Spøkelser på Akershus festning
Akershus Festning, den imponerende middelalderfestningen som har voktet Oslofjorden siden 1299, er ikke bare et symbol på norsk historie og forsvar – det er også landets mest hjemsøkte sted. Bygd under Håkon V Magnusson, har den vært fengsel, slott og krigsscene i over 700 år, og veggene bærer spor av henrettelser, forræderi og uløst lidelse. Ifølge lokale guider og historikere som Cherri Døhlen i boken Inn i det ukjente, vandrer opptil 13 spøkelser her – fra skygger i mørkegangene til hester som galopperer i natten. Det er ingen tilfeldighet at festningen er hotspot for spøkelsesvandringer; tusenvis besøker årlig for å høre historiene, og noen sværger på at de har sett mer enn bare ruiner. La oss dykke inn i de mest kjente gjenferdene, basert på gamle sagn og moderne vitnesbyrd.
Malkin, Spøkelseshunden
Den mest berømte er Malkin – eller Spøkelseshunden – en lojal grand danois som tilhørte kong Christian IV. I 1600-tallet ble hunden begravd levende med eieren sin i det kongelige mausoleet under festningen, som straff for en ubekjent synd (noen sier det var en hemmelig elskerinne). Siden har Malkin vandret rastløst utendørs, spesielt rett nedenfor mausoleet. Vitner beskriver en stor, svart hund med glødende øyne som dukker opp i måneskinnet, pesende og bjeffende mot tomme vegger. I 2016 ble den angivelig filmet på video – en skyggeaktig figur som forsvinner inn i mørket. "Hun vokter graven sin," sier guider på spøkelsesvandringer, og advarer: Se henne i øynene, og du kan føle en kald hånd på skulderen. Hun er mest aktiv om høsten, når bladene faller som ekko av gamle sår.
Bøddelen og Dødshesten
Inne i festningens mørkeganger hører du ofte klirring av lenker og galopperende hoveslag – tegn på Bøddelen og hans hest. På 1500-tallet var Christiania Torv (rett ved festningen) rettersted, og bøddelen red gjennom portene på en svart hingst for å hente syndere. En natt i 1520-tallet drakk han seg full og red alene inn under murene for å terge vaktene med "Dumma norrmän!" Et skudd fra Jomfrutårnet traff hesten i halsen, men bøddelen prøvde igjen – og neste kule tok livet av ham. Siden har hesten galoppert fram og tilbake i over en halvtime før den skriker og forsvinner. De uheldige som ser den uten rytter, sies å ikke overleve året. Bøddelen selv vises som en skygge med øks, leter etter tapte verktøy i mørket. Under Oslo Kulturnatt-vandringer hører deltakere ofte hestelyder – ekte nok til å få ryggen til å reise seg.
Greven i Jomfrutårnet
Knut Alvsson, den mektige høvedsmannen som tok festningen i opprør mot danskekongen i 1502, er en av de mest uroa. Han ble tatt til fange i Jomfrutårnet, der han satt i årevis og sang salmer for å holde forstanden. Da han ble halshugget i 1502, falt hodet i en søppelhaug utenfor. Nå høres salmesang fra tårnet om natten, og noen ser en skikkelse i rustning stå ved vinduet, stirrende ut mot fjorden. "Han synger for frelse," forklarer historikere, men sangen ender alltid i et skrik. I moderne tid har vaktmestere rapportert kalde flekker og skritt i tårnet – selv når det er stengt.
De Andre Åndene
Festningen rommer flere: En brann som går igjen (ekko fra en gammel katastrofe), fanger som ululer i kjelleren etter selvmord, og skyggeskikkelser i Det Gamle Rådhus like ved. En mørk kappekledd figur er sett i Gamle Aker kirke, men den krysser ofte over til festningen. Totalt 13 spøkelser, ifølge eksperter, inkludert ofre fra folkeopprør og pesttimer.
Er det Sant? Og Skal Du Bli Med?
