Hovet gård 

Her har det før i tiden stått et Gudehov som folk fra de andre bygdene kom til for å ofre til guden. Det skal også ha vært rettersted der.

Sagnet her er at det går igjen ei jente som ble ofret til gudene under en stor offerfest. Siden har jenta slått seg ned på gården og spøker jevnt og trutt.

En mann som kom gående på kveldstid mot gården, så plutselig en ildsøyle mot himmelen. Ikke kunne han se noen bål eller ild. Ildsøylen kom bare rett opp av jorden ved siden av brønnen. Inne i søylen så han ei hand som beveget seg frem og tilbake mens det ble sukket< gud hjelpe meg, Gud hjelpe meg».

Det bråker og knirker i veggene på gården hele natta når det står på som verst.

Det skal og gå en hodeløs mann rundt på tunet, sannsynligvis en som har blitt henrettet på retterstedet.

Tilbake

Siste heksa på Galgebærgtangen

Hun het Karen – «Snekkers» kalte de henne, etter mannen som hadde forlatt henne i Danmark. 17. august 1670 sto hun barføtt på den værharde tangen øst for byen, bundet til en påle av sine egne husbjelker. Rundt henne knaket seks andre kvinner i samme flamme. Lukten av tjære, saltvann og brent kjøtt lå tung over Otra-utløpet.

Det var den siste dagen Galgebergtangen levde opp til navnet sitt.

Fra sølvkanne til bål

Karen var ikke fra Agder. Hun hadde krysset Skagerak med en sølvkanne i bagasjen – og et rykte som fulgte etter. Først beskyldte de henne for tyveri. Så for «sorte kunster». Under pinsler i kjelleren under rådhuset tilstod hun alt:

• At hun hadde ridd på en kost til Bloksberg.
• At hun hadde sendt storm mot skip.
• At hun hadde gjort presten i Vågsbygd lam i høyre arm.

Hun nevnte navn. Mange navn. En av dem var Marte Olsdatter fra Tveit.

Presten som så henne forsvinne

Marte var 46, gift, mor til åtte. I tjue år hadde hun levd med hvisking: «Der går hun som gjør kyrne syke». I retten vitnet presten i Tveit: «Jeg så henne med mine egne øyne – plutselig var hun borte, som om jorden hadde slukt henne.»

En bonde fortalte at sauene hans falt om da Marte så på dem. En annen at melken skilte seg når hun gikk forbi. Marte nektet. Til det siste. Så kom Karen Snekkers’ tilståelse – og Martees navn sto øverst.

Dommen: «Ild til ild»

1. august 1670. Fogden leste opp: «Karen Snekkers dømmes til bål og brann. Hun skal selv sørge for ved – hennes hus rives og bæres til tangen.»

Klokken ni om morgenen startet prosesjonen. Syv kvinner i lenker, barfot gjennom gatene. Folk spyttet. Barn kastet stein. På Galgebergtangen ventet bøddelen Nils og en haug av bjørk og furu – Karens egen stue.

De bandt dem i ring, rygg mot rygg. Fakkelen senket seg. Skrikene skal ha hørtes helt til Flekkerøy.

12 bål på 58 år

Mellom 1612 og 1670 ble minst tolv kvinner brent i Vest-Agder. De fleste på samme tangen.

• 1612: Anne Pedersdatter, for å ha gjort lensmannens hest gal.
• 1629: Gundborg Torstensdatter, for å ha sendt rotter over Finsland.
• 1670: De syv siste – inkludert Karen og Marte.

Bøddelen som falt selv

Ni måneder senere, 9. juni 1671, sto bøddelen Nils foran samme domstol. Han hadde «med vold krenket en pike». Dom: «Miste sin hals». Galgebergtangen fikk enda en sjel.

Tilbake

Henrik Wergelands gate 29

Hus flyttet fra sentrum til Vest Agder Museum.

Kjøpt i 1793 av  Marthe Andersdatter Bragdøe  . I 1800 kjøpte AAnen Reirsen Sandvad no 29 og 31 og slo de sammen til et hus .1868 til 1914 var det butikk,Kønnemanns butikk, som solgte melk og Blank sverte for 5 øre stk( Kilde Karl Leewy)

.I dag står det på Vest Agder Museum Bygade.Her har en handverker som jobbet på huset opplevd flere merkelige ting .Han opplevde et slags underlig nærvær samtidig som han hørte noen gikk i en trapp ,som ikke eksisterte. Da museet rev himlinger midt i huset der lyden kom fra ,kunne de se at det hadde vært trapp der før .Det er og sett skygger og hørt underlig lyder og opplevd at lys  slår seg på uten at noen er i huset.

Tilbake

Høvåg prestegård

I den lille kystbygda Høvåg, der den gamle trekirken fra 1100-tallet står som en stille vokter mot bølgene, ligger prestegården som en glemt perle – et hvitt trehus med tykke vegger og en hage som hvisker om prester og hemmeligheter. Bygd på 1700-tallet, har den vært hjem for sogneprester som Messel og Tandberg, menn som forkynte Guds ord, men som også kjempet mot nattens uro. For her, der Blindleia glitrer i det fjerne og gravhaugene ved kirken husker gamle syndere, spøker det ikke stille. Det spøker med skritt, smell og skygger som tasser i mørket – en uro som har drevet folk fra dørstokken og gjort prestegården til et sted du ikke går forbi etter solnedgang.

De Slepende Skrittene ved Midnatt

Det begynner alltid rundt midnatt, når klokken i kirken slår tolv og vinden fra Isefjorden legger seg som et lokk over bygda. Du ligger i senga i andre etasje, lyset fra månen siver inn gjennom de gamle vinduene, og da hører du det: Slepende skritt. Ikke lette, ikke raske – men tunge, som om noen drar føttene etter seg over gulvplankene, med en rytme som er for jevn til å være menneskelig. De kommer fra gangen, sirkler rommet, stopper ved døra. Så åpner den seg – sakte, med et knirk som river opp stillheten – uten at en hånd har rørt klinken. Du setter deg opp, hjertet hamrende, og ser: Tomt. Men følelsen blir – som om noen tasser rundt deg, usynlige føtter som stryker forbi senga, en pust i nakken som ikke er vind.

Pastor Messel, en mann med grå tinninger og en tro som ikke bøyde seg for det uforklarlige, hørte det selv. "På kveldene," skrev han i dagboka si, "kommer skrittene som en gammel venn – men døra åpner seg uten forklaring, og luften blir tung av tilstedeværelse." Han tente lyset, ropte "Hvem er der?", men bare ekkoet svarte. Tjenestefolket – pikene og drengene som ryddet peisen og vasket gulvene – svart på det verste. De hadde ropt på "vedkommende" uten svar, og en av dem, en ung pike fra Lillesand, nektet å gå alene etter mørkets frembrudd. "De tasser rundt deg," sa hun, stemmen skjelvende. "Som folk, men ikke folk."

Spetakelet i Kjelleren

Men det er midnattstidene som er verste. Plutselig – uten forvarsel – bryter det løs: Et forferdelig spetakkel, som om hele huset våkner til live. Smell fra dører som slår opp og igjen,lyd fra møbler som flyttes, og skrikende lyder fra kjelleren – der gamle vinfat og verktøy flyttes. Det høres ut som en fest fra helvete: Ting som faller, skritt som løper, og et lavt, hånlig latter som siver opp fra gulvet. Noen ganger sprer det seg – til uthuset, der redskaper flyr av seg selv, eller til stua, der peisen flammer opp uten ved.

Pastor Tandberg, en rasjonell mann som trodde på lys og logikk, prøvde å kontrollere det. Han gikk med lanterne i kjelleren midt på natten, banket på vegger, ropte kommandoer i Jesu navn. "Kom frem, hvis du er der!" Men ingenting. Bare stillhet etter stormen, og en følelse av å bli ledd av. "Det er ekte," sa han til menigheten en søndag, stemmen lav. "Lyder uten forklaring, skygger uten form." Folket i Høvåg ble redde – de unngikk prestegården i mørket, tok omveier langs Blindleia, og hvisket om "de ustoppelige".

Skyggen i Låven

Den mest gripende historien er lærerens. Han og kona, forpaktere på prestegården i 1920-tallet, skulle en mørk høstkveld ut til hesten i låven. Det var stjerneløst, vinden ulte, og han åpnet låvedøra med et knirk. Da snek den seg frem: En skikkelse langs veggen, mørk og lav, mot stalldøra som sto på gløtt. Han snakket til den – "Hvem er der? Hva vil du?" – men bare stillhet. En tassende lyd, som føtter mot strå, nærmet seg. Han strakte ut hånden for å stanse den, grep til – og fingrene sank inn i løs luft, som tåke som svelger lyset. Han så hånden forsvinne inn i skikkelsen, hørte et hånlig gisp – som latter fra en annen verden – og så skyggen skynde seg inn til hesten.

Dyrene steilte, brølte i panikk, og han ropte på kona: "Kom med lykten! Raskt!" Hun kom løpende, flammen dirrende, men der var tomt. Ingen skikkelse. Bare hesten som stampet mot veggen, øynene rullende hvite. "Det var ikke naturlig," sa han senere. "Hånden min... den var borte. Og gispet... det lo av meg." Kona krysset seg, og de flyttet ut neste uke. Låven sto tom i måneder.

. Kanskje det er en gammel prest som ikke fant ro, eller tjenere fra 1700-tallets skygger. Eller Kassetassen, det lokale spøkelset fra sagnet, som Scott beskrev som en farlig slyngel i dalen. Uansett: Gå ikke forbi i mørket. For på Høvåg spøker det ikke for moro skyld. Det spøker for å bli hørt – og noen ganger, for å bli sett.

Tilbake

Hullet i veggen - dødens utgang

Det var en mørk vinternatt i Setesdalen, da den gamle mannen på gården Kveste i Valle trakk sitt siste åndedrag. Han lå i senga i årestua – den lave, røykfylte stua med peisen i midten og veggene svarte av sot – og familien samlet seg rundt ham med salmebok og tårer. Han var 87 år, en sta bonde som hadde kjempet mot fjell og frost hele livet, og nå var det slutt. Men i Setesdal, der fjellene reiser seg som dommere og elva Otra suser som et evig varsel, visste de: Døden var bare begynnelsen. Hvis liket ble båret ut gjennom døra – den vanlige inngangen, der han hadde kommet og gått i 80 år – ville sjelen huske veien. Den ville vende tilbake. Gå igjen. Hjemsøke huset med skritt i gangen, kulde i peisen, og øyne som fulgte deg fra skyggene.

Så de gjorde som skikken krevde. De tok øksa – den samme som hadde hugget ved i generasjoner – og kuttet et hull i veggen. Ikke et lite vindu, men en stor åpning, bred nok til en kiste, høy nok til at de kunne bære ham ut med hodet først. Veggen i årestua på Setesdalstunet, bygd i 1669 på Kveste, bærer fortsatt sporet: En stor, grov utskjæring i tømmeret, som et sår i treet som aldri grodde. De løftet kisten gjennom hullet, snudde liket mot fjellet, og mumlet bønner som skulle forvirre sjelen. "Gå ut, men finn ikke inn," sa de. For i Setesdal trodde man: Gjennom døra kom livet. Gjennom hullet gikk døden – og forvirringen fulgte med.

Setesdalen, den dype dalen i Agder der tradisjoner henger i luften som røyk fra peisen, har alltid hatt sine skikker mot det oversnaturlige. Folk var redde – ikke uten grunn. Gjenferd vandret i stiene, drauger steg fra gravhauger, og de døde som ikke fikk ro, kom tilbake som skygger i natten. Å bære liket ut gjennom døra var som å invitere det inn igjen: Det ville huske trappa, peisen, senga der det døde. Det ville gå igjen – banke på vegger, flytte ting, eller verre: Dra de levende med seg. Så hullet ble løsningen. Et midlertidig hull, skåret ut med øks og sag, stort nok til kisten, men lukket igjen med planker etter begravelsen. Sjelene ble forvirret – "Hvor gikk jeg ut?" – og vandret ut i fjellet i stedet for inn i huset.

Men virket det alltid? Ikke helt. Noen sjeler var for sta. En gammel kone på en nabogård i Valle døde i 1750, og hullet ble skåret. Men natten etter begravelsen hørte de skritt – lette, men bestemte – i årestua. Døra knirket. Peisen flammede opp uten ved. Og i veggen, der hullet var lukket, banket det: Tok-tok-tok. Som om noen prøvde å finne veien inn igjen. De åpnet hullet på ny, ba en prest komme, og velsignet stedet. Da stilnet det. Men hullet? Det ble stående. Som en påminnelse.

