Reieralleen
I den trange, mørke Reieralléen på Jeløy, der lindetrærne står som stille voktere langs den gamle stien og Oslofjorden hvisker hemmeligheter mot stranda nedenfor, begynner det alltid med grinda i bunnen – en rusten, skjev port som knirker som et sukk fra fortiden når du skyver den opp. Alléen strekker seg oppover som en sår i landskapet, flankert av grove, solide stolper på rekke og rad, hugget fra eik som en gang bar kongers vekt. Men disse stolpene er ikke bare stein og tre. De er gravsteder. For her vandrer de. Hodeløse skikkelser, med nakker åpne som røde munner, som står ved hver stolpe i skumringen og stirrer ut i natten med øyne som ikke er der.
Det var på 1700-tallet, da Reier gård – den gamle høvdingegården med røtter i yngre jernalder – var et sted for hevn og henrettelser, at alléen ble bundet til blod. Stolpene sto der som galger, der tyver og forrædere ble hengt til de siste gispene ebbet ut, kroppene svingende i vinden fra fjorden som ravner mot et måltid. Hodene ble hugget av, satt på staker som advarsel mot veien til Moss, og sjelene? De falt ikke ned i jorda. De ble igjen, bundet til stolpene som tau, med nakker som dryppet i evighet. Nå, når kvelden senker seg og lyset svinner som et åndedrag, ser du dem: skikkelser i falmede klær, høye og ranke, som reiser seg fra skyggene ved hver stolpe. De bærer ikke hodene på skuldrene. De holder dem tett inntil brystet, øynene i dem – åpne, stirrende – følger hvert ditt steg opp alléen. Du kjenner det først som en kulde i nakken, som om noe puster rett bak deg, så et sus av vadmel mot lindebark, og til slutt: blikket. Tomt, men sultent, som om de teller sjeler som passerer.
Folk i Jeløy unngår alléen etter mørkets frembrudd. En gammel fisker fra Rygge, som syklet hjem en høstkveld på 1920-tallet, så dem først i øyekroken: en rekke skikkelser langs stolpene, nakene åpne mot månen, hodene løftet som ravner som vil fly. Han trampet hardere, sykkelen knirket mot grusen, men de fulgte – skritt uten lyd, øyne som brant i mørket. Han nådde hjemme, bandt sykkelen skjelvende, og nektet å gå ut igjen før morgengry. Neste natt drømte han om dem: stå ved stolpene, hodene løftet mot ham som et spørsmål: "Hvorfor etterlot du oss?"
En annen, en ung pike fra Reier som skulle hente vann fra brønnen en sommernatt i 1950-årene, møtte dem midt på alléen. Tåka lå tett, veien mørk som en grop, og plutselig: skikkelsene steg opp fra skyggene, en ved hver stolpe, hodene under armene som stirret rett på henne med øyne fulle av vannet som aldri tørker. Piken frøs, beina nektet å røre seg, og hun kjente det: en hånd – kald, våt – som strøk over armen hennes, som om en av dem ville vise henne veien mellom stolpene. Piken skrek, løp blindt gjennom tåka, og nådde hjemme med riper på huden som negler som hadde holdt for hardt. Hun fortalte aldri høyt, men unngikk alléen resten av livet, krysset seg hver gang hun måtte passere i dagslys.
Reieralléen er stille nå, med lindene som gror tettere og grinda rustet igjen, men når tåka siger inn fra fjorden og månen henger lav over dalen, kommer de igjen. Hodeløse skikkelser. De står ved stolpene, hodene under armene som en byrde de bærer evig, øynene stirrende mot grinda i bunnen som om de venter på neste som åpner den.
Folk på Jeløy veit det nå. De går ikke opp alléen etter mørkets frembrudd, de krysser seg når de må passere, og de legger en kvist einer ved grinda – for fred. For hvis du hører suset bak deg, hvis skikkelsene stiger opp fra skyggene… løp ikke. Stå stille. For da stopper de. Da løfter de hodene mot ditt, øynene fulle av vannet som aldri tørker.
Men snu deg ikke for fort. For hvis du gjør det, ser du ikke bare tomrommet. Du ser øynene. Og da er det for sent. Da har du blitt en del av alléen. For evig.
Patterødbakken
Patterødbakken lå ved Patterødtjernet, bak nåværende Mosseporten senter.