Disse historiene stammer fra gamle krøniker, vitnesbyrd og guidede turer som Spøkelsesvandringen – Oslos eldste, startet i 2000, som tar deg gjennom Kvadraturen og festningen hver kveld (ca. 2 timer, fra Christiania Torv). Vitenskapsmannen Gustav i Forsvarets forestilling "Det spøker på Akershus" (spilt på Ridehuset) parodierer jakten, men understreker: "Noen ting kan ikke forklares." YouTube-videoer som "Victor jakter spøkelser" fra 2019 viser nattlig jakt, med ekte skremmende lyder.
Teisen gård
Teisen er eldre enn vikingene selv – gården nevnes i 1324 som "Tesinn", et navn fra norrøn tid med røtter i eng og ukjente hemmeligheter. I 1582 ble den utlagt til bymark for Christiania, der borgere slapp kyr til beite, men etter brannen i 1624 havnet den på private hender, en storgård med jorder som strakte seg mot Østre Aker. I 1844, mens pløyingen gikk i åkrene, traff spaden på noe glitrende: Teisenfunnet, en vikingeskatt fra 800-900-tallet med hundrevis av arabiske sølvmynter, armringer, sølvbarrer og fragmenter av hack-sølv, trolig gravd ned etter 919 e.Kr. for å skjule rikdom fra raid eller rivaler. Skatten, veid til over 10 kilo, endte på Universitetets myntkabinett, men ånden hennes – eller noens – ble værende, bundet til jorda som myntene selv.
Gården byttet hender: Fra Anders Boyessøn i 1690 til Geert Flock i 1828, så til den velstående Nils Young i 1857, som donerte klokker til Østre Aker kirke og etterlot seg Youngslunden som en labyrint av trær og benker. Enken Karen Emilie tok over i 1898, og etter hennes død solgte arvingene – inkludert datteren Kaja – til Kristiania kommune i 1918. Barnehagen åpnet i 1954, et lyst kapittel med latter og leker, men bak veggene lurte skyggene. Nå, med gården tom og forfallende, er det verre. Iskald luft strømmer inn i rommene uten vindu åpen – et plutselig gufs som tetter seg rundt deg som en klem fra graven, så kaldt at du ser pusten din danse i lufta. Du er ikke alene; det er en til stede, usynlig men tung, som om noen står rett bak deg og venter på unnskyldning for støvet i hjørnene.
Kaja Young er hun – datteren til Nils og Karen Emilie, en kvinne med blått blod og et hjerte for orden, som døde ung og urolig på 1900-tallet. Hun vandrer loftet om kvelden, skrittene hennes lette men bestemte over plankene, som om hun feier og sorterer lekesaker fra barnehagets dager. Ansatte fortalte om dører som smalt igjen, stoler som skjøv seg selv på plass, og en følelse av blikk som fulgte deg mens du ryddet opp etter dagens kaos. "Hun vil ha det pent," hvisket en barnehagelærer i 2010, med et sukk. "Men nå, med tomheten... hun er sint." Hvis Kaja ikke er på gården, søk henne på Østre Aker kirkegård, der graven hennes ligger under eikene, merket med Young-navnet. Om kvelden, når stillheten faller og uglen ruver, går hun der – som Den Sorte Dame, i mørk kjole som blender med skygger, en skikkelse som glir mellom gravsteinene med hender som stryker over blomster. Noen har fulgt etter, modige sjeler med lanterner, og kjent det: et skritt ved siden av ditt, en varme i kulda som om hun går med deg. "Hun er ensom," sa en besøkende i 2022. "Men hun følger deg hjem, hvis du lytter."
Bare en kilometer unna, i Teisenveien 5, ligger Teisen skole – den gamle middelskolen fra 1921, med treetasjes fasade og gymsal fra 1927, som vokste fra 37 elever til en videregående institusjon før nedleggelsen i 1984. Navnet byttet som sko: Østre Aker middelskole, Bryn høyere skole, Teisen videregående – et kjært barn med mange navn, og russens korketrekker-T som symbol. Under krigen ble den rekvirert til lazarett og kaserne, elevene spredt som løv i vinden, men etterpå blomstret den igjen med Tribune som den radikale skoleavisen, redigert av navn som Tron Øgrim og Per Danielsen. Nå er det asylmottak og barnehage, men i kjelleren under rektorboligen – det mørke rommet med lav takhøyde og ekko fra gamle leksjoner – holder Tormod Tendeland orden.