Tilbake

Veien til Vanse kirke

I den lille kystbygda Vanse, der Lista-vindene pisker inn fra Nordsjøen og den gamle steinkirken fra 1037 står som en urokkelig vokter mot bølgene, har spøkelsene alltid hatt en stemme i kommunens saker. Vanse kirke – en av Norges eldste, med vestre skip fra middelalderen og et korsformet tilbygg fra 1848 som rommer 850 sitteplasser – er ikke bare et hellig sted. Den er hjemsøkt, et sted der de døde hvisker om veier som aldri ble tatt. Og i 1800-tallet, da Farsund skulle knyttes tettere til innlandet, ble kirken og dens skygger avgjørende for en vei som aldri ble bygd.

Tvisten om Veien

Det var på midten av 1800-tallet, da ingeniører og ordførere satt ved bordet i Farsund med kart utbrett som et nett av løfter. Ny vei skulle legges mellom Vanse og Farsund – en livline for bønder, fiskere og postbud som slet med mudderstiene. Planene gikk glatt til de nådde Klokkesetet, der to alternativer dukket opp: En billig rute over Bruna-åsen, der jorden var flat og arbeidet enkelt. Den andre – den som gikk forbi Vanse kirke og over Hesteplassen, den gamle hesteveien ved kirkegården der hester en gang stampet mot gravhaugene. Over Bruna ville det koste lite; forbi kirken trengtes 400 kroner ekstra for drenering og steinmurer mot sjøvinden.

Pengene ble skaffet – fra statskassen, fra velstående skipsrederne i Farsund – for kirkens rute var hellig: Den ville binde Vanse tettere til byen, la folk gå til messe uten å sirkle åsene. Stemmen i herredstyret skulle avgjøre det. Men da dagen kom, og ordføreren reiste seg med stemmen i hånden, ble det enstemmig: Over Bruna. Ikke en hånd løftet seg for kirken. "Vi velger Bruna," sa de, øynene nedslått. "For det spøker forferdelig ved Hesteplassen."

Frykten for Hesteplassen

Hesteplassen var ikke bare en sti – det var et dårhus. Ligger rett ved Vanse kirke, der gravsteinene reiser seg som tenner i munnen til natten, var det et sted der de døde red igjen. Hester som hadde trukket likvogner i gamle dager, galopperte usynlige i skumringen, med hvin som ekko fra 1600-tallets pesttimer. Skygger av ryttere – prester, bønder, syndere henrettet ved kirken – dukket opp, og veien ble et sted der hestene steilte i panikk, vogner veltet, og folk frøs til av kulde som ikke kom fra vinden. En frue i herredstyret, enke etter en skipsreder, reiste seg med røsten skjelvende: "Aldri skal du få meg med til Farsund, når det lir ut på året, og vi kan risikere på hjemveien å måtte kjøre forbi kirken i mørket."

Hun snakket for alle. Barn hadde sett hvite skikkelser ved gravhaugene, hester som løp uten rytter, og en følelse av å bli fulgt – øyne fra jorden, hender som grep etter tøylene. Vanse kirke selv var hjemsøkt: Orgelnoter som spilte alene, dører som smalt i tomme rom, og skygger i apsiden der alteret sto. Det var ekko fra middelalderens kriger, fra Olav den Helliges relikvier funnet under gulvet i 1848, eller fra de som døde udøpt i Lista-fjordens bølger. Veien over Bruna vant – billig, trygg, unna spøkelsene. Og pengene? De ble brukt på broer og stein, men veien forbi kirken ble aldri tatt.

Tilbake

Hellige Besse

Det var en kald juledag i slutten av 1500-tallet, da Besse – den høye, magre mannen med øyne som bar på fjellets visdom og hender som hadde formet stein til bønn – trakk sitt siste åndedrag i den lille seterstua på Knaben. Han var født rundt 1530 i den avsides fjellbygda, der gruvene senere skulle grave seg inn i berget. Besse var ikke prest, ikke høvding – bare en bonde, en "bondehelgen" som folkeminnene kalte ham, en mann som levde så nær Gud at miraklene fulgte ham som skyggen. Han vandret hver søndag de seks milene til Liknes kirke, holdt bønn underveis, og kom hjem med sjelen fylt. Men døden kom uventet, og selv da ville han ikke hvile stille.

Miraklet med Potetene

En høstdag, da frosten bet i marken og potetene – de nye, underlige knollene fra den nye verden – lå i haugen, satte Besse seg ved ovnen i stua. Kona, en stillferdig kvinne med hender som hadde vasket utallige skje, stirret på ham mens han skrellet og kokte. "Hva skal du med poteter når du ingen kjøtt har?" spurte hun, stemmen lav av bekymring. Maten var knapp på fjellet, og juletiden nærmet seg uten en eneste rype i sekken. Besse smilte bare, øynene hans fjerne som himmelen over Setesdal. "Vårherre vil nok sende oss kjøtt," sa han rolig, og rørte i gryten med en skje av bjørk.

Rett da – som om himmelen lyttet – kom de: En flokk rein, vill og fri, som vandret ned fra vidda. De fulgte stien for nær fjellkanten, der snøen hadde smeltet og isen skjulte sprekken. Ett etter ett ramlet de utfor, kropper som tumlet ned i stein og snø. Besse reiste seg, gikk ut, og der lå de, nok til å fylle gryten og spisebordet i uker. Kona krysset seg, naboene samlet seg, og ryktet spredte seg: "Besse ba, og Gud sendte." Siden har reinflokkene unngått Knaben, som om de husker fallet.

Bessestolen – Bønnens Setestol

Ved Besses gård, høyt til fjells der vinden uler som en salme, ligger Bessestolen – en naturlig fordypning i fjellet, utformet som en stol med rygg og armlener av stein. Hver søndag, på vei de seks milene til Liknes kirke, satte han seg der. Han åpnet Bibelen, eller bare løftet hendene, og holdt bønn – for regn, for høst, for de syke i bygda. Folket kom fra miles omkrets, satte seg på steinene rundt, og lyttet til stemmen hans som fylte dalen. "Vårherre hører," sa han alltid, og de trodde ham. Stolen står der fremdeles, utvasket av regn og tid, men med spor av knærne hans i setet. Noen sier at hvis du setter deg der en søndag morgen, hører du ekko av gamle bønner – lavt, som vind gjennom en grav.

Nær Netland og Dugann, der elva bøyer seg som en bønnende rygg, ligger Bessebordet – en flat steinhelle, stor som et spisebord, med fordypninger der vannet samles som vin i kalken. Her holdt han måltidene sine, delte brød med de fattige, og fortalte om himmelens rike. Steinene er slitte, men formen er der – et alter for en bondehelgen.

Døden og Den Evige Vinteren

Besse døde en juledag, midt i bønn – hjertet stanset som en klokke som løper tom. Folket samlet seg, la ham i kisten, og gravfølget dro mot Liknes kirke, der presten ventet. Men været snudde: En snøstorm fra vidda, vind som ulte som djevler, og snø som la seg som et lokk over veien. De kom ikke lenger enn til det store fjellet mellom Eptestøl og Førelandsåsan.

Været bedret seg ikke før dager senere. Da dro de videre. "Hvor er Besse?" spurte presten , øynene skannende horisonten. "Han kommer alltid til julmesse, død eller levende." Folket mumlet om døden, men presten ristet på hodet. "Han kommer," sa han bestemt. Klokken skulle ringe inn, men før han rørte tauet, begynte den – alene, rungende som torden over dalen. Presten krysset seg, så mot veien, og der kom de: Gravfølget over Åmotmonan – nå kalt Englemoen – med kisten på slede, hestene dampende, og en glød i luften som ingen vind kunne blåse bort. "Det var englene," hvisket de senere. "Englene ringte for Besse."

Men kisten? Den var tom. Besse hadde vandret hjem selv, eller engler hadde båret ham. Hulen kalles i dag Bessestovo – et hellig rom der snøen aldri legger seg helt, og vinden synger som en evig salme.

Tilbake

Hodeløst spøkelse på Granheim hotell

I Fædrelandsvennen ble det i 1971 utlyst en spøkelseshistoriekonkurranse. Vinneren av denne ble bla kunngjort i FVN 25 januar 1972 og var Svein Hovet fra Nodeland. Historien var Hodeløs spøkelse på Granheim hotell, Bygland (publisert 15 januar 1972). Historien handler om en hodeløs mann som går rundt på hotellet og lager et veldig rabalder, stoler og bord flyr vegg imellom mens den hodeløse forsvinner ut gjennom vinduet. Dette blir ikke tatt vel imot i bygda. Lensmannen har et innlegg i FVN der han forteller hva han mener om saken. En har et innlegg 26 januar der han mener Svein Hovet har hatt mareritt, og FVN går ut og beklager hvis noen har tatt anstøt av historien. En annen forsvarer Hovet 1 feb. 5 feb er det 2 innlegg der de lurer på om Hovet er ute for å skade hotellet og bygda. I Fvn 11 februar er det en som lurer på om ikke folk har fått med seg at hotellet ble nedlagt for lenge siden. 14 februar er det et innlegg fra en utflytter til Trøndelag som skriver inn om å fint det var å være på hotellet i barndommen og aldri opplevde spøkeri. Jeg vet ikke om det spøker her, men det kan virke som om historien er oppdiktet.

Tilbake

Barnet fra Skriga

Det var en sen høstkveld i Fjotland, der stien mellom Harbakken og Røynebu snor seg gjennom de grønne åkrene som et arr i landskapet. Solen hadde sunket bak Setesdalsfjellene, og luften bar på den skarpe, kalde biten som varsler vinteren. Du går alene – kanskje hjem fra et besøk, med tanker om middagsgrøt og en varm seng – da du hører det først: Et lite skritt, lett som et ekko av ditt eget. Du snur deg. Der kommer det: Et barn, ikke mer enn fire-fem år, med blekt ansikt og øyne som er for gamle for alderen. Klærne er gamle – en kjortel fra en annen tid, skitten av jord og tårer – og det smiler ikke. Det bare går mot deg, armene hengende løst, som om det har ventet lenge.

Du stopper. Barnet stopper ikke. Det kommer nærmere, skrittene raskere nå, og før du rekker å rope eller løpe, hopper det – som en katt som angriper, men mykere, desperat. Det klamrer seg til deg, fingrene som iskalde røtter som griper rundt midjen din, armene som en lenke av kjøtt og bein. Du snubler, revet over ende i gresset, og det holder fast – ikke for å skade, men for å holde deg der. "Hjelp," hvisker det, eller tror du det gjør, stemmen så svak at den blandes med vinden. Du kjempe, drar og trekker, men det slipper ikke. Veien er blokkert, stien forsvinner i mørket bak deg. Du kan ikke komme forbi. Du kan ikke komme vekk. Bare snu. Gå hjemover, mot Harbakken, mot lyset i vinduet. Og da – som et sukk – slipper det. Barnet forsvinner, som røyk i regnet, og du løper, hjertet hamrende, uten å se deg tilbake.

Fjotland, den lille bygda i Kvinesdal der elva Otra suser og fjellene reiser seg som gamle voktere, har alltid hatt sine skygger. Stien mellom Harbakken  og Røynebu, der husene står tett, er et sted der veien ikke alltid leder frem. Det er skrømtet, de usynlige, som bor der – men dette barnet er det verste. Det er ikke ondskapsfullt. Det trenger hjelp. Det ber om det, med grep som kveler, med øyne som tigger.

Like i nærheten, der stien klatrer mot fjellet, ligger Skrigardalen – en liten kløft i landskapet, en sprekk i den grå steinen som ser ut som et sår i jorden. Dalen er smal, mørk, med trær som bøyer seg innover som fingre som vil lukke såret. Og der, fra sprekken i fjellet, kommer lydene: Skrik – skarpe, desperate, som kniver mot glass. Jammer – lavt, uendelig, som vind gjennom en grav. Det er ikke mennesker. Det er ekko fra en annen tid. Sagnet sier det klart: Omreisende folk – tiggere, sigøynere, eller bare ensomme sjeler på vandring – drepte et barn her en gang. De skjulte liket i sprekken, dekket det med stein, og dro videre. Men barnet? Det fant ikke ro. Det steg opp, sultent etter rettferdighet, og vandrer nå stien som en vaktpost – hopper på de levende for å bli sett, for å bli løst.

Du hører skrikene best om høsten.En gammel bonde fra Røynebu svor på det: Han gikk forbi en natt, hørte jammeren stige, og så skyggen av et lite ansikt presse seg mot sprekken – øynene åpne, munnen stille. "Det ba om navn," sa han. "Eller fred." Andre har prøvd: De har bedt Fadervår ved dalen, tent lys, mumlet navn som "Lars" eller "Ingrid". Noen ganger stilner det. Men barnet på stien? Det kommer tilbake, hopper på, holder fast – til du snur, går hjem, og lar det være.

