkeri. Jeg vet ikke om det spøker her, men det kan virke som om historien er oppdiktet.
Barnet fra Skriga
Det var en sen høstkveld i Fjotland, der stien mellom Harbakken og Røynebu snor seg gjennom de grønne åkrene som et arr i landskapet. Solen hadde sunket bak Setesdalsfjellene, og luften bar på den skarpe, kalde biten som varsler vinteren. Du går alene – kanskje hjem fra et besøk, med tanker om middagsgrøt og en varm seng – da du hører det først: Et lite skritt, lett som et ekko av ditt eget. Du snur deg. Der kommer det: Et barn, ikke mer enn fire-fem år, med blekt ansikt og øyne som er for gamle for alderen. Klærne er gamle – en kjortel fra en annen tid, skitten av jord og tårer – og det smiler ikke. Det bare går mot deg, armene hengende løst, som om det har ventet lenge.
Du stopper. Barnet stopper ikke. Det kommer nærmere, skrittene raskere nå, og før du rekker å rope eller løpe, hopper det – som en katt som angriper, men mykere, desperat. Det klamrer seg til deg, fingrene som iskalde røtter som griper rundt midjen din, armene som en lenke av kjøtt og bein. Du snubler, revet over ende i gresset, og det holder fast – ikke for å skade, men for å holde deg der. "Hjelp," hvisker det, eller tror du det gjør, stemmen så svak at den blandes med vinden. Du kjempe, drar og trekker, men det slipper ikke. Veien er blokkert, stien forsvinner i mørket bak deg. Du kan ikke komme forbi. Du kan ikke komme vekk. Bare snu. Gå hjemover, mot Harbakken, mot lyset i vinduet. Og da – som et sukk – slipper det. Barnet forsvinner, som røyk i regnet, og du løper, hjertet hamrende, uten å se deg tilbake.
Fjotland, den lille bygda i Kvinesdal der elva Otra suser og fjellene reiser seg som gamle voktere, har alltid hatt sine skygger. Stien mellom Harbakken og Røynebu, der husene står tett, er et sted der veien ikke alltid leder frem. Det er skrømtet, de usynlige, som bor der – men dette barnet er det verste. Det er ikke ondskapsfullt. Det trenger hjelp. Det ber om det, med grep som kveler, med øyne som tigger.
Like i nærheten, der stien klatrer mot fjellet, ligger Skrigardalen – en liten kløft i landskapet, en sprekk i den grå steinen som ser ut som et sår i jorden. Dalen er smal, mørk, med trær som bøyer seg innover som fingre som vil lukke såret. Og der, fra sprekken i fjellet, kommer lydene: Skrik – skarpe, desperate, som kniver mot glass. Jammer – lavt, uendelig, som vind gjennom en grav. Det er ikke mennesker. Det er ekko fra en annen tid. Sagnet sier det klart: Omreisende folk – tiggere, sigøynere, eller bare ensomme sjeler på vandring – drepte et barn her en gang. De skjulte liket i sprekken, dekket det med stein, og dro videre. Men barnet? Det fant ikke ro. Det steg opp, sultent etter rettferdighet, og vandrer nå stien som en vaktpost – hopper på de levende for å bli sett, for å bli løst.
Du hører skrikene best om høsten.En gammel bonde fra Røynebu svor på det: Han gikk forbi en natt, hørte jammeren stige, og så skyggen av et lite ansikt presse seg mot sprekken – øynene åpne, munnen stille. "Det ba om navn," sa han. "Eller fred." Andre har prøvd: De har bedt Fadervår ved dalen, tent lys, mumlet navn som "Lars" eller "Ingrid". Noen ganger stilner det. Men barnet på stien? Det kommer tilbake, hopper på, holder fast – til du snur, går hjem, og lar det være.
Giftemål på bygda
De unge måtte ha foreldrenes samtykke og her var formuen avgjørende. Hvis foreldrene ble enig, sto det bare igjen for gutten å fri til jenta. Det måtte skaffes en belegut (Beiler) for å fremføre for henne at han ville gifte seg med henne. Frieren sto foran beileren, mens beileren sto med ljorestanga (stang til å åpne/stenge takluka for lys og røyk i huset) og fremført hva som skulle skje. Dette måtte gjentas 2 ganger med 1 måneds mellomrom. Jenta det angikk ble da gjemt vekk av de andre jentene i huset. Hun ble gjemt i høy og halm, i kister eller i et gammalt hult tre. Frieren måtte opptre som en voldsmann, bryte opp dører, gulv etc. for å finne henne. Når hun var funnet ble hun dradd inn i stua og fikk opplyst om overenskomsten. De var da gift. De kunne da flytte sammen. Giftemål ble det senere. Det ble da feiret med salmesang, spill, og muntre opptog før den overstadige drikkingen ødela alt med blodige slagsmål og av og til drap. Bruden blir til slutt ført til soveværelset med tente lys og spillemenn, brudesvenner og brudepiker. Bruden bar som regel en krone av sølv. Festen varte som regel i 3 dager og opptil 14 dager. Kostnaden av et bryllup kunne være så store at det ikke var nedbetalt på en generasjon.
Sorenskriverens nattlige rytter
Det var en gråvinternatt i 1840-tallet, da sorenskriveren red opp den isete stien til Flottorp Gruver i Grindheim, Audnedal. Han var en mann med bred frakk og tyngre samvittighet enn han lot vise – en embedsmann som skulle dømme mellom to bygder i en tvist om et bytte. Flottorp-mennene og Verdals-mennene hadde kranglet lenge om en handel i Eiken, der sauer og verktøy hadde blandet seg i en knute av løfter og løgner. "Vi trenger lov og rett," hadde de sagt, og sendt bud etter selveste sorenskriveren. Han kom, hesten dampende i kulden, og tok inn på Flottorp Hotell – den gamle direktørboligen fra gruvenes glansdager, bygd i 1800-tallet som et staselig hus for de som styrte malmen og mennene under jorden.
Hotell? Det var mer et vertshus for de få – et treetasjes bygg med tykke vegger av tømmer, rom med peis og et kjøkken der røyken fra steinovnen blandet seg med duften av nybrent brennevin. Flottorp-mennene visste hvordan man hilste velkommen. De fylte glassene, skjenket øl og rakfisk, fortalte historier om gruvenes skygger og elvens hemmeligheter. Sorenskriveren lo høyere for hver slurk, øynene ble blanke, og dømmekraften... den smeltet som snø for solen. Morgenen kom med hodepine og papirer som allerede var signert: Flottorp fikk byttet som de ville. Verdals-mennene dro hjem med tomme hender og tunge hjerter. "Han solgte retten for en natt med varme," hvisket de. Og sorenskriveren? Han red hjem med en byrde som ingen hest kunne bære.
Stillheten ble brutt. For sorenskriveren døde ikke i fred. Han falt av hesten et år senere, eller kanskje det var samvittigheten som brast. Uansett: Han vendte tilbake.
Nå, når månen henger lav over Audnedal og vinden fra elva bærer med seg ekko av hamre mot malm, rir han igjen. På en svart hest, med manke som flagrer som røyk, galopperer han forbi hotellets ruiner – øynene glødende av anger, frakken blafrende som et flagget nederlag. Han er ikke truende, ikke ond – bare evig rastløs, en sjel som ikke finner ro i det han solgte. "Retten... retten..." mumler vinden, eller er det stemmen hans? Han rir ved nattens tider, langs stiene der gruvenes vogner en gang rullet, og stopper aldri før morgenen gryr.
De siste som så ham var fiskerne ved Eptevann – en innsjø like ved, der vannet ligger speilblank om sommeren. De lå i hytta sin, en enkel koie med torvtak og en peis som knitret lavt, da de hørte det: Hoveslag mot stien, tunge og jevne, som om en storm nærmet seg. De kikket ut vinduet, og der red han – sorenskriveren, på den svarte hingsten, med ansiktet blegt som månen. Hesten steinte, øynene rullet hvite, og rytteren løftet hånden som i en stille hilsen – eller en forbannelse. Fiskerne frøs til, hjertene hamrende, og en av dem skrek: "Gudskjelov, det er han!" Hesten snudde, galopperte forbi hytta så vinduene dirret, og forsvant inn i skogen – men latteren, eller var det gråten?, hang igjen i luften som et ekko av dommen han stjal.
Hvorfor rider han? For å sone, sier de gamle i Grindheim. For å minne om at retten ikke selges for en natt med brennevin. Flottorp Hotell er borte nå – revet eller rasert av tid, bare fundamenter igjen blant ugresset
Den evige kjøringen
Fjære kirke, den ærverdige steinkirken fra 1150-tallet som ligger i Grimstad kommune – tre kilometer øst for bysentrum. Bygd på ruiner av en eldre trekirke, med alterstein fra før år 1000 og en apsis som rommer hemmeligheter fra høymiddelalderen, er den kjent fra Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, der den sunkne graven ved kirken symboliserer en sjømanns uro. Men i Grimstads folkelige sagn er det ikke bare Terje som går igjen. Her, der kirken har stått i nesten 900 år og sett pest, krig og gravleggelser i kjelleren for de mektige, våkner natten til live med en kortesje som ingen stopper. En hvit skikkelse som svever over marken. En kvinne med prestekrage blant gravsteinene. Et barn som stiger opp fra jorden. Og orgelnoter som ekker i mørket, som om himmelen selv synger for de døde.
