Langengagården
I Strandbygda ved Elverum, der Glomma snor seg gjennom Østerdalens grønne folder og gamle setre hvisker om tider da bønder telte rikdom i skjul, lå Langenga-gården som et hvitt skjelett mot grå himmel – en storgård med røtter i 1700-tallet, der tunet bar mer enn bare hø og høns. Men nå er huset revet, jorda jevnet ut, og et nytt samfunnshus reiser seg der ruinene sto, ment å samle folk til fester og minner. Likevel sover ikke Langenga. Den puster. Og i skyggene mellom de nye veggene vandrer de døde.
Det begynte med Ola, den gamle eieren som eide gården som sin egen sjel. En høstkveld på 1800-tallet, da tåka sig inn fra Glomma og månen heng lav som et åpent øye, klatret han opp i den store grana et stykke fra huset – ei gammal, krokete furu som sto som en galge mot himmelen. Tauet strammet seg rundt halsen hans, et sukk slapp ut i natten, og kroppen svingte sakte i vinden som en klokke som slo midnatt. Hvorfor? Noen sier det var gjeld som knuste ham, andre at en kvinne sviktet ham, eller at jorda selv kalte ham ned i myra. Liket ble funnet neste morgen, øynene åpne mot elva, og begravelsen var stille, uten salmer. Men Ola forlot ikke Langenga. Han henger der ennå, usynlig, men følt – en skygge som griper etter armen din når du går forbi granen, et sukk som kommer med vinden fra Glomma, kaldt som tau mot hud. Folk i Strandbygda unngår stien etter skumring, for de vet: Ola leter etter noen å henge med.
Nær gården, i en grop der myra er mørkere og elva syng lavt, vandrer tjenestegutten. En ung kar på tjue, med hender fulle av callus fra øks og øyne fulle av tillit, ble lurt av husbonden – en gjerrig bonde som sendte ham ut for å hugge tre i en annens skog, en forbrytelse så straffbar på den tiden at lensmannen kunne henge ham på stedet. Gutten skjønte det for sent, med øksa i hånden og skogen som lukket seg rundt ham som en felle. Han tok børsa, gikk ned i gropen – et lite, sugende hull i myra der vannet alltid står svart – og skjøt seg selv. Smellet ekkoet gjennom dalen, blodet blandet seg med myrlaug, og stillheten etterpå var tyngre enn stein. De fant ham med øynene åpne mot himmelen som sviktet ham, og begravelsen var uten prest, for en selvmorder fortjente ikke vigslet jord.
Men gropen glemmer ikke. Nå, når tåka siger inn fra Glomma og månen henger lav over myrene, hører du det: jammer. Et lavt, evig sukk som kommer fra jorda, som om gutten fortsatt ligger der og gråter for tilliten han ga bort. Det er en lyd som river i sjelen, hes og desperat, som om han ber om rettferdighet han aldri fikk. Folk i Strandbygda går ikke nær gropen etter solnedgang, de kaster salt over skulderen når de passerer, for jammeret følger deg hjem – inn i drømmene, der du ser ham ligge med øksa i hånden og børsa ved siden av, øynene fulle av spørsmål: "Hvorfor lurte du meg?"
I fjøset, der høyet en gang sto i hauger og kua muet lavt, er det verre. Der vandrer budeien. En ung kone med hender fulle av melkekanner og et hjerte knust av hemmelighet, fødte et barn i skjul en stormfull natt på 1800-tallet. Frykten tok henne – en bastard, en skam i bygda – og hun drepte det, smått og uskyldig, før hun brant det i ildstedet der flammen slikket kjøttet som en forbannelse. Røyken steg svart mot taket, lukten hang i lufta som en evig beskyldning, og hun sto der med øynene tomme, mens asken dalte ned som snø. De fant henne neste dag, med hendene svart av sot, og dømte henne til tukthus, der hun døde alene med jammer som ekkoet i cella.
Men fjøset husker. Nå hører du det: et sped sukk fra tomme båser, som om et spedbarn gråter i mørket, blandet med en mors hulking som river i veggene. Melkekanner som velter av seg selv, høysnorer som svinger uten vind, og en lukt av brent kjøtt som siver inn når tåka kommer. Budeier som jobber der etter rivningen – i det nye samfunnshuset som reiser seg på ruinene – krysser seg når de går forbi, for de vet: hun vokter barnet sitt, med hender som griper etter de levende som om de kan gi henne det hun mistet.
Og eieren? Den siste, den grådige, som drepte kona for pengene hennes en julenatt. Hun hadde gull i kofferten, arv fra faren, og han så det glimte i øynene hennes når hun telte det. En natt, mens snøen falt som aske utenfor, grep han kniven – et hogg i ryggen, et til i halsen – og blodet rant over gulvet som rødt vin. Han begravde henne i skogen ved Glomma, tok kofferten og reiste til Amerika, der han levde som en fri mann med løgner som rikdom. Men kona? Hun fulgte ham ikke over havet. Hun ble igjen i Langenga.
Nå vandrer hun: en skikkelse i hvit nattkjole, med halsen åpen som en rød smile, som glir gjennom det nye samfunnshuset som om veggene er tynne som papir. Hun griper ikke. Hun ser bare – med øyne fulle av gull og svik, og en hånd som strekker seg etter kofferten som aldri ble hennes igjen. Folk i Strandbygda unngår plassen etter mørkets frembrudd, for de vet: hun teller sedlene sine, evig, og hvis du hører raslet av gull… løp ikke. For da har hun sett deg. Og da er det for sent.
Langenga er stille nå, med samfunnshuset som reiser seg på ruinene, men når tåka siger inn fra Glomma og månen henger lav over myrene, hører du det: jammer fra gropen, sukk fra fjøset, et raslet av gull i nattvinden. De døde vokter gården. Ikke i sinne. I lengsel. Gå ikke dit etter solnedgang. For hvis du hører skuddet, hvis rytteren galopperer forbi… da er det for sent. Da har de valgt deg. Og jammeret ringer for deg. For evig.
Store Elvedalstunet
Her har de vært plaget i det siste av at noen åpner vinduene i hoved bygningen. Vinduene blir lukket, dørene låst, allikevel er vinduene åpnet i løpet av natta. Her blir det og sett silhuetter av mannskikkelser i kjøkkenvinduet. Er man stille, kan man og høre noen skritt som kommer, men ingen å se. Man tror det er Syvert som går igjen på huset, da han hadde et ønske etter sin død. «Jeg skal begraves ved Syrinen treet på plassen her». Men da dette ikke er mulig, ble han begravd på den vanlige kirkegården. Og Syvert var en hissig og bestemt mann, så de ansatte er ikke i tvil.
Mikkelsplass
I det trange, mørke Vassfaret, ligger Mikkelsplassen – eller Vassfarplassen, som den vart kalt i gamle dager – som eit gamalt, forlatt bruk midt i vildmarka. Det er eit stille, avsidesliggande sted nær Gjerrebogen i Sør-Aurdal, der ruinane etter husa og staburet enno står som skjeletter mot myra, og vinden bærer ekko av fortida som aldri finn ro. Plassen, rydda på 1700-talet og heim til familien Vassfaret gjennom generasjonar, har ein historie så tung at sjølv dei levande vegr seg for å gå der aleine. Gudbrand Vassfaret, fødd 1888 på plassen og oppvaksen i skuggene av dei gamle tømmerbyggnadene, flytta tidleg unna, men aldri utan frykt. Han turte aldri gå opp til barndomshjemmet aleine –. Han måtte alltid ha med seg ein kar, ein som kunne prate høgt og holde vegen lys, for dei visste begge: Mikkelsplassen sov aldri. Den ventet.
Ein dag i skumringa, når sola heng lav over fjellkanten og elva syng lavt, ser dei det: folk kjem ut av staburet – skikkelser i gamle klær, med ryggen bøyd som dei som ein gong bar hø, og dei går opp mot stua, sakte, som om dei leter etter ein døra som ikkje lenger er der. Dei når tunet, trår over gruset der hestar ein gong stampet, og så… forsvinn dei. Ikke med ein smell eller eit skrik, men som røyk frå ein pipe som sluknar, inn i lufta eller veggen sjølv. Ein bonde frå nærområdet, som skulle hente ein glemt sekk med meier, såg det ein haustkveld i 1910 ,en skikkelser, ein mann med hatt kjem ut av staburet som om han akkurat hadde avslutta arbeidet. Han går mot stua, snakkar lavt – ord på gammel valdresdialekt som han nesten ikkje skjønner – før han krossar terskelen og… borte.
Men det er i stua det er verste. Kjøkkendøra går opp av seg sjølv, sakte, med ein knirk som lød som eit sukk frå ein grav. Så kjem dei – skritt over golvet, tunge som støvlar mot trebjelkar, inn i soverommet der sengene ein gong sto fulle av barnelatter. Dei snur, kjem ut igjen, går gjennom rommet som om dei leter etter noko glemte – ein klokke, ein brev, ein lengsel – før dei forsvinn. Ein kvinne frå Vassfaret, som overnatta der ein stormfull haustnatt på 1930-talet, våkna av det: døra opna, skritt som kom nærmare, ein skygge som fylte rommet utan å ta plass. Ho sat opp, lanternen flimrande, og såg ho dei – ein gammal kar i vadmel, med ein hatt som skugga ansiktet, og ein jente i filler som strakte ut handa. Ho skrek, og dei løys seg opp som tåke i vinden, men kvar morgon etter det? Ho hadde riper på armen, som fingernegl som hadde holdt for hardt.
Og krakken. Å sitte på krakken er det verste. Du sit der, ved det gamle kjøkkenbordet med ein kopp kaffe eller ein skive flatbrød, og plutselig – ein støt, ein dreining, og krakken kaster deg av. Ikke mykt, som ein uhell, men med kraft, som om ein usynleg hand griper under deg og slenger deg mot golvet. Ein kar frå Gjerrebogen, som skulle hente ein glemt sekk med verktøy ein sommerkveld på 1930-talet, sat seg på krakken ved døra medan han bandt skoa. Midt i det – ein smell. Krakken velta, han flaug sidelengs, og når han reiste seg, med beinet ømt og hjarta hamrande, hørte han latter. Lav, hes, som ein som lo av ein spøk som aldri vart fortalt. Han løp heim, og nektet å gå tilbake utan ein prest som kunne lesa over plassen.
Folk som har ligge der – dei få djerve som har overnatta i dei gamle romma, der sengene enno står som skjeletter – blir plaga heile natta. Lyder frå veggene, som om nokon drar noko opp og ned – stokker mot tre, negler mot panel, eller tau som slepar over golvet. Det brakar, det raslar, det kved, som om nokon flytter på møblene for å finne ein plass dei aldri finn. Ein jente frå nærområdet, som overnatta der ein haustnatt, våkna av det: eit ras av stokker mot veggen, som om ein hand rev i treverket for å kome fri. Ho tente lanternen, hjarta hamrande, og såg dei – skikkelser i hjørna, tre-fire stykker, som sto og stirra på ho med augo fulle av spørsmål.