Tilbake

Giftemål på bygda

De unge måtte ha foreldrenes samtykke og her var formuen avgjørende. Hvis foreldrene ble enig, sto det bare igjen for gutten å fri til jenta. Det måtte skaffes en belegut (Beiler) for å fremføre for henne at han ville gifte seg med henne. Frieren sto foran beileren, mens beileren sto med ljorestanga (stang til å åpne/stenge takluka for lys og røyk i huset) og fremført hva som skulle skje. Dette måtte gjentas 2 ganger med 1 måneds mellomrom. Jenta det angikk ble da gjemt vekk av de andre jentene i huset. Hun ble gjemt i høy og halm, i kister eller i et gammalt hult tre. Frieren måtte opptre som en voldsmann, bryte opp dører, gulv etc. for å finne henne. Når hun var funnet ble hun dradd inn i stua og fikk opplyst om overenskomsten. De var da gift. De kunne da flytte sammen. Giftemål ble det senere. Det ble da feiret med salmesang, spill, og muntre opptog før den overstadige drikkingen ødela alt med blodige slagsmål og av og til drap. Bruden blir til slutt ført til soveværelset med tente lys og spillemenn, brudesvenner og brudepiker. Bruden bar som regel en krone av sølv. Festen varte som regel i 3 dager og opptil 14 dager. Kostnaden av et bryllup kunne være så store at det ikke var nedbetalt på en generasjon.

Tilbake

Sorenskriverens nattlige rytter

Det var en gråvinternatt i 1840-tallet, da sorenskriveren red opp den isete stien til Flottorp Gruver i Grindheim, Audnedal. Han var en mann med bred frakk og tyngre samvittighet enn han lot vise – en embedsmann som skulle dømme mellom to bygder i en tvist om et bytte. Flottorp-mennene og Verdals-mennene hadde kranglet lenge om en handel i Eiken, der sauer og verktøy hadde blandet seg i en knute av løfter og løgner. "Vi trenger lov og rett," hadde de sagt, og sendt bud etter selveste sorenskriveren. Han kom, hesten dampende i kulden, og tok inn på Flottorp Hotell – den gamle direktørboligen fra gruvenes glansdager, bygd i 1800-tallet som et staselig hus for de som styrte malmen og mennene under jorden.

Hotell? Det var mer et vertshus for de få – et treetasjes bygg med tykke vegger av tømmer, rom med peis og et kjøkken der røyken fra steinovnen blandet seg med duften av nybrent brennevin. Flottorp-mennene visste hvordan man hilste velkommen. De fylte glassene, skjenket øl og rakfisk, fortalte historier om gruvenes skygger og elvens hemmeligheter. Sorenskriveren lo høyere for hver slurk, øynene ble blanke, og dømmekraften... den smeltet som snø for solen. Morgenen kom med hodepine og papirer som allerede var signert: Flottorp fikk byttet som de ville. Verdals-mennene dro hjem med tomme hender og tunge hjerter. "Han solgte retten for en natt med varme," hvisket de. Og sorenskriveren? Han red hjem med en byrde som ingen hest kunne bære.

Stillheten ble brutt. For sorenskriveren døde ikke i fred. Han falt av hesten et år senere, eller kanskje det var samvittigheten som brast. Uansett: Han vendte tilbake.

Nå, når månen henger lav over Audnedal og vinden fra elva bærer med seg ekko av hamre mot malm, rir han igjen. På en svart hest, med manke som flagrer som røyk, galopperer han forbi hotellets ruiner – øynene glødende av anger, frakken blafrende som et flagget nederlag. Han er ikke truende, ikke ond – bare evig rastløs, en sjel som ikke finner ro i det han solgte. "Retten... retten..." mumler vinden, eller er det stemmen hans? Han rir ved nattens tider, langs stiene der gruvenes vogner en gang rullet, og stopper aldri før morgenen gryr.

De siste som så ham var fiskerne ved Eptevann – en innsjø like ved, der vannet ligger speilblank om sommeren. De lå i hytta sin, en enkel koie med torvtak og en peis som knitret lavt, da de hørte det: Hoveslag mot stien, tunge og jevne, som om en storm nærmet seg. De kikket ut vinduet, og der red han – sorenskriveren, på den svarte hingsten, med ansiktet blegt som månen. Hesten steinte, øynene rullet hvite, og rytteren løftet hånden som i en stille hilsen – eller en forbannelse. Fiskerne frøs til, hjertene hamrende, og en av dem skrek: "Gudskjelov, det er han!" Hesten snudde, galopperte forbi hytta så vinduene dirret, og forsvant inn i skogen – men latteren, eller var det gråten?, hang igjen i luften som et ekko av dommen han stjal.

Hvorfor rider han? For å sone, sier de gamle i Grindheim. For å minne om at retten ikke selges for en natt med brennevin. Flottorp Hotell er borte nå – revet eller rasert av tid, bare fundamenter igjen blant ugresset

Tilbake

Den evige kjøringen

Fjære kirke, den ærverdige steinkirken fra 1150-tallet som ligger i Grimstad kommune – tre kilometer øst for bysentrum. Bygd på ruiner av en eldre trekirke, med alterstein fra før år 1000 og en apsis som rommer hemmeligheter fra høymiddelalderen, er den kjent fra Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, der den sunkne graven ved kirken symboliserer en sjømanns uro. Men i Grimstads folkelige sagn er det ikke bare Terje som går igjen. Her, der kirken har stått i nesten 900 år og sett pest, krig og gravleggelser i kjelleren for de mektige, våkner natten til live med en kortesje som ingen stopper. En hvit skikkelse som svever over marken. En kvinne med prestekrage blant gravsteinene. Et barn som stiger opp fra jorden. Og orgelnoter som ekker i mørket, som om himmelen selv synger for de døde.

Den Iscold Kjøringen

Det var en høstkveld i slutten av 1800-tallet – samme tid, samme årstid, som alltid – da den gamle hunden stivnet i veien foran kirkeporten. Den flekket tenner mot tomrommet, pelsen reiste seg som om ulven selv sto der, og øynene stirret inn i tåken som steg fra marken. Eieren, en bonde på vei hjem fra Grimstad med hest og kjerre, hørte det først: Et dump, rytmisk trommeslag mot brosteinen – hestehover, fire par, tunge og jevne, som om en storm nærmet seg. Ut av tåkedisen kom de: Fire hester, skyggeaktige og dampende, med manker som flagret i en vind ingen kjente. De trakk en stor, gammeldags vogn – svartlakkert, med hjul som knirket som gamle bein – og på kuskenes sete satt han: En skikkelse uten ansikt, livløs som en dukke, hodet sunket mot brystet, hendene løst på tøylene.

Kortesjen nærmet seg, sakte men ubøyelig, hestene steinte uten å løfte hodet, og luften ble tykk av en duft av vått jord og gammel lær. Hunden hylte, bonden krysset seg, og de som fulgte etter – naboer varslet av lyden – frøs til. Vognen passerte dem, så nær at de kjente pusten fra hestene, kalde som elvevann. Ved kirkeporten – der gravsteinene reiser seg som tenner i munnen til natten – skjedde det: Et sukk, dypt og kollektivt, som om hele vognen pustet ut. De forsvant. Ikke med et smell, men i løse luften – hester, vogn, kusk – Og kulden... den traff som et slag. Alt varme forsvant, som om vinteren hadde åpnet portene til helvete. Bladene frøs i luften, pusten ble til damp, og hunden falt sammen, skjelvende i timevis.

Denne kjøringen gjentar seg alltid – samme tid på døgnet, samme årstid, som et urverk av de døde. Noen sier det er en gammel begravelseskortesje fra 1700-tallet, der en høvding eller skipsreder ble fraktet til graven i all hemmelighet, og kusken – blind av sorg eller synd – kjørte rett inn i evigheten. Andre peker på sjøkrigens ofre, som Terje Vigen selv, som rodde over Skagerrak for mat.

Kvinnen med Prestekragen

På kirkegården, der gravsteinene står skjeve som tenner i en gammel munn, vandrer hun. En kvinne i svart, med prestekrage som glitrer i måneskinnet, øynene tomme, men fulle av en stille desperasjon. Hun er sett ved midnatt, plukke blomster blant de falne, eller stå ved Terje Vigens obelisk – den høye søylen reist i 1862 for å minne om sjøkrigens ofre – og mumle bønner som ingen hører. Er det en prestefrue fra 1600-tallet, som mistet mannen i pesten og nå velsigner de hun etterlot? Eller en nonne fra en glemt orden, gravlagt i uhellig jord? Hun skader ikke, men nærværet hennes er tungt – en påminnelse om at selv hellige steder har syndere.

Barnet med kyse.

Den lille skikkelsen stiger opp fra en grav – ikke med smell, men med et sukk, som jord som gir etter. Et barn, kanskje fem år, med en hvit kyse over håret og øyne som er for gamle for alderen. Det klatrer ut, ser seg rundt med et forvirret blikk, og forsvinner igjen – sugd tilbake i jorden som en drøm som ebber ut. Gravhaugene ved Fjære er gamle, med funn fra stein- og jernalder, og noen sier det er et offerbarn fra før kirken sto der, udøpt og rastløst. Andre hvisker om en ulykke i 1800-tallet, der en gutt falt ned en brønn under kirken og ble glemt.

Orgelspillet i Natten

Og så musikken. Om nettene, når månen henger lav over apsiden, høres det: Orgelnoter, svake først, deretter svulmende – en salme, eller en vise fra Ibsens tid, som fyller kirken med lyd uten at fingre rører tangentene. Orgelet i Fjære, bygd av italienske Giuseppe Ponzani i 2017, er moderne, men spillet er gammelt – fra 1700-tallets instrument, eller eldre. Det er som om de døde synger, en serenade for de levende, eller en bønn for ro. En organist fra Grimstad våknet en gang av det, løp til kirken, og fant dørene åpne – musikken stilnet da han trådte inn.

Tilbake

Den uroa låven på Fjellom gård

Det var en stille høstdag i 1950-tallet, da bestefaren til dagens eier – en sta bonde med hender som granitt og øyne som hadde sett for mange vintrer – falt død om i tunet på Fjellom gård. Han hadde styrt gården i Vennesla hele livet, med fe i fjøset og høyet stablet i den gamle låven – en massiv tømmerbygning fra 1800-tallet, med andre etasje som rommet høyloft og verktøyrom, og en lukt av tørt gress som hang i luften som et evig minne.

Det begynner med blikket. Du står i den første etasjen, blant de gamle verktøyene og støvete sekkene, og kjenner det: Noen ser på deg. Ikke et blikk fra et hjørne, men fra alle kanter – øyne som følger deg, vurderer deg, som om du er en inntrenger i et hellig rom. Du snur deg, skinner med lommelykten, men der er tomt. Bare skygger som danser i lyset. Så kommer skrittene: Tunge, sakte, fra andre etasje – som støvler mot gulvplankene, men uten ekko. Du klatrer opp trappen, hjertet hamrende, og roper: "Er det noen her?" Stillhet. Ingen folk. Bare støvet som virvler svakt, og følelsen av å bli sett sterkere enn før.

Bestefaren? Han har alltid vært der. Ni år etter hans død – på timen, som om en forbannelse tikket som en klokke – detter taket ned. Stormen hadde ikke rukket å starte, men bjælken knakk av seg selv, og hele loftet raslet ned i en sky av støv og splinter. "Han ville ikke at vi skulle bygge nytt," sier eieren. De prøvde likevel – en ny låve, moderne, med stål og betong. Men oppussingen? Et mareritt. Hammeren røk, verktøy forsvant, og arbeiderne følte seg sett, fulgt. Nesten ferdig – taket på plass, veggene malt – brant det ned. En gnist fra intet, midt på natten, og låven sto i flammer som en hevn. Ingen døde. Men eieren visste: "Det var ham."

Og de små tingene? De er verre, fordi de er personlige. En gammel boksesekk, hengende fra en bjelke i taket der bestefaren en gang trente sønnene sine, skrur seg løs en kveld – alene, uten vind, uten hånd. Den svinger sakte, som en pendel, før den faller med et smell. En kassettspiller, glemt i hjørnet med en bånd av gamle sanger, slår seg på midt i stillheten – stemmen til en gammel vise, lav og klar, uten at noen har rørt knappen. Du hører latteren i refrenget, eller er det et sukk? Og skrittene – alltid fra andre etasje, der han satt og røykte pipe etter dagens arbeid, stirrende ut mot åkrene.