I den mørke, bratte Patterødbakken, ligger det som en gang var pukkverket – et steinbrudd der maskinene rev i fjellet og mennene svettet under solen, men som etter mørkets frembrudd ble et sted ingen våget å nærme seg. Uten gatelys, uten en eneste lampe langs de smale grus- og kjerreveiene, lå bakken i stummende svarthet, et svelg der vinden ulte som et varsel og elva nede i dalen sang lavt om druknede drømmer. Og der, på toppen av stupet der steinen en gang ble hugget og knust, vandrer hun. Den hodeløse damen. En skikkelse i hvit nattkjole, falmet som måneskinn på vann, som bærer hodet sitt tett under armen som en byrde hun nektet å slippe. Hodet hennes – blekt, med hår som løst tang i vinden – stirrer fremover med øyne fulle av et spørsmål som aldri fikk svar: "Hvorfor?"
Hun kommer ikke med skrik eller smell. Hun kommer stille, glidende opp bakken som om hun svever en håndbredde over grusen, kjolen flagret uten vind, hodet klemt mot brystet som om hun vugger et barn. Folk i Nes har sett henne i årevis, siden pukkverket stilnet på 1950-tallet og veien ble glemt i en ny tid med asfalt og lys. En gammel bonde fra Årnes, som kjørte hest og vogn hjem en høstkveld på 1920-tallet, så henne først i øyekroken: en hvit skygge som steg opp fra dalen, hodet under armen som en bunt med klær. Han pisket hesten, hjertet hamrende, men hun fulgte – raskere enn vinden, øynene i hodet hennes som fulgte ham med et blikk fulle av lengsel. Han nådde hjemme, bandt hesten skjelvende, og nektet å gå ut igjen før morgengry. Neste natt drømte han om henne: stå ved pukkverkets kant, hodet løftet mot ham som et spørsmål: "Hvorfor etterlot du meg?"
Men verre er historien om den gamle dama fra Gashus. En høstkveld på 1930-tallet, da tåka lå tett og veien var mørk som en grop, syklet hun hjem fra besøk i Årnes. Hun var en sterk kone, med rygg som eik og øyne som hadde sett det meste, men Patterødbakken var et sted hun alltid hastet forbi. Den kvelden kom hun for sent. Tåka svelget henne, sykkelen knirket mot grusen, og plutselig: skikkelsen steg opp fra dalen. Den hodeløse damen, i hvit kjole som flagret som et seil i storm, hodet under armen som stirret rett på henne med øyne fulle av vannet som aldri tørker. Dama skrek, hjertet brast i brystet, og i panikken mistet hun kontrollen. Sykkelen velta, hun falt stygt mot steinkanten, og nakken brakk med et smell som ekkoet gjennom dalen. De fant henne neste morgen, blek og knust, med øynene åpne mot himmelen som sviktet henne. Ryktene spredte seg som ild i tørt gress: det var den hodeløse damen som hadde forårsaket ulykken, som om hennes skremmende nærvær fortsatt krevde sitt i mørket på Patterødbakken.
Ingen vet hvem hun var. Kanskje en ung kone fra 1800-tallet, som falt fra pukkverkets kant mens hun lette etter mannen sin – en steinhogger som druknet i elva nedenfor, og hun, i sorgen, kastet seg etter, men døden tok hodet hennes i fallet, som en hevn fra steinen selv. Eller en pike fra svartedauden, som døde alene på veien til Årnes, og nå bærer hun hodet som en byrde hun ikke kan legge fra seg. Uansett: når tåka siger inn fra Glomma og månen henger lav over dalen, kommer hun igjen. Den hodeløse damen. Hun glir opp Patterødbakken, hodet under armen som en byrde hun bærer evig, øynene stirrende mot stupet som tok henne.
Folk i Nes veit det nå. De kjører ikke opp bakken etter mørkets frembrudd, de krysser seg når de må passere, og de legger en kvist einer ved veiskulderen – for fred. For hvis du hører suset bak deg, hvis skikkelsen stiger opp fra dalen… løp ikke. Stå stille. For da stopper hun. Da løfter hun hodet mot ditt, øynene fulle av vannet som aldri tørker.
Men snu deg ikke for fort. For hvis du gjør det, ser du ikke bare tomrommet. Du ser øynene. Og da er det for sent. Da har du blitt en del av bakken. For evig.