Den Iscold Kjøringen
Det var en høstkveld i slutten av 1800-tallet – samme tid, samme årstid, som alltid – da den gamle hunden stivnet i veien foran kirkeporten. Den flekket tenner mot tomrommet, pelsen reiste seg som om ulven selv sto der, og øynene stirret inn i tåken som steg fra marken. Eieren, en bonde på vei hjem fra Grimstad med hest og kjerre, hørte det først: Et dump, rytmisk trommeslag mot brosteinen – hestehover, fire par, tunge og jevne, som om en storm nærmet seg. Ut av tåkedisen kom de: Fire hester, skyggeaktige og dampende, med manker som flagret i en vind ingen kjente. De trakk en stor, gammeldags vogn – svartlakkert, med hjul som knirket som gamle bein – og på kuskenes sete satt han: En skikkelse uten ansikt, livløs som en dukke, hodet sunket mot brystet, hendene løst på tøylene.
Kortesjen nærmet seg, sakte men ubøyelig, hestene steinte uten å løfte hodet, og luften ble tykk av en duft av vått jord og gammel lær. Hunden hylte, bonden krysset seg, og de som fulgte etter – naboer varslet av lyden – frøs til. Vognen passerte dem, så nær at de kjente pusten fra hestene, kalde som elvevann. Ved kirkeporten – der gravsteinene reiser seg som tenner i munnen til natten – skjedde det: Et sukk, dypt og kollektivt, som om hele vognen pustet ut. De forsvant. Ikke med et smell, men i løse luften – hester, vogn, kusk – Og kulden... den traff som et slag. Alt varme forsvant, som om vinteren hadde åpnet portene til helvete. Bladene frøs i luften, pusten ble til damp, og hunden falt sammen, skjelvende i timevis.
Denne kjøringen gjentar seg alltid – samme tid på døgnet, samme årstid, som et urverk av de døde. Noen sier det er en gammel begravelseskortesje fra 1700-tallet, der en høvding eller skipsreder ble fraktet til graven i all hemmelighet, og kusken – blind av sorg eller synd – kjørte rett inn i evigheten. Andre peker på sjøkrigens ofre, som Terje Vigen selv, som rodde over Skagerrak for mat.
Kvinnen med Prestekragen
På kirkegården, der gravsteinene står skjeve som tenner i en gammel munn, vandrer hun. En kvinne i svart, med prestekrage som glitrer i måneskinnet, øynene tomme, men fulle av en stille desperasjon. Hun er sett ved midnatt, plukke blomster blant de falne, eller stå ved Terje Vigens obelisk – den høye søylen reist i 1862 for å minne om sjøkrigens ofre – og mumle bønner som ingen hører. Er det en prestefrue fra 1600-tallet, som mistet mannen i pesten og nå velsigner de hun etterlot? Eller en nonne fra en glemt orden, gravlagt i uhellig jord? Hun skader ikke, men nærværet hennes er tungt – en påminnelse om at selv hellige steder har syndere.
Barnet med kyse.
Den lille skikkelsen stiger opp fra en grav – ikke med smell, men med et sukk, som jord som gir etter. Et barn, kanskje fem år, med en hvit kyse over håret og øyne som er for gamle for alderen. Det klatrer ut, ser seg rundt med et forvirret blikk, og forsvinner igjen – sugd tilbake i jorden som en drøm som ebber ut. Gravhaugene ved Fjære er gamle, med funn fra stein- og jernalder, og noen sier det er et offerbarn fra før kirken sto der, udøpt og rastløst. Andre hvisker om en ulykke i 1800-tallet, der en gutt falt ned en brønn under kirken og ble glemt.
Orgelspillet i Natten
Og så musikken. Om nettene, når månen henger lav over apsiden, høres det: Orgelnoter, svake først, deretter svulmende – en salme, eller en vise fra Ibsens tid, som fyller kirken med lyd uten at fingre rører tangentene. Orgelet i Fjære, bygd av italienske Giuseppe Ponzani i 2017, er moderne, men spillet er gammelt – fra 1700-tallets instrument, eller eldre. Det er som om de døde synger, en serenade for de levende, eller en bønn for ro. En organist fra Grimstad våknet en gang av det, løp til kirken, og fant dørene åpne – musikken stilnet da han trådte inn.
Den uroa låven på Fjellom gård
Det var en stille høstdag i 1950-tallet, da bestefaren til dagens eier – en sta bonde med hender som granitt og øyne som hadde sett for mange vintrer – falt død om i tunet på Fjellom gård. Han hadde styrt gården i Vennesla hele livet, med fe i fjøset og høyet stablet i den gamle låven – en massiv tømmerbygning fra 1800-tallet, med andre etasje som rommet høyloft og verktøyrom, og en lukt av tørt gress som hang i luften som et evig minne.
Det begynner med blikket. Du står i den første etasjen, blant de gamle verktøyene og støvete sekkene, og kjenner det: Noen ser på deg. Ikke et blikk fra et hjørne, men fra alle kanter – øyne som følger deg, vurderer deg, som om du er en inntrenger i et hellig rom. Du snur deg, skinner med lommelykten, men der er tomt. Bare skygger som danser i lyset. Så kommer skrittene: Tunge, sakte, fra andre etasje – som støvler mot gulvplankene, men uten ekko. Du klatrer opp trappen, hjertet hamrende, og roper: "Er det noen her?" Stillhet. Ingen folk. Bare støvet som virvler svakt, og følelsen av å bli sett sterkere enn før.
Bestefaren? Han har alltid vært der. Ni år etter hans død – på timen, som om en forbannelse tikket som en klokke – detter taket ned. Stormen hadde ikke rukket å starte, men bjælken knakk av seg selv, og hele loftet raslet ned i en sky av støv og splinter. "Han ville ikke at vi skulle bygge nytt," sier eieren. De prøvde likevel – en ny låve, moderne, med stål og betong. Men oppussingen? Et mareritt. Hammeren røk, verktøy forsvant, og arbeiderne følte seg sett, fulgt. Nesten ferdig – taket på plass, veggene malt – brant det ned. En gnist fra intet, midt på natten, og låven sto i flammer som en hevn. Ingen døde. Men eieren visste: "Det var ham."
Og de små tingene? De er verre, fordi de er personlige. En gammel boksesekk, hengende fra en bjelke i taket der bestefaren en gang trente sønnene sine, skrur seg løs en kveld – alene, uten vind, uten hånd. Den svinger sakte, som en pendel, før den faller med et smell. En kassettspiller, glemt i hjørnet med en bånd av gamle sanger, slår seg på midt i stillheten – stemmen til en gammel vise, lav og klar, uten at noen har rørt knappen. Du hører latteren i refrenget, eller er det et sukk? Og skrittene – alltid fra andre etasje, der han satt og røykte pipe etter dagens arbeid, stirrende ut mot åkrene.
Eieren har lært å leve med det. "Han vil bare passe på," sier han. "Gården er hans." De har ikke bygd ny låve siden. Den gamle ruinen står der, et skjelett av tømmer, med andre etasje som en åpen grav. Og når vinden fra Otra blåser kald, hører du det igjen: Skritt. Et blikk. En påminnelse.
Skyggen i gangen
Du kommer inn i huset en sen kveld – kanskje for å hente noe glemt, eller bare sjekke at alt er i orden. Døren knirker, og stillheten er tung. Du vet du er alene. Likevel kjenner du det: Noen er der. Ikke i rommet, men i rommet. En tilstedeværelse, varm og vennlig, som om en gammel vaktmester står bak deg og nikker godkjent.
Så går du mot vaktmesterleiligheten – den smale gangen med det store vinduet som erstattet en dør for mange år siden. Og da kommer den: En skygge. Ikke svart og truende, men grå og myk, som røyk fra en pipe. Den glir mot deg langs veggen, sakte, bestemt. Du stopper. Hjertet banker. Men skyggen stopper også – rett ved vinduet. Og da skjer det alltid noe:
- Et vindu står på gløtt oppe i tredje etasje.
- Sprinkleranlegget piper – vannet holder på å fryse.
- En dør har blåst opp i vinden.
- En lyspære er skrudd løs.
Du løper opp, ordner det, og når du kommer ned igjen – er skyggen borte. Men følelsen blir: Takk.
Peder og Lovise – De som Ble
Det sies at det er Peder Thomasson selv som går igjen. Ikke som en sint gammel mann, men som en stolt eier som fortsatt passer på sitt hus. Han var kjent som en rettferdig mann – ga arbeid til mange, bygde brygger, støttet fattige. Lovise var hans hjerte – stille, men sterk. De hadde ingen barn, men de hadde huset. Og når de testamenterte alt til byen, var det med én betingelse: Ta vare på det.
Nå gjør han nettopp det.
Hver gang noe er galt, kommer han. Ikke med skrik eller smell – bare en skygge, en følelse, en stille pekepinn. Vaktmestere gjennom årene har lært seg å lytte. "Når jeg kjenner ham," sier en av dem, "vet jeg at jeg må sjekke taket. Eller kjelleren. Eller det forbanna sprinkleranlegget."
Spyttdslaget i kirka
Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.
Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."
Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.
Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.
"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"
Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:
"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"
Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.
Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.
I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.
Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.