Eieren har lært å leve med det. "Han vil bare passe på," sier han. "Gården er hans." De har ikke bygd ny låve siden. Den gamle ruinen står der, et skjelett av tømmer, med andre etasje som en åpen grav. Og når vinden fra Otra blåser kald, hører du det igjen: Skritt. Et blikk. En påminnelse.

Tilbake

Skyggen i gangen

Du kommer inn i huset en sen kveld – kanskje for å hente noe glemt, eller bare sjekke at alt er i orden. Døren knirker, og stillheten er tung. Du vet du er alene. Likevel kjenner du det: Noen er der. Ikke i rommet, men i rommet. En tilstedeværelse, varm og vennlig, som om en gammel vaktmester står bak deg og nikker godkjent.

Så går du mot vaktmesterleiligheten – den smale gangen med det store vinduet som erstattet en dør for mange år siden. Og da kommer den: En skygge. Ikke svart og truende, men grå og myk, som røyk fra en pipe. Den glir mot deg langs veggen, sakte, bestemt. Du stopper. Hjertet banker. Men skyggen stopper også – rett ved vinduet. Og da skjer det alltid noe:

• Et vindu står på gløtt oppe i tredje etasje.
• Sprinkleranlegget piper – vannet holder på å fryse.
• En dør har blåst opp i vinden.
• En lyspære er skrudd løs.

Du løper opp, ordner det, og når du kommer ned igjen – er skyggen borte. Men følelsen blir: Takk.

Peder og Lovise – De som Ble

Det sies at det er Peder Thomasson selv som går igjen. Ikke som en sint gammel mann, men som en stolt eier som fortsatt passer på sitt hus. Han var kjent som en rettferdig mann – ga arbeid til mange, bygde brygger, støttet fattige. Lovise var hans hjerte – stille, men sterk. De hadde ingen barn, men de hadde huset. Og når de testamenterte alt til byen, var det med én betingelse: Ta vare på det.

Nå gjør han nettopp det.

Hver gang noe er galt, kommer han. Ikke med skrik eller smell – bare en skygge, en følelse, en stille pekepinn. Vaktmestere gjennom årene har lært seg å lytte. "Når jeg kjenner ham," sier en av dem, "vet jeg at jeg må sjekke taket. Eller kjelleren. Eller det forbanna sprinkleranlegget."

Tilbake

Spyttdslaget i kirka

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Det var en søndag i 1850-tallets Sigdal, der den gamle trekirken sto som en bastion mot synd og uvær, og sogneprest J. E. Welhaven steg opp i prekestolen med Bibelen i den ene hånden og en klump skrå i munnen. Welhaven – en mann med røst som torden og blikk som kunne skjære gjennom tømmer – var kjent for sine lange, brennende prekener om syndens lønn. Men det var ikke bare ordene som fylte kirken. Det var lyden. Et høyt, saftig spytt som smalt mot prekestolgulvet midt i en setning om "den evige ild". Så nok et. Og nok et. Det hørtes over hele benkeraden – fra bakerste rad der bøndene satt med luer i fanget, til galleriet der ungdommen hvisket. Spyttet sprutet som en fontene, og gulvet ble en glatt, mørk flekk av tobakk og prestens vrede.

Men Welhaven var ikke alene. Spytting var en plage i norske kirker på 1800-tallet – en vane fra en tid da skråtobakk var like vanlig som salmeboka. Menn tygget, kvinner også noen ganger, og kirken ble et offentlig spyttekar. Gulvene var dekket av brune striper, veggene fikk flekker som aldri ble vasket bort, og benkene luktet som et fjøs etter regnvær. Prester prøvde med formaninger: "Spytt ikke i Guds hus!" Men ordene rant av som vann på gåsa. De satte opp spyttebakker – små metallkar ved benkene – men folk ignorerte dem. De spyttet heller på gulvet, på veggen, eller – i verste fall – på naboen. "Det var som en konkurranse," skrev en kirkegjenger senere, "hvem som kunne treffe lengst."

Men i Flekkefjord, sør i Agder, kom en prest som ikke tok imot svineri.Waage Eriksen, en kortvokst, men urokkelig mann med røst som en basun, hadde fått nok. Han var ny i prostiet, og kirken hans – den gamle steinkirken med høye hvelv – var et spyttehelvete. Hver søndag dryppet det fra benkene, og gulvet så ut som en tobakksåker. Eriksen hadde talt, truet, bedt – men ingenting hjalp. Til en søndag i 1862 sprakk det.

Midt i messen, mens Eriksen leste fra Bergprekenen, kom det: Et høyt, vått SPYTT fra tredje benk. Det traff gulvet med et smell som ekko i hvelvet. Eriksen stoppet. Bibelen smalt igjen. Han løftet hånden – ikke mot himmelen, men rett mot synderen: En gammel bonde med skjegg som en høystakk og en klump skrå som en stein i munnen.

"NEI! NÅ FÅR DET VÆRE SLUTT MED DETTE SVINERIET!"

Stemmen hans ristet i veggene. Hele kirken frøs. Barn sluttet å vri seg, kvinner grep etter skjørtene, menn svelget skråen sin hel. Eriksen pekte rett på mannen, øynene som glør:

"Jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka. NÅ BLIR DET ALVOR AV DET!"

Mannen ble rød som en tomat. Han svelget, hostet, og spyttet – men denne gangen i skråboka si. Ingen lo. Ingen hvisket. Alle stirret. Og fra den dagen? Ingen spyttet mer i Flekkefjord kirke.

Det sies at Eriksen etterpå gikk rundt med en bøtte og en børste, og vasket gulvet selv – som et tegn. Og når noen nye kom til bygda og begynte å tygge i benken, var det bare å hviske: "Husk Waage Eriksen." Da svelget de skråen og holdt kjeft.

I Sigdal? Der fortsatte Welhaven å spytte – men folk lærte å sitte bakerst. Og spyttebakkene? De ble stående. Tomme. Men med en historie i seg.

Så neste gang du er i en gammel kirke og ser en mørk flekk på gulvet... det er ikke bare skitt. Det er et ekko fra en tid da selv presten spyttet – og en annen prest sa STOPP.

Tilbake

Svinør

Det hendte en gang en ulykke der en del barn omkom ved en drukningsulykke. Til dette ble det bestilt et bilde av en hollandsk maler, av de døde barna som ble hengt opp i foreldrenes hus. Men det ble ikke fred å få i huset. De døde barna rusler rundt omkring på nettene og var i det hele så ivrige etter å gjenoppta sitt forspilte liv at det ble utrygt for de levende. Det var så mye spetakkel om nettene at nattesøvnen ble det ingenting av og det eneste beboeren kunne gjøre, var å fjerne maleriet og henge det opp i kirken i Sør-Audnedal, der det henger i dag. Det ble ikke ro i huset med det, men de som romsterer i huset i dag, er veloppdragent spøkelser.

Det er og en hule på Svinør der folket gjemte seg under Napoleons krigen, og sultet i hjel. Ingen vet hvor og om de ble begravet.

Kilde: Fedrelandsvennen 1952

Bilde-Open-Art

Tilbake

Buene i Flekkefjord

I den gamle kystbyen Flekkefjord, der elva snor seg gjennom trange gater og historien hvisker fra hver krok, strakte buene seg en gang fra elvas øvre løp, rundt Rådhusbrygga, Flikkestø, Hollenderbyen, Elvegata og Strandgata, helt til Eschebua. Disse mørke, buede gatene var ikke bare veier for handel og travelhet – de var et tilholdssted for skrømter og gjenferd, der natten bar med seg ekko av fortiden. Blant de mest beryktede spøkelsene var Mata Kesa, den arabiske sjømannen og den gamle kone som lette etter sine tresko. Her, i skyggene av buene, vandret de evig, fanget i sine egne tragedier.

Mata Kesa, den rastløse betjenten

Det var høsten 1900, og byen var i opprør. Mata Kesa, en kjent betjent, hadde forsvunnet sporløst fra sitt hjem. Hver kveld dukket han opp ved huset sitt, en skyggeaktig skikkelse som sto stille i måneskinnet, stirrende mot dørene som om han ventet på å slippe inn. Men ved daggry var han borte igjen, forsvunnet som dugg for solen, bare for å vende tilbake neste kveld. Byens befolkning ble grepet av uro – hva holdt han på med? Hvor gjemte han seg om dagen? Frykten spredte seg som ild i tørt gress, og ifølge Flekkefjordposten 30. oktober 1900, ble han etterlyst offisielt. "Har noen sett Mata Kesa? Gi beskjed til myndighetene," sto det i avisen, mens folk lå våkne og lyttet etter skritt utenfor vinduene.

Mata Kesa hadde rømt byen i en natt av skam og hemmeligheter, men hans ånd kunne ikke slippe taket. Noen sa han hadde begått et tyveri, andre at han bar på en forbudt kjærlighet. Uansett vandret han nå buene hver kveld, en ensom figur i uniform, som om han lette etter en vei tilbake til livet han etterlot. De modige som møtte ham, kjente en kulde som trengte inn i margen, og de som fulgte etter, fant bare tomme gater ved morgengry.

Den arabiske sjømannens evige ban

Ved Hollenderbyen, der skip en gang lastet varer fra fjerne hav, hang historien om den arabiske sjømannen som et mørkt slør. Han hadde kommet til Flekkefjord med en handelsflåte, øynene fulle av lengsel etter hjemlandet, men skjebnen hadde andre planer. En natt, alene i skyggene av buene, hadde han knyttet tauet rundt halsen og hengt seg fra en gammel bom. Årsaken var et brutt hjerte eller en forbudt hemmelighet – ingen visste sikkert. Men siden den gang har han gått igjen, en skikkelse med svaiende kapper og et ansikt skjult i skygge.

Han vises ofte ved elvebredden, der tauet fortsatt svinger i vinden selv på stille netter. Sailorer og nattvandrere har hørt raspende pust og sett ham svinge sakte, som en evig påminnelse om havets grusomhet. "Han vil gå igjen i evig tid," hvisker de gamle i byen, og de unngår Hollenderbyen etter mørkets frembrudd, redd for å bli trukket inn i hans ban.

Den gamle kone og de ensomme treskoene

Nede ved Eschebua, der elva mumler sine hemmeligheter, ligger historien om den gamle kone som ikke finner ro. Hun hadde levd et hardt liv, alene og glemt, til smerten ble for tung. En stormfull natt hoppet hun ut i elva, treskoene hennes stående pent ved buas dør som et stumt vitnesbyrd. Morgenen etter fant de skoene, våte av dugg og elvevann, men hun selv var borte, svelget av strømmen.

Siden den gang har hennes ånd vandret buene, en bøyd skikkelse i falmet kjole, som bøyer seg ned for å lete etter sine tapte sko. Noen har hørt henne mumle "Hvor er de? Mine sko..." mens hun krabber langs brosteinen. En gang, en ung pike som gikk alene, kjente en hånd gripe armen hennes – kald og våt som elvevann. Da hun snudde seg, så hun bare et glimt av den gamle kone, øynene desperate, før hun forsvant inn i tåken. Treskoene står fortsatt der, visket av tidens tann, som en lokkende felle for den evig leten.

Skrømtenes ekko i bueneAgder

Flekkefjord Buene er i dag en turistperle, men når solen går ned og elva synger sin lulle, våkner skrømtene til live. Mata Kesa patruljerer gatene, den arabiske sjømannen svinger i tauet, og den gamle kone let etter sine sko. Byens innbyggere respekterer dem med lukkede dører og tent lys, for i buene er fortiden aldri langt unna. Hvis du en kveld hører skritt bak deg eller ser en skygge bøye seg ned, skynd deg hjem – for i Flekkefjord buene, går de igjen.

Tilbake

Heksen Barbro Osmundsdatter fra Tosås

Heksen Barbro Osmundsdatter fra Tosås i Herad.

