Ole Aker, vokteren i andre etasje
Det var en stille vinterkveld i 1939, da Ole Aker trakk sitt siste åndedrag. Han var 81 år gammel, men ikke svak – kroppen var hard som granstokken han hadde slept inn i peisen utallige ganger, øynene skarpe som da han lå ute i snøen uten sovepose, kun med rifla og en vilje som kunne trosse fjellvinteren. Han hadde vært styrer her siden åpningen i 1878 – 46 år med gjester, stormer og stillhet – og Krækkja var hans rike. Den eldste bygningen, den over 100 år gamle tømmerhytta ved foten av Jotunheimen, hadde vært hans hjem, hans jaktmark, hans verden. Da han døde, begravde de ham i vigslet jord nede i bygda, men sjelen hans? Den gikk aldri lenger enn til andre etasje.
Krækkja turisthytte ligger som en perle i Vinstra-dalen, der Rondane reiser seg som et grått teppe mot himmelen, og elva suser som en evig sang. Den ble bygd av Den Norske Turistforening for å gi ly til fjellvandrere, men Ole Aker gjorde den til sin. Han var ikke en mann for prat – han var jeger, fisker, en som kunne ligge ute i minus 30 grader med bare en ulltrøye og en kniv, og våkne med frost i barten og en rype i sekken. Turister? De var greit nok, men han ville heller ut på jakt enn å guide dem over myrene. "De finner veien selv," mumlet han, og gikk med rifla over skulderen. Men når natten kom, og peisen knitret, fortalte han historier – om bjørn han hadde skutt, om fisk som bet i måneskinnet, om fjell som snakket når du lyttet. Nå snakker han fortsatt – men bare når det er stille.
Det begynner alltid i andre etasje, der Ole hadde sitt kammer – det lille rommet med skråtak og vindu mot Rondane. Dører åpner seg med et knirk, sakte, som om en tung hånd presser dem opp. Så lukkes de igjen – ikke med smell, men med et bestemt dytt, som om noen sier: "Jeg er her. Ikke forstyrr." Fottrinnene kommer etter: Tunge, stødige, som støvler mot gulvplankene, men uten snø eller støv. De går fra rom til rom, stopper ved vinduet, ser ut mot fjellet – der han en gang sto og speidet etter elg. Så fortsetter de, rundt i sirkler, som om han patruljerer hytta si. "Han holder orden," sier Slåtten, den nåværende styreren, med et smil som skjuler en skjelving. "Når det er fullt av folk, hører jeg lite. Men når jeg er alene... da kommer han."
Slåtten har bodd der i årevis, og han kjenner rytmen. En natt, midt i desember, lå han våken i første etasje. Hytta var tom – ingen gjester, bare peisen som glødet svakt. Så startet det: Et klikk fra trappen, som om en støvel traff trinnet. Opp. Opp. Til andre etasje. Døren til Oles gamle rom åpnet seg – han hørte det tydelig, selv om han lå under dyna. Så skrittene – sakte, målrettet – rundt i rommet. Et sukk, dypt og kjent, som om noen sukket over en dårlig jakt. Slåtten reiste seg, gikk opp trappen med lommelykt i hånden. Tomt. Men døren sto på gløtt, og kulden – den bitende, fjellkulden – fylte rommet. Han lukket døren, gikk ned igjen. Fem minutter senere: Klikk. Opp igjen. "Han ville ikke at jeg skulle være der," sa Slåtten senere. "Han ville være alene med hytta si."
Men han er ikke ond. Ole Aker var en mann av få ord, men godhet i handlingene. Han reddet turgåere fra stormer, delte sin siste brødskive med sultne fjellvandrere, og holdt Krækkja i stand med egne hender. Nå holder han den i stand fortsatt. En gang, da en gruppe elever fra DNT overnattet, våknet de alle av et smell – en dør som smalt igjen i andre etasje. De lo det bort som vind, men neste morgen fant de peisen tent – glør som brant jevnt, som om noen hadde lagt på ved i nattens mørke. "Ole," sa en av dem, og nikket mot trappen. "Han ville at vi skulle ha det varmt."
Hvem er han egentlig? Ole Aker, født i 1858, styrer fra 1878 til 1924, en legende i Jotunheimen. Han kunne ligge ute i snøen uten sovepose, bare med en filt og rifla, og våkne med en rype i hånden. Han fisket ørret i vann som ingen andre fant, og jaktet elg med en ro som fikk dyrene til å glemme frykten. Men han var ingen guide – han ville jakte, ikke snakke. "Fjellet snakker for seg selv," sa han, og gikk. Nå snakker han fortsatt – med skritt, med dører, med varmen i peisen.
Krækkja er stille om dagen, full av latter og turister som spiser vafler og ser ut mot Rondane. Men når natten faller, og hytta tømmes, kommer Ole. Han går i andre etasje, der han bodde nær hele livet, der han døde i 1939. Han åpner dørene, lukker dem, går rundt – som om han sjekker at alt er i orden. Og hvis du er alene, som Slåtten, hører du ham. Ikke skremmende. Bare til stede.
Neste gang du er på Krækkja, sett deg i peisen om kvelden. Lytt etter tråkkene i andre etasje. Og hvis du hører et sukk, eller ser en dør åpne seg alene... ikke vær redd. Det er bare Ole. Han passer på hytta si. Og han vil at du skal ha det varmt.
Øvre Sandsvær
Gården har stått der siden 1700-tallet, en storgård fra den gang Sandsvær var delt i øvre og ytre, med amtmannsvisitter fra Kongsberg og sølv som glitret i fjellene. Men siden da har de kommet – ikke som gjester, men som ekko fra en natt som aldri tok slutt. Det begynner med sletta: en liten, hånddrevet slede, trukket av ingenting, som glir over marken uten spor i snøen eller gresset. På den rider han – en mann i falmet frakk og hatt som skygger ansiktet, høy og keitet, med en latter som starter lavt, som et host i brystet, og bygger seg opp til et brøl som ristet i bjelkene. De ser ham fra kjøkkenvinduet, familien samlet rundt bordet med lanterner som dirrer, og han rider forbi – sakte først, øynene glødende som glør under hatten, latteren som ekko over tunet. "Kom ut og lek," virker det som han sier, men ordene er borte med vinden. Så forsvinner han – ikke stopper, ikke snur – bare smelter ut i intet, sletta tom som om den aldri var der, etterlatt bare et ekko av latter som fester seg i ørene dine til morgenen.