Han var den første bestyreren, cand.philol fra Ryfylke, som kom i 1922 med seig vilje og en konstitusjon som knakk under en lumsk sykdom i 1930. Bare 64 år gammel nektet han å gi opp; han dirret seg til skolen til legen tvang ham i seng, der døden tok ham etter uker med kamp. Tendeland vandrer kjelleren nå, en skygge i tweed og slips, med fottrinn som knirker mot betongen og dører som smeller igjen som en rektors dom. Anleggsarbeidere under ombyggingen i 2020-tallet nektet å gå ned alene: "Han inspiserer," hvisket en maler. "Ser etter at bøkene er sortert, at tavla er ren." Lys som blinker, papirer som flyr over bordet, og en følelse av blikk som veier deg – som om han teller elevene, sjekker at ingen sluntrer. En gang, under en nattevakt, hørte en vaktmann stemmen: "Straffearbeid," mumlet det fra mørket, etterfulgt av et ras av usynlige skuffer som åpnet seg. Tendeland holder skolen gående, en evig vaktmester som nekter å slippe taket, bundet til kjelleren der han planla leksjoner til det siste.
Teisen er et sted der fortiden ikke hviler – vikingeskatten glitrer i museer, men skyggene dens lever i veggene. Gården forfaller, skolen vokter sine hemmeligheter, og når elva bruser og månen speiler seg i vinduene, hører du det: skritt på loftet, et gufs i kjelleren. Kaja rydder, Tormod teller. Og hvis du drar dit i kveld, ta med en kost og en griffel. De venter på at du skal gjøre det pent. Ellers... de hjelper til selv.
Hvis du banker på, åpner de kanskje. Men ikke bli for lenge. Noen orden er ment å vare evig.
Oslo Sjømannsskole
I Oslo, der havets ekko møter byens pulserende gater, ligger Sjømannskolen – et sted der sjøfolk en gang lærte havets hemmeligheter, men nå et tilholdssted for ånder som aldri fant ro. Anne Brandfjell, en kvinne fra 1800-tallets Brannfjell, vandrer gangene med en mild hånd, en sykepleierske som helbredet lidelser i livet og nå beroliger i døden. Men nede i puben, der ølglas klirrer og latteren burde fylle rommet, lurer mørkere krefter: Lukten av røyk som biter i nesen, musikk som hvisker i ørene, og en ubehagelig følelse som griper deg i magen. Her er ikke alle gjestene levende, og natten bærer spor av brann og sorg.
Anne Brandfjells milde skygge
Anne Brandfjell var en engel på Brannfjell, en kvinne med hender som helbredet sår og øyne som så gjennom lidelse. På 1800-tallet tok hun seg av de syke, de tapte, de som havet hadde kastet opp på land. Hun døde stille, men hennes ånd fant veien til Sjømannskolen, der sjøfolks historier fortsatt bæres på vinden. Hun er ikke ond; hun er en vennlig skygge, en skikkelse i falmet kjole som glir gjennom gangene, med et svakt smil som beroliger de redde. En nattvakt så henne først – en blek kvinne som sto i enden av korridoren, hånden utstrakt som for å berøre en syk elev. Da han nærmet seg, forsvant hun, etterlatt en duft av urter og en følelse av fred, som om hun strøk hånden over pannen hans og sa: "Det går over."
De som møter henne trenger ikke å frykte. En ung student, plaget av mareritt om stormer til sjøs, våknet en natt av en mild berøring – Annes hånd, kald, men trøstende, som vugget bort angsten. Hun er en vokter, en helbreder i skyggene, og de som ser henne, føler en lettelse, som om byrden deres deles. Men selv hennes nærvær minner om at Sjømannskolen er mer enn murstein; det er et sted der sjelene venter.