Barbro Osmundsdatter vokste opp som yngste av fem søsken. Hun ble gift med Rasmus Gunvaldsen Drange og flyttet til Drangsheia (paddeloptet en dyp hule som hun gjemte seg i ) som hun hadde arvet. Her var det dårlig jord og det begynte å gå rykter om at hun drev med trolldom og hekseri. Når hun kranglet med folk truet hun med at vonde makter skulle gjøre skam og skade på dem. Hun fikk skylda for at mora døde, en gutt ble lam, en mann hogde seg i kneet, krøtter melka blod og en mann hadde blitt gal. Den 1 juli 1667 ble hun stilt for retten og her var det 28 vitner som vitnet mot henne og 1 som vitnet for henne. Da hun ble dømt ropte bygdefolket Trollkjerring etter henne. Hun ble dømt til å miste alt hun eide og deretter brent på bålet på Engøy i Farsund. Der er mange sagn etter henne. Hun skal blant annet ha kløyvd en stein i fire i sinne, nå Barbrosteinen og under bålbrenningen skal hun skal ha kastet en trådsnelle i lufta, halt seg opp etter tråden og fløyet til Kålvesneshelleren i Drange der de fant henne til slutt. Barbros far Osmund Tosås kunne lese trylleformel om vridd fot og blødning, dvs i de godes tjeneste, men retten mente at dette var første steg mot trolldom og landsforviste han. Han klarte å gjemme seg under Osmundshelleren ved Tosåsen helt til det led mot slutten. Da kom han hjem til Tosås og døde der.

Kilde- boka -Barbro-den siste heks av Rita Hals Gentekos

Bilde- Wikimedia Commons

Tilbake

Boen gård

Boen Gård i Tveit, Kristiansand, er en herskapelig lystgård fra 1813, omgitt av en klassisk park og Tovdalselva. Gården, som ble eid av generalmajor Diderich Hegermann fra 1815, er ikke bare kjent for sin historie med laksefiske og tømmerdrift, men også for sine uforklarlige hendelser og spøkelseshistorier.

I 2016 begynte Dagfinn Galdal å jobbe fulltid som hovmester på Boen Gård. En sen høstkveld skulle han låse av lokalet og slukke alle de 174 lysbryterne i hovedhuset. Da han nærmet seg spisesalen i forstuen i andre etasje, kjente han plutselig et tungt trykk mot brystet, som om det ble vanskelig å puste. En følelse av at noen ikke ville ha ham der inne, tvang ham til å trekke seg tilbake. Han ropte ut i rommet at han bare skulle slukke lysene og gå, men hårene reiste seg på kroppen, og han turte ikke å gå inn. Til slutt sa han høyt at han ville la lysene stå på over natten og forlate stedet. Dagen etter, da han kom tilbake, var døren fortsatt låst – men alle lysene var slukket.

Ifølge lokale historier er det generalmajor Diderich Hegermann selv som går igjen på gården. Hegermann, som giftet seg til eiendommen i 1815 gjennom ekteskapet med Hanne Susanne Christine Isaachsen, var en prominent skikkelse som eidsvollsmann og en av Norges rikeste menn på sin tid. Hans tilstedeværelse sies å merkes i hovedhuset, særlig i spisesalen.

I østfløyens leiligheter har gjester og ansatte rapportert andre uforklarlige hendelser. Lyder av knust glass høres om natten, men når man står opp, er alt i orden. I tredje etasje sies en tjenestejente å gå igjen, kjent for å lage ugagn ved å flytte på stoler og andre gjenstander i rommet. Disse historiene har gitt Boen Gård et rykte som et av Sørlandets mest hjemsøkte steder, der fortiden fortsatt lever i skyggene.

Tilbake

Heksa fra Ose

I 1650 skulle sorenskriver Mads Pedersen fra Heistad i Ose gifte seg med enken Sissel Mortensdatter i Kristiansand. Under bryllupsfesten stormet politiet inn og avbrøt seremonien. Sissel ble arrestert, anklaget for trolldom basert på vitnesbyrd fra Bodil Krums og Karen Thorsdatter, som allerede satt fengslet. De påsto at Sissel hadde fløyet gjennom luften på glødende raker sammen med andre hekser, med mål om å skade futen på Kongsgård, Niels Nilsen, og kremmer Christen Andersen. Karen hevdet også at Sissel hadde forsøkt å drukne Susanna, Christen Andersens kone, men mislyktes fordi Susanna bar et gullkjede med kors.

Den 22. april 1650 ble Bodil Krums og Karen Thorsdatter stilt for retten, anklaget for trolldom. De ble beskyldt for å ha møttes med andre hekser ved Grastjønn i Tveit, nær dagens Dyrepark i Kristiansand. Der skal de ha ridd på kalver, katter, hunder og ildtenger, og forsøkt å forårsake et skipsforlis på et fartøy på vei til København. Forliset ble avverget, angivelig på grunn av besetningens sterke gudstro. Begge tilsto å ha "gitt seg i djevelens tjeneste" og brukt trolldom til skade for andre. Som straff ble de dømt til døden og brent på bålet ved Galgebergtangen, nær utløpet av Otra i Kristiansand.

Sissel Mortensdatter ble i 1652 renvasket for anklagene om hekseri og slapp straff. Mads Pedersen ventet imidlertid ikke på henne og giftet seg med en annen kvinne.

Bilde-Huset Mads byggde på Ose.

Tilbake

Snelldalen, ved Ikea sørlandsenteret- Kristiansand

På Sørlandet står et hus kjent som regionens mest hjemsøkte. Gjennom årene har en rekke uforklarlige og skremmende historier blitt knyttet til stedet, og fortellingene fortsetter å fascinere og skremme.

En av de mest hjerteskjærende historiene handler om et spedbarn som ble satt ut i kulden og frøs i hjel. Foreldrene skal ha angret og hentet barnet inn igjen, men det var for sent. Faren begynte å snekre en liten kiste i smia, og lyden av hamrende slag kan fortsatt høres i nærheten av huset, som et ekko fra fortiden.

Besøkende har rapportert om urovekkende opplevelser i huset. Banking og smell høres ofte, selv når ingen er til stede. En gruppe som overnattet utenfor huset en natt ble vekket av et kraftig brak. Da de gikk inn, fant de en massiv kiste ved foten av trappa, som om den hadde blitt kastet ned fra andre etasje. Merkelig nok var det ingen andre i huset. Senere hørte de en dør som åpnet og lukket seg gjentatte ganger, uten noen synlig årsak.

Samme gruppe opplevde noe enda mer skremmende. Mot en hvit vegg så de skyggen av en usedvanlig høy skikkelse som sto helt stille og stirret på dem. Plutselig stormet skikkelsen mot dem, med det som så ut som en øks hevet i hendene. Gruppen løftet armene i forsvar, men skikkelsen løste seg opp i luften og forsvant sporløst.

En gruppe reportere som skulle skrive en historie om huset, opplevde også noe uforklarlig. Mens de var inne, falt en kniv plutselig ned fra taket og traff bordet foran dem, uten noen logisk forklaring.

Flere har fortalt om merkelige opplevelser på stien nær huset. Noen hører skritt som nærmer seg bak dem, og føler at noen går forbi – uten at noen er å se.

På 1950-tallet besøkte Anna Elisabeth Westerlund huset sammen med ukebladet Allers for å undersøke spøkeriene. Til tross for deres innsats, forble mysteriene uløste, og historiene om Sørlandets skrekkhus lever videre.

Tilbake

Søstrene Anne og Alet fra Helle

På 1700-tallet vokste søstrene Anne og Alet opp på gården Helle i Øyestad. Den 25. september 1769 ble Alet og hennes venninne, 28 år gamle Berthe Olsdatter fra samme gård, innkalt til tingstedet Sandstø i Øyestad, anklaget for mord. Alet ble beskyldt for å ha drept sin matmor, Karen Jonsdatter, med gift kjøpt av Berthe. Under avhør trakk Alet inn søsteren Anne, og begge ble til slutt dømt for to andre mord.

Den 6. februar 1771 ble straffene deres skjerpet. Søstrene ble dømt til en grusom henrettelse: Først skulle de knipes med glødende tenger foran husene der mordene ble begått, deretter på veien til retterstedet, og til slutt på selve retterstedet. Bøddelen bar en gryte med glør for å varme tangen før hver kniping. På retterstedet skulle høyre hånd hugges av med øks, etterfulgt av hodet. Deretter skulle hånden og hodet settes på steile – en spiss stokk plassert i jorden.

Henrettelsen fant sted i 1771 på retterstedet Solli på Helle, søstrenes hjemgård. For Anne gikk ikke henrettelsen som planlagt. Bøddelens første økseslag traff ikke rent, og heller ikke det andre. Først på tredje forsøk ble hodet skilt fra kroppen. Alet, som var vitne til søsterens henrettelse, besvimte av synet. Alet selv ble henrettet ved at hodet og hånden ble hugget av med øks, som dømt.

Berthe Olsdatter ble dømt til livsvarig fengsel i Kristiania for medvirkning. Hun klarte å rømme, men det er uvisst om hun noen gang ble tatt igjen.

I ettertid har det gått historier om to hodeløse kvinner som vandrer rundt på og ved gården Helle, som om Anne og Alet fortsatt hjemsøker stedet der deres liv endte.

Tilbake

Abba Hall fra Flekkefjord

I Kirkegata 12 i Flekkefjord, der Skohuset en gang holdt til, sies det å ha spøkt i over hundre år. Historien begynner på 1880-tallet, da Albert Hall, kjent blant venner som Abba Hall, døde under mystiske omstendigheter. Siden den gang har et spøkelse blitt observert i det gamle bygget, alltid kledd i en svart hatt og med en hvit stokk i hånden. Spøkelset viser seg oftest om høsten, særlig rundt midnatt, når det vandrer gjennom rommene i det gamle handelshuset i Flekkefjords sentrum. Lyder av skritt og svake banker har blitt rapportert, og noen hevder å ha sett en skyggefull skikkelse gli gjennom korridorene før den forsvinner sporløst. Fortellingen om Abba Hall har blitt en del av Flekkefjords lokale sagn, og spøkelseshistorien lever videre som et mystisk minne fra byens fortid.

bilde Kirkegata 12 Google maps

Tilbake

Arendal rådhus

Arendal Rådhus, en historisk bygning i hjertet av Sørlandets kystby, er ikke bare et senter for kommunale saker, men også et sted for uforklarlige hendelser og rykter om et gjenferd. Mange har trodd at spøkelset er Kitty Kallevig, en kjent skikkelse i Arendals historie, men informasjonssjef Else Mombrak har foreslått at det kan være en tidligere husbestyrerinne som går igjen.

En sen kveld opplevde en kommunal byråkrat i tredveårene et skremmende møte. Han satt alene på kontoret og arbeidet ved datamaskinen, med åpen dør ut mot gangen. Plutselig hørte han skritt nærme seg. Instinktivt tittet han ut, og hårene reiste seg på armene hans. Rett utenfor kontoret sto en høy, middelaldrende kvinne i en lang, grå kjole. Et kort øyeblikk stirret hun på ham før hun vandret videre ned gangen og forsvant sporløst. Skrekkslagen forlot byråkraten rådhuset så raskt han kunne. Andre som har sett gjenferdet forteller at skikkelsen tidvis går rett mot vegger og løser seg opp i løse luften.

Rådhuset er også hjemsøkt av andre mystiske fenomener. Noen har hørt lyder av et livlig selskap bak lukkede dører – klirring av glass og bestikk, musikk og muntre stemmer – men når dørene åpnes, er rommet tomt. Under et bryllup i rådhuset kjente en kvinne som kokte kaffe en urovekkende følelse av å bli iakttatt. Da hun snudde seg, sto gjenferdet i døren og smilte vennlig, uten å virke truende.

Merkelig nok øker spøkelsesaktiviteten i perioder med store kommunale endringer, som under kommunesammenslåingen i Agder. I slike tider har flere rapportert observasjoner av den gråkledde kvinnen og uforklarlige lyder. Disse historiene har gjort Arendal Rådhus til et sted der fortidens skygger fortsatt lever, og hvor mysteriene fortsetter å fascinere både ansatte og besøkende.

Tilbake

Presten Erik Ancher Bruun

Erik Ancher Bruun (1723–1805) var en fargerik og kontroversiell prest som satte dype spor i Evje og senere Suldalen, men også en mann som skapte mye uro. Født i Oslo som sønn av tollinspektør Simon Brun og Karen Anker, begynte han sin prestegjerning i Evje i 1757, 34 år gammel. Hans tid som prest var preget av ekstravagante og til dels skandaløse handlinger.

I Evje utvidet han prestegården på en overdådig måte, annekterte skog og mark, og opptrådte så dominerende at bøndene fryktet ham. Han hadde en tendens til å konfiskere bøndenes eiendeler, som kyr, til sin egen pris, noe som gjorde ham svært upopulær. Hans pengegriskhet viste seg også i salg av attester; for 60 riksdaler kunne hvem som helst få en lærerattest uten kvalifikasjoner. Bruuns forkjærlighet for alkohol, slåssing og kvinner forsterket konflikten med lokalsamfunnet. En episode der han mistet en kortstokk under en preken i Iveland, etter en fuktig kveld i Kristiansand, ble legendarisk. Han skal ha sagt: «Sådan adsprede Herren de ugudelige» og levert en av kirkens beste prekener, uten å huske noe av den etterpå.