Gudbrand Vassfaret døde 27 år gammel i 1915 under garnfiske i Nevlingen
Lier gård
Som den evige vokter mot grensen til Sverige, troner Lier gård (gnr. 24/1) som et hvitt skjelett mot grå himmel. Gården, en storgård med røtter i middelalderen – nevnt i diplomer fra 1300-tallet som Liðir, et navn som betyr "den bratte skråningen" – har vært hjem for høvdinger og bønder i over 700 år, fra lendmann Alv Erlingsson på 1200-tallet til de velstående Kiær- og Stang-slektene som telte rikdom i skjul på 1800- og 1900-tallet. Med sine 79 000 dekar, derav tusener i produktiv skog og dyrket mark, har den overlevd kriger og branner, inkludert Gyldenløvefeiden i 1675–79 da svenskene ruinerte den som en hevn mot Vinger prestegjeld. Men under de gamle tømmerbjelkene og de høye vinduene bor ikke bare arv. Der bor de døde. Og de hviler ikke.
Spøkeriet på Lier er så tett at det kveler lufta, som om jorda selv puster ut syndene som ble begravd her. Det er overalt – i stua, i låven, langs alléen mot sjøen – og ingen går alene etter solnedgang. Soknepresten selv, en gammel mann med øyne fulle av salmer men hjerte som hamret av tvil, skulle overnatte en høstkveld på 1800-tallet. Han bandt hesten sin ved porten, men dyret steilte, øynene videt i panikk, og nektet å gå inn i låven. De prøvde igjen, med tau og trusler, men hesten snudde seg, hvinte mot mørket og rev seg løs. Det hadde skjedd før – hester som nektet å trå inn, som om de luktet døden i høyet, eller følte kalde fingre mot manen. Presten mumlet en bønn, og måtte binde hesten en annen plass..
Den verste er det gule værelset oppe i annen etasje, med vegger som gulner som gammelt pergament og et vindu som stirrer ut mot Vingersjøen som et øye som aldri blunker. I 1814, under Napoleonskrigene da svenskene presset mot grensen og slaget ved Matrand rystet dalen, ble en såret svensk major fraktet hit – en offiser med uniform revet av kanonild og øyne fulle av nederlag. Han ble lagt i det gule værelset, under salmebøker og bandasjer, mens smertene bet seg fast som tenner i kjøttet. Natten etter, når månen hang lav over sjøen og elva sang lavt om tapte kamper, tok han livet sitt. Et pistolskudd ekkoet gjennom huset, blodet sprutet over sengetøyet som rødt regn, og majoren falt med øynene åpne mot taket som sviktet ham. De vasket rommet, skrubbet gulvet med såpe og saltvann, men flekken kom tilbake – rød, seig, som om blodet nektet å slippe taket. De malte over den, lag på lag med hvitkalk, men neste morgen: der igjen, klarere enn før. Og på mørke kvelder, når tåka siger inn fra sjøen og klokkene i Vinger kirke slår fem, hører du det: et smell, skarpt som et skudd, fra det gule værelset. Følg ikke lyden. For døra står på gløtt, og flekken venter på deg.
Langs alléen mot sjøen er det verre. Der, der trærne står tettere enn hemmeligheter, kan du se ham: en rytter i svart kappe, uten hode, som galopperer forbi i skumringen. Hesten hans brenner gnister mot gruset, kappen flagger som en ravnevinge, og nakken – åpen, blødende – drypper som regn i mørket. Han stopper ikke. Han ser ikke deg. Bare rider videre mot sjøen, som om han leter etter en vei han aldri fant. Noen sier det er den gamle kapteinen, en skipsreder fra 1700-tallet som druknet seg i Vingersjøen etter et forlis utenfor grensa, med hodet hugget av av en svensk bajonett i Gyldenløvefeiden. Andre hvisker om den svenske rittmesteren som tok livet sitt i brygghuset på gården, med et knivsnitt over halsen så dypt at det nesten rev hodet løs – en hevn mot nederlaget i 1814, eller en flukt fra samvittigheten som bet. Hvem enn han er, han rider til evig tid, og hvis du hører hovslag bak deg… løp ikke. For da er han allerede forbi. Og hodet hans? Det ruller etter deg.
I det grønne rommet, med tapeter falmet som gamle brev og en peis som aldri blir varm, er det skapet som plager mest. Det veggfaste skapet, med skuffer av eik som knirker som bein, åpner seg ofte – sakte, som om fingre som ikke er der tester håndtakene. Du lukker det, skyver det i, men midt på natta: klikk. Åpent igjen, skuffene på gløtt som munn som hvisker hemmeligheter. En gang, en tjenestepike på 1900-tallet, våknet av raslet – skuffene gled ut og inn som om noen lekte gjemsel. Hun tente lyset, skrek mot mørket, men så bare skygger som danset i flammen. Neste morgen? En gammel nøkkel lå i den bakerste skuffen, rusten og kald, fra en dør som ikke finnes lenger.
Og bjelleklangen. Å, bjelleklangen er varsleren. Når den høres rundt huset – en tynn, metallisk lyd som bæres med vinden fra stabburet til stua – vet de det: noe skrekkelig skal skje. En bjelle som ringer i ingen vind, som om noen trekker i tauet for å kalle på de levende før døden banker på. Den lød før branner, før sykdom, før tap i krig – en advarsel fra de døde, som om de banker på himmelen for å få svar.
Lier er stille nå, eid av slekten Delphin siden 1900-tallet, med skog som strekker seg mot Føskersjøen og mark som hvisker om gamle kamper. Men når tåka siger inn fra Vingersjøen og månen henger lav over alléen, hører du det: hovslag uten hode, et smell fra det gule værelset, skuffer som åpner seg i grønt rom. De døde vokter gården. Ikke i sinne. I lengsel. Og bjelleklangen? Den ringer fortsatt. Lavt. Ventende på neste som går alene.
Langenga
Her skulle det spøke, huset er nå revet og det er bygd nytt samfunnshus her.
Men tidligere eier Ola hadde hengt seg i ei stor gran et stykke fra huset og spøkte her. Det er og en tjenestegutt som spøker rett ved gården. Tjenestegutten hadde blitt lurt av husbonden på gården, til å hugge tre i annen manns skog, som var veldig straffbart på denne tiden. Han hadde tatt børsa og gått ned i ei grop på enga ved gården. Han hadde da skutt seg selv. I denne gropen er det veldig med jammer. Det skal også spøke i fjøset, da en tidligere budeie hadde tatt livet av sitt nyfødte barn. Hun hadde drept det og brent det i ildstedet. Og til slutt sies det at en eier hadde drept sin kone, da hun hadde mye penger, og reist til Amerika.
Viss bare halvparten er sant, må denne plassen være den verste jeg har skrevet om.
Fanitullen
I Hallingdal, der Hol kirke troner som en steinvokter over dalen og elva Hallingdøla brøler som en evig forbannelse mot fjellene som omslutter alt, ble Fanitullen født i blod og brennevin. Det var i 1724, en høstkveld da månen hang lav over Hemsedalsfjellet som et blekt øye, og bryllupet i et langhus ved Hallingdal kirke kokte over av akevitt og hovmod. Gjestene drakk som om verden skulle ende, danset halling med støvler som hamret mot gulvet som trommer i krig, og latteren blandet seg med vinden som ulte utenfor. Men under festen lurte djevelen selv – ikke som en skygge, men som en spillemann med fela i motsatt grep, som om han spilte verden baklengs.
Kjøkemesteren så ham først. Han hadde gått ned i kjelleren for en ny tønne øl, med fakler som flimret mot steinveggene og lukten av surdeig og svette som hang i lufta. Der, på en øltønne midt i mørket, satt han: Fanden, med horn som bøyde lyset og øyne som glødet som kull i peisen, fela under haken motsatt vei – venstre hånd på strengene, høyre med buen – og spilte en slått som rev i sjelen. Melodien var vill, rytmisk fri som en storm over fjellet, med toner som danset som ildflammer i hallingrytme. Kjøkemesteren frøs, øltønna gled fra fingrene hans, men Fanden lo bare – en latter som fikk veggene til å dirre – og fortsatte å spille. Oppe i stua brast slagsmålet løs. To karer, fulle av vin og hevn, grep etter kniver over en jente eller en fornærmelse, og en av dem falt. Blodet rant ned i gulvsprekken som en elv av synd, og festen ble til kaos.
Rettens dokumenter fra Hallingdal ting i 1724 bekrefter det: en drapssak i Hol, en mann drept i bryllupsslåsskamp, vitner som svor på bibelen mens de skalv. Men sagnet la til Fanden. Han spilte Fanitullen – "Fandens trall" – mens blodet fløt, og slåtten ble født i kjelleren, med fela stemt i trollstilt A-E-A-Ciss, der strengene synger som troll i fjellet. Myllarguten, den legendariske spelemannen fra Telemark, tok den opp på 1800-tallet, gjorde den til sin, og Lars Fykerud formet den videre til den ville hallingslåtten vi kjenner – rytmisk fri som en lydarslått, med varianter som danser mellom Telemark og Hallingdal. Odd Bakkerud tok den til Landskappleiken i 1968 på Lillehammer, vant med en bravurversjon som fikk folk til å holde pusten, og i Hallingdal spilles den fortsatt på A-E-A-E, ren og rå som dalens egen puls.
Jørgen Moe dikta det i verseform på 1840-tallet, en ballade som bar sagnet videre som en evig refreng: Fanden på tønna, fela motsatt, og en slått som bandt djevelen til hallingen for alltid. En variant legger det til Hemsedal, der fjellet er brattere og vinden hvisker sterkere, men kjernen er den samme: Fanitullen er ikke bare musikk. Det er en forbannelse. En trall som lokker deg inn i dansen, der foten din aldri stopper, der blodet blander seg med takten.
Nå, når hardingfela synger i Telemark eller Hallingdal, når Landskappleiken fylles med toner som river i sjelen, lytt nøye. For i Fanitullen hører du det: et ekko av latter fra en kjeller i 1724, et sukk fra en død mann, og Fandens buestrøk som aldri slutter. Spill den ikke alene. For hvis du stemmer i trollstilt, hvis du spiller med fela motsatt vei... da kommer han. Med øltønna. Med smilet. Og da danser du. For evig.
Folkets hus på Brandbu
Her på Folkets Hus på Brandbu spøker det. Folkets Hus er populært kalt Huset på brua på folkemunne. Knut Bjerke, kulturkonsulent i Gran kommune er så overbevist om at det spøker ,at han aldri blir igjen alene i kinosalen når han skal stenge bygget. Han kommer heller tilbake neste dag for å fikse og ordne opp.
Noen av dem føler han. Andre møter han hele tiden, til alle døgnets tider. Mange forteller om de utroligste møter med spøkelser. Mange er redd dem. En tidligere renholder gikk stadig å snakket med «han Jens», ja, det er altså det spøkelset heter. Det sies at Jens Røisli tidligere var kinosjef her på huset og at det er han som går igjen.
Pikeskolen i Hamar
I Hamar, finner vi Pikeskolen som har sine hemmeligheter. Bygd i 1897 som en eksklusiv pikeinternat for byens døtre – de med hvite hansker og drømmer om et liv utover husmori – sto den der i Storgata, med høye vinduer som stirret ut mot torget som om de ventet på noen som aldri kom hjem. Nå er det et kulturhus, fylt med teaterprøver og kurs, men veggene husker. De husker tau som knirket i loftsbjelkene, kjellere som svelget skrik, og en vaktmester som aldri la fra seg kosten.