De mørke åndene i puben
Nede i puben, der lyset fra lanternene danser over eikbordene og ølskummet skummer i glassene, er stemningen annerledes. Her lurer ikke milde ånder; her biter kulden. De ansatte har kjent det: En plutselig, kvelende følelse av ubehag, som om noen stirrer fra hjørnene, øynene fulle av raseri eller lengsel. Lukten av røyk siver inn – ikke fra peisen, men fra et brann som lenge er slukket, en svart, kvelende røyk som setter seg i halsen og får øynene til å brenne. En bartender fortalte om en kveld da puben var tom; han tørket glass, da røyken kom, tykk og svart, som om ilden selv pustet i nakken hans. Han snudde seg, og i skyggene så han dem – skikkelser, uklare, med ansikter revet av flammer, som grep etter ølglassene med forkullede fingre.
Og musikken – den høres ikke av alle. En ansatt sværger at han hørte den: En lav, dissonant melodi, som en gammel grammofon som spiller en glemt sjømannsvise, vridd og vrang. Den starter svakt, en streng som vibrerer, før den vokser til et kor av stemmer, skrikende i harmoni.
Den hjemsøkte Kafe Celsius
I hjertet av Oslos gamle kvadratur, der brosteinene hvisker om svunne tider, ligger Kafe Celsius – en perle fra 1626, hvis vegger bærer på hemmeligheter fra Christianias mørke fortid. Rundt den knatrende peisen, som kaster varme skygger over de rustikke bjelkene, fortelles historier om spøkelser som aldri har funnet ro. Her er fortellingen om kafeens urolige ånder, vevd sammen fra lokale legender og ansattes grøssende opplevelser.
Bøddelen ved Peisen
På Christiania Torv, der offentlig straff en gang var dagens drama, sies det at kjelleren under Kafe Celsius var et sted hvor bøddelfaget ble øvd. Øksens skygge falt tungt over torvet, og i dag hviskes det om en svartkledd bøddel som fortsatt vandrer. Sent på kvelden, når gjestene har forlatt bordene og peisen gløder svakt, har noen sett hans mørke skikkelse stå stille foran flammene. Øynene hans er skjult, men nærværet er tungt – en påminnelse om en tid da rettferdighet var nådeløs.
Natten Kassettspilleren Danset
En sen kveld på 1980-tallet, da Oslo sov og kafeen lå tom, telte en ansatt bestikket i stillheten. Plutselig kjente hun en isnende følelse – som om noen stirret på henne fra mørket. Hårene reiste seg i nakken, men en rask sjekk bekreftet at hun var alene. For å bryte stillheten satte hun på kassettspilleren, og en melodi fylte rommet. Men midt i sangen stoppet musikken brått. Hun nærmet seg spilleren, bare for å se den bevege seg sakte mot bordets kant – før den styrtet i gulvet med et smell. Lysene blinket, kasseapparater skalv som om usynlige hender kastet dem, og en uforklarlig uro hang i luften. Var det bøddelen? Eller noe annet som aldri forlot kjelleren?
Munken og Den Hvite Skyggen
Blant kafeens skygger sies det også at en munk vandrer, hans kappe rasler svakt mot de gamle tregulvene. Kanskje er han en rest av Christianias kirkelige fortid, bundet til stedet av glemte bønner. Men spøkelsene stopper ikke ved Celsius’ dører. Rett over gaten, i kjelleren under det gamle Rådhuset, der fanger en gang sonet i mørke celler, går en annen skikkelse. En mann kledd i hvitt, rastløs og plaget, vandrer frem og tilbake. Han banker på vegger, flytter småting og lager ugagn, som om han fortsatt søker frihet fra en straff som aldri tok slutt.