Hans forsøk på å bygge et bordell på eiendommen sin førte til at rasende naboer brant det ned. Bøndene beskyttet også døtrene sine mot å tjenestegjøre hos ham, redd for hans rykte. Etter hvert ble motstanden så stor at han ble tvunget til å forlate Evje og flyttet til Suldalen, hvor han fortsatte i samme stil i ti år før han igjen måtte dra. Han tilbrakte sine siste år hos sønnen, Simen Anker Brun, prest i Bygland, hvor han døde i 1805, 82 år gammel.

Etter hans død oppsto historier om at han hjemsøkte prestegården i Bygland. Spøkelseshistoriene ble så intense at prosten Lisle-Jæger ble tilkalt og angivelig klarte å fordrive spøkelset.

Erik Ancher Bruun er et eksempel på en prest som brøt med tidens forventninger til en geistlig, og hans liv er fortsatt en kilde til fascinerende, om enn skandaløse, historier fra 1700-tallets Norge.

Bilde-Evje og Hornes Kirke .bygd 1667. Revet og bygd nytt 1833 og står i dag

Tilbake

Fjotland kirke

Fjotland kirkegård, som ligger ved den ærverdige Fjotland kirke i Kvinesdal, Agder, er et rolig sted omgitt av bølgende åser og elven Kvina. Kirken, bygd i 1836, erstattet en eldre stavkirke fra middelalderen, og kirkegården har vært et siste hvilested for bygdas folk i århundrer. Men i lokal folklore lever en urovekkende historie om et lik som nektet å råtne og brakte ufred til kirkegården, en fortelling som fortsatt hviskes om i Fjotland.

Historien handler om en ung jente som ble gravid og en mann som nektet å vedkjenne seg som faren til barnet. For å renvaske seg sverget han en høytidelig ed: «Hvis jeg er faren, må jeg aldri råtne i jorda!» Etter hans død ble han gravlagt på Fjotland kirkegård, men freden varte ikke lenge. Uforklarlige lyder – bråk, stønn og urolige bevegelser – hjemsøkte kirkegården om natten, og ryktene spredte seg om at graven hans var kilden. Da de ikke lenger kunne ignorere ufreden, bestemte bygdefolket seg for å grave opp kisten. Til deres forferdelse var liket like friskt som da det ble begravd, uten tegn til forråtnelse, som om eden hans bandt ham til jorden.

Jenta, som fortsatt levde, ble hentet til kirkegården. Stående ved den åpne graven, uttalte hun med klar røst: «Kan Vår Herre gi deg tilgivelse, så kan nok eg òg.» I det øyeblikket hun talte, sank liket sammen foran øynene deres, redusert til en liten haug med jord. Med det senket freden seg over Fjotland kirkegård, og bråket stilnet for godt. Noen mener at jentas tilgivelse løste mannen fra sin ed og ga hans sjel ro, mens andre ser historien som en advarsel mot falske eder.

I Agder er historier om lik som ikke råtner ikke uvanlige. På nærliggende Spind kirkegård i Farsund har problemer med dårlige grunnforhold ført til at graver har måttet stenges fordi lik ikke brytes ned som de skal, noe som gir næring til gamle fortellinger som denne. I Fjotland lever legenden om den falske eden videre, en påminnelse om fortidens løfter og konsekvensene av å bryte dem, mens kirkegårdens stille gravsteiner vokter hemmelighetene fra en svunnen tid.

Tilbake

Frolands verk

Frolands verk, et historisk jernverk grunnlagt i 1763 i Froland kommune, nord for Arendal, var en gang hjertet i Agders industrielle fortid. Midt blant de gamle verksbygningene, som Storhammer og Spikerhammer, hvor smelteovnene glødet og hamrene dundret, lever en spøkelseshistorie som fortsatt får arbeidere og besøkende til å kaste et blikk over skulderen. Lokalbefolkningen kaller gjenferdet «Nissen», et navn som gir det en vennlig klang, men denne ånden er alt annet enn ufarlig hvis den ikke får sin del av maten.

I verksbygningene, der arbeiderne en gang slet under harde forhold, sies det at gjenferdet krevde sin andel av de ansattes sparsomme matpakker. Om de ikke delte, kunne ånden bli ondskapsfull. Arbeidere opplevde plutselige puff i ryggen mens de gikk, uten en sjel i nærheten, og endte langflate på bakken. Verst var det når de håndterte flytende jern. En arbeider ble en gang skjøvet mot en glohet smeltegryte, uten at noen var å se, og endte med brannsår på leggen etter å ha falt farlig nær gryten. Disse hendelsene spredte frykt, og arbeiderne lærte raskt å legge igjen en bit brød eller ost for å holde «Nissen» fornøyd.

Men gjenferdet kunne også vise en hjelpsom side. Hvis det var mett og i godt humør, grep det inn når arbeidere var i nød. En som hadde sovnet i lunsjpausen kunne bli vekket av harde slag mot døren til spiserommet, som slo opp og igjen til vedkommende spratt opp. Noen hevdet at ånden reddet dem fra farlige situasjoner, som om den voktet over verkets folk – så lenge de respekterte dens nærvær.

Bilde.-Karl Ragnar Gjertsen

Tilbake

Natvigs Brukthandel i Dronningensgate 69 Kristiansand 

Natvigs Brukthandel, et ikonisk landemerke på hjørnet av Dronningensgate 69 og Holbergs gate i Kristiansand, har vært et samlingspunkt for rariteter og skatter siden 1947. Grunnlagt av Rolf Natvig, videreført av sønnen Jan Christen Natvig, og drevet av barnebarnet Gordon Natvig siden 1990, er butikken kjent for sitt mangfold av antikviteter og bruktgjenstander. Men under overflaten av denne travle brukthandelen, i en murbygning fra 1892, lurer historier om uforklarlige hendelser som knytter seg til eiendommens mørke fortid.

Eiendommen har en historie som strekker seg tilbake til 1700-tallet. Fra 1779 til 1796 bodde en skarpretter her, en bøddel som også praktiserte som kirurg – en uvanlig kombinasjon som satte sitt preg på stedet. Huset fra den tiden ble revet i 1812, og et nytt ble bygd. I 1887 flyttet familien Tranberg inn, men i 1892 ble dette huset ødelagt i en brann, og dagens murbygning ble reist. Under andre verdenskrig, den 9. april 1940, ble hjørnet av bygningen truffet av en granat fra den tyske flåten som angrep Kristiansand. En mor som sto der med sin lille datter hørte granaten komme, kastet seg over barnet sitt og reddet henne, men mistet selv livet i eksplosjonen.

Disse tragiske hendelsene har gitt opphav til spøkelseshistorier som fortsatt lever i veggene. I andre etasje rapporteres en tilstedeværelse, ofte knyttet til enten den modige moren fra 1940 eller bøddelen/kirurgen fra 1700-tallet. Noen mener det er bøddelens urolige ånd som vandrer, kanskje tynget av hans brutale yrke. Gjenstander flytter på seg uten forklaring, særlig i kjelleren og på loftet, hvor skyggene er dypere og luften tyngre. Merkelig nok har spøkelset en forkjærlighet for dukker. Når Natvigs Brukthandel får inn dukker, blir aktiviteten roligere, som om ånden finner trøst i dem. Hver gang butikken skal stenge for kvelden, skjer noe uforklarlig – et knirk, en bevegelse, en lyd – men de ansatte tar det med ro. De beskriver tilstedeværelsen som stille og vennlig, en del av butikkens sjarm som ikke ønsker å skremme.

Tilbake

Kalvtona på Barmen i Risør

Barmen, en 9 kvadratkilometer stor øy midt i Søndeledfjorden i Risør, Agder, er et sted hvor naturens ro møter en uforklarlig uro. Øya, som skiller fjorden i Nordfjorden og Sørfjorden, har vært bebodd i århundrer, med hjem spredt langs de sørlige og vestlige kystene. Men i hjertet av øya, i et område kalt Kalvtona, står et hus fra 1725 som bærer på en mystisk historie. Forfatteren Odd Eidem (1913–1988), kjent for sine «flanerier» – en blanding av noveller, erindringer og kåserier – kjøpte dette huset som feriebolig og fortalte til Aust-Agder Blad om de uhyggelige opplevelsene han hadde der.

I dette gamle tømmerhuset, som har stått i nesten tre århundrer, skjer det ting som ikke kan forklares. Lys beveger seg fra rom til rom, som om noen bærer en usynlig lykt gjennom natten. Noen ganger lyser hele huset opp, selv i tykk skodde som dekker Barmen i et ugjennomtrengelig teppe. Når huset står tomt i lengre perioder, knuses en liten vindusrute vendt mot sjøen, hver gang, uten unntak – som om noe eller noen markerer sin tilstedeværelse.

Eidem fortalte om en kveld han satt på plenen utenfor huset. Plutselig så han skikkelser nærme seg og gå inn i huset. Nysgjerrig ropte han: «Hvem er dere?» Svaret var like urovekkende som det var kort: «De tidligere eierne.» Inne i huset kunne han se dem sitte og stirre på lyset som flakket i rommene. Andre ganger observerte han skygger på fjellet ovenfor, som om de tidligere eierne satt der oppe og fulgte med på ham, ventende på at han skulle forlate øya. Deres blikk var tause, men tunge, som om de voktet Kalvtona og aldri helt hadde sluppet taket.

Tilbake

Rike-Sones likferd

I en avsides heigård nord i Agder levde en mann kjent som Rike-Sone, en fargerik skikkelse som fant trøst i salmeboka og ølkruset. Vinteren tok ham hardt, og da han døde, bestemte enken hans, fru Rike-Sone, at begravelsen skulle være verdig en mann av hans kaliber. Det ble bakt brød, brygget sterk øl og kjøpt inn dunker med brennevin for å hedre ham. På den kalde vinterdagen samlet likferdsfolket seg i heigården, varmet av brennevinets glød og den knatrende peisen, mens snøen lå tung utenfor.

Etter timer med drikking og skåling bestemte de seg for å starte likferden. Men først måtte kisten med Rike-Sone bæres inn på kjøkkenet for en siste avskjedsskål. Glassene ble fylt, latteren runget, og brennevinet fløt. Mørket falt, og det ble for sent å dra til kirken. I stedet plasserte de kisten på en slede utenfor og gikk inn for å sove rusen av seg. Neste morgen, fortsatt tåkete av gårsdagens drikking, bar de kisten inn igjen til langbordet. Fru Rike-Sone ledet an med salmesang, mens flaska gikk på rundgang. Sang og skåler tok overhånd, og kisten ble igjen satt på sleden, godt bundet fast, før de skjøv den ned bakken mot veien. Fornøyde med egen innsats gikk de inn for en siste dram, uten å tenke på at kisten nå var overlatt til seg selv.

Men noe føltes galt. En av de mindre berusede i følget gikk ut for å sjekke og fant sleden veltet i snøen. Kisten var åpen, og Rike-Sones lik lå kastet ut i en snøfonn. Med skam i hjertet samlet de seg, løftet liket tilbake i kisten og fraktet det til kirken, hvor Rike-Sone endelig ble gravlagt med en noe redusert verdighet. Historien om den kaotiske likferden spredte seg i bygda, og mange hvisket om at Rike-Sones ånd fortsatt ler i heigården, kanskje fornøyd med festen han ble sendt av gårde med – eller irritert over at kisten hans ble mistet i snøen.

I Agder, hvor tradisjoner som likvaker og salmesang var sentrale i begravelsesritualer, reflekterer historien om Rike-Sone en tid da fellesskap og brennevin ofte blandet seg med sorg. Fortellingen, med sin blanding av humor og makaber uorden, lever videre som et eksempel på hvordan selv de mest høytidelige anledninger kunne ta en uventet vending i fortidens Norge.

bilde-Open Air

Tilbake

Huset Skovly i Bygland

Huset Skovly i Bygland, Agder, bygd på 1800-tallet som bolig for bestyreren av Setesdal Sommerhjem, bærer på en historie like mystisk som Setesdals dype skoger. Sommerhjemmet brant ned i 1964, men Skovly står fortsatt, nå eid av Liv Søyland og Olav Iversen. I dette gamle tømmerhuset, som ligger i hjertet av Bygland, skjer ting som får selv de mest skeptiske til å lure. Ifølge en artikkel i Agderposten fra 2012, er Skovly hjemsøkt av uforklarlige fenomener som har satt sine spor hos både eiere og besøkende.