Svinør
Det hendte en gang en ulykke der en del barn omkom ved en drukningsulykke. Til dette ble det bestilt et bilde av en hollandsk maler, av de døde barna som ble hengt opp i foreldrenes hus. Men det ble ikke fred å få i huset. De døde barna rusler rundt omkring på nettene og var i det hele så ivrige etter å gjenoppta sitt forspilte liv at det ble utrygt for de levende. Det var så mye spetakkel om nettene at nattesøvnen ble det ingenting av og det eneste beboeren kunne gjøre, var å fjerne maleriet og henge det opp i kirken i Sør-Audnedal, der det henger i dag. Det ble ikke ro i huset med det, men de som romsterer i huset i dag, er veloppdragent spøkelser.
Det er og en hule på Svinør der folket gjemte seg under Napoleons krigen, og sultet i hjel. Ingen vet hvor og om de ble begravet.
Kilde: Fedrelandsvennen 1952
Bilde-Open-Art
Buene i Flekkefjord
I den gamle kystbyen Flekkefjord, der elva snor seg gjennom trange gater og historien hvisker fra hver krok, strakte buene seg en gang fra elvas øvre løp, rundt Rådhusbrygga, Flikkestø, Hollenderbyen, Elvegata og Strandgata, helt til Eschebua. Disse mørke, buede gatene var ikke bare veier for handel og travelhet – de var et tilholdssted for skrømter og gjenferd, der natten bar med seg ekko av fortiden. Blant de mest beryktede spøkelsene var Mata Kesa, den arabiske sjømannen og den gamle kone som lette etter sine tresko. Her, i skyggene av buene, vandret de evig, fanget i sine egne tragedier.
Mata Kesa, den rastløse betjenten
Det var høsten 1900, og byen var i opprør. Mata Kesa, en kjent betjent, hadde forsvunnet sporløst fra sitt hjem. Hver kveld dukket han opp ved huset sitt, en skyggeaktig skikkelse som sto stille i måneskinnet, stirrende mot dørene som om han ventet på å slippe inn. Men ved daggry var han borte igjen, forsvunnet som dugg for solen, bare for å vende tilbake neste kveld. Byens befolkning ble grepet av uro – hva holdt han på med? Hvor gjemte han seg om dagen? Frykten spredte seg som ild i tørt gress, og ifølge Flekkefjordposten 30. oktober 1900, ble han etterlyst offisielt. "Har noen sett Mata Kesa? Gi beskjed til myndighetene," sto det i avisen, mens folk lå våkne og lyttet etter skritt utenfor vinduene.
Mata Kesa hadde rømt byen i en natt av skam og hemmeligheter, men hans ånd kunne ikke slippe taket. Noen sa han hadde begått et tyveri, andre at han bar på en forbudt kjærlighet. Uansett vandret han nå buene hver kveld, en ensom figur i uniform, som om han lette etter en vei tilbake til livet han etterlot. De modige som møtte ham, kjente en kulde som trengte inn i margen, og de som fulgte etter, fant bare tomme gater ved morgengry.
Den arabiske sjømannens evige ban
Ved Hollenderbyen, der skip en gang lastet varer fra fjerne hav, hang historien om den arabiske sjømannen som et mørkt slør. Han hadde kommet til Flekkefjord med en handelsflåte, øynene fulle av lengsel etter hjemlandet, men skjebnen hadde andre planer. En natt, alene i skyggene av buene, hadde han knyttet tauet rundt halsen og hengt seg fra en gammel bom. Årsaken var et brutt hjerte eller en forbudt hemmelighet – ingen visste sikkert. Men siden den gang har han gått igjen, en skikkelse med svaiende kapper og et ansikt skjult i skygge.
Han vises ofte ved elvebredden, der tauet fortsatt svinger i vinden selv på stille netter. Sailorer og nattvandrere har hørt raspende pust og sett ham svinge sakte, som en evig påminnelse om havets grusomhet. "Han vil gå igjen i evig tid," hvisker de gamle i byen, og de unngår Hollenderbyen etter mørkets frembrudd, redd for å bli trukket inn i hans ban.
Den gamle kone og de ensomme treskoene
Nede ved Eschebua, der elva mumler sine hemmeligheter, ligger historien om den gamle kone som ikke finner ro. Hun hadde levd et hardt liv, alene og glemt, til smerten ble for tung. En stormfull natt hoppet hun ut i elva, treskoene hennes stående pent ved buas dør som et stumt vitnesbyrd. Morgenen etter fant de skoene, våte av dugg og elvevann, men hun selv var borte, svelget av strømmen.
Siden den gang har hennes ånd vandret buene, en bøyd skikkelse i falmet kjole, som bøyer seg ned for å lete etter sine tapte sko. Noen har hørt henne mumle "Hvor er de? Mine sko..." mens hun krabber langs brosteinen. En gang, en ung pike som gikk alene, kjente en hånd gripe armen hennes – kald og våt som elvevann. Da hun snudde seg, så hun bare et glimt av den gamle kone, øynene desperate, før hun forsvant inn i tåken. Treskoene står fortsatt der, visket av tidens tann, som en lokkende felle for den evig leten.
Skrømtenes ekko i bueneAgder
Flekkefjord Buene er i dag en turistperle, men når solen går ned og elva synger sin lulle, våkner skrømtene til live. Mata Kesa patruljerer gatene, den arabiske sjømannen svinger i tauet, og den gamle kone let etter sine sko. Byens innbyggere respekterer dem med lukkede dører og tent lys, for i buene er fortiden aldri langt unna. Hvis du en kveld hører skritt bak deg eller ser en skygge bøye seg ned, skynd deg hjem – for i Flekkefjord buene, går de igjen.
Tilbake
Heksen Barbro Osmundsdatter fra Tosås
Heksen Barbro Osmundsdatter fra Tosås i Herad.
Barbro Osmundsdatter vokste opp som yngste av fem søsken. Hun ble gift med Rasmus Gunvaldsen Drange og flyttet til Drangsheia (paddeloptet en dyp hule som hun gjemte seg i ) som hun hadde arvet. Her var det dårlig jord og det begynte å gå rykter om at hun drev med trolldom og hekseri. Når hun kranglet med folk truet hun med at vonde makter skulle gjøre skam og skade på dem. Hun fikk skylda for at mora døde, en gutt ble lam, en mann hogde seg i kneet, krøtter melka blod og en mann hadde blitt gal. Den 1 juli 1667 ble hun stilt for retten og her var det 28 vitner som vitnet mot henne og 1 som vitnet for henne. Da hun ble dømt ropte bygdefolket Trollkjerring etter henne. Hun ble dømt til å miste alt hun eide og deretter brent på bålet på Engøy i Farsund. Der er mange sagn etter henne. Hun skal blant annet ha kløyvd en stein i fire i sinne, nå Barbrosteinen og under bålbrenningen skal hun skal ha kastet en trådsnelle i lufta, halt seg opp etter tråden og fløyet til Kålvesneshelleren i Drange der de fant henne til slutt. Barbros far Osmund Tosås kunne lese trylleformel om vridd fot og blødning, dvs i de godes tjeneste, men retten mente at dette var første steg mot trolldom og landsforviste han. Han klarte å gjemme seg under Osmundshelleren ved Tosåsen helt til det led mot slutten. Da kom han hjem til Tosås og døde der.
Kilde- boka -Barbro-den siste heks av Rita Hals Gentekos
Bilde- Wikimedia Commons
Boen gård
Boen Gård i Tveit, Kristiansand, er en herskapelig lystgård fra 1813, omgitt av en klassisk park og Tovdalselva. Gården, som ble eid av generalmajor Diderich Hegermann fra 1815, er ikke bare kjent for sin historie med laksefiske og tømmerdrift, men også for sine uforklarlige hendelser og spøkelseshistorier.
I 2016 begynte Dagfinn Galdal å jobbe fulltid som hovmester på Boen Gård. En sen høstkveld skulle han låse av lokalet og slukke alle de 174 lysbryterne i hovedhuset. Da han nærmet seg spisesalen i forstuen i andre etasje, kjente han plutselig et tungt trykk mot brystet, som om det ble vanskelig å puste. En følelse av at noen ikke ville ha ham der inne, tvang ham til å trekke seg tilbake. Han ropte ut i rommet at han bare skulle slukke lysene og gå, men hårene reiste seg på kroppen, og han turte ikke å gå inn. Til slutt sa han høyt at han ville la lysene stå på over natten og forlate stedet. Dagen etter, da han kom tilbake, var døren fortsatt låst – men alle lysene var slukket.
Ifølge lokale historier er det generalmajor Diderich Hegermann selv som går igjen på gården. Hegermann, som giftet seg til eiendommen i 1815 gjennom ekteskapet med Hanne Susanne Christine Isaachsen, var en prominent skikkelse som eidsvollsmann og en av Norges rikeste menn på sin tid. Hans tilstedeværelse sies å merkes i hovedhuset, særlig i spisesalen.
I østfløyens leiligheter har gjester og ansatte rapportert andre uforklarlige hendelser. Lyder av knust glass høres om natten, men når man står opp, er alt i orden. I tredje etasje sies en tjenestejente å gå igjen, kjent for å lage ugagn ved å flytte på stoler og andre gjenstander i rommet. Disse historiene har gitt Boen Gård et rykte som et av Sørlandets mest hjemsøkte steder, der fortiden fortsatt lever i skyggene.