Et Levende Stykke Historie
Kafe Celsius er mer enn en kafé – det er et vindu til Oslos fortid, der henrettelser, bønner og fangers sorger har satt sitt preg på murene. Gjestene som samles rundt peisen i dag, kanskje med en kopp kaffe eller et glass vin, kan fortsatt kjenne en uforklarlig kulde eller høre et knirk som ikke hører hjemme. Neste gang du besøker, sett deg nær peisen, lytt til stillheten og se etter skyggene. Kanskje bøddelen, munken eller den hvite skyggen fortsatt er der, fanget i tidens gang.
Ladegården i Gamlebyen
I Gamlebyen i Oslo, der fortiden ligger lagvis under brosteinen, står Ladegården, et hus bygget i 1725 av Fru Karen Toller på grunnmurene av et eldre bispehus. Forfatteren Jo Tennfjord, som vokste opp her, beskrev barndommen sin som å leve i et spøkelseshus, hjemsøkt av to ånder: Den grå dama, Fru Karen selv, og Pabberten, en abbed fra fortiden som bærer sin straff inn i evigheten. Disse to spøkelsene, med sine egne sorger og sinne, gjør Ladegården til et sted der skyggene aldri hviler.
Den grå dama
Fru Karen Toller, som bygde Ladegården, regjerer fortsatt over sine rom. Om natten, når månen kaster et blekt lys gjennom vinduene, kan de som bor der se henne: en skikkelse i en gammel, sort kjole, glidende lydløst gjennom stuen eller gangen. Hun beveger seg med en verdighet som tilhører en annen tid, men ansiktet hennes er alltid skjult i skygge. En natt mens en leietaker leste i salongen, kjente hun en kulde sive inn i rommet. Hun løftet blikket og så henne – Fru Karen, som sto midt på gulvet, før hun forsvant inn i veggen som om den var en dør. "Hun sjekker at alt er i orden," hvisket leietakeren til seg selv, men hun lot være å gå inn i rommet igjen den kvelden.
Karen var i livet en sterk kvinne, men også plaget av et annet spøkelse – Pabberten. Hun fortalte ofte om urolige netter der kjelleren rumlet av hans nærvær. Selv i dag merker de som bor i Ladegården hennes tilstedeværelse: Gardiner som beveger seg uten vind, lyder av skritt i tomme rom, eller en dør som sakte lukker seg. Hun er ikke ond, men hun vokter sitt hus med en eiers stolthet.
Pabberten i kjelleren
Dypere nede, i kjelleren bygget på ruinene av det gamle bispehuset, lurer Pabberten – en blanding av "pater" og "abbed," en skikkelse fra middelalderen. Bispen som styrte her, hadde makt til å straffe, og en gjenstridig abbed ble dømt til fengsel i kjelleren for sin ulydighet. Straffen var så grusom, full av anger og isolasjon, at abbeden valgte å henge seg i mørket. Siden den gang har han aldri forlatt stedet.
Nå siver han gjennom en gjenmurt dør i kjelleren, en skyggeaktig figur i kappe, fulgt av skremmende skikkelser som virker å være bundet til hans smerte. De som våger seg ned i kjelleren, hører knirking av tau, svake skrik eller rasling av kjeder. En håndverker som jobbet der, rapporterte at han så Pabberten glide mot hagen, etterfulgt av skygger som krøp langs veggene – ansiktsløse, men truende. Han droppet verktøyet og løp, og siden har han nektet å gå ned alene.
Pabberten dukker også opp i hagen, der han sies å vandre mot trærne, som om han fortsatt søker frihet. Noen netter høres skrittene hans i gangene, eller en dør som banker uten at noen er der. En beboer fortalte om en natt da hun våknet av en lav mumling utenfor soverommet, som om noen messet bønner på et glemt språk.
To spøkelser, én gård
Ladegården er et sted der fortidens sorger kolliderer. Fru Karen, den grå dama, glir gjennom rommene for å holde orden, mens Pabberten bærer sin straff fra kjelleren til hagen, fanget i anger og fortvilelse. Jo Tennfjord skrev om oppveksten sin her som å leve i et spøkelseshus, og dagens beboere nikker anerkjennende. De unngår kjelleren om natten og lar Fru Karens rom stå urørt når kulden kommer.