Sandbekk skole
I den lille, vindhviskede Degernes, der Indre Østfold skjuler seg bak graner som hvisker om gamle hemmeligheter og Glomma ligger som et mørkt speil under høsttåka, sto et gammelt hus som ingen turte å bli i. Det var ikke et slott eller en herregård, bare et slitent rekkehus med knirkende gulv og vegger som husket mer enn leietakerne visste – et sted der historien ikke bare bodde, men grep tak i deg. Ronny Telnes (21) og Kim Theodorsen (20), to unge menn som flyttet inn i 2005 med drømmer om frihet og fester, trodde de hadde funnet et billig tilfluktssted. Men etter måneder med økende uro, rømte de. Bak seg etterlot de ubetalte regninger stablet som en gjeld til det usynlige, og en husleiekontrakt de brøt som en ed mot natten.
Det begynte med små ting, sier de. Et sus i gangen, som om noen pustet rett bak deg uten å røre deg. Så kom bevegelsene. Kim husker det best: han sto og vasket opp på kjøkkenet, vannet dryppende fra hendene, da en kjele med kokende vann kom farende bortover benken – ikke et uhell, ikke en glidning, men i fart, som om en usynlig hånd grep den og slengte den mot ham. Vannet sølte over ham, skåldende og plutselig, tre ganger på rad. "Jeg har fått vann sølt over meg fra en kjele i fart, tre ganger," fortalte Kim til VG, stemmen fortsatt skjelvende av minnet. Ronny nikket, øynene videt: "Det er ikke bare vann. Det er som om noe vil ha oppmerksomhet." De lo det bort først, kalte det "husets spøker", men latteren døde ut når ting flyttet seg: en stol som skjøv seg ut fra bordet mens de satt og spiste, en dør som smekket igjen midt i natten uten vind.
Så kom luktene. En søt, tung parfyme som fylte rommet plutselig, som om en kvinne nettopp hadde gått forbi – gammeldags, med noter av rose og vanilje, fra en tid lenge før deres leieavtale. Ingen parfyme i huset. Ingen gjester. Bare lukten, hengende som et minne, og en følelse av å bli sett fra hjørnene. Ronny våknet en natt av det: en skikkelse i øyekroken, en gammel vaktmester i filler, som gikk fra gangen og opp trappaen – en trapp som ikke lenger fantes, revet ut før de flyttet inn. "Han forsvant plutselig opp i taket," fortalte Ronny. "Vi har i ettertid funnet ut at det tidligere gikk en trapp opp der." Kim så ham også, samme natt: en høy skygge med hatt, som sto i døråpningen og stirret før den løste seg opp som røyk.
De flyttet ut etter seks måneder. Bak seg etterlot de en haug med ubetalte regninger – strøm, vann, mat – og en kontrakt de brøt uten varsel. Utleierne ristet på hodet, men naboene? De nikket. "Huset har alltid vært rart," mumlet de. "Folk flytter ut fort der." VG-artikkelen vakte nasjonal oppmerksomhet, med lesere som delte lignende historier: et gammelt hus i Østfold, bygd på ruiner av en gammel gård der en familie døde i en brann på 1800-tallet, eller en pike som druknet i nærliggende elv og nå leker med dørene. Ronny og Kim? De fant ro i et nytt sted, men natten etter flyttinga hørte de det igjen: et sus, en dør som smekket igjen i det tomme huset.
Degernes hus står der ennå, vinduene mørke, men når tåka siger inn fra Glomma og månen henger lav over åsene, ser naboene lys flimre innimellom. Et tegn, kanskje, fra den som vokter. Gå ikke forbi etter solnedgang. For hvis du hører suset, hvis kjelen kommer farende… da er det ikke bare historie. Da er det de som ber: "Bli værende." Og hvis du svarer… da slipper de ikke taket. De følger deg hjem. Gjennom dørene. Inn i drømmene dine.
For Degernes hus sover aldri. Det venter bare på neste leietaker. For evig.
"Ishuset" ved Krapfoss
I den dype, vindhviskede dalen ved Krapfoss, , ligger det som en gang var ishuset – en lav, mørk bygning av tømmer og torv, halvt begravd i snøen vinterstid, med døra alltid på gløtt som en munn som aldri lukket seg. Det var her, i 1800-tallets kalde hjerte, at isblokkene ble skåret fra elva hver vinter – store, klare flak som ble slept opp med hest og vinsj, pakket tett i lag av sagflis for å holde kulden inne hele den lange, mørke sommeren. Ishuset var livsnerven for gårdene rundt: melk, kjøtt og fisk kunne holde seg, og folk levde et år til.