Men det er flokken som er verste. De kommer som de fremmede – en bande av skygger i gamle klær, fra 1800-tallets husmannsdrakter til noe eldre, med ansikter som dirrer som varmeveksler i kulda. De banker ikke på døra; de åpner den selv, med et knirk som om hengslene er rustet av tårer. Inne i stua står de, fem, seks, ti, med øyne som er tomme men stirrende, og en lukt av vått ull og glemt jord. De setter seg ikke. De snakker ikke. Bare ser – rett på deg, gjennom deg, som om de veier sjelen din mot en usynlig vekt. Ute, hvis du tør å gå, er det verre: De dukker opp fra skogen, en flokk som glir frem som tåke, og går rett opp i ansiktet ditt. Øynene deres – sorte som brønner – låser seg fast i dine, og du kjenner pusten deres, kald som elvevann, mot kinnet. En hånd griper armen din – ikke hard, men klam, fingrene som klyper til det svir, som om de tester om du er ekte. "Gå tilbake," virker det som de hvisker, men munnen beveger seg ikke. Du prøver å skyve deg forbi, men de står som en vegg, usynlig men ugjennomtrengelig, og tvinger deg bakover mot huset, skritt for skritt, til døra slår opp av seg selv.
Så, like plutselig som de kom, forsvinner de. Et sus, som vind gjennom sprekker, og tunet er tomt igjen. Ingen spor. Ingen latter. Bare stillheten, tyngre enn før, og en følelse i armen der klypen satt – et merke som ikke går bort med morgenlyset. De på gården har prøvd alt: Presten fra Sandsvær kirke kom med salt og salmer en gang, men han snudde i porten da flokken dukket opp, med øynene hans store som måner. En lensmann fra Kongsberg red ut med to mann og lanterner, men de fant bare sletta, tom og ventende. "Det er de gamle," mumlet han før han dro. "De som døde i sulten, i gruven, i krigen. De vil ha selskap. Eller hevn."
Nå er Øvre Sandsvær en del av Kongsberg, med veier som asfalteres og hus som nybygges, men gården står der, med loftet som knirker av seg selv og vinduene som flimrer i måneskinnet. Og om kvelden, når klokka – hvis den går – tikker mot 22:17, hører du det: En latter fra sletta, lav og lokkende. Og hvis du ser ut... se ikke inn i øynene deres. For flokken slipper deg ikke forbi. De holder deg. Til de er ferdige med å se.
Hvis du drar dit i kveld, hold deg inne. Lukk døra. Og hvis klypen kommer... ikke rop. De hører likevel.
Svene i Flesberg
Familien Engseth flyttet inn i 2015, med datteren på ti og drømmer om et rolig liv i Numedalen. Men roen varte ikke. Først var det små ting – en følelse av øyne i nakken, et pust mot speilet på badet. Så eskalerte det. Datteren, lille Mia, satt en kveld i stua med kjæresten sin og ba om et tegn: "Er det noen her? Gi oss et tegn." Stillhet. Så, med et klikk, skrur DVD-spilleren seg på – alene, uten fjernkontroll eller fingre som trykket knappene. Skjermen flimrer til live, en gammel film som ruller i loop, mens barna stirrer med øyne store som tefat. "Det var henne," hvisket Mia senere, stemmen dirrende. "Hun svarte."
Kjøkkenet er hjertet av marerittet. Der, midt i det daglige kaoset av middager og morgenkaffe, faller kjøleskapsgitteret ut – ikke glir, men løsner med et smell og flyr over rommet, lander på motsatte veggen som en pil fra en usynlig bue. De fester det med skruer, med tape, men neste gang det skjer, er det verre: Gitteret svinger som en døra og treffer komfyren med et ekko som ristet i glassene. Skapene? De åpner seg som invitasjoner til nattens fest – lukket med et smell om kvelden, på gløtt igjen ved midnatt, som om noen leter etter en oppskrift som forsvant for lenge siden. Elektriske ting ryker som fyrstikker: lamper som eksploderer i gnister, støvsugere som hoster til døde, og lysene – å, lysene – som blinker av og på som et morsekode ingen kan tyde. TV-en i stua våkner om natta, skjermen flimrende med statisk snø, som om den viser en kanal fra den andre siden.
Og trappa. Den gamle eike-trappa som knirker under hver fot, har blitt en scene for skygger. Noen beveger seg der oppe – lette skritt, som en kvinne i skjørt som stiger opp for å sjekke barna. En skygge glir forbi døra til soverommet, lang og slank, med konturer som dirrer som varmeveksler i kulda. Under et selskap en sommerkveld, med latter og kaker på bordet, begynte leketrekkeren: en liten plasttraktor, den som må aktiveres med av/på-knapp, rullet av gårde over gulvet – alene, motoren summer lavt, svingende rundt bena til gjestene som frøs med glassene i hånda. Ingen fingre, ingen barn i nærheten. Bare et sus av gummihjul mot plankene, og latteren som stilnet brått.
Fruen i huset, Kari, våknet en natt av ringetonen – FaceTime, fra mannens nummer. Hun snudde seg mot ham, sovende ved siden av, brystet hevende seg rolig i måneskinnet. Mobilens satt i vinduskarmen, ladende og uberørt, men skjermen viste ansiktet hans – ikke sovende, men smilende, med øyne som stirret rett på henne. "Hva er det?" mumlet hun, men linja var stille, bare et ekko av pust. Hun trykket av, hjertet hamrende, og neste morgen nektet telefonen å forklare seg. "Hun ringte for å si godnatt," sa mannen senere, med et sukk. "Men vi inviterte henne aldri inn."
Datteren filmer nå, hver natt, med telefonen lent mot døra. Lyset under døra mot gangen – det sterke, hvite lyset fra pæra – blir svakere, som om noen dimmer det med en hånd. Kjæresten reiser seg, trappa knirker, og når han åpner døra, slår lyset seg helt av – mørke som svelger rommet. De legger seg igjen, hviskende om latter, og plutselig: på igjen, sterkt som dagslys. Mia setter telefonen på innspilling, holder pusten, og venter. Neste morgen spiller de av: Lyset dimmes, slukkes, tenner. Og midt i stillheten, et hvisk – svakt, som vind gjennom nøkkelhull: "Hei." En stemme, gammel og varm, som en bestemor som banker på for te.
De mener det er henne – den 60 år gamle turgåeren som døde utenfor for tjue år siden. En kvinne fra bygda, med ryggsekk og staver, som brast på stien en høstdag, hjertet som sviktet midt i Numedalsstiene. Hun ble funnet ved porten, øynene åpne mot himmelen, og begravet i Flesberg kirke med blomster fra skogen. Men sjelen hennes fant ikke veien videre. Hun vandrer innom, som en gammel nabo på tur, banker på trappa og hilser på barna. "Hun liker oss," sier Mia, med et smil som ikke når øynene. "Men hun vil bare snakke."
I dag er huset stille igjen, nesten for stille. Åndenes Makt kom i sesong 16, episode 4, med kameraer og målere som dirret før de steg inn. De fanget hvisket på bånd, skygger på film, og en stemme som sa "velkommen hjem." Men Svene husker. Hvis du drar dit en natt, lytt etter klikket fra DVD-en. Og ikke svar FaceTime hvis han sover ved siden av. For noen besøk er ment å vare. Og hun er bare på gjennomreise.
Hvis du banker på døra, åpner de kanskje. Men si hei først. Hun venter.