Folk i Hamar snakker lavt om dem. De tre. Eller flere, hvis man teller ekkoene.
Først kommer vaktmesteren. Gamle Jens, eller det mente de ansatte i hvert fall – en spinkel mann med bart som en børste og øyne som fulgte deg opp trappa.. Du kan avogtil høre han : skritt med kost i hånd, sakte, metodisk, over det knirkende gulvet i første etasje. Han rydder ikke for støv. Han rydder for sjeler som ble igjen. En kveld i 2018, under en teaterøving, sluknet lysene i salen – ikke strøm, bare flammen i lampene, som om han blåste dem ut med et pust. Så kom skrapet: kost mot gulv, nærmere, nærmere. De tente telefonene. Tomt rom. Men morgenen etter? Gulvet skinte. Som om noen hadde feid hele natten.
Så er det læreren. Den som hengte seg. Ingen nevner navnet høyt –, en ung kvinne med blekt ansikt og hender som skalv når hun holdt krittet. Midt i en vinternatt da månen henger lav over Mjøsa som et åpent øye. Hun hadde mistet forloveden i en ulykke på isen, og løftet mot ham brast som tauet i bølgene. De fant henne på loftet, tauet bundet i en bjelke der fuglene en gang bygde rede, ansiktet vendt mot himmelen som aldri svarte. Siden har loftet vært stengt. Men ikke for henne. Hun svever der oppe, en skygge i grå kjole, med øyne som gløder som glør i peisen. Lærere som våger seg opp for å hente gamle bøker, hører det: et sukk, dypt og lengselsfullt, blandet med raslet av papir som blar alene. Og hvis du står stille nok, ser du henne – hengende, men ikke i tau. Bare svevende, armene utstrakte, som om hun leter etter hånden som slapp.
Men verst er de fra kjelleren. Under andre verdenskrig, da Hamar ble et knutepunkt for okkupasjonen, brukte Gestapo Pikeskolen som midlertidig fengsel. Kjelleren, med sine tykke murer og jernringer i veggen, svelget motstandsfolk – norske, jødiske, hvem som helst som hvisket for høyt mot murene. De holdt dem der i mørket, dager, uker, til skrikene ble til hvisking. Noen forsvant. Noen ble slept ut i nattens kulde. Nå vandrer de: skygger i uniformer som flagger i vinden som ikke er der, med ansikter halvveis borte i skum. De banker på kjellerdøra om natten, tre slag, som et kodeknakk. Og hvis du åpner – ikke gjør det – hører du stemmene: prating, lav og opphisset, på tysk og norsk, som om de planlegger et angrep som aldri kom.
Lærinnen, ei ung kvinne med briller og en bunke bøker under armen, kjente det en ettermiddag i fjor. Hun gikk forbi et av rommene i andre etasje, der elevene en gang satt og broderte initialer i laken. Prating. Livlig, som en jenteflokk på pause – latter, hvisking, et navn som gjentok seg: "Frøken... frøken..." Hun smilte, åpnet døra for å irettesette. Tomt rom. Benkene stille, støvet i lufta urørt. Men pratingen fortsatte, nå rett bak henne, som om de satt på skuldrene hennes. Hun snudde seg brått. Stillhet. Bare ekkoet av hennes eget hjerte. Neste gang? Lysene. De i gangen, de som slår seg av og på uten bryter .
Og skrittene i andre etasje. De høres når byen legger seg, tunge som støvler, lette som kjoler. Folk som går opp trappa, men aldri når toppen. Du ser skyggene i hjørnet av øyet – en hatt, en skygge av tau, en hånd mot jernring – før de forsvinner inn i veggen. En gang, under en midnattstur for nysgjerrige, fulgte en gruppe etter. De nådde trappa. Men skrittene? De fortsatte opp, alene.
Gården på Gjøvik
Når du ankommer gården, kan du av og til se en dame i andre etasje i vinduet. Du kan og kjenne røyk lukt i andre etasje. Når du sitter nede i første etasje, kan høre henne gå frem og tilbake i andre etasje. Lyset ved kjøkkeninngangen er slått av om natta, selv om eier slår det på, på dagen. Kjøkken døra åpner seg uten at det er folk på utsiden. Du kan og møte en mann med en unge, ei ung jente på vei opp trappa til loftet. Den unge jenta oppsøker også ungene i huset og vill leke. På soverommet kl 0330 hver natt ble det banket i veggen uten at noen så noen folk. Du kan også se en gutt, i gamle klær ,som svever i rommet. Det kan virke som om gjenferdet vill at de skulle være våkne om natta. I bryggerhuset som hører til gården, forsvinner ting. Et bilde som ble hengt på veggen over kommoden var forsvunnet neste dag. De finner det igjen kastet inn i et annet rom. Ved garasjen der de hiver ting under opp pussing, blir tingene de hiver, kastet tilbake mot dem. En kost som lå på gulvet, står av seg selv når eier kommer inn i huset. De prøver å få den ut av balanse ,men det går ikke.
Marie på Hoff prestegård
Marie kom til Hoff prestegård en julekveld sammen med en Oslo-dame. Ved aftensbordet ytret prestefruen noen ord om et spøkelsesrom i annen etasje, men presten bebreidet henne for å ha nevnt det; det kunne bare skremme gjestene unødig. De to damene gikk tidlig opp for å legge seg. Sengene sto etter hverandre på en langvegg vis-a-vis en stor kakkelovn. Midt foran sengene sto et bord med to tente lys, og foran dette en gammel lenestol. Oslo damen var trett etter den lange reisen og la seg straks til å sove. Marie satte seg i stedet i lenestolen for å lese før hun gikk til sengs. Da hun var ferdig la hun boken i fanget for å tenke over hva hun hadde lest. "Idet hun så opp, fikk hun øye på en prest i gammeldags ornat stående like foran henne med et bedende blikk og pekte i retning av kakkelovnen. Deretter forsvant synet straks. Frøken W. tørket øynene og mente at det var et fantasifoster, kanskje fremkalt med, hva prestefruen hadde sagt. Hun gikk imidlertid til sengs; men idet hun slukket det siste lys så hun atter den samme skikkelse stå foran bordet og bøyet over dette mot hende, idet han også nu med samme bedende blikk pekte mot kakkelovnen".
Da hun neste morgen - julemorgen - skulle følge etter Oslo damen ned i stuen, tok hun med seg et tent lys for å se bedre på loftet og i trappen. Men idet hun skulle gå ut av døren, sloknet det. For å få det til å brenne igjen tok hun en fyrstikke fra en beholder på veggen og strøk den mot brannmuren. I samme øyeblikk som lyset tentes sto presten foran henne for tredje gang, men nå ved siden av kakkelovnen og pekende mot brannmuren. Vettskremt styrtet hun nedenunder og fortalte verten hva hun hadde sett. Han ba henne tie om det. Men etter gudstjenesten ble han og frøken Wexelsen tilbake i kirken, der det hang malte portretter av en rekke Toten-prester. Han ba henne se nøye på dem og peke ut den som lignet gjenferdet. Etter å ha betraktet alle bildene nøye, gikk hun tilbake til ett av dem og sa: "Dersom jeg ikke har sett et fantasifoster, så er det han der."
Dette var portrettet av en prest som ifølge sagnet skulle ha drept et lite barn han hadde med sin tjenestepike; barneliket ble aldri funnet. "Lenger ute i julen traff sognepresten i stilhet avtale med en murer og en annen - visstnok kirketjeneren - om å slå hull på brandmuren i værelset ovenpå i prestegården. Og her fant de et barneskjellett, som ble begravet i all stilhet av presten. Og senere skal der aldri ha "spøkt" på østre Toten prestegård.
Hanna Winsnes, skygge på Vang prestegård
Det var en stille høstdag i 1872, da Hanna Winsnes – Norges første kvinnelige romanforfatter, kokebokdronning og prestefrue med et hjerte større enn hennes skjeve rygg – trakk sitt siste åndedrag i det grønne kammeret på Vang prestegård. Hun var 83 år gammel, arvet av barnekopper og slit, men med en vilje som hadde formet generasjoner. Sammen med mannen Paul, kapellan under den legendariske Abraham Pihl, hadde hun styrt husholdningen her siden 1845 – en prestegård som var bygd på middelalderens steiner, der inkvisisjonens ekko fortsatt hang i kjelleren som et uutslettelig sus. Hanna hadde skrevet Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen, den bestselgende kokeboken som lærte kvinner å styre et gods med 140 tjenestefolk, men også dikt, romaner under pseudonymet Hugo Schwarz, og brev som bar på en sosial samvittighet skarp som en kniv. Hun døde av slag, midt i kaoset av et liv fylt med gjester, matlaging og evig gjestfrihet. Men døden? Den slapp henne ikke helt fri.
Vang prestegård, nå hjertet av Toneheim folkehøgskole på Ridabu utenfor Hamar, er et sted der historien ikke bare hvisker – den banker på. Abraham Pihls tåkeskygge siver ut fra kjellerens gamle mur fra 1200-tallet, der sultne sjeler fra inkvisisjonen kanskje råtner i glemsel. Dører åpner seg i andre etasje uten hånd, klinken går ned med et klikk som river opp stillheten. Men Hanna? Hun er den som bringer varmen – eller kulden – inn i hverdagen. Hun er ikke rasende, ikke truende, men uroa, som en husmor som har glemt oppskriften på fred.
Det begynner alltid i kjøkkenet, der Hanna en gang sto med rullende deig og røyk fra steinovnen. En elev på folkehøgskolen, midt i en sen kveld med lesing, hører det først: Et svakt ras av melposen mot bordet, som om noen kna en usynlig kake. Så kommer duften – varm, beroligende, av nybakt brød blandet med lavendel fra hagen. Men når du snur deg, er det tomt. Bare støvet som virvler svakt i lyset fra den gamle lampen. "Hun baker fortsatt," hvisker guiderne på stedet, og smiler skjevt. For Hanna var kjøkkenet hennes rike – der hun testet oppskrifter for bøker som solgte i tusenvis, der hun lærte tjenestepikene å lage "Man tager 20 egg" til gjestene som strømmet inn i dagevis. Nå, når natten faller, høres skritt – lette, bestemte – fra trappen til andre etasje, der hun skrev brev til datteren og dikt til de fattige. De stopper ved døren til gjesteværelset, der klinken glir ned alene, og døren svinger opp på gløtt. Ingen kommer inn. Bare en følelse av å bli sett, av øyne som følger deg med godhet, men og en lengsel som klamrer seg til.
De som har bodd der lengst – lærere på Toneheim, eller turister som leier rommene – forteller om nattenes små krumspring. En kopp som flytter seg over bordet, sakte, som om en hånd justerer den for middagen. Et garnnøste som løsner seg selv i hjørnet, tråder som snor seg ut som en invitasjon til å strikke. Og latteren – lav, varm, som ekko fra et gilde der Hanna holdt tale om kvinners rettigheter midt i rugkakene. Men det er ikke alltid hyggelig. Noen våkner av et sukk fra veggen, der hun falt for slaget, og ser skyggen: En liten kvinne, skjev i ryggen, med arret i ansiktet og øynene fulle av uryddige tanker. Hun sitter ved skrivebordet, pennen i hånden, og mumler over et blad papir – et ufullendt dikt, eller et brev til de hun etterlot. "Hun savner pennen," sier de gamle på gården. "Og hun savner oss."