Heksa fra Ose
I 1650 skulle sorenskriver Mads Pedersen fra Heistad i Ose gifte seg med enken Sissel Mortensdatter i Kristiansand. Under bryllupsfesten stormet politiet inn og avbrøt seremonien. Sissel ble arrestert, anklaget for trolldom basert på vitnesbyrd fra Bodil Krums og Karen Thorsdatter, som allerede satt fengslet. De påsto at Sissel hadde fløyet gjennom luften på glødende raker sammen med andre hekser, med mål om å skade futen på Kongsgård, Niels Nilsen, og kremmer Christen Andersen. Karen hevdet også at Sissel hadde forsøkt å drukne Susanna, Christen Andersens kone, men mislyktes fordi Susanna bar et gullkjede med kors.
Den 22. april 1650 ble Bodil Krums og Karen Thorsdatter stilt for retten, anklaget for trolldom. De ble beskyldt for å ha møttes med andre hekser ved Grastjønn i Tveit, nær dagens Dyrepark i Kristiansand. Der skal de ha ridd på kalver, katter, hunder og ildtenger, og forsøkt å forårsake et skipsforlis på et fartøy på vei til København. Forliset ble avverget, angivelig på grunn av besetningens sterke gudstro. Begge tilsto å ha "gitt seg i djevelens tjeneste" og brukt trolldom til skade for andre. Som straff ble de dømt til døden og brent på bålet ved Galgebergtangen, nær utløpet av Otra i Kristiansand.
Sissel Mortensdatter ble i 1652 renvasket for anklagene om hekseri og slapp straff. Mads Pedersen ventet imidlertid ikke på henne og giftet seg med en annen kvinne.
Bilde-Huset Mads byggde på Ose.
Snelldalen, ved Ikea sørlandsenteret- Kristiansand
På Sørlandet står et hus kjent som regionens mest hjemsøkte. Gjennom årene har en rekke uforklarlige og skremmende historier blitt knyttet til stedet, og fortellingene fortsetter å fascinere og skremme.
En av de mest hjerteskjærende historiene handler om et spedbarn som ble satt ut i kulden og frøs i hjel. Foreldrene skal ha angret og hentet barnet inn igjen, men det var for sent. Faren begynte å snekre en liten kiste i smia, og lyden av hamrende slag kan fortsatt høres i nærheten av huset, som et ekko fra fortiden.
Besøkende har rapportert om urovekkende opplevelser i huset. Banking og smell høres ofte, selv når ingen er til stede. En gruppe som overnattet utenfor huset en natt ble vekket av et kraftig brak. Da de gikk inn, fant de en massiv kiste ved foten av trappa, som om den hadde blitt kastet ned fra andre etasje. Merkelig nok var det ingen andre i huset. Senere hørte de en dør som åpnet og lukket seg gjentatte ganger, uten noen synlig årsak.
Samme gruppe opplevde noe enda mer skremmende. Mot en hvit vegg så de skyggen av en usedvanlig høy skikkelse som sto helt stille og stirret på dem. Plutselig stormet skikkelsen mot dem, med det som så ut som en øks hevet i hendene. Gruppen løftet armene i forsvar, men skikkelsen løste seg opp i luften og forsvant sporløst.
En gruppe reportere som skulle skrive en historie om huset, opplevde også noe uforklarlig. Mens de var inne, falt en kniv plutselig ned fra taket og traff bordet foran dem, uten noen logisk forklaring.
Flere har fortalt om merkelige opplevelser på stien nær huset. Noen hører skritt som nærmer seg bak dem, og føler at noen går forbi – uten at noen er å se.
På 1950-tallet besøkte Anna Elisabeth Westerlund huset sammen med ukebladet Allers for å undersøke spøkeriene. Til tross for deres innsats, forble mysteriene uløste, og historiene om Sørlandets skrekkhus lever videre.
Søstrene Anne og Alet fra Helle
På 1700-tallet vokste søstrene Anne og Alet opp på gården Helle i Øyestad. Den 25. september 1769 ble Alet og hennes venninne, 28 år gamle Berthe Olsdatter fra samme gård, innkalt til tingstedet Sandstø i Øyestad, anklaget for mord. Alet ble beskyldt for å ha drept sin matmor, Karen Jonsdatter, med gift kjøpt av Berthe. Under avhør trakk Alet inn søsteren Anne, og begge ble til slutt dømt for to andre mord.
Den 6. februar 1771 ble straffene deres skjerpet. Søstrene ble dømt til en grusom henrettelse: Først skulle de knipes med glødende tenger foran husene der mordene ble begått, deretter på veien til retterstedet, og til slutt på selve retterstedet. Bøddelen bar en gryte med glør for å varme tangen før hver kniping. På retterstedet skulle høyre hånd hugges av med øks, etterfulgt av hodet. Deretter skulle hånden og hodet settes på steile – en spiss stokk plassert i jorden.
Henrettelsen fant sted i 1771 på retterstedet Solli på Helle, søstrenes hjemgård. For Anne gikk ikke henrettelsen som planlagt. Bøddelens første økseslag traff ikke rent, og heller ikke det andre. Først på tredje forsøk ble hodet skilt fra kroppen. Alet, som var vitne til søsterens henrettelse, besvimte av synet. Alet selv ble henrettet ved at hodet og hånden ble hugget av med øks, som dømt.
Berthe Olsdatter ble dømt til livsvarig fengsel i Kristiania for medvirkning. Hun klarte å rømme, men det er uvisst om hun noen gang ble tatt igjen.
I ettertid har det gått historier om to hodeløse kvinner som vandrer rundt på og ved gården Helle, som om Anne og Alet fortsatt hjemsøker stedet der deres liv endte.
Abba Hall fra Flekkefjord
I Kirkegata 12 i Flekkefjord, der Skohuset en gang holdt til, sies det å ha spøkt i over hundre år. Historien begynner på 1880-tallet, da Albert Hall, kjent blant venner som Abba Hall, døde under mystiske omstendigheter. Siden den gang har et spøkelse blitt observert i det gamle bygget, alltid kledd i en svart hatt og med en hvit stokk i hånden. Spøkelset viser seg oftest om høsten, særlig rundt midnatt, når det vandrer gjennom rommene i det gamle handelshuset i Flekkefjords sentrum. Lyder av skritt og svake banker har blitt rapportert, og noen hevder å ha sett en skyggefull skikkelse gli gjennom korridorene før den forsvinner sporløst. Fortellingen om Abba Hall har blitt en del av Flekkefjords lokale sagn, og spøkelseshistorien lever videre som et mystisk minne fra byens fortid.
bilde Kirkegata 12 Google maps
Arendal rådhus
Arendal Rådhus, en historisk bygning i hjertet av Sørlandets kystby, er ikke bare et senter for kommunale saker, men også et sted for uforklarlige hendelser og rykter om et gjenferd. Mange har trodd at spøkelset er Kitty Kallevig, en kjent skikkelse i Arendals historie, men informasjonssjef Else Mombrak har foreslått at det kan være en tidligere husbestyrerinne som går igjen.
En sen kveld opplevde en kommunal byråkrat i tredveårene et skremmende møte. Han satt alene på kontoret og arbeidet ved datamaskinen, med åpen dør ut mot gangen. Plutselig hørte han skritt nærme seg. Instinktivt tittet han ut, og hårene reiste seg på armene hans. Rett utenfor kontoret sto en høy, middelaldrende kvinne i en lang, grå kjole. Et kort øyeblikk stirret hun på ham før hun vandret videre ned gangen og forsvant sporløst. Skrekkslagen forlot byråkraten rådhuset så raskt han kunne. Andre som har sett gjenferdet forteller at skikkelsen tidvis går rett mot vegger og løser seg opp i løse luften.
Rådhuset er også hjemsøkt av andre mystiske fenomener. Noen har hørt lyder av et livlig selskap bak lukkede dører – klirring av glass og bestikk, musikk og muntre stemmer – men når dørene åpnes, er rommet tomt. Under et bryllup i rådhuset kjente en kvinne som kokte kaffe en urovekkende følelse av å bli iakttatt. Da hun snudde seg, sto gjenferdet i døren og smilte vennlig, uten å virke truende.
Merkelig nok øker spøkelsesaktiviteten i perioder med store kommunale endringer, som under kommunesammenslåingen i Agder. I slike tider har flere rapportert observasjoner av den gråkledde kvinnen og uforklarlige lyder. Disse historiene har gjort Arendal Rådhus til et sted der fortidens skygger fortsatt lever, og hvor mysteriene fortsetter å fascinere både ansatte og besøkende.
Presten Erik Ancher Bruun
Erik Ancher Bruun (1723–1805) var en fargerik og kontroversiell prest som satte dype spor i Evje og senere Suldalen, men også en mann som skapte mye uro. Født i Oslo som sønn av tollinspektør Simon Brun og Karen Anker, begynte han sin prestegjerning i Evje i 1757, 34 år gammel. Hans tid som prest var preget av ekstravagante og til dels skandaløse handlinger.
I Evje utvidet han prestegården på en overdådig måte, annekterte skog og mark, og opptrådte så dominerende at bøndene fryktet ham. Han hadde en tendens til å konfiskere bøndenes eiendeler, som kyr, til sin egen pris, noe som gjorde ham svært upopulær. Hans pengegriskhet viste seg også i salg av attester; for 60 riksdaler kunne hvem som helst få en lærerattest uten kvalifikasjoner. Bruuns forkjærlighet for alkohol, slåssing og kvinner forsterket konflikten med lokalsamfunnet. En episode der han mistet en kortstokk under en preken i Iveland, etter en fuktig kveld i Kristiansand, ble legendarisk. Han skal ha sagt: «Sådan adsprede Herren de ugudelige» og levert en av kirkens beste prekener, uten å huske noe av den etterpå.