Hvis du besøker Ladegården i Gamlebyen, gå stille gjennom gangene. Lytt etter skrittene til Pabberten eller se etter Fru Karens sorte kjole i hjørnet av øyet. To spøkelser deler dette huset, og de krever respekt – for i Ladegården er fortiden aldri langt unna.
Akershus Festning
Akershus festning, bygd i 1299 under kong Håkon V ved Oslofjordens bredd, er en av Norges mest historiske og hjemsøkte steder. Med sine 67 bygninger og en fortid preget av beleiringer, fengsling og henrettelser, er det ikke rart at fortellinger om gjenferd lever i festningens mørke korridorer og tårn. Fra Mantelgeisten i Margaretasalen til Dødshesten under Jomfrutårnet, bærer festningen på spøkelseshistorier som fortsatt sender kuldegysninger ned ryggen på besøkende.
Mantelgeisten
På 1370-tallet, under dronning Margretes tid, ble Akershus rammet av en hard vinter med matmangel. En av hennes kammerjomfruer sultet i hjel i Margaretasalen, og siden har hennes ånd, kjent som Mantelgeisten, hjemsøkt salen. Hun glir lydløst mot deg, kledd i en lang, mørk kappe, men når hun snur seg, avsløres et ansikt uten trekk – bare en blank, oval flate. Besøkende og ansatte rapporterer en trykkende følelse i rommet, som om den navnløse jomfruen fortsatt sørger over sin skjebne.
Malcanisen
Under Jomfrutårnet, i den såkalte mørkegangen, lurer Malcanisen – en ondsinnet spøkelseshund fra 1550-tallet. Ifølge sagnet ble en hund murt levende inn i muren for å bringe lykke til festningen, en grusom tradisjon som skulle beskytte mot fiender. Men offeret skapte i stedet et hevngjerrig gjenferd. Når mørkegangen en gang kollapset, turte ingen å undersøke årsaken. Lensherren Peder Hanssøn tok på seg oppgaven, men kom fort ut igjen, blek i ansiktet. Han fortalte om en svart skikkelse som peste og snerret mot ham fra mørket. Fortsatt høres urovekkende lyder fra gangen, som om Malcanisen vokter sin grav.
Dødshesten
I 1567 ble en soldat drept mens han red sin hest nær Jomfrutårnet, og siden har Dødshesten hjemsøkt området. Lokale legender hevder at hestens spøkelse galopperer i skyggene under tårnet, og at de som ser den er dømt til å dø innen året. Besøkende rapporterer skremmende lyder av hover og skrik, som om slaget fra 1567 fortsatt utkjempes. Noen mener også at en underjordisk gang fra Jomfrutårnet til Hovedøya bærer ekkoet av hestens urolige sjel.
Merete i Knutstårnet
Hvert år, den 15. august, sies et fortvilet skrik å runge fra Knutstårnet, opprinnelig kalt Kanniketårnet, bygd rundt 1300. Ifølge sagnet tilhører skriket Merete, som tidlig på 1500-tallet så sin mann, Knut Alvsson, vende tilbake til festningen i en båt full av lik. Alvsson, en norsk adelsmann, ble drept i 1502 under et opprør mot dansk styre, og Meretes sorg binder henne til tårnet. Hennes skrik er et hjerteskjærende minne om tapet, og besøkende rapporterer en uforklarlig uro i Knutstårnet på denne datoen.
Bilde-Tomaz Sienicki
Tilbake
Hotell Grims Grenka
Hotell Grims Grenka, som ligger i Kongensgate 5 i Oslos historiske Kvadraturen, er bygget på en tomt med en mørk fortid. På 1600-tallet sto et hus her eid av Nicolai Flyg, byens skarpretter, hvis nærvær fortsatt kan kjennes i skyggene. Senere ble tomten bebygd flere ganger, før dagens designhotell reiste seg. Under utgravinger ble det funnet en massgrav, antatt å inneholde skjeletter av svenske soldater fra Karl XIIs beleiring av Akershus festning i 1716. Disse funnene har gitt næring til ryktene om at hotellet er hjemsøkt (,).