Hanna Winsnes' ånd passer perfekt inn blant de andre på Vang: Abraham Pihl, den vitenskapelige stormannen med Svarteboka i lommen, som siver ut som tåke fra kjelleren. De innsperrede fra middelalderens celler, som banker svakt på dørene. Men Hanna er den dagligdagse – hun som rydder opp etter spøkelsene, eller kanskje bare vil minne om at livet på prestegården var mer enn skygger. I 1939 avduket Henriette Schønberg Erken, hennes etterfølger som kokebokforfatter, et minnesmerke rett utenfor: En relieffstein som viser Hanna med penn og gryte, som om hun aldri forlot plassen. Og i dag, når folkehøgskolens elever samles i storsalen oppkalt etter henne på Ener skole i nærheten, føles det som om hun nikker godkjennende.
Neste gang du besøker Vang prestegård – sett deg i hagen under Mamre Lund, der Pihl plantet Adam og Eva – lytt etter raspet av deigen. Bak en kake, si en bønn for henne. For Hanna Winsnes spøker ikke for å skremme. Hun spøker for å minne: At selv i døden er det alltid tid til en kopp te og en god historie. Har du hørt mer om henne der, eller sett skyggen selv? Fortell – prestegårdens vegger lytter alltid.
Den uønskede festen
Det var en varm sommerkveld i 2019, da May-Britt Steine og Ole Kristian Lundmoen flyttet inn i kårboligen på Nedre Lundmoen i Etnedal. Huset, et koselig, lavt bygg med røde vegger og utsikt over dalen, hadde tilhørt Oles besteforeldre i årevis. De forestilte seg stille kvelder ved kjøkkenbordet, latter fra barnevogna, og endelig ro i deres eget hjem. De la seg tidlig den første natten, vinduet åpent mot den milde brisen, og sovnet med smil på leppene. Men midt på natten våknet de av et sus – ikke vinden, men en summende lyd, som en fest som hadde holdt på for lenge. Stemmer, lavt mumling, latter som boblet opp fra gulvet under dem. Så kom skrapingen: Stoler som ble skjøvet bortover gulvet i stua nede, tunge, som om gjester reiste seg og danset videre. De frøs til i senga, hjertene hamrende, og lyttet mens latteren steg – lystig, men feil, som ekko fra en annen tid. Morgenen kom, og stillheten var total. Ingen spor. Bare en kald følelse i magen, som om noen hadde sett på dem hele natten.
Nedre Lundmoen ligger i hjertet av Etnedal, der Valdres-fjellene reiser seg som gamle voktere, og elva snor seg gjennom dalen som en sølvtråd. Kårboligen er typisk for området – bygd på 1800-tallet, med tykke tømmervegger som har absorbert generasjoners hemmeligheter. Oles besteforeldre hadde levd der i fred, men da paret flyttet inn, åpnet de en dør som aldri hadde vært helt lukket. Det startet med festen, men det stoppet ikke der. Snart hørte de stemmer – klare samtaler, som om naboer satt i stua og drakk kaffe, dører som åpnet og lukket seg med et klikk, fottrinn som kom og gikk uten å banke på. Ole Kristian sto ofte ved vinduet om kvelden, stirrende ut i mørket, og svor at han så skygger – høye skikkelser som gled forbi tunet, som gjester som hadde glemt å si god natt.
Så kom Ørjan. Sønnen ble født for to og et halvt år siden, en liten gutt med store øyne og latter som fylte huset. Men snart begynte han å snakke med noen de ikke kunne se. "Kom da, mann," sa han en morgen, strekkende ut hendene mot tomrommet i hjørnet av rommet. May-Britt frøs til mens hun skiftet bleie. "Hvem snakker du med?" Ørjan bare smilte og pekte. "Mannen." Senere, ved middagsbordet, nektet han å la moren sette seg på sin vanlige stol. "Nei, mamma, ikke sitt der. Mannen sitter der." De stirret på stolen – tom, men med en uforklarlig tyngde i luften, som om noen hadde varmet den opp. Ørjan lo, men paret gråt den natten. Hva snakket sønnen med? Og hvorfor føltes det som om mannen nikket tilbake?
Tingene ble verre. Leke-biler – de gamle, uten batteri – rullet over gulvet av seg selv, sakte først, som om noen pustet dem frem, så raskere, rett mot veggen før de stoppet brått. Glassting falt fra hyller – et glass her, en skål der – og traff gulvet med et klirr, men uten å knuse. Bare rullet rundt, intakte, som om de lo av fallet. Dører åpnet seg midt på natten, kalde strømmer av luft strømmet inn, og summingen kom tilbake – ikke fest nå, men hvisking, som hemmeligheter som ble delt i mørket. May-Britt våknet ofte av følelsen av å bli sett, som om øyne fulgte henne fra loftet. Ole Kristian fant seg selv mumle "hvis dere er her, gå bort" mot veggene, men svarene kom bare som latter – svak, fjern, men alltid der.
De holdt ut i fire år, men til slutt brast det. De ringte Åndenes makt – det norske TV-programmet som jakter på det uforklarlige, ledet av Tom Strømnæss og hans team av klarsynte. I 2023 ankom Strømnæss og den svenske mediumet Lena Ranehag, en kvinne med evner som får selv skeptikere til å nøle. De tilbrakte en hel uke der, sov i huset, spiste ved bordet der "mannen" satt, og lyttet til nettene. Strømnæss, en mann med arr fra egne møter med det ukjente, ristet på hodet mens han fortalte: "Jeg slutter aldri å forbause meg over de fysiske tingene som skjer – umulige bevegelser, lyder som ikke kan forklares. Her kjente vi det umiddelbart: Et gammelt ektepar, bundet til hjemmet sitt. De festet fordi de savnet livet, snakket fordi de savnet selskapet. Og mannen... han vokter stolen sin fremdeles."
Ranehag gikk rom for rom, øynene lukket, hendene utstrakt. "De er her," hvisket hun i stua. "Besteforeldrene. De gleder seg over barnebarnet, men de vet ikke at de er døde. De tror festen fortsatt pågår." De holdt en seremoni – lys, bønner, en siste avskjed – og ba de gamle ånderne om å gå videre. Ørjan smilte den kvelden, uten å peke på tomrom. Leke-bilene sto stille. Glasstingene falt ikke lenger.
Men var det over? Strømnæss sukket i kameraet før de dro: "Noen steder slipper de ikke helt taket. Kom tilbake om et år, så ser vi.
Den våknende amtmannen
En stille sommerkveld i 1845, trakk Lauritz Weidemann sitt siste sukk i det store soveværelset på Steinberg. Amtmannen, eidsvollsmannen som hadde formet garden til et lite rike av orden og skjønnhet, hadde lenge visst at slutten kom. Han ba om en kiste som ingen annen: En solid eik, men med hemmelige hengsler som lot seg åpne fra innsiden. "Hvis jeg våkner," hvisket han til sine nærmeste, "skal jeg ikke være fanget." Og nøkler – de tunge jernnøklene til hovedbygningens dører – ble bundet fast til beltet hans. "For hvis jeg trenger veien hjem."
De begravde ham sittende i kapellet bak låven, med utsikt mot parken han og Ditlevine hadde skapt: Alléene med majestetiske trær, lysthusene som hvisket i vinden, og bekken som sang sin evige sang. Familien – døtrene Amalie, Nahyda og Ingeborg, og broren Hannibal – sto i stillhet mens presten mumlet ordene. Men i øynene deres lå en skygge av tvil. For Lauritz hadde alltid vært en mann som nektet å la døden diktere viljen hans.
Nå, nesten to hundre år senere, våkner han hver natt.
Steinbergs hus, det fredede friluftsmuseet på Vestre Toten, ligger mørkt og stille når solen har gått ned. Besøkende har dratt, portene er lukket, og månens lys siver inn gjennom de høye vinduene i hovedbygningen. Konservator Sivesind, en mann med grå tinninger og en vane med å riste på hodet over det umulige, har lært å ikke gå alene etter midnatt. "Vi ble dus med spøkelset," sier han lavt, mens han låser den gamle døren. "Men det endrer ikke det faktum at han kommer tilbake."
Det starter alltid i røkeværelset. Et svakt lys flimrer til live – ikke fra en lampe, men fra en pipa som tennes av usynlig hånd. Du hører det: Et sug av luft, en gnist som spretter, og duften av gammel tobakk som fyller rommet. Der sitter han, amtmannen, i den gamle lenestolen ved peisen. Skyggen av en mann med bred frakk og høy krage, øynene glødende som glør. Han trekker i pipa, blåser røyken ut i en ring, og mumler noe som høres ut som en gammel tale fra 1814-forsamlingen. Er det Ditlevine han kaller på? Eller bare et ekko av en vane han aldri brøt?
Så hører du skrittene. Tunge, bestemte, som støvler mot gulvplankene. De kommer fra trappen til andre etasje, der soverommene ligger i rad som hemmeligheter. En mannsperson – høy, med mandig røst som rommet ekker av – vandrer korridoren. "God kveld," sier han noen ganger, stemmen varm og sterk, som om han hilser på en gammel venn. Andre netter er det bare skyggen: En silhuett mot vindusglassene, med nøkler som klirrer svakt ved beltet. Han stopper ved døren til Ditlevines gamle kammer, legger hånden på klinken, men går videre. Han leter ikke etter noe. Han er hjemme.
Utenfor, nede ved veien som slynger seg mot tunet, høres lyden av hestekyss. Hofter som stamper i gruset, selet som rasler, og piskesprett mot luften. Du skynder deg ned parken, forbi "Amtmannshaugen" der Lauritz en gang satt og betraktet sitt verk, og mot den gamle stien. Der står den: En svart vogn, trukket av to hester som damper i natten, med en kusk som nikker høflig. Men når du nærmer deg, forsvinner den – ikke med et smell, men med et sukk, som damp fra en tekanne. Bare sporene i gruset blir igjen, og en svak duft av læret og hest.
Familien Weidemann – alle som hviler i det private gravstedet bak låven – er med ham. Ditlevine vises noen ganger i hagen, plukker blomster ved broen over bekken, med et smil som minner om de gamle dagbøkene hennes. Barna, de ugifte søsknene som holdt garden sammen til Amalie solgte den i 1899, hvisker i vinduene. Men det er Lauritz som styrer natten. Hyggelig, ja – ingen dør av skrekk her, ingen flykter i panikk. Han er som en vert som ikke vil at gjestene skal føle seg alene.
Og så er det setra. Den gamle sætra fra Olterud, flyttet til museet for å bevare Totens fjellhistorie, burde vært stille. Men på sommernetter, når vinden fra åsene bærer med seg ekko av melkebjeller, våkner noe der også. En dør som knirker opp i størhuset, et svakt mu fra kuene som ikke lenger er der, eller skritt av en hyrde som passer på flokken. Sivesind rister på hodet igjen. "De fulgte med setra hit," sier han. "Lauritz' ånd liker ikke at vi splitter familien."