Hans forsøk på å bygge et bordell på eiendommen sin førte til at rasende naboer brant det ned. Bøndene beskyttet også døtrene sine mot å tjenestegjøre hos ham, redd for hans rykte. Etter hvert ble motstanden så stor at han ble tvunget til å forlate Evje og flyttet til Suldalen, hvor han fortsatte i samme stil i ti år før han igjen måtte dra. Han tilbrakte sine siste år hos sønnen, Simen Anker Brun, prest i Bygland, hvor han døde i 1805, 82 år gammel.
Etter hans død oppsto historier om at han hjemsøkte prestegården i Bygland. Spøkelseshistoriene ble så intense at prosten Lisle-Jæger ble tilkalt og angivelig klarte å fordrive spøkelset.
Erik Ancher Bruun er et eksempel på en prest som brøt med tidens forventninger til en geistlig, og hans liv er fortsatt en kilde til fascinerende, om enn skandaløse, historier fra 1700-tallets Norge.
Bilde-Evje og Hornes Kirke .bygd 1667. Revet og bygd nytt 1833 og står i dag
Fjotland kirke
Fjotland kirkegård, som ligger ved den ærverdige Fjotland kirke i Kvinesdal, Agder, er et rolig sted omgitt av bølgende åser og elven Kvina. Kirken, bygd i 1836, erstattet en eldre stavkirke fra middelalderen, og kirkegården har vært et siste hvilested for bygdas folk i århundrer. Men i lokal folklore lever en urovekkende historie om et lik som nektet å råtne og brakte ufred til kirkegården, en fortelling som fortsatt hviskes om i Fjotland.
Historien handler om en ung jente som ble gravid og en mann som nektet å vedkjenne seg som faren til barnet. For å renvaske seg sverget han en høytidelig ed: «Hvis jeg er faren, må jeg aldri råtne i jorda!» Etter hans død ble han gravlagt på Fjotland kirkegård, men freden varte ikke lenge. Uforklarlige lyder – bråk, stønn og urolige bevegelser – hjemsøkte kirkegården om natten, og ryktene spredte seg om at graven hans var kilden. Da de ikke lenger kunne ignorere ufreden, bestemte bygdefolket seg for å grave opp kisten. Til deres forferdelse var liket like friskt som da det ble begravd, uten tegn til forråtnelse, som om eden hans bandt ham til jorden.
Jenta, som fortsatt levde, ble hentet til kirkegården. Stående ved den åpne graven, uttalte hun med klar røst: «Kan Vår Herre gi deg tilgivelse, så kan nok eg òg.» I det øyeblikket hun talte, sank liket sammen foran øynene deres, redusert til en liten haug med jord. Med det senket freden seg over Fjotland kirkegård, og bråket stilnet for godt. Noen mener at jentas tilgivelse løste mannen fra sin ed og ga hans sjel ro, mens andre ser historien som en advarsel mot falske eder.
I Agder er historier om lik som ikke råtner ikke uvanlige. På nærliggende Spind kirkegård i Farsund har problemer med dårlige grunnforhold ført til at graver har måttet stenges fordi lik ikke brytes ned som de skal, noe som gir næring til gamle fortellinger som denne. I Fjotland lever legenden om den falske eden videre, en påminnelse om fortidens løfter og konsekvensene av å bryte dem, mens kirkegårdens stille gravsteiner vokter hemmelighetene fra en svunnen tid.
Frolands verk
Frolands verk, et historisk jernverk grunnlagt i 1763 i Froland kommune, nord for Arendal, var en gang hjertet i Agders industrielle fortid. Midt blant de gamle verksbygningene, som Storhammer og Spikerhammer, hvor smelteovnene glødet og hamrene dundret, lever en spøkelseshistorie som fortsatt får arbeidere og besøkende til å kaste et blikk over skulderen. Lokalbefolkningen kaller gjenferdet «Nissen», et navn som gir det en vennlig klang, men denne ånden er alt annet enn ufarlig hvis den ikke får sin del av maten.
I verksbygningene, der arbeiderne en gang slet under harde forhold, sies det at gjenferdet krevde sin andel av de ansattes sparsomme matpakker. Om de ikke delte, kunne ånden bli ondskapsfull. Arbeidere opplevde plutselige puff i ryggen mens de gikk, uten en sjel i nærheten, og endte langflate på bakken. Verst var det når de håndterte flytende jern. En arbeider ble en gang skjøvet mot en glohet smeltegryte, uten at noen var å se, og endte med brannsår på leggen etter å ha falt farlig nær gryten. Disse hendelsene spredte frykt, og arbeiderne lærte raskt å legge igjen en bit brød eller ost for å holde «Nissen» fornøyd.
Men gjenferdet kunne også vise en hjelpsom side. Hvis det var mett og i godt humør, grep det inn når arbeidere var i nød. En som hadde sovnet i lunsjpausen kunne bli vekket av harde slag mot døren til spiserommet, som slo opp og igjen til vedkommende spratt opp. Noen hevdet at ånden reddet dem fra farlige situasjoner, som om den voktet over verkets folk – så lenge de respekterte dens nærvær.
Bilde.-Karl Ragnar Gjertsen
Natvigs Brukthandel i Dronningensgate 69 Kristiansand
Natvigs Brukthandel, et ikonisk landemerke på hjørnet av Dronningensgate 69 og Holbergs gate i Kristiansand, har vært et samlingspunkt for rariteter og skatter siden 1947. Grunnlagt av Rolf Natvig, videreført av sønnen Jan Christen Natvig, og drevet av barnebarnet Gordon Natvig siden 1990, er butikken kjent for sitt mangfold av antikviteter og bruktgjenstander. Men under overflaten av denne travle brukthandelen, i en murbygning fra 1892, lurer historier om uforklarlige hendelser som knytter seg til eiendommens mørke fortid.
Eiendommen har en historie som strekker seg tilbake til 1700-tallet. Fra 1779 til 1796 bodde en skarpretter her, en bøddel som også praktiserte som kirurg – en uvanlig kombinasjon som satte sitt preg på stedet. Huset fra den tiden ble revet i 1812, og et nytt ble bygd. I 1887 flyttet familien Tranberg inn, men i 1892 ble dette huset ødelagt i en brann, og dagens murbygning ble reist. Under andre verdenskrig, den 9. april 1940, ble hjørnet av bygningen truffet av en granat fra den tyske flåten som angrep Kristiansand. En mor som sto der med sin lille datter hørte granaten komme, kastet seg over barnet sitt og reddet henne, men mistet selv livet i eksplosjonen.
Disse tragiske hendelsene har gitt opphav til spøkelseshistorier som fortsatt lever i veggene. I andre etasje rapporteres en tilstedeværelse, ofte knyttet til enten den modige moren fra 1940 eller bøddelen/kirurgen fra 1700-tallet. Noen mener det er bøddelens urolige ånd som vandrer, kanskje tynget av hans brutale yrke. Gjenstander flytter på seg uten forklaring, særlig i kjelleren og på loftet, hvor skyggene er dypere og luften tyngre. Merkelig nok har spøkelset en forkjærlighet for dukker. Når Natvigs Brukthandel får inn dukker, blir aktiviteten roligere, som om ånden finner trøst i dem. Hver gang butikken skal stenge for kvelden, skjer noe uforklarlig – et knirk, en bevegelse, en lyd – men de ansatte tar det med ro. De beskriver tilstedeværelsen som stille og vennlig, en del av butikkens sjarm som ikke ønsker å skremme.
Kalvtona på Barmen i Risør
Barmen, en 9 kvadratkilometer stor øy midt i Søndeledfjorden i Risør, Agder, er et sted hvor naturens ro møter en uforklarlig uro. Øya, som skiller fjorden i Nordfjorden og Sørfjorden, har vært bebodd i århundrer, med hjem spredt langs de sørlige og vestlige kystene. Men i hjertet av øya, i et område kalt Kalvtona, står et hus fra 1725 som bærer på en mystisk historie. Forfatteren Odd Eidem (1913–1988), kjent for sine «flanerier» – en blanding av noveller, erindringer og kåserier – kjøpte dette huset som feriebolig og fortalte til Aust-Agder Blad om de uhyggelige opplevelsene han hadde der.
I dette gamle tømmerhuset, som har stått i nesten tre århundrer, skjer det ting som ikke kan forklares. Lys beveger seg fra rom til rom, som om noen bærer en usynlig lykt gjennom natten. Noen ganger lyser hele huset opp, selv i tykk skodde som dekker Barmen i et ugjennomtrengelig teppe. Når huset står tomt i lengre perioder, knuses en liten vindusrute vendt mot sjøen, hver gang, uten unntak – som om noe eller noen markerer sin tilstedeværelse.
Eidem fortalte om en kveld han satt på plenen utenfor huset. Plutselig så han skikkelser nærme seg og gå inn i huset. Nysgjerrig ropte han: «Hvem er dere?» Svaret var like urovekkende som det var kort: «De tidligere eierne.» Inne i huset kunne han se dem sitte og stirre på lyset som flakket i rommene. Andre ganger observerte han skygger på fjellet ovenfor, som om de tidligere eierne satt der oppe og fulgte med på ham, ventende på at han skulle forlate øya. Deres blikk var tause, men tunge, som om de voktet Kalvtona og aldri helt hadde sluppet taket.