Spiraltoppen
Spiraltoppen, med utsikten som åpner seg over elva og dalen som et maleri av glemt herlighet, der kjenner du det: en kulde som ikke kommer fra høstvinden. Kaia ved kaféen er folketom, men hvis du spør en gammel turgåer på parkeringsplassen, vil han senke stemmen og nikke mot skogen: "Ikke bli etter solnedgang. Ridderen vandrer fortsatt. Og han liker ikke fremmede på eiendommen sin."
Spiraltoppen var aldri bare en tunnel. Før sprengstoffet rev i fjellet på 1950-tallet, var åsen et festningsverk – Nedre og Øvre Skanse, bygget på 1800-tallet for å holde svenskene unna, med kanonveier som snor seg opp som slanger. Men dypere, i historiens røtter fra 1500-tallet, hvisker de om Ridder Flemming. En høvding, en kriger med sverd og mantel, som eide disse høyder som sin personlige fief. De sier han red inn i dalen med hest og hird, bygde seg en hall der toppen nå ligger, med utsikt over elva som et øye mot horisonten. Flemming var ingen from sjel – en mann av jern og blod, som kranglet med kongen om skatter og tok livet av rivaler i dueller under månen. Han døde ikke fredelig; noen sier pesten tok ham, andre at en pil fra en fiende fant veien gjennom brystharnisken hans midt i en storm. Kroppen ble begravd i en glemt haug under åsen, men sjelen? Den nektet å slippe taket. For dette var hans land. Hans topp.
Første gang de så ham var under byggingen, i 1958 eller deromkring, da arbeiderne hamret og sprengte dag ut og dag inn. Det var en tirsdag ettermiddag, støvet tykt i lufta og lanternene flimrende mot de rå veggene. Plutselig kom han gående – en mann i gammeldags klær, med kappe som flagret som ravnvinger og støvler som knirket mot betongen. Han sto der midt i kaoset, kikket rundt seg med øyne som glødet som glør, som om han inspiserte et brudd på sin egen eiendom. Arbeiderne frøs, meislene hengende i lufta, mens han snudde seg sakte og... forsvant. Ikke løp, ikke smeltet – bare ble borte, som røyk fra en utslukket pipe. "Det var Flemming," mumlet formannen senere over øl på kroen. "Han vil ha oss ut." Siden da har lydene begynt: skritt i tunnelen når ingen kjører, ekko av hestesko mot veggene, og et lavt brøl som vinden fra elva ikke kan forklare.
Kaféen på toppen, Spiralen Café & Restaurant, åpnet i 1961 til byjubileet, med utsikt som lokker turister og pannekaker som trøster de kalde. Men det er der historiene tykner. En 13 år gammel jente var der en sommerdag i 1975, med familien på piknik. Hun smatt inn på toalettet ved parkeringsplassen, døra knirket bak henne, og alt var stille. Men da hun skulle ut, grep det henne: følelsen forsvant fra armer og ben, som om lemmerne ble til bly og løftet fra kroppen. Tårene flommet, panikken steg som flomvann, og hun sank ned mot gulvet med et hikst. Så kom gufset – et kaldt, iskaldt pust rett i nakken, som vind fra en gravhaug. Det varte bare sekunder, men nok til å løsne grepet. Hun rev opp døra, løp ut til moren med ansiktet blekt som mel, og nektet å gå tilbake. "Noen holdt meg fast," hikstet hun. "Og så pustet de meg fri." De trodde det var Flemming, som testet en unge på sin bakgård.
En annen gang, en høst utenfor kaféen, satt en gjest alene ved et bord på terrassen – en forretningsmann fra Oslo, med kaffe og avisa foran seg. Plutselig kom puffy – et hardt, usynlig støt i ryggen, så kraftig at han vippet fremover og kom borti bordet, kaffen sprutet over sidene. Han snudde seg brått, stolen skrapte mot asfalten, øynene febrende over tomrommet bak ham. Ingen. Bare vinden i furutrærne og utsikten som stirret uberørt tilbake. Han lo det vekk først, men da han kjørte ned Spiralen senere, hørte han skritt i sidespeilet – tunge, ridderlige skritt som fulgte ham nedover svingene.
Det er mange lyder på Spiraltoppen, uforklarlige som elvas svinger. Dører som smeller igjen i kaféen uten vind, glass som flytter seg på bordene mens servitørene er i kjøkkenet. Skritt i skogen rundt, som en hird som samles til råd, og et lavt sus – nesten en hvisking – på gammelnorsk: "Min ås... min topp." De har prøvd å drive ham ut: Presten fra Bragernes kom en gang med salt og salmer, men han snudde i innkjøringen da gufset traff ham. En medium fra Eidsvoll snakket om Flemming som en vokter, bundet til jorda av en ed han aldri brøt – å beskytte høyden mot inntrengere, selv etter at sprengstoffet rev opp hemmelighetene hans.
I dag er Spiraltoppen et utkikkspunkt for turer i Finnemarka, med stier som snor seg inn i skogen og en kafé som serverer vafler med utsikt over byen. Turister ler av trollet ved inngangen, den trefiguren med hampetau som symboliserer svingene. Men når månen stiger over elva og parkeringsplassen tømmes, hører de det igjen: skritt oppover stien, et gufs fra tomrommet, et puff mot ryggen. Ridder Flemming er der fortsatt, eieren fra 1500-tallet som nekter å gi fra seg nøklene.
Hvis du drar dit i kveld, kjør sakte gjennom tunnelen. Og på toppen, ved kaféen, sett deg ikke alene. For noen eiendommer selges aldri. De voktes evig.
Snarum kirke
Snarum kirke reiser seg som en steinvekt fra 1200-tallet – en romansk bastion med tårn som peker mot himmelen, og vegger som har hørt bønner og skrik i like monn. Det er stille nå, bare vinden som rasler i løvet og en ravn som krækjer fra taket, men hvis du spør en gammel bonde på Modumstua, vil han senke stemmen og nikke mot tårnet: "Ikke gå inn alene etter vesper. De går der oppe. Og presten hører dem også."
Prester er ikke de som snakker om spøkelser. Tradisjonelt har de sett dem som djevelens list – vantroens fristelser, sjeler fanget i limbo av synd og uvitenhet. Men her, i Snarums skygge, er det annerledes. Kallskapellan Steinar Sund, en mann med grått hår og øyne som har sett for mye av livets sorger, innrømmer det åpent. Han har ikke sett dem, nei – bare hørt. "Det er verre," sier han med et smil som ikke når øynene. "For ørene lyver ikke." Det skjedde en søndag ettermiddag i 2010, mens han sto i sakristiet og foldet messens klær, med bibelen åpen på bordet og duften av røkelse i luften. Uten varsel åpnet døren oppe på orgelgalleriet seg med et knirk – sakte, som om en usynlig hånd dro i håndtaket. Så kom skrittene. Tunge, bestemte fottrinn over de gamle plankene, ned gangen mot trappen, som om en menighet på femti kom til nattens messe. Sund frøs, korset rundt halsen kaldt mot huden, men han turte ikke se opp. "Det var som om de var der," fortalte han senere til menigheten, stemmen lav som en bønn. "Men kirka var tom. Bare ekkoet."