Lalm oppvekstsenter
En junimorgen i 2010, våknet barna på Lalm oppvekstsenter i den lille bygda ved Ottadalen opp til en vanlig dag. Solen sildret inn gjennom vinduene på den gamle bygningen – et stykke historie fra 1958, bygd på et sted der jorden har husket mer enn den forteller. Men i lekeboden, der plastklossene lå stablet og magnetbrikkene satt pent på tavlen, begynte det lille opprøret. En rød lekebil rullet av seg selv over gulvet, sakte først, så raskere, som om den jaget etter noe usynlig. Barna lo – de trodde det var en spøk fra en voksen – men rektor Anita Hølmo så det i øynene deres: En gnist av noe som ikke var vanlig.
De kalte ham Kasper. Ikke etter det skremmende, men etter den vennlige gutten fra barne-TV, han med det runde smilet og den evige godheten. "Så det ikke blir skummelt," forklarte Hølmo til foreldrene, som nikket og smilte nervøst. For Kasper var ikke ond. Han var bare... der. Og han ville leke.
Det begynte smått, som alltid med slike ting. En plastperle som rullet over bordet og falt ned i gulvet, uten at noen fingre hadde rørt den. Magnetbrikkene løsnet fra tavlen en etter en, fløy i en bue gjennom luften og landet mykt på gulvet – eller verre, rett i fanget på en forundret voksen. Dører som sto på gløtt, svingte opp med et knirk, inviterende, før de smalt igjen bak deg, som om noen løp forbi i full fart. Og smellene – de kraftige, dunkende lydene fra tomme rom, som om noen slo i veggen med knyttneven. "Hva var det?" hvisket en assistent, mens barna frøs til og lyttet.
Men det verste var vitnene. Ikke en alene, ikke en som kunne skylde på trøtthet eller innbilning. Nei, det skjedde når alle satt rundt det lange bordet til lunsj. Eiendomssjef Rune Grindstuen i Vågå kommune satt der en dag, med en kopp kaffe i hånden, da det startet. "Vi så det alle sammen," fortalte han senere, stemmen lav som om han fortsatt hørte ekkoet. "Magnetbrikkene løsnet, fløy gjennom luften – ikke kastet, men svevende, som på en usynlig streng – og landet rett foran oss på bordet. Plastleker kom fykende fra hyllene, traff gulvet med et smell. Og døren... den åpnet seg sakte, helt alene." Ti ansatte, fire barn, en romfyldt stillhet. Ingen løp. De bare stirret, og lo nervøst etterpå. "Kasper leker," sa en av de minste, og de andre nikket.
Natten var verre. Når barnehagen lå tom, ekkoet av latteren borte, kom smellene hyppigere. Kraftige drønn fra loftet, som om noe tungt falt – men gulvene var uberørt neste morgen. Dører som lukket seg med et smell midt på natten, vekket vaktmesteren som bodde i nærheten. Og følelsen – den kalde strømmen i nakken, som om noen pustet rett bak deg. Grindstuen ristet på hodet: "Det er ikke skummelt, ikke egentlig. Men det er håndfast. Vi kan ikke late som det ikke skjer."
Til slutt ringte de prost Paul Skuland. En mann med erfaring i slike saker, en som ikke lo av det umulige. Han kom en solfylt ettermiddag, med Bibelen i hånden og en ro i stemmen som fylte rommene. Rom for rom gikk han, leste Fadervår høyt, tegnet korstegnet i luften, velsignet veggene og gulvene. "I Jesu navn, finn fred," mumlet han, og for et øyeblikk stilnet alt. Men så – midt i bønn, et smell så høyt at vinduene dirret. En magnetbrikke fløy forbi hodet hans, landet mykt på gulvet. Skuland smilte bare. "Han hører deg," sa han til de ansatte. "Men han trenger mer."
Så kom den synske mannen. En stillferdig type fra bygda, med øyne som så forbi det synlige. Han vandret over tunet, stoppet ved huskestativet utenfor – det gamle, rustne som barna elsket. "Her," sa han lavt, og pekte på jorden under. "To menn. Begravd i uhelsig jord, ikke vigslet. De hviler ikke." Kommunen handlet raskt: Huskestativet skulle flyttes, jorden blesses, og en enkel seremoni holdt for å gi de døde ro. Skuland kom tilbake, ba Fadervår over haugene, og for første gang på måneder ble det stille.
Nå er det 2023, og historien om Kasper lever videre – . NRK Radio har podkastet om det, "Mysterier fra Norge", der stemmene fra 2010 ekker som fjerne minner. Lalm oppvekstsenter står der fortsatt, med nye barn som ler rundt bordet, og leker som holder seg på plass. Men noen netter, når vinden fra Ottadalen suser forbi, sier de ansatte at de hører et svakt latter – ikke truende, men lekent. Kasper er der, vennlig som alltid, og venter på at noen skal kaste en brikke hans vei.
Hvis du noensinne besøker Lalm, sett deg under det nye huskestativet. Lytt etter smellene. Og hvis en leke ruller mot deg... smil tilbake. For Kasper leker bare. Og nå har han plass til å hvile.
Spøkelset i Velgunaho
Du kjører over riksgrensen, der Norge og Sverige smelter sammen i et grenseløst mørke, og parkerer ved stien mot Röjden – den store innsjøen som ligger som et speil av glemt tid. Vålgunaho, eller Välgunaho som de svenske kartene kaller det, er bare ruiner nå: en grunnmur av mosegrodde steiner, overgrodd av lyng og bregner, der et finnetorp en gang sto stolt. Men luften er tung her, som om jorda selv holder pusten, og hvis du spør en gammel skogfinne på kaia ved sjøen, vil han krysse seg og peke mot muren: "Trå forsiktig. Spark ikke småstein. De husker fortsatt. Og de tilgir ikke."
Torpet ble forlatt i 1901, etter år med raseri som ingen kunne temme. Familien – hardtarbeidende finner som hadde ryddet marken med øks og tro – flyttet inn på 1890-tallet, med drømmer om et liv i skogens favn. Men noe våknet. Først var det hvisking i veggene, som vind gjennom sprekker, men snart ble det et storm av usynlige hender. Vitenskapsmenn fra Uppsala kom med instrumenter og notatbøker, prester fra Grenslandet med kors og hellig vann, journalister fra Stockholm med blekk og skepsis. Alle ville forstå – poltergeist, sa de lærde; djevelens verk, mumlet prestene; men ingenting holdt. De reiste tomhendt, med historier som brant seg fast i minnet, og torpet sto igjen som et arr i skogen.
En natt i 1900 var det verst. Familien lå og sov, månen et blekt øye over taket, da det begynte i stua: et kaos av lyd og bevegelse. Alt som var løst – kopper, kar, gryter, skjeer – fløy veggimellom som prosjektiler fra helvete. Porselenet knuste mot plankene i et regn av splinter, jernkittelen smalt mot døra med et ekko som ristet i ryggen. De stormet inn, med lanterner som dirret i hendene, bare for å se langbordet – det tunge eikebordet som hadde servert generasjoner – løfte seg av seg selv og kastes i gulvet med et smell som vekket kyrne i låven. En veggfast krakk, spikret inn med jernpigge, rykket seg løs med et knitrer av treverk, snurret i lufta og delte seg i to med et sprakk som et lyn. Ute på låven bråket det verre: kyrene steilet i båsene, tauene deres løsnet som av usynlige kniver, og de brast ut i natten, mjølkende over tunet mens ugler skrek fra trærne. Og pipa – den store, mursteinsbygde skorsteinen – rykket seg løs fra veggen med et ras av murstein, fløy over taket og landet oppå låvetaket, der den står ennå i ruiner, som en krone av sinne.
De kalte på presten fra nærmeste kirke, en gammel mann med bibel som veide som dommedag. Han ankom ved daggry, med rosenkrans i hånden og bønner på leppa, og steg inn i stua der kaoset fortsatt ulmet. Han la bibelen på bordet – det samme bordet som hadde blitt kastet – og begynte å mumle latin. Men før ordene nådde slutten, løftet den seg: Bibelen, Guds bok, slengt mot veggen med et smell som et pistolskudd, sidene flaksende som vinger fra en fanget fugl. Ingen fingre, ingen vind – bare et sus av raseri. Presten bleknet, krysset seg og flyktet, mens familien pakket det de kunne bære og forlot stedet for godt. Torpet sto tomt, vinduene tomme øyne, og skogen vokste inn som en gravhaug.
Men Vålgunaho tilga ikke. Mange ville oppleve det etterpå, med nysgjerrighet som lokker mot ild. En lærer fra bygda overnattet der en gang, med notatbok og lantern, og våknet til et sus: En kaffekjele, sort og varm, løftet seg fra komfyren og slo ham over fingrene – hardt nok til å svi huden rød, som en advarsel om respekt. Du måtte ha ærefrykt for kreftene her; de var ikke onde, bare gamle, som skogens egne voktere. Nitaho-Jussi, en kjent finngubbe med øks i beltet og historier i skjegget, gikk forbi en dag og sparket i en løs stein ved muren – et lite spark, barnlig nysgjerrig. Samme kveld brant huset hans ned, flammene som danset som hevn, uten lyn eller ildsted som kunne forklare det. "De tar tilbake sitt," mumlet de i bygda.
Fra nyere tid kommer historiene med turister. En busslast fra Oslo, full av latter og kameraer, stoppet ved ruinene en solfylt dag i 1980-tallet. Guiden fortalte om poltergeisten, om bibelen og kyrne, mens de plukket bær og tok bilder. Men på hjemveien, midt i skogen, hostet motoren og stilnet. Mekanikeren ristet på hodet – ingen feil, bare stillhet. "Har noen tatt noe fra Vålgunaho?" spurte guiden, stemmen lav. En kvinne i midten rødmet, trakk frem en liten stein fra lomma – glatt og rund, som en suvenir fra muren. De la den ut ved veiskulderen, og bussen startet med et brøl, som om skogen pustet lettet ut. Siden da har guiden alltid spurt: "Har noe tatt noe? Legg det tilbake."
I dag er det bare grunnmuren igjen, et rektangel av steiner som hvisker under lyngen, med en sti som leder dit for de modige. Finnskogen er et paradis for turer og kultur, med finnekvelder og stubbebryting, men her, ved Vålgunaho, er grensen tynnere. Trå forsiktig. Spark ikke småstein. For kreftene sover ikke – de venter. Og hvis du hører et sus i trærne, et ras av usynlige hender, husk: Respekten er prisen for å gå videre.
Hvis du drar dit i kveld, ta bare med øynene dine. Skogen gir ingenting gratis.
Spøkelset i Åmot
Folk i Åmot – de som jakter elg om dagen og samles i kirken om søndager – tør ikke lenger lufte hunden alene, eller hente vann fra brønnen etter ti på kvelden. De går i flokk, avtalt og bevæpnet med lykter og bønner, som en prosesjon mot helvete. "Han er høy som en mast," hvisker de. "Og øynene... de brenner som kull i peisen."