Rike-Sones likferd
I en avsides heigård nord i Agder levde en mann kjent som Rike-Sone, en fargerik skikkelse som fant trøst i salmeboka og ølkruset. Vinteren tok ham hardt, og da han døde, bestemte enken hans, fru Rike-Sone, at begravelsen skulle være verdig en mann av hans kaliber. Det ble bakt brød, brygget sterk øl og kjøpt inn dunker med brennevin for å hedre ham. På den kalde vinterdagen samlet likferdsfolket seg i heigården, varmet av brennevinets glød og den knatrende peisen, mens snøen lå tung utenfor.
Etter timer med drikking og skåling bestemte de seg for å starte likferden. Men først måtte kisten med Rike-Sone bæres inn på kjøkkenet for en siste avskjedsskål. Glassene ble fylt, latteren runget, og brennevinet fløt. Mørket falt, og det ble for sent å dra til kirken. I stedet plasserte de kisten på en slede utenfor og gikk inn for å sove rusen av seg. Neste morgen, fortsatt tåkete av gårsdagens drikking, bar de kisten inn igjen til langbordet. Fru Rike-Sone ledet an med salmesang, mens flaska gikk på rundgang. Sang og skåler tok overhånd, og kisten ble igjen satt på sleden, godt bundet fast, før de skjøv den ned bakken mot veien. Fornøyde med egen innsats gikk de inn for en siste dram, uten å tenke på at kisten nå var overlatt til seg selv.
Men noe føltes galt. En av de mindre berusede i følget gikk ut for å sjekke og fant sleden veltet i snøen. Kisten var åpen, og Rike-Sones lik lå kastet ut i en snøfonn. Med skam i hjertet samlet de seg, løftet liket tilbake i kisten og fraktet det til kirken, hvor Rike-Sone endelig ble gravlagt med en noe redusert verdighet. Historien om den kaotiske likferden spredte seg i bygda, og mange hvisket om at Rike-Sones ånd fortsatt ler i heigården, kanskje fornøyd med festen han ble sendt av gårde med – eller irritert over at kisten hans ble mistet i snøen.
I Agder, hvor tradisjoner som likvaker og salmesang var sentrale i begravelsesritualer, reflekterer historien om Rike-Sone en tid da fellesskap og brennevin ofte blandet seg med sorg. Fortellingen, med sin blanding av humor og makaber uorden, lever videre som et eksempel på hvordan selv de mest høytidelige anledninger kunne ta en uventet vending i fortidens Norge.
bilde-Open Air
Huset Skovly i Bygland
Huset Skovly i Bygland, Agder, bygd på 1800-tallet som bolig for bestyreren av Setesdal Sommerhjem, bærer på en historie like mystisk som Setesdals dype skoger. Sommerhjemmet brant ned i 1964, men Skovly står fortsatt, nå eid av Liv Søyland og Olav Iversen. I dette gamle tømmerhuset, som ligger i hjertet av Bygland, skjer ting som får selv de mest skeptiske til å lure. Ifølge en artikkel i Agderposten fra 2012, er Skovly hjemsøkt av uforklarlige fenomener som har satt sine spor hos både eiere og besøkende.
I stua faller bøker ut av reolen uten at noen er i nærheten, som om usynlige hender blar gjennom sidene. Bilder detter ned fra veggene, og lyspærer slukker uten grunn, selv når strømmen er stabil. Liv har opplevd en av de mest urovekkende hendelsene: en natt kjente hun sengekanten synke, som om noen satte seg ned og la seg ved siden av henne. Da hun slo på lyset, var rommet tomt – men puta bar avtrykket av et hode som hadde ligget der. Gjenstander i huset lever sitt eget liv: colaflasker suser gjennom rommet, katteleker spretter opp i luften, og små trefigurer bytter plass når ingen ser på.
Sønnen til Liv og Olav flyttet inn en kort periode mens han ventet på en ny bolig, men etter tre uker pakket han sakene sine og sverget på å aldri vende tilbake. Han fortalte om et barns skrik som skar gjennom natten bak hodegjerdet på sengen hans, ledsaget av kraftig kløing og grafsing i veggen, som om noe desperat prøvde å komme gjennom. For å få svar kontaktet Liv og Olav TVNorge og programmet Åndenes makt for å undersøke huset. Etter besøket samlet de en gruppe venner en helg, og sammen ble de vitne til noe uforklarlig: en tung messinglampe over spisebordet begynte å svinge frem og tilbake, som om en usynlig hånd drev den i bevegelse.
I kjelleren, hvor en gammel brønn er fylt med stein, utførte de et eksperiment. De ropte ut i mørket: «Hvis noen er her, kast kosten jeg kaster inn, tilbake!» Tre ganger kastet de kosten, og tre ganger kom den flygende tilbake, som om noe eller noen svarte på utfordringen. Brønnen, dekket av tunge steiner, vekker spørsmål: Hva skjuler seg under dem? Hvilke hemmeligheter bærer Skovly fra sin fortid som bestyrerbolig for Setesdal Sommerhjem?
Nabogården til Søgne gamle prestegård
Søgne gamle prestegård, gårdsnummer 1, bruksnummer 1, ligger på Søgnetunet i hjertet av Søgne, Agder, og har gitt navn til bygda. Bygd i middelalderen, har prestegården vært et kulturelt og historisk sentrum i århundrer, særlig da Peder Bjørnson (1798–1871), far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson, var sogneprest fra 1853 til 1869. Men like ved, på nabogården, utspilte det seg en historie som fortsatt får folk til å snakke med lave stemmer. Under Peder Bjørnsons tid ble gården hjemsøkt av et gjenferd som satte skrekk i både folk og fe.
En tidlig morgen, da en ung jente fra nabogården skulle ut i fjøset for å melke kyrne, stivnet hun i døren. I fjøsåpningen sto et gjenferd, kledd i en hvit kjortel som vaiet svakt i den kalde morgenluften. I hånden holdt det en kårde – et sverd jenta kjente igjen som tilhørende gårdens forrige eier. Skrekkslagen løp hun tilbake til huset og hentet husbonden. Sammen vendte de tilbake, og der, i det svake lyset før soloppgang, så de det igjen: en blek skikkelse som stirret mot dem. Men idet solens første stråler brøt over horisonten, gled gjenferdet sakte bakover, som sugd inn i fjøsets mørke.
Denne uhyggelige hendelsen gjentok seg hver morgen. Gjenferdet, alltid med kården i hånden, voktet fjøsåpningen i grålysningen. Snart turte ingen på gården å nærme seg fjøset før solen hadde stått opp og jaget skyggene bort. Hvem var dette gjenferdet? Noen hvisket at det var den forrige eieren, bundet til gården av en uoppgjort gjeld eller en urett som aldri ble rettet opp. Andre mente kården, et symbol på makt og vold, pekte mot en mørk hemmelighet fra fortiden.
Søgne gamle prestegård, med sin lange historie som kultursentrum og hjem for Bjørnstjerne Bjørnsons litterære arbeid, står i kontrast til nabogårdens mørke sagn. Peder Bjørnson, som viet sin sønn i Søgne gamle kirke i 1858, må ha hørt hviskingene om gjenferdet. Kanskje inspirerte de til og med sønnens fortellinger om det overnaturlige. I dag lever historien om fjøsets vokter videre i Søgne, et ekko av en tid da frykt for det ukjente formet livet på bygda.
Byttegasten i Finsland
Spøkelseshistorien om byttegasten i Finsland
I Finsland, en bygd i det som nå er Songdalen i Kristiansand kommune, Agder, utspilte det seg en uhyggelig historie på midten av 1800-tallet, ifølge fortellinger nedskrevet av J. Omland i 1867. Historien handler om en mann som begikk en utilgivelig handling: han flyttet en byttestein – en grensestein som markerte skillet mellom jordene – nær et kvernhus ved en bekk. Denne handlingen, ofte sett på som en forbrytelse mot både naboer og tradisjoner i gamle dager, skulle få følger selv etter hans død.
Etter mannens bortgang ble kvernhuset hjemsøkt av problemer. Hver gang noen forsøkte å male korn, stoppet vannet i bekken, som om en usynlig kraft stengte det av. Eieren av kvernhuset forklarte dette til en fremmed mann som en dag ba om å få bruke kvernen. Han advarte om at vannet alltid slo seg av, men mannen insisterte på å prøve. Som ventet stoppet vannet så snart han begynte. Forundret gikk han ut til bekken, der han hørte en forferdelig ralling, som om noen led i dyp fortvilelse.
I måneskinnet ved bekken sto en skikkelse – en mann han straks kjente igjen som den tidligere eieren av kvernen og jordene. Han var kledd som i livet, med spenner i skoene og sølvknapper som glitret på vesten, men nå sto han i vannet, tynget av en stor stein. «Trenger du hjelp?» spurte mannen. «Ja,» svarte byttegasten med en hul stemme, «jeg får ikke flyttet denne steinen.» Han pekte mot en plass oppe på bredden og ba om at steinen skulle settes tilbake der den hørte hjemme. Mannen bar steinen opp og plasserte den som anvist. Da han snudde seg, var byttegasten borte, som oppslukt av natten. Han gikk tilbake til kvernhuset, og til hans forundring rant vannet igjen, som om forbannelsen var brutt.
bilde-open air
Dødsmessen i Søgne kirke
Spøkelseshistorien om dødsmessen i Søgne kirke
Søgne kirke, en hvitkalket korskirke fra 1861 som ligger i hjertet av Søgne i Kristiansand kommune, Agder, er et sted hvor tro og tradisjoner har møttes i århundrer. Men i skyggene av dens hellige vegger hviler en uhyggelig fortelling fra Stausland. En tidlig juledagsmorgen, i en tid da folk fortsatt samlet seg til dameprekenen, opplevde en kvinne fra Stausland noe som fortsatt hviskes om i bygdas folklore.