I stua faller bøker ut av reolen uten at noen er i nærheten, som om usynlige hender blar gjennom sidene. Bilder detter ned fra veggene, og lyspærer slukker uten grunn, selv når strømmen er stabil. Liv har opplevd en av de mest urovekkende hendelsene: en natt kjente hun sengekanten synke, som om noen satte seg ned og la seg ved siden av henne. Da hun slo på lyset, var rommet tomt – men puta bar avtrykket av et hode som hadde ligget der. Gjenstander i huset lever sitt eget liv: colaflasker suser gjennom rommet, katteleker spretter opp i luften, og små trefigurer bytter plass når ingen ser på.

Sønnen til Liv og Olav flyttet inn en kort periode mens han ventet på en ny bolig, men etter tre uker pakket han sakene sine og sverget på å aldri vende tilbake. Han fortalte om et barns skrik som skar gjennom natten bak hodegjerdet på sengen hans, ledsaget av kraftig kløing og grafsing i veggen, som om noe desperat prøvde å komme gjennom. For å få svar kontaktet Liv og Olav TVNorge og programmet Åndenes makt for å undersøke huset. Etter besøket samlet de en gruppe venner en helg, og sammen ble de vitne til noe uforklarlig: en tung messinglampe over spisebordet begynte å svinge frem og tilbake, som om en usynlig hånd drev den i bevegelse.

I kjelleren, hvor en gammel brønn er fylt med stein, utførte de et eksperiment. De ropte ut i mørket: «Hvis noen er her, kast kosten jeg kaster inn, tilbake!» Tre ganger kastet de kosten, og tre ganger kom den flygende tilbake, som om noe eller noen svarte på utfordringen. Brønnen, dekket av tunge steiner, vekker spørsmål: Hva skjuler seg under dem? Hvilke hemmeligheter bærer Skovly fra sin fortid som bestyrerbolig for Setesdal Sommerhjem?

Tilbake

Nabogården til Søgne gamle prestegård

Søgne gamle prestegård, gårdsnummer 1, bruksnummer 1, ligger på Søgnetunet i hjertet av Søgne, Agder, og har gitt navn til bygda. Bygd i middelalderen, har prestegården vært et kulturelt og historisk sentrum i århundrer, særlig da Peder Bjørnson (1798–1871), far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson, var sogneprest fra 1853 til 1869. Men like ved, på nabogården, utspilte det seg en historie som fortsatt får folk til å snakke med lave stemmer. Under Peder Bjørnsons tid ble gården hjemsøkt av et gjenferd som satte skrekk i både folk og fe.

En tidlig morgen, da en ung jente fra nabogården skulle ut i fjøset for å melke kyrne, stivnet hun i døren. I fjøsåpningen sto et gjenferd, kledd i en hvit kjortel som vaiet svakt i den kalde morgenluften. I hånden holdt det en kårde – et sverd jenta kjente igjen som tilhørende gårdens forrige eier. Skrekkslagen løp hun tilbake til huset og hentet husbonden. Sammen vendte de tilbake, og der, i det svake lyset før soloppgang, så de det igjen: en blek skikkelse som stirret mot dem. Men idet solens første stråler brøt over horisonten, gled gjenferdet sakte bakover, som sugd inn i fjøsets mørke.

Denne uhyggelige hendelsen gjentok seg hver morgen. Gjenferdet, alltid med kården i hånden, voktet fjøsåpningen i grålysningen. Snart turte ingen på gården å nærme seg fjøset før solen hadde stått opp og jaget skyggene bort. Hvem var dette gjenferdet? Noen hvisket at det var den forrige eieren, bundet til gården av en uoppgjort gjeld eller en urett som aldri ble rettet opp. Andre mente kården, et symbol på makt og vold, pekte mot en mørk hemmelighet fra fortiden.

Søgne gamle prestegård, med sin lange historie som kultursentrum og hjem for Bjørnstjerne Bjørnsons litterære arbeid, står i kontrast til nabogårdens mørke sagn. Peder Bjørnson, som viet sin sønn i Søgne gamle kirke i 1858, må ha hørt hviskingene om gjenferdet. Kanskje inspirerte de til og med sønnens fortellinger om det overnaturlige. I dag lever historien om fjøsets vokter videre i Søgne, et ekko av en tid da frykt for det ukjente formet livet på bygda.

Tilbake

Byttegasten i Finsland

Spøkelseshistorien om byttegasten i Finsland

I Finsland, en bygd i det som nå er Songdalen i Kristiansand kommune, Agder, utspilte det seg en uhyggelig historie på midten av 1800-tallet, ifølge fortellinger nedskrevet av J. Omland i 1867. Historien handler om en mann som begikk en utilgivelig handling: han flyttet en byttestein – en grensestein som markerte skillet mellom jordene – nær et kvernhus ved en bekk. Denne handlingen, ofte sett på som en forbrytelse mot både naboer og tradisjoner i gamle dager, skulle få følger selv etter hans død.

Etter mannens bortgang ble kvernhuset hjemsøkt av problemer. Hver gang noen forsøkte å male korn, stoppet vannet i bekken, som om en usynlig kraft stengte det av. Eieren av kvernhuset forklarte dette til en fremmed mann som en dag ba om å få bruke kvernen. Han advarte om at vannet alltid slo seg av, men mannen insisterte på å prøve. Som ventet stoppet vannet så snart han begynte. Forundret gikk han ut til bekken, der han hørte en forferdelig ralling, som om noen led i dyp fortvilelse.

I måneskinnet ved bekken sto en skikkelse – en mann han straks kjente igjen som den tidligere eieren av kvernen og jordene. Han var kledd som i livet, med spenner i skoene og sølvknapper som glitret på vesten, men nå sto han i vannet, tynget av en stor stein. «Trenger du hjelp?» spurte mannen. «Ja,» svarte byttegasten med en hul stemme, «jeg får ikke flyttet denne steinen.» Han pekte mot en plass oppe på bredden og ba om at steinen skulle settes tilbake der den hørte hjemme. Mannen bar steinen opp og plasserte den som anvist. Da han snudde seg, var byttegasten borte, som oppslukt av natten. Han gikk tilbake til kvernhuset, og til hans forundring rant vannet igjen, som om forbannelsen var brutt.

bilde-open air

Tilbake

Dødsmessen i Søgne kirke

Spøkelseshistorien om dødsmessen i Søgne kirke

Søgne kirke, en hvitkalket korskirke fra 1861 som ligger i hjertet av Søgne i Kristiansand kommune, Agder, er et sted hvor tro og tradisjoner har møttes i århundrer. Men i skyggene av dens hellige vegger hviler en uhyggelig fortelling fra Stausland. En tidlig juledagsmorgen, i en tid da folk fortsatt samlet seg til dameprekenen, opplevde en kvinne fra Stausland noe som fortsatt hviskes om i bygdas folklore.

Kvinnen våknet midt på natten og så et underlig lys strømme fra kirken. Redd for å ha forsovet seg til dameprekenen, kastet hun på seg kåpen og skyndte seg gjennom mørket til Søgne kirke. Da hun trådte inn, var kirken allerede full av folk, men noe føltes galt. Ingen av ansiktene var kjente, og til hennes forundring satt også menn blant forsamlingen, noe som var uvanlig for dameprekenen. Hun fant en ledig plass og satte seg, men en urovekkende følelse vokste i henne.

Plutselig la hun merke til kvinnen ved siden av henne – det var nabokvinnen, som hadde dødd året før. Med en hviskende, men bestemt stemme advarte nabokvinnen henne: «Skynd deg ut før presten reiser seg fra stolen! De vil se at du ikke hører til her, og da vil de drepe deg.» Hjertet hamret i brystet hennes. Hun grep kåpen og stormet mot døren, men like før hun nådde den, merket forsamlingen hvem hun var. Et kor av uhyggelige lyder steg opp, og usynlige hender grep etter kåpen hennes. I panikk kastet hun kåpen av seg og løp ut i natten, tilbake til hjemmet sitt i Stausland.

Da morgenen kom og folk samlet seg til den virkelige dameprekenen, fant de kåpen hennes på kirketrappa – revet i filler, som om noe hadde forsøkt å holde henne tilbake. Historien spredte seg raskt, og folk hvisket om dødsmessen – en samling av de dødes ånder som hadde fylt Søgne kirke den natten.

bilde-open art

Tilbake

Futen ved Guddalbrua

Spøkelseshistorien om futen ved Guddalbrua

I Tonstad, det administrative senteret i Sirdal kommune, Agder, snirkler gamle ride- og gangveier seg gjennom dalen, en påminnelse om en tid da reiser var strabasiøse og farer lurte i skyggene. For mange år siden, i en tid da skatter ble krevd inn av futer som red fra bygd til bygd, utspilte det seg en mørk historie ved Guddalbrua, like nord for Hompland i Sirdalen. En fut, en embetsmann med myndighet til å kreve skatt, kom til Tonstad for å samle inn bygdefolkets penger. Men dalen var lang, veiene dårlige, og futen, tynget av sin egen viktighet, orket ikke å gå videre opp gjennom Sirdalen.

Han krevde at fire lokale menn skulle bære ham på en båre, som en herre over sine undersåtter. I begynnelsen adlød mennene, men etter timer med slit, mens de passerte Hompland og nærmet seg Guddalbrua, ba de om en pause. Futen nektet, arrogant og utålmodig. Rasende over hans hovmod tok mennene hevn. Ved Guddalbrua slo de futen i hjel, ranet pengene hans og begravde liket i all hemmelighet nær brua, i håp om å slette sporene etter ugjerningen.

Men futens ånd fant ingen ro. Siden den dagen har Guddalbrua vært et urolig sted. Reisende som krysser brua, spesielt i skumringen, har fortalt om en skikkelse som dukker opp ved siden av dem – en mann i gamle klær, med et strengt blikk. Han stikker en usynlig hånd ned i lommene deres, som om han fortsatt leter etter skatten han ble frarøvet. De som kjenner sagnet, vet at det er en måte å unnslippe på: Kast noen mynter eller verdisaker ned på plassen der futen ble begravet, og han lar deg passere i fred. Lokalbefolkningen har funnet penger og små skatter spredt rundt stedet, som om de er tilbud til en ånd som aldri gir opp sitt krav.

BILDE-OPEN ART

Tilbake

Presten ved Barbu kirke

Barbu kirke, en nygotisk steinkirke fra 1880 i Arendal, Agder, står stolt ved Barbu kirkegård, omgitt av gamle gravstøtter og et rolig boligstrøk. Men når kvelden senker seg, hvisker lokalbefolkningen om en hvileløs skikkelse som vandrer blant gravene – en prest, kledd i klær som minner om kirkens tidligste år. Ifølge sagnet er han en av de første prestene som virket i sognet, fortsatt bundet til pliktene han bar i livet.

Når mørket faller, kan man se ham bevege seg langs kirkegården, alltid på samme runde, med en vannkanne i hånden. Han stopper ved de eldste gravene, noen så gamle at støttene har forsvunnet, men han vanner dem med en stille hengivenhet, som om han fortsatt husker hver eneste plassering. Lokale teorier antyder at disse gravene var hans ansvar i livet, kanskje personer han kjente eller begravde selv. Han følger alltid den samme stien, med mindre noen forstyrrer ham – da forsvinner han som tåke i natten.

En historie fra nyere tid handler om et ektepar som bodde i et hus på den andre siden av kirkegården, med vinduer vendt mot Barbu kirke. Kvinnen hadde sett presten et par ganger før, en skyggeaktig figur som beveget seg i måneskinnet, og hun fortalte ivrig om ham til sin mann, en pensjonert bankfunksjonær som avfeide det som innbilning. En sen kveld, presis klokken 22:30, så hun ham igjen – en mørk skikkelse som vandret mellom gravene. Oppglødd ropte hun på mannen sin, som motvillig kastet et blikk ut av vinduet i andre etasje. Til hans forbløffelse sto presten der, tydelig i kveldens lys.

Fast bestemt på å bevise at det bare var en «utkledd tullebukk», kastet mannen på seg jakken og stormet over veien til kirkegården. Han marsjerte mot skikkelsen, klar til å konfrontere ham, og rakk å si «Nei, hør nå her!» før presten, med et ansikt som bar uttrykk av å bli forstyrret, løste seg opp i tomme luften. Ekteparet så aldri fenomenet igjen, men andre i Arendal hevder fortsatt å se presten, trofast i sin nattrunde.