Men en vinterdag, da isen lå tykk og svart under snøen, skjedde det. En ung gutt – knapt fjorten, med røde kinn og øyne fulle av fremtid – sto ute på elva med sag og krok sammen med de eldre karene. Han var rask, ivrig, ville vise at han dugde. Isen knirket, vinden ulte, og så – et smell. Et hull åpnet seg som en svart munn, og gutten forsvant. De andre ropte, strakte ut stenger og tau, men vannet var raskere. Det svelget ham med et sukk, som om Laagen selv hadde ventet på ham. Kroppen kom aldri opp igjen. Bare lua hans fløt et øyeblikk, rød mot det svarte, før den også ble dratt under.
Etter det ble ishuset aldri det samme.
Først var det bare kulden – kaldere enn den skulle være, selv midt på sommeren. Sagflisen knirket under føttene som om noen gikk der inne, selv når døra var låst. Så kom skrittene. Letne, nølende, som en gutt som ikke finner veien. Folk som måtte inn for å hente isblokker om kvelden, tok med seg fakler og bønner, men likevel: et glimt av en skikkelse i halvmørket, blek og dryppende, med øyne som stirret ut i lufta som om han fortsatt søkte etter overflaten. En gang, en gammel kar fra Gjerrebogen, gikk inn alene sent på høsten. Han hørte det først: plask, svakt, som fra vannet under gulvet. Så et sukk – dypt, hes – rett bak ham. Han snudde seg med øksa hevet, men så bare skyggen av en gutt, med lua dryppende av elvevann, som strakte ut hånden som om han ba om hjelp. Karens fakkel sluknet. Han løp ut, låste døra, og nektet å gå tilbake. Neste morgen? Fotspor i sagflisen – små, barføtte, ledende rett mot veggen der isblokkene sto. Og på den ene blokken: et håndavtrykk, frosset fast, som om noen hadde presset håndflaten mot isen fra innsiden.
Ishuset ble stående til utpå 1900-tallet, men ingen våget å rive det, for frykt for hva som ville slippe fri. Til slutt tok tiden det, og nå er bare fundamentet igjen, overgrodd av mose og gress. Men når våren kommer og isen på Laagen brister med et smell som minner om den dagen gutten falt, hører folk det fortsatt: plask fra vannet som ikke er der lenger, skritt i lufta over bakken der ishuset sto, og et svakt sukk som bæres med vinden opp mot Gjerrebogen.
Og hvis du går dit en stille sommerkveld, når solen henger lav og elva synger lavt, legg hånden mot steinen i grunnmuren. Den er alltid kaldere enn den skal være. Og hvis du lytter lenge nok… hører du ham: «Hjelp meg opp… hjelp meg opp…»
Men ikke svar. For vannet glemmer ikke. Og gutten i ishuset venter fortsatt på hånden som aldri rakk fram. For evig.
Skysskafferbakken
Festen begynte å dabbe av på Krossern. Den blonde tjenestepiken, som var fra en gård på nordre Jeløy, følte hun hadde fått nok – nok av unggutten, som etter altfor mange glass insisterte på hennes oppmerksomhet. Gang på gang hadde hun avvist ham, men han ga seg ikke. Da hun senere så ham på den andre siden av tunet, i ferd med å bli oppslukt av festen igjen, grep hun sjansen og snek seg ubemerket ut i natten.
Nesveien lå foran henne, en gammel grusvei som ledet ut i mørket. Klokken hadde passert to, og selv om det var midt på sommeren, var natten dypt stille, kun avbrutt av et fjernt ekko av festens skrål og latter. Hun hastet opp til svingene ved Skysskafferbakken, med ett mål for øyet – hjem.
Et stykke opp i bakken satte hun seg på en stor stein langs veien for hun kjente at hun ikke var helt edru, og tok en liten pause hvor hun rettet litt på skoene. Litt døsig ble hun sittende og merket ikke tiden som gikk, før et uhyggelig kaldt gufs feide gjennom natten. Bak henne hørtes det skritt. Hun stivnet – og kjente hjertet banke vilt da en stemme skar gjennom mørket: «Så her har du gjemt deg.»
Det var ham. Unggutten hadde fulgt etter henne, og i blikket hans lå en mørk, brennende intensjon. «Dårlig gjort å stikke av,» sa han litt grettent, og satte seg nær henne, langt for nær, og ville straks kysse henne. Hun kjente en bølge av panikk, og da han forsøkte å trekke henne inntil seg, avviste hun ham igjen. «Nei! Jeg er ikke interessert, la meg være!» Men gutten, drevet av alkoholens påvirkning og sårede stolthet, var døv for ordene hennes. Jenta trakk seg tilbake og dyttet gutten hardt av steinen som deiset rett i bakken.