Spøkelset er en mann, det er alle enige om. Høy og keitet, med skygger som strekker seg lenger enn noen levende skygge burde. Han dukker opp først som et sus i løvet, deretter som fottrinn på stien – tunge, militære skritt i støvler som aldri slites ut. Mange har sett ham: En postbud i 1952 sverget han sto ved låveveggen, uniformen revet og flekket av snø fra russiske stepper, mens han stirret ut over elva som om han ventet på et tog som aldri kom. En annen, en ung jente som plukket bær i 1987, løp hjem med klør i armen – ikke dypt, men nok til å bløde, som om noen hadde dratt henne tilbake. "Han ville ikke slippe meg," hikstet hun. Siden da har bygda endret seg. De låser dørene tidlig, og barna synger ikke lenger vise om østfronten.
På gården selv er det verre. Eieren, en etterkommer av de gamle, bor der fortsatt, men med bibelen åpen på kjøkkenbordet og salt strødd over dørstokkene. Spøkelset holder lurveleven der – en stillferdig vaktmester som bare viser seg når det er liv i huset. Middagsselskap? Han banker svakt på veggen fra loftet, som en velkomst som ingen vil ha. En enslig lampe tent sent på kvelden? Skritt i gangen, sakte og målbundet, som om han inspiserer rommene. En gang, i 1946, da familien hadde gjester fra bygda – presten og to naboer, med kaffe og kaker for å drive ut det onde – begynte det for alvor. Dørene smalt igjen av seg selv, vinduene dirret, og i peisen ulmet ilden uten ved. "Han er her," mumlet presten. De kjente det alle: et kaldt pust i nakken, en hånd som hvilte på skulderen uten varme.
Det har vært gjengjakter. Flere ganger. Den mest kjente var i 1963, da ti menn fra bygda bandt sammen – med flintekniver, øks og en prest som mumlet latin fra boka si. De omringet gården ved skumring, lykter høyt hevet, og fulgte sporene hans inn mot låven. Han viste seg der, midt på torpet: høy som en bjørk, med ansiktet skjult i skygge, men øynene glødende som granatskudd. De presset ham bakover, ropte navn – "Kom ut, du forbannede!" – og drev ham mot dørene. Han snudde seg ikke, bare backet inn i mørket av høyet, mens luften ble tykk som røyk fra et slagfelt. Så, med et sus som et skudd, forsvant han. Opp i røyk, som tåke fra elva, etterlatt bare et ekko av latter – tørr og bitter, som en mann som mistet alt på snødekte marker.
Hvem er han? Bygda strides. Noen sier det er faren til eieren, den gamle husbonden som døde i sin seng for ti år siden, men aldri slapp taket i jorda si. "Han passer på arven," hvisker de. "Vil ikke ha fremmede som sniker seg inn." Andre rister på hodet og peker østover, mot de kalde frontene. Det er broren, den som dro i 1942 med uniform og løfter om seier, savnet i Stalingrad eller Kursk, der snøen begravde hærene levende. "Han kom ikke hjem," sier de eldste. "Men sjelen hans fant veien. Og nå vil han drive oss vekk, for han tror gården er tom uten ham." De har funnet spor: En medalje i låven, rusten og kald, med et navn som matcher den savnede. Og uniformknapper, spredt i snøen om vinteren, som om han marsjerer evig.
Gjenferdet i kjelleren på Prestegården Vang
En novemberkveld i 1821 døde Abraham Pihl i sitt sengekammer på Vang prestegård. Han var 65 år, men ikke gammel; det var som om noe i ham hadde brent seg ut lenge før kroppen ga etter. I hånden holdt han fortsatt den lille svarte boken, den som folket hvisket om, den som aldri ble funnet i boet. De la ham i kisten med hendene foldet over brystet, og lukket lokket. Men de glemte å lukke øynene hans.
Nå, mer enn to hundre år senere, er det fortsatt november når det begynner.
Klokken er litt over midnatt. Folkehøgskolens elever sover, men i kjelleren under prestegården våkner kulden. Den kommer ikke gjennom en dør eller et vindu – den siver opp fra gulvet, som om steinen selv puster ut vinter. Først er det bare en svak trekk, så blir det så kaldt at pusten blir til rim i luften. Så kommer skrittene.
De er tunge, men ikke av sko. Det er som om noen går barbeint over steingulvet, sakte, målrettet. Du hører dem nærme seg veggen – den gamle muren fra 1200-tallet, den som en gang var en del av kirken, den som kanskje har holdt folk innesperret i mørket til de sultet ihjel. Skrittene stopper. Så kommer lyden av noe som skraper mot stein.
En tåke begynner å sive ut fra veggen.
Den er ikke hvit, den er grå – som røyk fra en peis som har brent for lenge. Den samler seg, blir tettere, og sakte tar den form. Først en hånd, tynn og benet, med fingre som griper etter noe usynlig. Så en arm, en skulder, et hode. Til slutt står han der: Abraham Pihl, i prestekappe og med øynene vidåpne, akkurat som da de lukket kisten.
Han sier ingenting. Han bare ser på deg.
Så løfter han hånden og peker mot veggen han kom fra. Der, i steinen, er det en sprekk – smal, men dyp. Han peker, igjen og igjen, som om han vil at du skal se noe. Og når du lener deg nærmere, ser du det: en liten, svart bok, klemt inn i sprekken, kantene slitt av tid og fukt.
Han vil ha den tilbake.
I andre etasje, i gjesteværelset der Hanna Winsnes en gang skrev sine kokebøker, skjer det samtidig.
Du ligger i sengen og hører det først: et lite klikk. Så går dørklinken ned – sakte, som om en hånd trykker den ned fra utsiden. Døren svinger opp. Men gangen er tom. Ingen skygge, ingen skritt. Bare den kalde luften som strømmer inn fra kjelleren.
Du reiser deg, går ut i gangen. Døren til gjesteværelset står fortsatt åpen. Du lukker den. Klikk. Låst.
Fem minutter senere: klikk. Klinken går ned igjen. Døren svinger opp.
Denne gangen ser du det: en svak tåke som siver ut fra gulvet, opp langs veggen, og forsvinner inn i taket. Og i det fjerne, fra kjelleren, hører du skrittene igjen – nå raskere, som om noen løper.
De sier at Abraham aldri fant ro. At han solgte sjelen sin for kunnskap, for rikdom, for fremgang. At Svarteboka var prisen. Og nå, når natten er mørkest og kulden biter, kommer han tilbake – ikke for å skremme, men for å finne det han mistet.
Han leter fortsatt.
Og hvis du noensinne sover i gjesteværelset i andre etasje, og døren åpner seg av seg selv...
…så er det ikke vinden.
Det er Abraham.
Han vil ha boken sin tilbake.
Og han gir seg ikke før han får den.
Den vennlige skyggen i Møllestua
Midt i Lillehammers sjarmerende sentrum, der Mesna-elvens brus blander seg med lukten av nystekte vafler, ligger Møllestua kafé – et levende minne fra Lillehammer Aktiemølle, som malte korn fra 1848 til 1980. Bygningen, med sine tykke murer og historie støvet med mel, har vært alt fra motebutikk til frisørsalong før den ble en varm kafé under Agnes Piotrowskas vinger. Men noe, eller noen, fra fortiden holder fortsatt til her. Ryktene peker mot møllas første eier, en møller som aldri helt forlot sitt rike. Han er ingen skremmende gjest, men en vennlig ånd som minner om sin tilstedeværelse med små, lekne tegn.
Hilsenen ved Døren
Hver morgen, når den første ansatte låser opp døren til Møllestua, stopper de et øyeblikk. En uforklarlig trang får dem til å si "hei" ut i det stille lokalet, som om de ønsker en usynlig vert velkommen. Ordene henger i luften, og en svak kribling løper over huden før de trer inn. Når kvelden kommer og kaféen tømmes for gjester, snur sistemann seg i døren og sier "farvel" til tomheten – en høflighet til en tilstedeværelse som aldri forklares, men alltid føles. Det er som om mølleren, med sin melsekk og sitt støvete smil, fortsatt vokter sitt hjem.
Små Gester fra Fortiden
Møllerens nærvær er subtilt, men umiskjennelig. Dorullholderen, pent skrudd fast kvelden før, ligger neste morgen på gulvet, papiret rullet ut som en hilsen. Kaffemaskinene, hjertet i kaféens morgenrush, våkner til live uten en hånd nær bryteren, og duften av nytraktet kaffe fyller rommet. Noen ganger svever en svak, søtlig lukt av sivet mel gjennom luften – et ekko fra møllens storhetstid. Lysene blinker, som om noen leker med dem, og musikkanlegget kan plutselig spille en melodi fra en svunnen tid, uten at noen har rørt det. Det er ikke skremmende, men nesten koselig – som om mølleren bare vil si: "Jeg er her, og jeg ser dere."
En Ånd som Ønsker Velkommen
I motsetning til spøkelseshistorier som får hjertet til å banke, er Møllestuas gjenganger en vennlig sjel. Agnes og hennes ansatte smiler av hans krumspring, som om han er en gammel venn som titter innom. "Han vil ingen noe vondt," sier de, mens de serverer kaffe og vafler til gjester som nyter utsikten over elven. Kanskje savner han larmen fra møllehjulene, eller kanskje han bare trives i varmen fra kaféen som har overtatt hans verk. Agnes har til og med søkt hjelp for å roe ham, men han kommer alltid tilbake, som om han hører hjemme.
Neste gang du svinger innom Møllestua for en kopp kaffe, prøv å si "hei" når du kommer og "farvel" når du går. Lytt etter et knirk i gulvet eller en uventet melodi. Mølleren er der, ikke for å skremme, men for å minne deg om at noen historier aldri males bort. I Lillehammers hjerte er han bare en del av sjarmen – en vennlig ånd som fortsatt kaller Møllestua sitt hjem.
Stenberg gård og Blind Ola
På Toten, finner vi Stenberg gård – en gammel, værbitt plass der veggene hvisker om løfter brutt i døden. Gårdseier Weidemann, som regjerte frem til sin død i 1856, inngikk en pakt med kone og fire barn: Ingen skulle begraves før alle var døde, da skulle de hvile sammen i evigheten. Kistene ble stablet i gravkapellet bak låven, en ventende stillhet som strakte seg i fem tiår. I 1901 døde den siste datteren, og i 1902 ble familien endelig begravd. Men med graven kom spøkeriet – en datter som svever over broen, hester som vrinsker i nattens mørke, skygger bak gardiner som leter desperat. Og ikke langt unna, ved Bøverbru, går Blind Ola, den mest kjente av Totens spøkelser, en blind sjel som druknet i bekken og nå griper etter de levende med usynlige hender.
Pakten som bandt dem
Weidemann var en mann av jernvilje, en som styrte gården med knyttneve og tro på evig familiebånd. På dødsleiet, med døden som skygget ham, tvang han familien til edet: Kistene skulle vente i gravkapellet, tomme rom fylt med forventning, til den siste pustet ut. Kone og barn fulgte, ett etter ett, kroppene deres lagt i kalde kister bak låven, der mørket vokste tykt som røyk. Haugen sto der i årevis, en stille grav som preget Toten med rykter om forbannelse. I 1901 slapp den siste datteren sitt siste sukk, og i 1902 åpnet de jorden – en seremoni ladet med eldgammel sorg. Men i stedet for fred, vekket de spøkelser: Familien var bundet, ikke frigjort.