Hans sønner, begge unge menn med farens sta kjeve, har hørt det også. Den eldste, en gutt på tjue, var der en kveld i 2015, da de skulle låse opp etter et korøving. De klatret opp i tårnet for å sjekke flaggstanga – rutine, ingenting mer – og der oppe, i det kalde rommet med bjeller som dinglet svakt, sto luka åpen. Vidåpen, mot natten, med vinden som ulte inn som en invitasjon. "Vi trodde det var vindkast," sa sønnen senere, men stemmen dirret. De en av dem gikk ned igjen, for å lukke den, trappene knirkende under føttene. Og da han nådde gulvet, hørte de det: en dør som åpnet seg der inne i skipet, med et langtrukkent knirk fra hengsler som ikke hadde rørt seg på år. Så skritt – en hel prosesjon av dem, lette og tunge, som folkeflokken som strømmer inn til høymesse. De sto der i midtskipet, med lommelykter som feide over tomme benker og alteret som stirret tilbake i stillhet. Ingen. Bare støvet som virvlet i lyskeggen, og et ekko av latter – svakt, som barn som leker i kor.
Sund er usikker, som enhver prest bør være når det gjelder det usynlige. "Vi hiver jo jord på toppen av kista for at de ikke skal gå igjen," sier han, med et sukk som bærer vekt av gamle ritualer. "Men noen nekter å bli liggende." Bygda hvisker om hvem de er: Kanskje soldater fra svartedauden, som døde i kirken mens pesten herjet i 1349, og nå vandrer de galleriet som en evig vakt. Eller brudepar fra 1700-tallet, bundet i bryllup som aldri ble fullbyrdiget, skrittene deres en vals mot døden. Sønnene hans har sett skygger i tårnvinduene noen netter – lange former som strekker seg feil vei – og en gang fant de et korslagt håndsver på alteret, med jord under neglene, som om noen hadde gravd seg opp fra graven.
Kirka er åpen for alle, med turer om sommeren og orgel som synger salmer på søndager. Men etter solnedgang låser de døra dobbelt, og presten ber en ekstra bønn før han går hjem. For i Snarum er troen sterk, men mørket sterkere. Og skrittene? De kommer tilbake. Alltid.
Hvis du drar dit i kveld, lytt etter knirket. Og ikke åpne luka i tårnet. For noen menigheter ønsker ikke lys. De vil bare høre seg selv.
Rundtom i Drammen
Det er en fuktig høstkveld i oktober 2025, og Drammens elv ligger der som en sølvåre gjennom byen, med lysene fra hytta som danser på vannet som ekko fra et annet liv. Du kjører oppover de bratte sidene mot Rundtom, der de gamle trehusene klamrer seg til åsene som om de nekter å slippe taket. Huset ligger der, på en stille gate med utsikt over dalen – et koselig rekkehus fra 70-tallet, med gul maling og en hage som burde vært full av roser, men som nå bare virker... ventende. Lokalbefolkningen i nabolaget unngår å snakke høyt om det, men hvis du spør en gammel nabo på kaia ved elva, vil hun senke stemmen og peke mot bakken: "Ikke gå inn alene etter mørkets frembrudd. De små er fortsatt der. Og de liker ikke besøk."
Familien flyttet inn i 2003, fulle av håp og esker med leker og løfter om et nytt kapittel. Beate, moren med det lyse håret og latteren som fylte rommene, var den første som merket det. Hun hadde akkurat vasket kjøkkenet – gulvet skinte, benkene var tørre – og trengte en pause. Hun åpnet døra til badet, dampen fra dusjen fortsatt i lufta, og der sto hun. En tynn jente, gråblek som aske fra en glemt peis, med hud som strammet over bein som aldri hadde kjent sol. Bena hennes... de sluttet ikke ved gulvet, de smeltet inn i det, som røtter i jord som nekter å slippe. Øynene var verste: to sorte hull, tomme som brønner uten bunn, stirrende rett på Beate uten å blunke. Ti sekunder. Bare ti evigheter. Så ble hun borte, som damp som stiger mot taket, etterlatt bare et ekko av kulde i rommet og et hjerte som hamret som en tromme.
Det var bare begynnelsen. De lille gutten, sønnen på åtte, hadde sitt eget rom oppe – et trygt sted med plakater av superhelter og en seng som burde vugget drømmer. Men en kveld i 2004 kom de inn for å si godnatt, og der satt han, stirrende mot veggen med øynene store som tefat. "Han er her," hvisket han, og pekte mot hjørnet. En gutt, eldre enn ham, men like blek, med hår som falt over et ansikt uten smil. Han sto der bare, urørlig, som en skygge fra et bildealbum som aldri ble tatt. Foreldrene rev opp lyset, ropte navn de ikke kjente, men han var borte. Sekunder senere begynte det: De tre fjernkontrollene på bordet – den til TV-en, den til DVD-en, den til lyset – rørte seg. Først en skrape, som negler mot tre, deretter en dans. Den borteste løftet seg opp, svevde som en fugl uten vinger, frem og tilbake over rommet mens gutten krøp under dyna. Så smalt den i veggen, hardt nok til å etterlate en ripe, plaststykker overalt som konfetti fra en fest ingen ville ha.
Huset levde. Det var som om det pustet, med skritt som knirket i gulvplankene om natten – lette, barnlige fottrinn som stoppet ved senga. Skapdører som åpnet seg med et knirk, sakte og ertende, som fingre som tester grenser. Skuffer som gled ut på vidt gap, innholdet i kaos: klær som tumlet ut, bestikk som klirret mot gulvet, bøker som falt åpne på sider med historier om tapte sjeler. Beate fant dem om morgenen, alltid etter midnattstimer, med et pust i nakken som ingen vind kunne forklare. "Noen går rundt her," sa hun til mannen en natt, mens de satt med kaffekopper som dirret i hendene. "Og de leter etter noe vi ikke har." Barna sov med lyset på, dyrene nektet å gå inn i visse rom, og elva utenfor ulte som en vuggevise ingen turte å synge med på.
Det holdt på i ti år, en plage som vokste som mugg i veggene. De prøvde alt: Presten fra Bragernes kirke kom med salt og bønner, men han forlot huset med blekt ansikt og en historie han aldri fortalte. En medium fra Oslo snakket om "ufred" fra 1800-tallet – barn som druknet i elva under en flom, bundet til stedet av sorg og vann. Men ingenting hjalp. Til slutt, den 22. september 2013, ringte de Åndenes Makt. Programmet kom med kameraer og empati, Linn og gjengen i forkant, klare til å møte mørket. De ankom ved solnedgang, med målere som dirret før de i det hele tatt steg inn. Beate viste dem badet, rommet oppe, de riper i veggen som aldri ble malt over. "Hun er her," sa hun, stemmen lav. "Og han... han vil ha vennene sine tilbake."