Kvinnen våknet midt på natten og så et underlig lys strømme fra kirken. Redd for å ha forsovet seg til dameprekenen, kastet hun på seg kåpen og skyndte seg gjennom mørket til Søgne kirke. Da hun trådte inn, var kirken allerede full av folk, men noe føltes galt. Ingen av ansiktene var kjente, og til hennes forundring satt også menn blant forsamlingen, noe som var uvanlig for dameprekenen. Hun fant en ledig plass og satte seg, men en urovekkende følelse vokste i henne.
Plutselig la hun merke til kvinnen ved siden av henne – det var nabokvinnen, som hadde dødd året før. Med en hviskende, men bestemt stemme advarte nabokvinnen henne: «Skynd deg ut før presten reiser seg fra stolen! De vil se at du ikke hører til her, og da vil de drepe deg.» Hjertet hamret i brystet hennes. Hun grep kåpen og stormet mot døren, men like før hun nådde den, merket forsamlingen hvem hun var. Et kor av uhyggelige lyder steg opp, og usynlige hender grep etter kåpen hennes. I panikk kastet hun kåpen av seg og løp ut i natten, tilbake til hjemmet sitt i Stausland.
Da morgenen kom og folk samlet seg til den virkelige dameprekenen, fant de kåpen hennes på kirketrappa – revet i filler, som om noe hadde forsøkt å holde henne tilbake. Historien spredte seg raskt, og folk hvisket om dødsmessen – en samling av de dødes ånder som hadde fylt Søgne kirke den natten.
bilde-open art
Futen ved Guddalbrua
Spøkelseshistorien om futen ved Guddalbrua
I Tonstad, det administrative senteret i Sirdal kommune, Agder, snirkler gamle ride- og gangveier seg gjennom dalen, en påminnelse om en tid da reiser var strabasiøse og farer lurte i skyggene. For mange år siden, i en tid da skatter ble krevd inn av futer som red fra bygd til bygd, utspilte det seg en mørk historie ved Guddalbrua, like nord for Hompland i Sirdalen. En fut, en embetsmann med myndighet til å kreve skatt, kom til Tonstad for å samle inn bygdefolkets penger. Men dalen var lang, veiene dårlige, og futen, tynget av sin egen viktighet, orket ikke å gå videre opp gjennom Sirdalen.
Han krevde at fire lokale menn skulle bære ham på en båre, som en herre over sine undersåtter. I begynnelsen adlød mennene, men etter timer med slit, mens de passerte Hompland og nærmet seg Guddalbrua, ba de om en pause. Futen nektet, arrogant og utålmodig. Rasende over hans hovmod tok mennene hevn. Ved Guddalbrua slo de futen i hjel, ranet pengene hans og begravde liket i all hemmelighet nær brua, i håp om å slette sporene etter ugjerningen.
Men futens ånd fant ingen ro. Siden den dagen har Guddalbrua vært et urolig sted. Reisende som krysser brua, spesielt i skumringen, har fortalt om en skikkelse som dukker opp ved siden av dem – en mann i gamle klær, med et strengt blikk. Han stikker en usynlig hånd ned i lommene deres, som om han fortsatt leter etter skatten han ble frarøvet. De som kjenner sagnet, vet at det er en måte å unnslippe på: Kast noen mynter eller verdisaker ned på plassen der futen ble begravet, og han lar deg passere i fred. Lokalbefolkningen har funnet penger og små skatter spredt rundt stedet, som om de er tilbud til en ånd som aldri gir opp sitt krav.
BILDE-OPEN ART
Presten ved Barbu kirke
Barbu kirke, en nygotisk steinkirke fra 1880 i Arendal, Agder, står stolt ved Barbu kirkegård, omgitt av gamle gravstøtter og et rolig boligstrøk. Men når kvelden senker seg, hvisker lokalbefolkningen om en hvileløs skikkelse som vandrer blant gravene – en prest, kledd i klær som minner om kirkens tidligste år. Ifølge sagnet er han en av de første prestene som virket i sognet, fortsatt bundet til pliktene han bar i livet.
Når mørket faller, kan man se ham bevege seg langs kirkegården, alltid på samme runde, med en vannkanne i hånden. Han stopper ved de eldste gravene, noen så gamle at støttene har forsvunnet, men han vanner dem med en stille hengivenhet, som om han fortsatt husker hver eneste plassering. Lokale teorier antyder at disse gravene var hans ansvar i livet, kanskje personer han kjente eller begravde selv. Han følger alltid den samme stien, med mindre noen forstyrrer ham – da forsvinner han som tåke i natten.
En historie fra nyere tid handler om et ektepar som bodde i et hus på den andre siden av kirkegården, med vinduer vendt mot Barbu kirke. Kvinnen hadde sett presten et par ganger før, en skyggeaktig figur som beveget seg i måneskinnet, og hun fortalte ivrig om ham til sin mann, en pensjonert bankfunksjonær som avfeide det som innbilning. En sen kveld, presis klokken 22:30, så hun ham igjen – en mørk skikkelse som vandret mellom gravene. Oppglødd ropte hun på mannen sin, som motvillig kastet et blikk ut av vinduet i andre etasje. Til hans forbløffelse sto presten der, tydelig i kveldens lys.
Fast bestemt på å bevise at det bare var en «utkledd tullebukk», kastet mannen på seg jakken og stormet over veien til kirkegården. Han marsjerte mot skikkelsen, klar til å konfrontere ham, og rakk å si «Nei, hør nå her!» før presten, med et ansikt som bar uttrykk av å bli forstyrret, løste seg opp i tomme luften. Ekteparet så aldri fenomenet igjen, men andre i Arendal hevder fortsatt å se presten, trofast i sin nattrunde.
Engdøl-spøkelset i Vennesla
Spøkelseshistorien om Engdøl-spøkelset i Vennesla
Moseidmoen, et område i Vennesla, Agder, like ved elven Otra og nær sentrale landemerker som brannstasjonen og det gamle Filadelfiabygget, bærer på en mørk fortelling fra fortiden. En gang løp Engdøldalen gjennom dette området, en smal, nå gjenfylt dal som strakte seg fra dagens brannstasjon og opp litt sør for Filadelfia. I gamle dager var denne dalen så fryktet at lokalbefolkningen tok lange omveier til jobb og hjem for å unngå den. Årsaken? Et spøkelse som hjemsøkte stedet – en hodeløs jente som vandrende urolig frem og tilbake, som om hun lette etter noe hun aldri kunne finne.
Ifølge sagnet var jenta en ung, ugift kvinne som begikk en desperat handling i Engdøldalen. Rett etter å ha født et barn, skal hun ha drept det i fortvilelse, kanskje for å skjule skammen i en tid da slike handlinger ble strengt fordømt. Siden den dagen har hennes ånd vært bundet til dalen, en hodeløs skikkelse som skremmer vettet av dem som våger seg forbi. Folk som krysset Engdøl om natten fortalte om en uhyggelig stillhet brutt av svake skritt, eller en skygge som beveget seg uten mål, alltid søkende, aldri hvilende.
Selv om dalen nå er fylt igjen og Moseidmoen har blitt en del av Venneslas moderne landskap, lever historien om Engdøl-spøkelset videre i bygdas muntlige tradisjoner
Gaupedalen i Buhølen ved Vigeland
Spøkelseshistorien om Gaupedalen i Buhølen ved Vigeland
Gaupedalen, en smal og nå nesten glemt dal i Buhølen nær Vigeland, hovedstaden i Lindesnes kommune (tidligere Sør-Audnedal), Agder, bærer på en historie som fortsatt sender frysninger nedover ryggen på dem som kjenner den. Dalen, som en gang var en viktig passasje i det karrige landskapet nær elven Audna, var hjem for Ingers skjenkestue – et lite stoppested hvor reisende kunne varme seg med en tår brennevin. Ingers brennevin var så fristende at postmannen aldri kom lenger enn til hennes dør, og posten ble liggende igjen i stedet for å nå gårdene oppover dalen. For å sikre at brevene ble levert, måtte postvesenet til slutt ansette kvinnelige postbud, som sto imot fristelsen og bar posten videre.
En vårdag i 1922 skjedde noe som for alltid skulle prege Gaupedalen. To menn kjørte oppover dalen med hest og kjerre, på vei gjennom Buhølens stille åser. Da de passerte Ingers skjenkestue, sprang en hund ut fra skyggene, lydløs men insisterende, og fulgte dem tett. Mennene kastet urolige blikk bak seg, men hunden holdt følge, med øyne som glimtet i skumringen. Like plutselig som den dukket opp, forsvant den uten et spor, som om den aldri hadde vært der. Forvirret nådde mennene neste hus, hvor eieren møtte dem med dystre nyheter: Lars, en mann fra Gaupedalen, hadde dødd tidligere samme dag. Da gikk det opp for dem at hunden de hadde sett, var ingen vanlig hund – det var Lars’ ånd, som hadde fulgt dem opp dalen i en siste, stille reise.