Dattern som svever
Om kvelden, når månen henger lav over Toten, svever hun – den ene datteren, en skikkelse i falmet kjole, håret løst som et slør av natt. Hun glir over broen til hovedhuset, et spøkelse som leter etter nøkkelen hun mistet i kaoset av døden. Øynene hennes er tomme, men hånden griper ut, som om hun kan føle metallets glans i mørket. En bonde som gikk broen en natt i 1920-årene, kjente det først: En kulde som feide over ham, så så han henne – svevende, fingrene skrapende mot broens rekkverk, mumlingen hennes et lavt "nøkkelen, nøkkelen." Han løp, men neste morgen fant de en rusten nøkkel i snøen, som om hun hadde sluppet den for hans skyld – eller for å lokke ham tilbake.
Hesterne som vrinsker etter midnatt
Når klokken slår tolv, starter bråket: Hester som knegger i smerte, et hyl som river gjennom natten, som om de fortsatt trekker kistene over jord. Det er ikke ekte hester; det er ekko fra gravkapellets dager, dyr som døde under byrden av ventende død, nå plaget i evighet. En gårdskarl hørte det en gang: Rommet fylt av hvin, som om hestene sto i stallen, men når han løp ut, var det stille – bare et svakt ekko av hove som hamret mot stein, og en lukt av våt jord og forfall. De som hører det, våkner med mareritt om å trekke en kiste alene, hestene som faller under vekten.
Skyggene bak gardinene
I hovedhusets vinduer ser du dem: Skikkelser som går frem og tilbake, skygger bak falmede gardiner, lete febrilsk etter noe mistet – en arv, et brev, eller bare hverandre. De beveger seg i en evig dans av uro, ansiktene presset mot glasset, øynene som gløder i mørket. En besøkende i 1950-årene stirret inn i et vindu: En kvinne, kanskje kona, grep etter noe usynlig, hånden hamrende mot ruten, før hun snudde seg og forsvant inn i rommet. Neste morgen var gardinene revet, som om hun hadde søkt desperat etter noe i nattens timer.
Blind Ola ved Bøverbru
Ikke langt fra Stenberg, ved Bøverbru over Blind Ola-bekken, går den mest fryktede av Totens spøkelser: Blind Ola, en blind mann som druknet i vannet, kroppen hans ødelagt av strømmen, øynene hvite og tomme. Han var en vandrer, plaget av mørket i livet, og nå i døden griper han etter de levende med kalde, våte hender. Flere har sett ham: En skikkelse ved broen, stav i hånden, som famler mot deg, øynene stirrende uten å se. En fisker kjente det først: En hånd på skulderen, våt og glatt, så så han ham – lutrygget, ansiktet halvt oppløst i vann, mumlingen "hjelp meg over." Han løp, men siden har han følt tilstedeværelsen: En blind berøring i mørket, en følelse av å bli ledet mot vannet.
Blind Ola er Totens mest kjente; han lokker, han griper, og de som krysser broen alene, hører vannet hviske navnet ditt.
En gård bundet i tid
Stenberg gård er et sted der familien Weidemanns pakt lever videre, en forbannelse som binder døde til levende. Dattern svever, hestene vrinsker, skygger leter, og Blind Ola venter ved broen. Hvis du besøker Toten en mørk natt, gå ikke alene til Stenberg. Lytt etter nøkkelen som faller, kjenn etter skygger bak gardinene, og kryss Bøverbru med lys på. For i Stenberg er døden ikke stille; den leter, den griper, og den vil ha selskap i evigheten.
Bilde -Øyvind Holmstad
Jostuga
På Toten ligger Jostuguløkka, – et sted der kjærlighet ble til forbannelse. Jostuga, det lille skjulestedet som ble bygget i hemmelighet, ble gravet frem av en tragisk kjærlighetshistorie på 1800-tallet. Tormod Hadelending og Gunhild, datteren til bygdas rikeste mann, elsket hverandre mot alle odds. Men når farens raseri grep tak, endte det i blod og tårer. Nå, lenge etter at huset brant ned, vandrer et gjenferd gjennom granene, med gråt og jamring som kutter gjennom mørket – en ånd fanget i evig sorg, som lokker de levende inn i sin fortvilelse.
Kjærligheten som brant
Tormod var en enkel arbeider, sterk og ærlig, men Gunhilds far så ham som en trussel mot familiens ære. Når han hørte om forbudte møter, sørget han for at Tormod ble jaget fra jobben på anlegget, en ydmykelse som brant som gift i sjelen. Gunhild, med ild i øynene, nektet å gi slipp. Sammen bygde de Jostuga, et hemmelig skjulested i skogen, der de drømte om et liv uten lenker. Et barn kom til verden, en liten gutt med farens øyne, og for en kort stund var verden deres. De lo i det lille rommet, med grantrærne som voktere, og trodde de hadde sluppet fri.
Men skjebnen var nådeløs. En råkald høstmorgen, mens tåken hang lav over Toten, fant skogsarbeidere Tormod – død i skogen, med en hagleladning i maven, blodet frosset til is på jorden. Kroppen hans lå vridd, ansiktet frosset i sjokk, som om døden hadde kommet som en overraskelse. Nyheten nådde Gunhild som et knivstikk; hun skrek til himmelen, rev seg i håret, og bygdefolket hvisket om hysteri. Noen mumlet om farens hånd i skytingen, men navnet ble aldri nevnt høyt – et uoppklart mysterium som plaget landsbyen i måneder.
Sorgens grav
Stillingen i Jostuga ble urovekkende stille. En tid senere, når grantrærne raslet i vinden, sendte naboer noen opp for å sjekke. De fant døden der: Nede i kjelleren lå barnet, lille Tormod, død av sult og kulde, ansiktet hans fredelig, men øynene tomme. Gunhild selv ble funnet senere, hengende fra en bjørk utenfor, i en kjole flekket av tårer og jord. Hun hadde gjort ende på seg selv, hjertet revet i filler, fanget i en sorg som ingen kunne helbrede. Bygdefolket begravde dem i uvigslet jord, som om deres kjærlighet var en synd, og Jostuga sto igjen som et spøkelseshus, der vinden ulte gjennom tomme rom.
Huset brant ned år senere, flammene som slikket grantrærne i en natt av raseri, men ilden kunne ikke brenne bort forbannelsen.
Gjenferdet i granene
Nå, i mørke netter når månen blør gjennom skyene, vandrer gjenferdet. Det er Gunhild, eller kanskje Tormod, eller begge i en sammensmeltet ånd av sorg – en skikkelse i falmet kjole, med ansiktet skjult i skygge, som glir mellom granene på Jostuguløkka. Gråten starter svakt, som et barns hikst, før den vokser til et jamrende skrik som skjærer gjennom skogen, fyldt av tap og raseri. Noen som har gått veien, har sett henne: Øynene glødende av tårer som aldri tørker, hendene utstrakte som for å gripe etter barnet eller elskeren. "Finn meg," hvisker hun, stemmen revnet, og de som hører det, føler en kulde krype inn i beina, som om jorden åpner seg.
Lokkingen i mørket
Jostuguløkka er et sted å unngå når natten faller. Grantrærne hvisker hemmeligheter, og gråten kan starte når som helst – en lokkende sang som trekker deg inn, mot det brente grunnet der Jostuga sto. Noen sier gjenferdet leter etter barnet, andre at det er Tormod som jakter hevn på faren, men alle er enige: Hvis du hører jamringen, løp. For på Toten går de døde igjen, og deres sorg er en felle som aldri slipper taket.
Skredshol gård på Ringsaker
Skredshol gård, eller Skrydisholl som den også kalles, er en av Ringsakers eldste gårder, med røtter tilbake til år 400, da gravhauger ble bygget i jorda. En gang sto det en kirke her, for mange hundre år siden, men nå er det bare minnene – og spøkelsene – som lever videre. På Skredshol har skrømt alltid vært en del av hverdagen: Gjenferd som bråker, hender som griper fra mørket, og et barn som følger deg med tomme øyne. Gården er et sted der fortiden ikke sover, og de som utfordrer dens regler, får raskt merke dens vrede.
Torsdagens forbannelse
På Skredshol var det en uskrevet regel: Ingen spinning på torsdager. Gjorde du det, ville levenet starte – et kaos av lyder og skygger som fylte hele gården. En nyinnflyttet kone, skeptisk til de gamle historiene, lo av advarslene. En torsdag i 1920-årene tok hun frem rokken og begynte å spinne, overbevist om at det bare var overtro. Men så kom det: et uhyggelig sus, som vinden i en storm, som vokste til et brøl som fylte huset. Gulvplankene knirket, dørene ristet, og luften ble iskald. Plutselig smalt det mot vinduet – et slag så kraftig at glasset nesten sprakk. Hun stirret opp og så den: en enorm, bloddryppende hånd som la seg over vinduet, dekket det helt og kastet rommet i mørke. Hjertet hennes stoppet nesten; hun kastet rokken fra seg, og bråket stilnet. Huset var igjen stille, som om ingenting hadde skjedd, men hun spant aldri igjen på en torsdag.
Barnet bak stallen
Bak stallen, i skyggen av en liten hytte, lurer en annen skygge. Mange som har gått forbi, har sett det: et lite barn, blekt og stille, som står og stirrer. Øynene er tomme, men følger deg når du går. Noen modige har prøvd å nærme seg, men da glir barnet etter deg, lydløst, før det forsvinner. Like etter kommer et forferdelig hyl – et skrik fullt av smerte og jammer som kutter gjennom natten. En gårdsgutt som skulle hente ved, så barnet stå der, men da han ropte til det, løp det mot skogen, og skriket som fulgte var så intenst at han aldri gikk alene forbi hytta igjen. Folk i Ringsaker hvisker at noe grusomt må ha skjedd der, kanskje en tragedie knyttet til kirken som en gang sto på gården.
Jentene på gården kunne heller ikke sove i fjøset, som var vanlig på den tiden. Hvis de prøvde, brøt det løs et rabalder – banking i veggene, knirking i bjelkene, og en følelse av å bli overvåket. Til slutt måtte de bytte plass med drengene, som sov inne i hovedhuset, mens jentene aldri igjen våget seg ut til fjøset etter mørkets frembrudd.
Skreppekarene som forsvant
En annen historie fra Skredshol forteller om to skreppekarer som ba om ly for natten, trolig på 1800-tallet. De ble tatt imot, men noe må ha skremt opp gårdens spøkelser. Morgenen etter var karene borte – ingen spor av dem, bare skreppene og skoene deres sto pent ved døren, som om de hadde blitt revet bort i natten. Noen sa at de hadde vekket de gamle gjenferdene, kanskje ved å snakke om kirken eller spinne på feil dag. Andre mener barnet ved hytta fulgte dem, og at hylet deres ble hørt langt ut i skogen.
Gårdens urolige sjeler
Skredshol gård står fortsatt, med gravhauger fra år 400 og minnene om en tapt kirke. Gjenferdene – barnet, hånden, de usynlige bråkmakerne – er bundet til stedet, som om jorda selv holder dem fast. De som bor der i dag, respekterer reglene: Ingen spinning på torsdager, ingen netter i fjøset, og pass på når du går forbi hytta. Hvis du besøker Skredshol, lytt etter suset i vinden, se etter barnet i skumringen, og hold deg unna rokken på torsdag. For på denne gården er fortiden levende, og dens sjeler krever lydighet.