Innføringen ble kaos. Apparatene gikk amok – EMF-målere som slo ut til rødt, termometre som falt 10 grader i et åndedrag. De hørte det selv: skritt i trappa, en latter som var for myk til å være menneskelig. I guttens rom svevde en fjernkontroll igjen, fanget på kamera, mens en skygge flimret i hjørnet – den bleke gutten, med hånden utstrakt. På badet dukket jenta opp for kameraet, bare et glimt: grå hud, sorte øyne, ben som smeltet ned. Linn snakket til dem, stemmen fast men varm: "Hvem er dere? Hva vil dere?" Svaret kom som et sus i opptakeren, knapt hørbart: "Mor... lek med oss." De tilbrakte natten der, med seanser og røkelse, og ved daggry føltes det lettere. "De er rolige nå," sa Beate mens de pakket. Men øynene hennes sa annet.
I dag bor familien fortsatt der, med kryss over dørene og lys som aldri slukkes helt. Åndenes Makt-episoden ruller på YouTube, med tusenvis av visninger og kommentarer fra de som kjenner igjen sine egne skygger. Men Rundtom er stille igjen, nesten for stille. Hvis du drar dit en septemberkveld, når elva bruser og månen speiler seg i vinduene, lytt etter knirkingen. Og ikke åpne skuffene. For noen barn leker evig. Og de vil ha deg med på leken.
Hvis du banker på døra, svarer de kanskje ikke. Men de ser deg. Alltid.
Villa Fridheim
Det er en disig høstdag i oktober 2025, og Krøderfjorden ligger som et speil av stille vann under den grå himmelen, med fjellene som vokter hemmelighetene sine i det fjerne. Du parkerer ved veiskulderen og går den lille stien opp mot Villa Fridheim, det som ser ut som et eventyrslott hentet rett fra Asbjørnsen og Moe – et massivt trehus i sveitserstil, med tårnet som stikker 30 meter opp i lufta og arkader som hvisker om en svunnen tid. Bygget mellom 1890 og 1892 for trelasthandler Svend Haug, som døde midt i kaoset, og fullført av hans enke Thea, har det overlevd branner, pensjonatdager og nå som Eventyrmuseet. Men bak de vakre fasadene, i de 1000 kvadratmeterne av rom og korridorer, er det ikke bare eventyr som lever. Det er minner. Og noen av dem banker på døra.
Thea Haug var den første fruen i huset, en kvinne med jernvilje og et blikk som kunne stoppe en klokke. Hun flyttet inn permanent etter mannens død, med barna i hælene, og styrte stedet som en dronning i sitt rike. De sier hun elsket orden – støvkorn var fiender, og støvkluter var våpen. Thea døde i 1923, gammel og alene, men hun forlot ikke villaen. Nei, hun ble værende, som en vaktmester som nekter å legge fra seg nøklene. I dag er det hun som holder orden, eller i hvert fall prøver. De ansatte på museet ler av det først, men latteren blir kort når dørene begynner å smelle.
Det skjer oftest om kvelden, når de siste besøkende har dratt og solen har sunket bak furutrærne. Et smell – hardt og bestemt – fra kjøkkenet eller hallen, som om noen slenger en dør igjen i sinne. "Thea er ikke fornøyd med rengjøringen," mumler guiden mens hun tørker hendene på forkle. En gang, i 2018, fant de et helt rom i uorden: stoler veltet, dukene krøllete, som om en uværsstøvler hadde herjet. Ingen hadde vært der oppe. Og møblene i andre etasje? De flytter seg av seg selv. En gammel lenestol som står ved vinduet en morgen, midt på gulvet neste dag. Et bord som har snudd seg 90 grader, med vasen intakt, men blomstene visnet over natten. "Hun vil ha det pent," sier de. "Bare ikke rot."
Men Thea er ikke alene. Det er andre som vandrer korridorene, skygger fra et hus som har sett for mye. Den lille gutten dukket opp første gang på 90-tallet, under en travel kafevakt i kjelleren der de serverer kaffe og lefse. En søt kar, kanskje seks år, i gamle klær – kortbukse og strømper – som kom trippende ned trappen fra hallen. "Mamma sa jeg skulle vente her," sa han med en stemme som dirret som et gammelt plategrammofon. Kelneren nikket, snudde seg for å hente en bolle med vafler. Og så var han borte. Forsvunnet i løse lufta, som damp fra en tekjele. De lette overalt – i skapene, under bordene, ut på terrassen. Ingenting. Siden da har han kommet tilbake noen ganger, alltid uventet, alltid med det samme ordet på leppa: "Mamma." Noen tror det er sønnen til en av de gamle pensjonatgjestene, som døde i feber en vinter for lenge siden. Andre bare krysser seg og åpner døra vidt.
Så er det damen i den lange kjolen. Hun er den mest elegante av dem, en skikkelse fra 1800-tallets malerier, med stoff som suser mot gulvet og et ansikt skjult i skygge. Hun kommer ned trappa i hallen, skritt for skritt, som om hun er på vei til en bal. Turister har fanget henne på bilde – en svak kontur i hjørnet av et selfi, eller en skygge som strekker seg for langt. Men det verste er når hun stopper deg. En guide i 2006 fortalte om en tysk turist som kom løpende ned fra andre etasje, ansiktet blekt som mel. "Hun grep armen min!" hikstet han. "Jeg skulle opp trappa igjen, men plutselig... veggen. Hun sto der, i kjolen sin, og veggen kom nærmere. Jeg kunne ikke gå videre, som om lufta var vegg." Han snublet mot ytterdøra og løp ut, mens de andre lo nervøst. Siden da har flere kjent det: et kaldt grep rundt armen, en usynlig hånd som leder deg feil vei, opp mot en vegg som ikke burde være der. "Hun vil vise deg noe," sier de gamle ansatte. "Men ikke alltid det du vil se."
Og lydene. Å, lydene er det som holder deg våken. Skritt bak låste dører – tunge, bestemte fottrinn i korridorer som ingen bruker. Du hører dem fra rommet ved siden av, som om noen går på sokkene over eikeplankene. Døra låst, nøkkelen i lomma di. Du åpner, hjertet hamrende, lyset fra lommelykta som feier over tomrommet. Ingenting. Bare støvet som virvler. En gang, under en spøkelsesjakt i 2024, fanget en gruppe med parapsykologer det på bånd: skritt som starter mykt, blir raskere, så stopper brått ved døra. "Thea som sjekker på barna," lo de. Men latteren satt ikke fast.
Villa Fridheim er fredet nå, et landemerke ved fjorden, med utstillinger om eventyr og utsikt som tar pusten. Men når klokka tikker mot midnatt, og månen kaster skygger over tårnet, lukker de ikke døra helt. For Thea holder orden. Og de andre? De venter bare på at du skal komme inn igjen.
Hvis du drar dit i morgen, lytt etter smell. Og ikke glem å støvsuge. Hun liker det pent.