Hvem som spøker på Grims Grenka, er usikkert, men at det spøker, er det ingen tvil om. Da hotellet tidligere het First Hotel Nobel, rapporterte to nattvakter gjentatte møter med en sortkledd mann med kort, hvitt hår og skjegg. Han dukket opp som en skygge foran dem i korridorene, bare for å forsvinne inn i tomme luften (,). Gjestene og ansatte har opplevd uforklarlige hendelser: tallerkener, kjøkkenutstyr og lysestaker som flytter seg på egen hånd i restauranten, som om usynlige hender leker med dem. I Ghost Bar, hotellets pub, er atmosfæren spesielt urolig, med glass som sklir over disken uten berøring.
Noen som går gjennom gangene, har følt en plutselig kulde, som om noen følger dem tett i hælene, eller et lett dytt i ryggen, bare for å snu seg og finne ingen der. Flere rapporterer en kortvarig, uforklarlig pustevansker, som om luften blir tyngre i et øyeblikk. Men verst er kjelleren. Der nede er stemningen så trykkende at de fleste ansatte nekter å gå alene. Noen har hørt svake skritt eller en lav mumling, mens andre har sett skygger som beveger seg uten kilde (,).
Bilde.Jesper Rais
Tilbake
Bergsløkka på Kampen
Spøkelseshistorien om Bergsløkken på Kampen
Bergsløkken, også kjent som Sørli hovegård, var en gang et staselig gods i det som nå er bystrøket Kampen i Oslo. Som kirkegods under Oslo domkirke på 1700- og 1800-tallet, før byens ekspansjon svelget jordene og hagene, var gården et sentrum for arbeid og liv. Men under de gamle trærne og langs hagestiene hviler en mørk historie, som fortsatt lever i Oslos folklore. To spøkelseshistorier, begge like urovekkende, knyttes til Bergsløkken: en om jomfru Bleg om Kind og en om et barn som aldri fant ro.
I hagen, der måneskinnet kastet lange skygger, kunne tjenestepikene plutselig skimte en skikkelse – en kvinne de kalte jomfru Bleg om Kind. Hun dukket opp uten varsel på stiene, kledd i en grå rokokkodrakt fra 1700-tallet, med et ansikt som lyste hvitt og gjennomsiktig i natten. Hennes bevegelser var lydløse, som om hun gled over bakken, og hun forsvant like raskt som hun kom. Tjenestepikene hvisket om henne med ærefrykt og frykt, usikre på hvem hun var – kanskje en tidligere beboer av gården, fanget i tidens skygger.
Enda mørkere var sagnet om Grønnkammerset, en sidebygning på Bergsløkken. Ifølge historien hadde en stuepike, i et øyeblikk av desperasjon, tatt livet av sitt nyfødte barn i dette rommet. Om natten kunne man høre en tynn barnerøst gråte og klage, som om sjelen fortsatt søkte trøst. Gråten stilnet etter en stund, bare for å bli erstattet av lyden av en liten hånd som banket på døren eller i veggene, en insisterende, hjerteskjærende lyd. Så ble det stille, før gråten begynte på nytt. Uroen i Grønnkammerset var så intens at ingen ville bruke rommet. Tjenestepikene nektet å rydde eller vaske der, og selv de modigste unngikk å nærme seg når mørket falt.
Tilbake
Norsk Folkemuseum,Bygdøy Oslo
Norsk Folkemuseum,Bygdøy Oslo
På Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo står en prestegård fra 1752, opprinnelig hentet fra Leikanger i Sogn, nå Sogndal i Vestland. Denne gamle bygningen, med sine tømmervegger og historie fra Sogns dype daler, er en av museets mest hjemsøkte. Når kvelden senker seg over de fredede husene, hvisker besøkende og ansatte om lyder og nærvær som ikke kan forklares – spesielt fra prestegårdens loft.