Huset på Vinstra
I den stille dalen i Nord-Gudbrandsdalen, der vintrene er lange og historiene lengre, sto et gammelt hus på Vinstra som skulle bli sentrum for en rettssak som vakte nasjonal oppmerksomhet. I mars 2012 kjøpte Christoff Flaten huset av Linda Skriubakken, men drømmen om et nytt hjem ble raskt til mareritt. Han hev kjøpet, og mente spøkelser hjemsøkte stedet. Rettsaken i Nord-Gudbrandsdalen tingrett ble en kamp mellom tro og lov, med fire vitner som fortalte om skygger, trykk og festlyder fra intet. Men retten så ingen mangel – bare mystikk som ikke holdt i lyset av loven.
Den kalde morgenen
Anne Mette Blekastad, en av de fire vitnene, hadde leid huset i tre måneder før Christoff kjøpte det. Hun var en praktisk kvinne, ikke en som trodde på spøkelser, men en morgen i 2011 våknet hun med et trykk på brystet. Det var som om en tung mann lå oppå henne, presset henne ned i sengen, en usynlig vekt som kvelte pusten hennes. Hun famlet etter lyset, slo det på – rommet var tomt. Ingen skygge, ingen fotspor. Hjertet hamret, men hun tvang seg til å lukke øynene igjen, og sovnet til slutt.
Hun våknet senere av en varm kaffelukt, som om noen hadde brygget en kopp i det fjerne. Ved sengen sto hun – en dame, eller rettere sagt en grå skygge, med et brett i hendene. Hun rakte det frem som for å servere, ansiktet blekt og udefinerbart, kledd i en falmet kjole fra en annen tid. Anne Mette frøs til, men skyggekvinnen bare nikket høflig før hun oppløste seg i luften, igjen med den svake duften av nybrent kaffe. "Hun ville bare være vertinne," fortalte Anne Mette i retten, stemmen hennes vaklende for første gang.
Festen i kjelleren
Andre netter var mer livlige. Anne Mette og hennes samboer lå våkne, lyttet til lyder fra kjelleren under dem – latter, glass som klirret, og en melodi fra et trekkspill som fylte natten. Det var som om en fest pågikk der nede, full av liv og varme, men når de tok med seg lommelykten ned trappen, var kjelleren kald og tom. Bare ekkoet av musikken hang igjen, svakt som et minne. "Det føltes som om de ikke ville at vi skulle bli med," sa hun. De prøvde å ignorere det, men festen fortsatte, natt etter natt, til Anne Mette til slutt flyttet ut.
Christoff Flaten, den nye eieren, hadde sine egne historier. Han så skygger gli forbi vinduene, hørte skritt i tomme rom, og følte en konstant tilstedeværelse som om huset ikke var hans. Han hev kjøpet, hevdet at spøkelser var en "mangel" ved eiendommen. Retten kalte inn fire vitner, inkludert Anne Mette, og lyttet til beretningene. Men dommen falt hardt: "I vår sak kan ikke retten se at påstanden om mystiske hendelser i form av gjenferd og lignende oppfyller kriteriene til å være en mangel ved eiendommen." Christoff tapte, og huset sto igjen med sine hemmeligheter.
Skyggene som ble
Huset på Vinstra står fortsatt, et stille vitne til rettssaken som blandet lov med lore. Noen sier skyggekvinnen fortsatt brygger kaffe i morgenkulden, og at trekkspillet spiller i kjelleren når månen er full. Anne Mette har aldri gått tilbake, men hun smiler svakt når historien kommer opp: "Kanskje de bare ville ha selskap." Christoff solgte til slutt, men ryktene lever videre. Hvis du kjøper et gammelt hus i Gudbrandsdalen, spør etter historien – og vær klar for gjester du ikke kan se.
Gården i Gjøvik
På et idyllisk småbruk i Gjøvik, Innlandet, har en familie nylig leietatt et hus som virker perfekt – med utsikt over rolige marker og en gammel bryggerhus i hagen. Men snart begynner det uforklarlige å skje, som dokumentert i Åndenes makt sesong 16, episode 3. Fenomenene er så intense at de filmer alt, og spørsmålet henger i luften: Hva bor i veggene?
Den Mystiske Kvinnen i Vinduet
Når familien ankommer gården, legger de raskt merke til en kvinne som vises i vinduet i andre etasje. Hun står der, ofte i skumringen, med et ansikt som stirrer ut over markene. En røykaktig lukt, som fra en gammel pipe eller brann, henger i luften i den etasjen, selv når ingen har tent ild. Familien føler seg overvåket, som om hun venter på noe – eller noen.
Fottrinn og Lukt i Natten
Nede i første etasje hører de henne gå frem og tilbake, skritt som ekker gjennom gulvene. Lyset ved kjøkkeninngangen, som eierne alltid slår på om dagen, slår seg av hver natt – som om noen ikke vil at det skal lyse for mye. Kjøkkendøren åpner seg sakte, uten at noen er på utsiden, og en svak lukt av røyk siver inn. De har filmet det, og videoene viser døren bevege seg alene, mens skrittene fortsetter over dem.
Den Unge Jenta og Guttens Skikkelse
En annen gang ser de en mann med en unge gå forbi, som om de er på vei til et rom. Men de forsvinner før de når døren. Den unge jenta dukker opp alene, oppsøker barnene i familien og vil leke – hun trekker i håret deres eller legger en hånd på skulderen, før hun smiler og forsvinner. På soverommet, klokken 03:30 hver natt, banker det i veggen – insisterende, som om noen vil vekke dem. De filmer det, og ingen er der. En gutt i gamle klær svever i rommet, med et ansikt som ser ut som han vil at de skal være våkne, som om han vokter noe i natten.
Bryggerhuset og Garasjens Raseri
I bryggerhuset forsvinner ting – verktøy, klær, små gjenstander – bare for å dukke opp igjen på uventede steder. Et bilde hengt over kommoden i et rom forsvant over natten og ble funnet kastet inn i et annet rom, som om noen ikke ville at det skulle henge der. Ved garasjen, hvor de kaster ting under oppussing, flyr gjenstandene tilbake mot dem – en hammer, en spade, som om noe protesterer mot endringene. En kost som ligger på gulvet reiser seg av seg selv når noen kommer inn, stående rett opp, som om den er limt fast i gulvet. De prøver å tippe den over, men den står urokkelig, til de forlater rommet.
Tilbake
Haltegutten fra Grue Finnskog
Legenden om Haltegutten fra Grue Finnskog
På Grue Finnskog, i hjertet av Hedmarks mystiske skoger, ble Ola Porkkala født rundt 1780 på en finneplass. Født med klumpfot, haltet han gjennom livet, støttet av to staver, og ble kjærlig kalt Haltegutten. Men det var ikke bare hans gang som gjorde ham legendarisk – det var hans felespill. Ola, drevet av en brennende ambisjon om å bli den beste felespilleren, inngikk ifølge sagnet en pakt med selveste djevelen for å mestre tonenes magi.
I tre torsdagsnetter på rad vandret Ola til fossen ved Kalneskverna, der vannet bruste under Finnskogens mørke tretak. Den siste natten var fossen villere enn noen gang, som om naturen selv protesterte. Torden rullet over skogen, og et underlig, sterkt lys skinte fra kvernhuset. Fra dypet av natten lød en merkelig lyd – ikke bare fossens brus, men tonene av en fele, spilt med en kraft som ikke var av denne verden. Det var djevelen som lærte Ola å spille, og tonene hans ble så fortryllende at de lokket storheter som Ole Bull, Henrik Wergeland og Myllarguten til Finnskogen for å høre ham.
Da Ola døde, sies det at fingrene hans fortsatte å bevege seg i tre dager, som om musikken nektet å forlate ham. Fela hans spilte av seg selv, en uhyggelig melodi som fylte luften. Pulsu, hans tjenestejente og muligens elskerinne, kunne ikke tåle tanken på at noen andre skulle ta opp instrumentet. Hun gjemte fela i en bergsprekk, dekket den med en tung steinhelle og sverget at den aldri skulle spilles igjen. Femti år senere, da en ny tollstasjon skulle bygges nær stedet, ble fela funnet – mirakuløst like hel, som om tiden ikke hadde rørt den. Etter et opphold i Stockholm er den nå utstilt på Kulturstasjon Finnskogen, nær der den ble gjemt, et stumt vitnesbyrd om Halteguttens pakt.
Finnskogen, med sin historie preget av finske innvandrere og deres mystikk, er et sted hvor legender lever i skyggene. Ola Porkkalas toner, som fortsatt sies å høres i vinden ved Kalneskverna, minner om en tid da musikk kunne være både en gave og en forbannelse. Halteguttens fele, bevart for ettertiden, bærer ekkoet av en mann som solgte sjelen sin for å trollbinde verden.
Tilbake
Ringen Camping i Vestre Gausdal
Spøkelseshistorien om Ringen Camping i Vestre Gausdal
Ringen Camping, en idyllisk campingplass i Vestre Gausdal i Innlandet, er kjent for sine tømmerhytter med torvtak og nærhet til Gausdal Vestfjell, et ypperlig utgangspunkt for fiske, jakt og vandring. Men siden ekteparet Tommy Bakken og hans kone kjøpte stedet i 2022, har de opplevd at roen på campingplassen er alt annet enn fredfull. Ifølge Tommy er Ringen hjemsøkt av en uforklarlig tilstedeværelse som har gjort tilværelsen deres til et mysterium.
Problemer startet kort etter at de tok over. Verktøy forsvant i løse luften under oppussing, som om usynlige hender flyttet dem fra bord og benker. Det elektriske anlegget begynte å oppføre seg uforutsigbart, med lys som blinket og sikringer som slo seg av uten grunn, selv etter gjentatte sjekker. En natt, mens ekteparet lå i sengen, så de en gjennomsiktig mannsperson stå i soverommet. Skikkelsen, vag og nesten som et tåkeslør, stirret stumt før den løste seg opp i mørket.
Den mest urovekkende hendelsen skjedde en dag da Tommy låste seg inn i hovedhuset med en nøkkel – den eneste i sitt slag, hengende på et nøkkelknippe. Han lot nøkkelen stå i døren og gikk 70 meter bort til en campingvogn for å hente noe. Da han låste opp vognen, lå nøkkelen plutselig på sofaen inne i vognen, som om noe eller noen hadde flyttet den dit. Forvirret og skremt kunne han ikke forklare hvordan nøkkelen hadde forflyttet seg på egen hånd.
Ringen Camping, som er priset for sin rene og rolige atmosfære i anmeldelser fra besøkende, skjuler altså en mørkere side. Ekteparet Larsen/Bakken, som hadde håpet å skape et fredelig tilfluktssted for campere, lever nå med en usynlig gjest som flytter verktøy, forstyrrer strømmen og vokter nøklene. I skyggene av Gausdals skoger lurer spørsmålet: Hvem er den gjennomsiktige skikkelsen, og hva søker den på Ringen Camping?
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.