Den gamle trikkestallen
I Drammens sentrum, der historien hvisker fra gamle murstein og trikkehjulenes ekko fortsatt kan høres i vinden, ligger Den Gamle Trikkestallen – et sted som en gang rommet trikkers pulserende liv, nå en butikk med butikker fulde av klær og varer. Men bak fasaden av moderne handel, lurer spøkelsene: Barneføtter som løper i andre etasje, skygger i lange frakker som forfølger deg, og hender som lugger i håret. Butikkens eier har hørt kundene klage, og ansatte har følt kulden krype inn i margen. Her er ikke alt så stille som det ser ut.
Barneføttene i andre etasje
Opp i andre etasje, der varene stables og hyllene fylles, høres det ofte – lette skritt av barn som løper over gulvet, etterfulgt av latter som ekkoer fra en annen tid. Det er ingen barn der oppe, bare støvet som virvler i lysstrålen. En ansatt, som skulle sortere klær en sen ettermiddag, frøs til da latteren brast ut rundt henne. Skrittene nærmet seg, små føtter som suste forbi, og hun kjente et lite håndtrykk mot armen – kaldt, men lekent. "De leker bare," hvisket hun senere, men hun unngår etasjen etter stengetid.
Lugging i håret og skygge i frakken
Kundene har kjent det: En plutselig lugg i håret, som om usynlige fingre trekker til, mens de blar gjennom stativer. Butikkens eier har hørt klagene, og ansatte har følt det verre – en følelse av å bli fulgt, skritt bak deg som aldri matcher dine egne. Han er der, mannen i lang frakk, mest en skygge som glir langs veggene. En kveld, mens en selger gikk alene i gangen, kjente hun pusten i nakken, varm til tross for kulden. Hun snudde seg brått og så ham – en høy skikkelse i frakk, ansiktet skjult i mørket, øynene bare et glimt. Han forsvant mot veggen, men følelsen av å bli strøket over armen fulgte henne hjem.
Den gamle damen og kleshengeren
I prøverommene henger ikke klærne stille på knaggene; de svinger svakt, som om noen prøver dem på i mørket. En gang rev en gammel dame, sett klart av en kunde, klær ned fra stativet – hendene hennes gamle og rynkede, kjolen falmet. Hun snudde seg, smilte vagt, og forsvant i et pust av støv. Kleshengere vipper alene, opp og ned i en makaber dans, mens de andre står bom stille. En ansatt så det en morgen: En henger som danset i vinden som ikke var der, mens latteren fra andre etasje blandet seg med et lavt sukk.
Lysekronens hemmelighet
Eieren husker kvelden han skulle bytte pære i lysekronen. Hvilken pære han enn skrudde inn, forble den mørk – som om lyset nektet å trenge inn. Han gikk inn på kontoret for å hente en ny, og da han kom tilbake, var klappstigen flyttet – ikke et par meter, men hele 7, stående lent mot motsatt vegg som om noen hadde flyttet den i spøk. Prisermaskinen forsvinner stadig, dukker opp i uventede rom, ofte med et lite barnehånds avtrykk på håndtaket. Og i trappen opp, der kulden kommer, blir pusten tung, kroppen isende, som om noe holder deg tilbake.
Trikkestallens evige gjester
Den Gamle Trikkestallen er mer enn et butikksenter; det er et hjem for de døde. Barna leker evig, mannen i frakken forfølger sin tapte sjel, og den gamle damen vokter sine klær. Hvis du går inn der en sen ettermiddag, føl etter skrittene bak deg, lytt etter latteren over hodet, og vær forsiktig med hva du berører. For i Drammens gamle trikkestall, er kundene ikke alltid de levende.
Gullhaug
Ved Drammensfjordens bredd, der neset strekker seg ut i idylliske omgivelser, lå gamle Gullhaug – et riddersete så beryktet for skrømt at ingen våget å nærme seg etter mørkets frembrudd. Gården, omgitt av gamle eiketrær og gravhauger, var en magnet for gjenferd: riddere, adelsdamer, vikinger og en sorgtynget hoffjunker. I ridderborgens sal, ved våpenkammeret og langs stranden, lever fortidens sjeler videre, fanget i dans, kamp og evig vandring. Gullhaug er et sted der historien aldri stilner, og natten tilhører de døde.
Menuetten i ridderborgen
I andre etasje, der ridderborgens sal en gang var fylt med prakt og fest, høres fortsatt ekkoet av fortiden. På stille kvelder, når vinden bærer salt fra fjorden, lyder lette dansetrinn over gulvet – en menuett, elegant og rytmisk, som om adelsdamene fortsatt svinger i kjoler av silke. Harpetoner, svake og klare, fyller luften, men blandes med halvkvalte skrik og lyden av stål som faller mot stein – som om en ridder har mistet sverdet sitt i et feiltrinn. En bonde som gikk forbi i 1920-årene, sverget at han så skygger bevege seg bak vinduene, par som danset i en sal som hadde vært tom i århundrer. "De fester fortsatt," hvisket han til naboene, men han gikk aldri tilbake etter solnedgang.
Vikingene i gravhaugen
Når stormen pisker over Drammensfjorden og mørket senker seg, skjer det noe ved gravhaugen i Gullhaugs hage. Fra jorden stiger to kjempestore skikkelser, vikinger i full krigsutrustning, med hjelmer som glinser i måneskinnet. De går sakte, som om de bærer vekten av sine egne sagn, før de forsvinner inn i tåken. En fisker som slo leir nær haugen, så dem reise seg under en storm. Han hørte brølet deres, et ekko av krig og ære, før de sank tilbake i jorden. "De våkner når vinden roper," sa han, og siden har han unngått haugen når uværet kommer.
Hoffjunkeren og hans tjener
Langs stranden, der bølgene slikker mot steinene, vandrer to skikkelser hvileløst i mørket: Hoffjunkeren og hans trofaste tjener. Hoffjunkeren, kledd i en svart kappe og med en maske som skjuler et vansiret ansikt, bærer på en sorg som aldri slipper taket. Kjærlighetssorg drev ham til sinnssyke, og han døde på Gullhaug, fanget i sitt eget hjerte. Tjeneren følger ham, alltid ett skritt bak, som om han fortsatt tjener sin herre i døden. En turgåer så dem langs vannkanten – Hoffjunkeren med hodet bøyd, masken glinsende, og tjeneren som en stille skygge. Da hun ropte ut, snudde de seg, men ansiktene deres var tomme, og de forsvant i bølgene.
Ridderen i våpenkammeret
Våpenkammeret er hjertet av Gullhaugs skrømt. Her romsterer spøkelsene som verst, med lyder av sverd som slipes og rustninger som klirrer. Hver natt, klokken tolv, stormer en ridder i full rustning ut av kammeret, sverdet løftet, som om han løper mot en fiende bare han kan se. Skrittene hans tordner, men når han når gangen, forsvinner han i luften. En håndverker som jobbet i nærheten, hørte bråket og så ham – en glinsende skikkelse som forsvant midt i et skritt. "Han er fanget i en kamp som aldri slutter," sa håndverkeren, og han nektet å jobbe i kammeret igjen.