Gjennom årene har hunden blitt sett flere ganger i Gaupedalen, alltid flyktig, alltid forsvinnende før noen rekker å nærme seg. Lokale historier, bevart i Sør-Audnedals muntlige tradisjoner og dokumentert blant Agders mange spøkelsessagn, forteller om en skyggeaktig skikkelse som løper langs stien, bare for å oppløses i tåken. Noen tror det er Lars, fortsatt bundet til Buhølen, som vokter dalen han en gang kalte hjem. I Vigeland, hvor fortiden lever i historiene som fortelles, er Gaupedalen et sted som får selv de modigste til å ta en omvei når natten faller. Når vinden suser over Buhølens åser, kan man nesten høre svake bjeff fra en hund som ikke lenger tilhører denne verden – eller gjør den det?
Mollkleiv i Mosbykleivene
Spøkelseshistorien om Mollkleiv i Mosbykleivene
I Hægeland, en liten bygd i Vennesla kommune i Agder, snakkes det fortsatt om en mørk hendelse i Mosbykleivene, et område nær Mosby ved Torridalselva. En gang på 1800-tallet dro en flokk bønder fra Hægeland til Kristiansand, hvor de drakk tett og lot festen ta overhånd. På hjemveien, i de bratte og skyggefulle Mosbykleivene, ble en av dem dårlig og sakket akterut. I en beryktet sving kalt Mollkleiv mistet han fotfestet, falt utfor en mur og slo seg halvt i hjel. Han landet med hodet i en bekk, og da han ble funnet, var han død, druknet i det kalde vannet.
Siden den tragiske natten har Mollkleiv vært et utrygt sted. Lokalbefolkningen fortalte at det spøkte der, og frykten ble så stor at ingen våget å passere etter solnedgang, og aldri alene. Skrik og uhyggelige lyder fylte luften, og mange unngikk veien helt. Selv biskop Johan Christian Heuch Thorkildsen, som var prest i Øvrebø fra 1876 til 1877, opplevde noe uforklarlig. Da han kjørte forbi Mollkleiv i karjolen sin, stanset hestene brått og nektet å gå videre, som om de merket en usynlig barriere. Thorkildsen, som senere ble biskop i Kristiansand, kunne ikke forklare hva som skremte dem.
Andre som har våget seg forbi Mollkleiv, har rapportert om grusomme opplevelser. Noen har hørt et hjerteskjærende skrik, etterfulgt av en ralling som får blodet til å fryse. Andre har sett en mannlig skikkelse, svevende over veien, som kommer mot dem i mørket. En modig sjel prøvde å slå etter ham med pisken, men pisken skar rett gjennom skikkelsen, som om den var lagd av tåke, før den forsvant i natten.
Retterstedet Klemma
Spøkelseshistorien om retterstedet Klemma
I Klemma, et område antatt å ligge nær Vigmostad i Lindesnes kommune, Agder, utspilte det seg en mørk historie på 1800-tallet. På en gård bodde Magnhild og hennes ektemann Ole, men ekteskapet var alt annet enn harmonisk. Ole behandlet Magnhild med hard hånd, og i sin fortvilelse vendte hun blikket mot gårdens unge dreng, Arne. En natt, klokken tolv, brøt lidenskap og desperasjon løs: Arne skjøt Ole, drepte ham på stedet. For å skjule ugjerningen dro han liket ned til vannet, kledde det av og kastet det i strømmen. Arne betrodde seg straks til Magnhild, og sammen klekket de ut en løgn: Ole hadde vært nedfor og tatt sitt eget liv.
Men bygdefolket i Klemma var ikke lette å lure. Mistanken vokste, og under press brøt Arne sammen og tilsto mordet. Rettssaken som fulgte var nådeløs. Den 4. mai, etter Høyesteretts dom, ble Arne Nilssøn Klemmen, en ugift 27-åring, dømt til halshugging. Hans hode ble satt på en stake ved retterstedet Klemma, en grusom påminnelse om forbrytelsens pris. Magnhild, som hadde vært med på å skjule ugjerningen, ble dømt til livsvarig fengsel i tukthus, hvor hun skulle sone i mørke og ensomhet.
Rett ved retterstedet ble Postvegen anlagt, en vei som skulle knytte bygdene sammen. Men arbeiderne som slet med hakke og spade, følte seg aldri alene. Arnes hode, plassert på staken, syntes å stirre på dem mens de jobbet, et uhyggelig blikk som sendte kuldegysninger nedover ryggen. Noen hvisket at hans ånd fortsatt vandret i Klemma, fanget mellom vannet hvor Ole ble kastet og retterstedet hvor rettferdigheten ble fullbyrdet. Om natten, når vinden bar over åsene, kunne man høre svake ekko av et skrik eller en klage, som om Arne fortsatt søkte tilgivelse.
Valle kirke Lindesnes
Spøkelseshistorien om forpakterboligen ved Valle kirke
I hjertet av Lindesnes kommune, Agder, står Valle kirke, en korskirke fra 1793, like ved Vigmostad prestegård, som har vært et sentrum for bygdas åndelige liv siden middelalderen. Forpakterboligen ved prestegården, bygd i 1783 av Ånen Løvdal, bærer på en historie som er like tragisk som den er uhyggelig. Ifølge lokalt sagn hjemsøkes boligen av en av Ånens sønner, en ung mann som var psykisk utviklingshemmet og tilbrakte store deler av livet lenket fast, isolert fra verden. Hans urolige ånd sies å vandre i huset, ikke for å gjøre ugagn, men i et stille ønske om å slippe fri fra lenkene som bandt ham i livet.
Gjenferdet til Ånens sønn er en melankolsk tilstedeværelse. Beboere har fortalt om svake skritt i gangene om natten, som om noen famler etter frihet. Skygger glir langs veggene, men de som har sett ham, beskriver en skikkelse som ikke truer – bare lengter. Hans tragiske skjebne har blitt en del av bygdas folklore, et ekko av en tid da misforståelser og harde levekår kunne føre til grusomme skjebner.
Men forpakterboligen er ikke det eneste stedet ved Valle kirke som bærer på overnaturlige historier. En annen legende omhandler en prest i Vigmostad prestegård, som sies å ha hatt en svartebok – en bok med magiske formularer som kunne mane frem både gode og onde krefter. En natt ble stillheten brutt da kirkeklokkene plutselig ringte tre ganger, midt i mørket. Presten, vekket av lyden, skyndte seg til Valle kirke, ansporet av en uforklarlig uro. Da han nådde alteret, sto han ansikt til ansikt med selveste djevelen, en mørk skikkelse som fylte rommet med en trykkende ondskap. Med rask besluttsomhet grep presten svarteboka, stakk tre hull i kirkevinduet og manet djevelen ut gjennom dem. Senere hvisket folk at det var en engel som hadde ringt klokkene for å advare presten om faren.
Brandsnes Bakke i Sør-Audnedal
I Sør-Audnedal, nå en del av Lindesnes kommune i Agder, ligger Brandsnes bakke – et sted som i følge lokale sagn kan skremme selv de modigste fra sans og samling. Området, preget av Audnedalens flate dalbunn og kuperte heier, er gjennomsyret av mystikk, og historiene om uforklarlige hendelser ved denne bakken har blitt fortalt i generasjoner.
En eldre mann fra Rødland var på vei hjem fra Mandal da han passerte Brandsnes bakke. Der så han noe så urovekkende at det tok fra ham forstanden. Dagen etter, da folk dro til kirken, fant de ham løpende rundt i et vanvidd, hvor han rev opp busker og trær med roten. Han var ute av stand til å snakke, og det var nesten umulig å få ham med hjem. Hva han så, forble et mysterium, da han aldri klarte å sette ord på opplevelsen.
En annen hendelse involverte en mann som red forbi bakken. Hesten hans stanset brått, som om den merket en usynlig tilstedeværelse. Mannen stirret ut i mørket og så noe som gjorde ham målløs. Hesten, grepet av panikk, galopperte vilt av gårde for å komme seg unna. Mannen nektet å snakke om hva han hadde sett, og tok hemmeligheten med seg.
En lignende historie forteller om en rytter som opplevde at hesten stoppet ved bakken. Da han steg av for å undersøke, grep en skyggefull skikkelse tak i tømmene. Livredd hoppet han tilbake på hesten, som satte av sted i full fart. Ingen vet hvem eller hva denne skikkelsen var.
Noen har også rapportert å se et bål lyse opp midt i bakken om natten. Men når de nærmer seg, er det ingen spor av ild, aske eller røyk – bare stillhet. Hvor nøyaktig Brandsnes bakke ligger i Sør-Audnedal er uklart, men historiene om stedet lever videre som en del av regionens mørke folklore, og setter fantasien i sving hos dem som våger å ferdes der etter mørkets frembrudd.
Leiermål (seksuell omgang utenfor ekteskapet)
I Norden ble seksuell omgang utenfor ekteskapet, også kalt leiermål, ansett som ulovlig og straffet av kirken. På Bjelland utenfor Kristiansand ble ei jente og en gutt dømt for leiermål og straffet med 14 dager på vann og brød. Denne straffen var et alternativ til 42 dagers fengsel, der man kunne velge en tredjedel kortere tid ved å akseptere kun vann, brød og litt salt som næring. I tillegg ble de to offentlig ydmyket i Bjelland kirke 4. juni, på sankthansaften og 2. juli, hvor de ble satt i jern foran menigheten til spott og spe. Straffen var dermed både fysisk og sosialt belastende.
Kilde-Leiermål-Magnus Breilid -Kultursoga for Bjelland/div sagn
bilde-Ole Bjørn Darrud/Valdres Folkemuseum
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.