Tilbake

Engdøl-spøkelset i Vennesla

Spøkelseshistorien om Engdøl-spøkelset i Vennesla

Moseidmoen, et område i Vennesla, Agder, like ved elven Otra og nær sentrale landemerker som brannstasjonen og det gamle Filadelfiabygget, bærer på en mørk fortelling fra fortiden. En gang løp Engdøldalen gjennom dette området, en smal, nå gjenfylt dal som strakte seg fra dagens brannstasjon og opp litt sør for Filadelfia. I gamle dager var denne dalen så fryktet at lokalbefolkningen tok lange omveier til jobb og hjem for å unngå den. Årsaken? Et spøkelse som hjemsøkte stedet – en hodeløs jente som vandrende urolig frem og tilbake, som om hun lette etter noe hun aldri kunne finne.

Ifølge sagnet var jenta en ung, ugift kvinne som begikk en desperat handling i Engdøldalen. Rett etter å ha født et barn, skal hun ha drept det i fortvilelse, kanskje for å skjule skammen i en tid da slike handlinger ble strengt fordømt. Siden den dagen har hennes ånd vært bundet til dalen, en hodeløs skikkelse som skremmer vettet av dem som våger seg forbi. Folk som krysset Engdøl om natten fortalte om en uhyggelig stillhet brutt av svake skritt, eller en skygge som beveget seg uten mål, alltid søkende, aldri hvilende.

Selv om dalen nå er fylt igjen og Moseidmoen har blitt en del av Venneslas moderne landskap, lever historien om Engdøl-spøkelset videre i bygdas muntlige tradisjoner

Tilbake

Gaupedalen i Buhølen ved Vigeland

Spøkelseshistorien om Gaupedalen i Buhølen ved Vigeland

Gaupedalen, en smal og nå nesten glemt dal i Buhølen nær Vigeland, hovedstaden i Lindesnes kommune (tidligere Sør-Audnedal), Agder, bærer på en historie som fortsatt sender frysninger nedover ryggen på dem som kjenner den. Dalen, som en gang var en viktig passasje i det karrige landskapet nær elven Audna, var hjem for Ingers skjenkestue – et lite stoppested hvor reisende kunne varme seg med en tår brennevin. Ingers brennevin var så fristende at postmannen aldri kom lenger enn til hennes dør, og posten ble liggende igjen i stedet for å nå gårdene oppover dalen. For å sikre at brevene ble levert, måtte postvesenet til slutt ansette kvinnelige postbud, som sto imot fristelsen og bar posten videre.

En vårdag i 1922 skjedde noe som for alltid skulle prege Gaupedalen. To menn kjørte oppover dalen med hest og kjerre, på vei gjennom Buhølens stille åser. Da de passerte Ingers skjenkestue, sprang en hund ut fra skyggene, lydløs men insisterende, og fulgte dem tett. Mennene kastet urolige blikk bak seg, men hunden holdt følge, med øyne som glimtet i skumringen. Like plutselig som den dukket opp, forsvant den uten et spor, som om den aldri hadde vært der. Forvirret nådde mennene neste hus, hvor eieren møtte dem med dystre nyheter: Lars, en mann fra Gaupedalen, hadde dødd tidligere samme dag. Da gikk det opp for dem at hunden de hadde sett, var ingen vanlig hund – det var Lars’ ånd, som hadde fulgt dem opp dalen i en siste, stille reise.

Gjennom årene har hunden blitt sett flere ganger i Gaupedalen, alltid flyktig, alltid forsvinnende før noen rekker å nærme seg. Lokale historier, bevart i Sør-Audnedals muntlige tradisjoner og dokumentert blant Agders mange spøkelsessagn, forteller om en skyggeaktig skikkelse som løper langs stien, bare for å oppløses i tåken. Noen tror det er Lars, fortsatt bundet til Buhølen, som vokter dalen han en gang kalte hjem. I Vigeland, hvor fortiden lever i historiene som fortelles, er Gaupedalen et sted som får selv de modigste til å ta en omvei når natten faller. Når vinden suser over Buhølens åser, kan man nesten høre svake bjeff fra en hund som ikke lenger tilhører denne verden – eller gjør den det?

Tilbake

Mollkleiv i Mosbykleivene

Spøkelseshistorien om Mollkleiv i Mosbykleivene

I Hægeland, en liten bygd i Vennesla kommune i Agder, snakkes det fortsatt om en mørk hendelse i Mosbykleivene, et område nær Mosby ved Torridalselva. En gang på 1800-tallet dro en flokk bønder fra Hægeland til Kristiansand, hvor de drakk tett og lot festen ta overhånd. På hjemveien, i de bratte og skyggefulle Mosbykleivene, ble en av dem dårlig og sakket akterut. I en beryktet sving kalt Mollkleiv mistet han fotfestet, falt utfor en mur og slo seg halvt i hjel. Han landet med hodet i en bekk, og da han ble funnet, var han død, druknet i det kalde vannet.

Siden den tragiske natten har Mollkleiv vært et utrygt sted. Lokalbefolkningen fortalte at det spøkte der, og frykten ble så stor at ingen våget å passere etter solnedgang, og aldri alene. Skrik og uhyggelige lyder fylte luften, og mange unngikk veien helt. Selv biskop Johan Christian Heuch Thorkildsen, som var prest i Øvrebø fra 1876 til 1877, opplevde noe uforklarlig. Da han kjørte forbi Mollkleiv i karjolen sin, stanset hestene brått og nektet å gå videre, som om de merket en usynlig barriere. Thorkildsen, som senere ble biskop i Kristiansand, kunne ikke forklare hva som skremte dem.

Andre som har våget seg forbi Mollkleiv, har rapportert om grusomme opplevelser. Noen har hørt et hjerteskjærende skrik, etterfulgt av en ralling som får blodet til å fryse. Andre har sett en mannlig skikkelse, svevende over veien, som kommer mot dem i mørket. En modig sjel prøvde å slå etter ham med pisken, men pisken skar rett gjennom skikkelsen, som om den var lagd av tåke, før den forsvant i natten.

Tilbake

Retterstedet Klemma

Spøkelseshistorien om retterstedet Klemma

I Klemma, et område antatt å ligge nær Vigmostad i Lindesnes kommune, Agder, utspilte det seg en mørk historie på 1800-tallet. På en gård bodde Magnhild og hennes ektemann Ole, men ekteskapet var alt annet enn harmonisk. Ole behandlet Magnhild med hard hånd, og i sin fortvilelse vendte hun blikket mot gårdens unge dreng, Arne. En natt, klokken tolv, brøt lidenskap og desperasjon løs: Arne skjøt Ole, drepte ham på stedet. For å skjule ugjerningen dro han liket ned til vannet, kledde det av og kastet det i strømmen. Arne betrodde seg straks til Magnhild, og sammen klekket de ut en løgn: Ole hadde vært nedfor og tatt sitt eget liv.

Men bygdefolket i Klemma var ikke lette å lure. Mistanken vokste, og under press brøt Arne sammen og tilsto mordet. Rettssaken som fulgte var nådeløs. Den 4. mai, etter Høyesteretts dom, ble Arne Nilssøn Klemmen, en ugift 27-åring, dømt til halshugging. Hans hode ble satt på en stake ved retterstedet Klemma, en grusom påminnelse om forbrytelsens pris. Magnhild, som hadde vært med på å skjule ugjerningen, ble dømt til livsvarig fengsel i tukthus, hvor hun skulle sone i mørke og ensomhet.

Rett ved retterstedet ble Postvegen anlagt, en vei som skulle knytte bygdene sammen. Men arbeiderne som slet med hakke og spade, følte seg aldri alene. Arnes hode, plassert på staken, syntes å stirre på dem mens de jobbet, et uhyggelig blikk som sendte kuldegysninger nedover ryggen. Noen hvisket at hans ånd fortsatt vandret i Klemma, fanget mellom vannet hvor Ole ble kastet og retterstedet hvor rettferdigheten ble fullbyrdet. Om natten, når vinden bar over åsene, kunne man høre svake ekko av et skrik eller en klage, som om Arne fortsatt søkte tilgivelse.

Tilbake

Valle kirke Lindesnes

Spøkelseshistorien om forpakterboligen ved Valle kirke

I hjertet av Lindesnes kommune, Agder, står Valle kirke, en korskirke fra 1793, like ved Vigmostad prestegård, som har vært et sentrum for bygdas åndelige liv siden middelalderen. Forpakterboligen ved prestegården, bygd i 1783 av Ånen Løvdal, bærer på en historie som er like tragisk som den er uhyggelig. Ifølge lokalt sagn hjemsøkes boligen av en av Ånens sønner, en ung mann som var psykisk utviklingshemmet og tilbrakte store deler av livet lenket fast, isolert fra verden. Hans urolige ånd sies å vandre i huset, ikke for å gjøre ugagn, men i et stille ønske om å slippe fri fra lenkene som bandt ham i livet.

Gjenferdet til Ånens sønn er en melankolsk tilstedeværelse. Beboere har fortalt om svake skritt i gangene om natten, som om noen famler etter frihet. Skygger glir langs veggene, men de som har sett ham, beskriver en skikkelse som ikke truer – bare lengter. Hans tragiske skjebne har blitt en del av bygdas folklore, et ekko av en tid da misforståelser og harde levekår kunne føre til grusomme skjebner.

Men forpakterboligen er ikke det eneste stedet ved Valle kirke som bærer på overnaturlige historier. En annen legende omhandler en prest i Vigmostad prestegård, som sies å ha hatt en svartebok – en bok med magiske formularer som kunne mane frem både gode og onde krefter. En natt ble stillheten brutt da kirkeklokkene plutselig ringte tre ganger, midt i mørket. Presten, vekket av lyden, skyndte seg til Valle kirke, ansporet av en uforklarlig uro. Da han nådde alteret, sto han ansikt til ansikt med selveste djevelen, en mørk skikkelse som fylte rommet med en trykkende ondskap. Med rask besluttsomhet grep presten svarteboka, stakk tre hull i kirkevinduet og manet djevelen ut gjennom dem. Senere hvisket folk at det var en engel som hadde ringt klokkene for å advare presten om faren.

Tilbake

Brandsnes Bakke i Sør-Audnedal

I Sør-Audnedal, nå en del av Lindesnes kommune i Agder, ligger Brandsnes bakke – et sted som i følge lokale sagn kan skremme selv de modigste fra sans og samling. Området, preget av Audnedalens flate dalbunn og kuperte heier, er gjennomsyret av mystikk, og historiene om uforklarlige hendelser ved denne bakken har blitt fortalt i generasjoner.

En eldre mann fra Rødland var på vei hjem fra Mandal da han passerte Brandsnes bakke. Der så han noe så urovekkende at det tok fra ham forstanden. Dagen etter, da folk dro til kirken, fant de ham løpende rundt i et vanvidd, hvor han rev opp busker og trær med roten. Han var ute av stand til å snakke, og det var nesten umulig å få ham med hjem. Hva han så, forble et mysterium, da han aldri klarte å sette ord på opplevelsen.

En annen hendelse involverte en mann som red forbi bakken. Hesten hans stanset brått, som om den merket en usynlig tilstedeværelse. Mannen stirret ut i mørket og så noe som gjorde ham målløs. Hesten, grepet av panikk, galopperte vilt av gårde for å komme seg unna. Mannen nektet å snakke om hva han hadde sett, og tok hemmeligheten med seg.

En lignende historie forteller om en rytter som opplevde at hesten stoppet ved bakken. Da han steg av for å undersøke, grep en skyggefull skikkelse tak i tømmene. Livredd hoppet han tilbake på hesten, som satte av sted i full fart. Ingen vet hvem eller hva denne skikkelsen var.

Noen har også rapportert å se et bål lyse opp midt i bakken om natten. Men når de nærmer seg, er det ingen spor av ild, aske eller røyk – bare stillhet. Hvor nøyaktig Brandsnes bakke ligger i Sør-Audnedal er uklart, men historiene om stedet lever videre som en del av regionens mørke folklore, og setter fantasien i sving hos dem som våger å ferdes der etter mørkets frembrudd.

Tilbake

Leiermål (seksuell omgang utenfor ekteskapet)

I Norden ble seksuell omgang utenfor ekteskapet, også kalt leiermål, ansett som ulovlig og straffet av kirken. På Bjelland utenfor Kristiansand ble ei jente og en gutt dømt for leiermål og straffet med 14 dager på vann og brød. Denne straffen var et alternativ til 42 dagers fengsel, der man kunne velge en tredjedel kortere tid ved å akseptere kun vann, brød og litt salt som næring. I tillegg ble de to offentlig ydmyket i Bjelland kirke 4. juni, på sankthansaften og 2. juli, hvor de ble satt i jern foran menigheten til spott og spe. Straffen var dermed både fysisk og sosialt belastende.

Kilde-Leiermål-Magnus Breilid -Kultursoga for Bjelland/div sagn

bilde-Ole Bjørn Darrud/Valdres Folkemuseum 

Tilbake

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.