Fortellingene peker mot Johan David Haslund, en prest som bodde i prestegården på 1800-tallet sammen med sin kone og elleve barn. I 1869, tynget av ukjente sorger, tok Haslund sitt eget liv, og siden har hans ånd blitt sagt å vandre hvileløst i hjemmet han en gang kalte sitt. Om natten høres tunge skritt fra loftet, som om en mann, kanskje selve presten, går frem og tilbake, fanget i en uendelig vandring. Lyden er så tydelig at nattevakter har stoppet opp, stirret mot taket og lurt på om de virkelig er alene.
Da prestegården ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1901, var reisen over fjorden dramatisk. En voldsom storm blåste opp, og båten som fraktet bygningen holdt så vidt stand – som om noe ikke ønsket at prestegården skulle forlate Leikanger. En håndverker som skulle utføre arbeid i andre etasje opplevde en usynlig barriere. Han kom bare halvveis opp trappen før en trykkende følelse stoppet ham, som om en usynlig kraft sa: «Her kommer du ikke opp.» Han forlot oppdraget og har aldri satt sin fot i prestegården igjen.
Selv dyrene merker uroen. Nattevaktens hund, som vanligvis er rolig, reiser bust og nekter å nærme seg bygningen. Den stopper brått ved døren, med ørene på vakt og et lavt knurr, som om den ser noe menneskeøyne ikke kan fange. Ansatte forteller om en atmosfære i prestegården som føles levende, som om Haslunds tilstedeværelse fortsatt vokter hjemmet hans.
Tilbake
Bærums verk
Bærums Verk i Bærum er kjent som et av landets mest hjemsøkte reisemål. Særlig på Værtshuset har det vært talløse beretninger om paranormal aktivitet. Mange mener det er gjenferdet av Anna Krefting – kvinnen som eide og drev verket i 50 år på 1700-tallet – som går igjen.
Flere ganger har kvinnen, alltid kledd i grønt, blitt observert i Værtshusets andre etasje, der hun setter skrekk i både gjester og ansatte. Værtshuset har vært i drift siden 1640 og regnes som landets eldste serveringssted. Andre deler av Bærums Verk er også kjent for overnaturlige fenomener.
I administrasjonsbygget rapporteres det om en telefon som ringer hver natt til nøyaktig samme klokkeslett. De som plukker opp røret hører kun en underlig pipelyd i andre enden. Reparatører fra Telenor har angivelig prøvd å kartlegge fenomenet, uten hell.
Avisen budstikka 2011
Bærums Verk
Inne i administrasjonsbygget for kjøpesentrene i Verksgata sies det at telefonen ringer i møterommet om natta. Til presis samme klokkeslett hver gang. De som har prøvd å ta telefonen hører kun en underlig pipelyd i andre enden".
Slik beskriver bladet Vi Menn Bærums Verk, i en oversikt over landets mest hjemsøkte steder.
Telenor skal visstnok ha vært i administrasjonsbygget for å sjekke ut problemet, men så langt har man ikke funnet ut hva det er.
- Døde klamrer seg fast til livet de hadde
Ifølge Vi Menn vil myten ha det til at det er tidligere godseier Conrad Clausen som spøker i Verksgata. Han overtok driften av Bærums jernverk i 1773 som 18-åring, og døde i en alder av 31 år.
- Mennesker som dør raskt vil noen ganger ikke innse at de er døde, de klamrer seg fast til livet de hadde, sier healer og dybdemassør Knut Sørli til bladet.
Senterleder Gry Skådinn bekrefter overfor Budstikka at det spøker på Bærums Verk.
- Når vi kommer på jobb om morgenen, står hele sentralbordet og blinker, sier hun.
- Før jeg startet på Bærums Verk fant man ut at telefonsignalene kom fra lunsjrommet vårt. Det var i sin tid soverommet til Conrad Clausen, og det var er han døde, sier Skådinn.
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.