Han ble lynende sint og dro frem en kniv. «Ingen avviser meg,» hveste han. Selv ikke henne! Hun rakk knapt å skrike før han kastet seg over henne. Metall glinset, og mørket ble fylt av blodig stillhet.
Blodig og stille lå hun over steinen, som senere skulle få navnet blodsteinen. Unggutten, skjelvende av panikk, løftet opp jenta og slepte henne ned mot Kjellandsvikbukta. Der kastet han kroppen i sjøen i håp om å skjule forbrytelsen og rømte derfra.
Men likegyldig til hans skrekkslagne desperate handlinger fløt kroppen hennes opp igjen kort tid etter, og sannheten kom til overflaten. Mange vitner på festen hadde sett at bygutten hadde fulgt etter tjenestepiken. Før uken var omme innrømte han i avhør mordet. Og så møtte han sin straff – uten nåde, dømt til døden og henrettet. Det var ingen nåde for mordere i gamle dager.
Videre forteller historien at tjenestepiken aldri fikk fred. Klokken to, akkurat da natten står som mørkest og ensomheten tettest, viser hun seg. Skikkelsen hennes går langs Skysskafferbakken, gråtende, blek, og søkende etter noen som kan høre hennes siste rop. Det sies at om du er ung og ulykkelig forelsket, og vandrer alene, kan du se henne i tåken. Hvis du ser nøye på steinen, som ennå står der i dag, kan det hende at du oppdager et svakt, rødlig skjær – minnene fra den nattens blodige drama.
Fest på Reier gård
På Reier gård, en mørk kveld da alle var bortreist, lyste det plutselig opp i alle vinduene. Et dempet, forunderlig skinn brøt gjennom natten, og i stillheten hørtes fjern latter, musikk og skåling som om gården var fylt av liv. Men da noen våget seg nærmere for å se hva som foregikk, var det ingen å se – ikke et eneste menneske i sikte. Bare de tomme rommene badet i lys, og den kalde vinden bar med seg ekkoet av en fest som tilhørte en annen tid, kanskje noen som aldri hadde forlatt gården.
Røde Mølle
Her er det tidligere Møllemester Carl Oscar Carlsen som går igjen. Carl var en mann som likte å være en fin mann, alltid kledd i fjonge klær. Han var også veldig glad i Røde Mølle og det sies at han bare går igjen for å sjekke at bygget blir bra behandlet, og at tingene står der de skal stå. I dag møter han nye skuespillere med et vindpust, luftforskjell, lyder som forteller at han går i dører eller gir folk følelsen av at det er noen der. Rydder. Tar saker fra skuespillerne og plasserer dem i et garderobeskap i 3.etasje. Bråker når han synes folk har vært der for lenge. Flere skuespillere på Mølla, særlig dem som har vært der mye, har fått merke at rekvisitter forsvinner og dukker opp igjen på det samme stedet hver gang: Et skap, i en sjeldent brukt garderobe i 3.etasje. Desirée Grandahl har sågar sett spøkelset – klart og tydelig.
– Det skjedde midt på dagen under prøvene til «Chicago». Det var kostymeprøving og masse folk i salen da jeg plutselig fikk se en godt voksen mann i uniforms jakke på galleriet. Jeg lurte på hvem i all verden det kunne være, men da jeg så opp igjen, var han borte, forteller Grandahl.
Elingård herregård
I det flate, fruktbare landskapet ved Glommas munning, der tåka fra fjorden krøper inn over vollene som et levende teppe, troner Elingård Herregård. Hvitkalket, renessanse-stolt, med tårn som speider ut mot skipene som en gang brakte rikdom – og ulykke. Bak de høye vinduene fra 1749, gjenreist etter den store branden tre år tidligere, hersket hun: Birgitte Kristine Kaas. Født her i 1682, gift med generalløytnanten, enke i ti tunge år. Folk kalte henne General Birte – halvveis i spøk, halvveis i frykt. Hun red selv over markene, telte leilendingenes korn, skrev salmer med blekk som luktet av rose og rav. Og parfyme. En tung, orientalsk blanding fra København, så sterk at den hang igjen i tapetene lenge etter at hun hadde forlatt rommet.