Et nes fullt av skrømt
Gamle Gullhaug er borte nå, men historiene lever videre i Lier. Ingen tør nærme seg neset når mørket faller, redd for dansetrinnene i salen, vikingene i haugen, eller Hoffjunkeren som skjuler sitt ansikt. Hvis du går langs Drammensfjorden en stormfull kveld, lytt etter harpetonene eller klirringen fra våpenkammeret. Se etter to skikkelser ved vannet, eller en ridder som løper mot ingen. Men vær rask – for på Gullhaug fester spøkelsene til daggry, og de liker ikke å bli forstyrret.
Hov gård Hønefoss
Hov Gård, en stolt eiendom utenfor Hønefoss, har røtter tilbake til 1711. Gården var en gang et levende sentrum for liv og arbeid, med fjøs, hus og ekko av barneleker. Men på 2000-tallet ble nesten alle bygningene revet for å gi plass til en moderne omsorgsbolig. Det som skulle bli et sted for ro og omsorg, ble i stedet hjemsøkt av fortidens skygger. De ansatte på omsorgsboligen merker det nå: En skremmende følelse som sniker seg inn når solen går ned. Det begynte i nabohuset, der dørene som låses, plutselig står ulåste, radioen skrur seg på av seg selv, og en gammel fjøslukt henger i luften, selv etter nyvask.
Nattens hemmeligheter
Det var en stille høstkveld , og sykepleieren hadde akkurat fullført sin siste runde i omsorgsboligen. Klokken nærmet seg midnatt, og hallene var tomme for beboerne som sov tungt. Hun gikk inn i nabohuset for å sjekke lagerrommet, men da hun snudde seg mot døra, var den låst – fast og ubøyelig, selv om hun nettopp hadde åpnet den. Hun ristet håndtaket, ropte lavt, men bare stillheten svarte. Så hørte hun det: Vann som rant i vasken inne på toalettet, en skylling av hender, og deretter lyden av en toalett som ble trukket ned. Låsen klikket, døra åpnet seg sakte, og hun skyndte seg inn. Rommet var tomt. Ikke en dråpe vann på kranen, ikke en lyd å spore. Bare en kald trekk fra et vindu som ikke burde vært åpent.
Senere den natten, mens hun satt i vaktrommet, sprakk stillheten. Radioen på bordet, som hadde vært av hele dagen, klikket på med et knitrer. En gammel vise fylte rommet, volumet økte sakte, som om noen dreide knappen med vilje. Hun slo den av, men bare minutter senere var den på igjen – høyere, med en latter som blandet seg i musikken. Det var ikke voksne latter; det var barns latter, uskyldig og ekkoende, som om en gjeng unger lekte gjemsel i veggene. Hun skrudde av radioen, men latteren fortsatte, svakere nå, blandet med et lite gråt, som om leken hadde tatt en trist vending.
Lukten av fortiden
Morgenen etter fortalte hun kollegaene sine, og de nikket anerkjennende. "Det er Hov Gårds ånder," sa de. "De liker ikke at vi rev ned hjemmene deres." Lukten var det verste – en tung, jordnær fjøslukt som snek seg inn i gangene, selv etter at gulvene var nyvasket og ventilasjonen kjørte for fullt. Det var som om hestene og kuene fra 1700-tallet hadde kommet tilbake, minnet om det livet som var tatt fra dem. En annen ansatt, hadde opplevd det samme: Han hadde gått på toalettet, funnet døra låst, hørt vannet renne og toalettet spyle. Da døra åpnet seg, var rommet tomt, men lukten av fjøs hang der, blandet med en svak duft av gammel såpe.
De ansatte begynte å legge merke til mønstrene. Dørene i nabohuset låste seg når noen var alene, som om en usynlig hånd ville holde dem fanget i fortiden. Radioen spilte sanger fra en annen tid, og barns gråt eller latter kom alltid når beboerne sov – som om de små åndene ikke ville forstyrre de levende, men likevel ikke kunne tie. Noen netter hørte de skritt i hallen, lette og barnlige, etterfulgt av en dørs knirk.
Åndene fra 1711
Hov Gårds spøkelser er ikke onde, men lengtende. Kanskje er det barna fra gården som leker videre i evigheten, eller arbeiderne som savner fjøsets varme. Siden rivningen har omsorgsboligen blitt et skille mellom fortid og nåtid, og åndene krysser det hver natt. De ansatte har lært å leve med det: De hilser på radioen når den starter, og lar lukten av fjøs henge litt lenger, som en hyllest til det som var.
Hvis du en dag jobber nattevakt på omsorgsboligen ved Hønefoss, vær stille når du går gjennom nabohuset. Lytt etter latteren, kjenn lukten, og hvis døra låser seg – vent bare. Snart hører du vannet renne, og døra åpner seg. Men se deg ikke rundt for lenge; for i tomrommet bak deg, står de og venter på at du skal bli med i leken.
Tilbake
Dr. Holms Hotel
På Dr. Holms Hotel i Geilo sies det at en ung, vakker kvinne med langt lyst hår fortsatt vandrer i gangene. Historien begynner i 1926, da hun ankom hotellet på bryllupsreise med sin nybakte ektemann, en selger fra Drammen. Paret bodde på rom 320, men en kveld forsvant mannen. En leteaksjon ble satt i gang, og til slutt ble han funnet i seng med en annen kvinne. Knust av sviket gikk den unge bruden opp på loftet og tok sitt eget liv.
Første gang hun ble sett igjen var i 1930. Iført en gråblå silkekjole, matchende sko og et perlekjede svevde hun over gulvet i andre etasje, forbi gjester, før hun forsvant sporløst. Siden har hun blitt observert flere steder på hotellet, ofte i trappen, hvor hun forsvinner hvis noen prøver å snakke til henne. Gjestene og ansatte har også opplevd uforklarlige hendelser: Den låste loftsdøren har åpnet seg av seg selv, og den unge kvinnen er sett idet hun kommer ned trappen før hun løser seg opp i luften. I biblioteket, salongen og nær dansegulvet har tunge møbler blitt flyttet uten forklaring. Hotellets klokke, som mangler urverk, har slått med en vakker tone. Både ansatte og gjester har rapportert at dyner er blitt revet av dem om natten. Kvinnen er også sett vandrende i vinstuen, som om hun fortsatt søker etter noe – eller noen.
bilde-Fra Dr holms hjemmeside/1910
Tilbake
Hønse-Birthe på Fossenholm herregård
Fossesholm Herregård i Vestfossen, Øvre Eiker, er en praktfull eiendom med røtter tilbake til 1500-tallet, kjent for sin rolle i sagbruksvirksomhet og som et kulturelt sentrum i Buskerud. Men bak herregårdens staselige fasade skjuler det seg en tragisk historie om Birthe Svendsdatter, bedre kjent som «Hønse-Birthe» eller «Halte-Birthe», hvis gjenferd sies å hjemsøke stedet.
På midten av 1700-tallet forelsket Birthe seg i en tysk offiser. Foreldrene hennes, som anså ham som uegnet, nektet henne å gifte seg. Likevel, med støtte fra den mektige godsherren Gabriel Cappelen på Fossesholm, arrangerte Birthe i hemmelighet et bryllup i skogen. Presten, som ble lurt til stedet under påskudd av å besøke en syk person, nektet først å vie dem uten foreldrenes samtykke og tre lysninger fra prekestolen. Men Cappelens innflytelse som forlover overtalte presten, og vielsen ble gjennomført.
Ekteskapet ble imidlertid ingen lykke. Foreldrene gjorde alt for å sabotere det, og Birthes liv raknet. I fortvilelse klatret hun opp til andre etasje på herregården og kastet seg ut vinduet. Mirakuløst overlevde hun, men fallet kostet henne dyrt: Hun mistet sitt ufødte barn, slo hoften og ble halt for livet, og pådro seg en hjerneskade som endret henne for alltid. Den tyske offiseren forlot henne kort tid etter, men plaget av dårlig samvittighet skrev han til Cappelen og ba om at Birthe kunne få bo og arbeide på Fossesholm. Hun ble satt til å passe hønene og rapportere til Cappelen om tjenestefolk som ikke gjorde jobben sin, noe som gjorde henne upopulær blant de andre ansatte.
Til tross for sin fortid som rikmannsdatter, levde Birthe sine siste år som en fattig og ensom skikkelse. Hun døde i 1788, 64 år gammel, og ble i kirkeboken oppført som «fattiglem». En legende forteller at maleren Eric Gustav Tunmarch foreviget henne på et tapet som fortsatt henger på herregården, hvor hun står krokrygget i tjenesteklær og mater høns og kalkuner.
Ennå i dag sies Birthes gjenferd å hjemsøke Fossesholm. Om natten, når skyggene faller over herregården, har folk sett en skikkelse vandre frem og tilbake foran vinduet i andre etasje, som om hun fortsatt forbereder seg på sitt skjebnesvangre hopp. Historien om Hønse-Birthe lever videre som et tragisk kapittel i Fossesholms historie, og hennes tilstedeværelse minner om en tid da kjærlighet og svik formet en ulykkelig skjebne
Bilde-Halte Birthe på tapeten i stua Fossholmen herregård
Tilbake
Blåmannen på Blaafarveværket
Blaafarveværket i Åmot, Modum, var Norges største industribedrift på 1800-tallet, kjent for sin produksjon av koboltblå farge fra gruvene i Skuterudåsen. Men under de mørke tunnelveggene i Koboltgruvene hviskes det fortsatt om Blåmannen – et gjenferd som sies å hjemsøke gruvene. Kjent som «Hans med knappene» på grunn av sin karakteristiske uniform og den lysende gruvelampen han bærer, er Blåmannen, ifølge folkeminnet, ingen ond ånd, men en vokter som advarer gruvearbeiderne om forestående farer.
Blåmannen, som sies å være ånden til Hans Simen Paulsen Røtter (1806–1867), dukket opp i gruvene før ulykker, som om han forsøkte å redde liv. Ifølge muntlige historier fra Modum var hans nærvær et illevarslende tegn. Et klassisk eksempel er fortellingen om Røtter selv, som en gang brant stull i Nordgruva. Blåmannen viste seg opptil tre ganger og ba ham forlate gruven, da den var utrygg. Røtter ignorerte advarselen først, men da han til slutt adlød, kollapset stullen rett etter at han kom seg ut.
Den mest kjente historien knyttes til den tragiske gruveulykken 13. desember 1854, den verste i Blaafarveværkets historie. Seks gruvearbeidere – Lars Corneliussen Søya, Ole Torstensen Sandagereie, Torger Trulsen Berganeie, Thorsten Christiansen Bærven, Ole Arnesen Haugerud og Cornelius Ellingsen Fossen – mistet livet i et massivt steinras i Mellomgruvene, like ved Forhåpningsstollen. En syvende arbeider, Christian Helgesen Jahr, overlevde, men ble hardt skadet. Ifølge Jahr møtte arbeidslaget Blåmannen inne i den trange gruven like før ulykken. Gjenferdet pekte mot utgangen og dyttet den fremste arbeideren, som om han forsøkte å jage dem ut. Bare Jahr, som gikk sist, rakk å unnslippe før raset rammet. Samme dag skal andre varsler ha vist seg: En rev fulgte Ole Torstensen til gruvesmien før den brått forsvant – i folketroen et tegn på død – og fugler hakket urolig på vinduene i sakkerhuset, der pendlere overnattet.
Blåmannens opptredener skapte både frykt og ærbødighet blant gruvearbeiderne. Hans uniform, med blanke knapper og lysende lykt, ble sett som et tegn på at han var en tidligere stiger, en arbeidsleder som fortsatt voktet sine menn. Selv om Blaafarveværket i dag er et friluftsmuseum og kunstgalleri, lever historiene om Blåmannen videre. Besøkende på gruveturene rapporterer fortsatt om uforklarlige lyder og skygger i de mørke tunnelene, som om Hans med knappene fortsatt patruljerer Koboltgruvene, klar til å advare om farer som lurer i dypet.
Bilde-blaa.no Blåfargeverkets Hjemmeside
Tilbake
Den sorte dame på Austad gård
Spøkelseshistorien om Den sorte dame på Austad gård
Austad gård, en herskapelig eiendom på Strømsø i Drammen, har en historie som strekker seg tilbake til middelalderen. På 1700-tallet var gården hjem for amtmann Paul Glud og hans familie, men en tragisk hendelse i 1706 skulle sette et varig preg på stedet. En tidlig morgen vandret en elg inn på gårdstunet. Paul, rask til å handle, grep geværet for å felle dyret, men i et fatalt øyeblikk traff skuddet hans kone, Ingeborg Marie Glud, i stedet. Hun døde momentant. Paul ble stilt for retten, anklaget for overlagt drap, men retten frikjente ham og slo fast at det var et vådeskudd. Kort tid etter, i 1707, giftet han seg på nytt med Maren Pedersdatter Moss, en vakker kvinne fra Strømsø, noe som satte i gang hvisking blant bygdefolket om motivene hans.
I 1807 brant det opprinnelige herskapshuset ned, og dagens hovedbygning, oppført mellom 1808 og 1813 på de gamle kjellerfundamentene, ble bygd i empirestil med joniske søyler fra Eidsfoss jernverk. Men noe fra fortiden ble værende. Lokale sagn forteller om Den sorte dame, antatt å være Ingeborg Marie Glud, som fortsatt vandrer i Austad gårds korridorer. Kledd i mørke klær, glir hun lydløst gjennom rommene, uanfektet av lukkede dører. Vitner har sett henne seile gjennom vegger, som om hun fortsatt følger husets gamle plan, på leting etter noe – eller noen. Mange tror hun søker Paul, som om hun har uoppgjorte ord å dele med ham.
Austad gård, nå en del av Drammens Museum og fredet siden 1923.
bilde-austad gård museum
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.