Hun døde en augustkveld i 1761. Mystisk, sa de. Kortspill på Kjølberg, for mye vin, en vogn som kjørte for fort i høstmørket. Eller kanskje hjertet bare ga etter for alt hun hadde båret alene.Det ble sakt at hennes hovmot var så stor at hun trodde at rang og adel ville gjelde i livet etter døden,og at stands personer ville bli skilt fra «den gemene hob»
Hennes kiste ble satt vedsiden av en generals kiste som hadde en kårde på lokket.Denne kården ble stadig flyttet fra generalens lokk til hennes lokk.
Siden den gang har ingen leid ut storesalen uten å dekke til en ekstra kuvert. For hun kommer til bords.
Det begynner alltid med duften. Plutselig, midt i en stille ettermiddag, siger den inn under dørene: rose, rav, et hint av brent sukker og noe metallisk – som blod fra en gammel krig. Rommet blir varmt. Glassene klirrer svakt. Så høres skrittene. Bestemte, høyhælte, over det knirkende gulvet i andre etasje. Hun går fra vindu til vindu, som om hun venter på noen som aldri kommer ridende opp alléen.
De som har sett henne sier hun er høy. Kjolen hvitt silke, men ansiktet – bare en skygge der det burde vært øyne. Hun stopper ved peisen, løfter en usynlig vifte, nikker strengt mot verten: «Har dere glemt meg?»
Museumsvokterne vet det nå. De setter alltid frem en stol ekstra ved langbordet. En tallerken med salt og brød. Og en liten krystallflakong med rosevann. For hvis du glemmer henne, General Birte, slår hun igjen dører, velter lysestaker, fyller hele huset med sin parfyme til du hoster og gråter.
Men hvis du dekker til for henne, blir natten stille. Da kan du høre henne nynne en salme hun selv oversatte, lavt og vemodig:
«Tag, o Gud, min sjæl i vare…»
Kjølberg, Onsøy
Her forteller sagnet at en uhyggelig grå skikkelse ofte skal ha vist seg i nærheten av huset.Også et annet gjenferd finnes her ,den såkalte hvite dame.Det skal være en husjomfru som på grunn av kjærlighetsorg ville ta livet sitt.Oppe på sitt værelse skal hun ha kuttet pulsåren,men ikke fått det helt til.Så hun sprang opp på en fjellskrent og hev seg utfor.Hun har gått igjen,generasjon etter generasjon.Men det værste er spøkelsevognen som viser seg hver gang noen på gården skal dø. Det er en sort vogn ,trukket av 2 hester ,som kommer inn på tunet og stopper forand hoved døren ,før den kjører ut igjen mot et tjern og forsvinner i løse lufta .Sist sett 1884 ,rett før Godseier Werenskiold døde.
Den klumpete skyggen
Det var en sen sommerkveld, da ungpiken fra Halden kjørte alene langs Tistedalsveien – den smale, svingete veien som snor seg fra sentrum opp mot Tistedal, der elva Tista bruser i dypet og skogene står tette som hemmeligheter. Hun hadde vært på fest i byen, vinduet nede for å la natteluften kjøle seg, radioen mumlet en gammel vise. Tistedal, den gamle sagbruksbyen med ruiner av sluser og kanaler som hvisker om industriens glansdager, lå mørk foran henne. Hun tenkte på ingenting særlig – bare hjemme, en kopp te, seng. Så, midt i en skarp sving der veien klamrer seg til fjellsiden, skjedde det.
Først en kulde – ikke vind, men som om noe isende pustet rett i nakken hennes. Så, rett ved veiskulderen, skjøt hun opp. Fra jorden selv, som en rot som sprakk i to, steg en skikkelse frem – stor, klumpete, som en bondekone fra en annen tid, men vridd av raseri. Hun var høy som en dørstolpe, bredskuldret og tung, med ansiktet skjult i skygger, men øynene... øynene glødet som glør i et peisild, rett på henne. Kjolen, eller det som var igjen av den, hang i filler, grå og våt som om den hadde ligget i Tista lenge. Ingen lyd, ingen fottrinn – bare et sukk, dypt og hul, som ekko fra en grav.
Piken skrek, bremset så dekkene ulte, og bilen snurret halvveis rundt. Kvinnen sto der, bare meter unna, armene utstrakt som om hun ville gripe tak i panseret. Hjertet hennes hamret som en hammer, og i panikk så hun seg rundt – alene, ingen biler bak eller foran. Men så, som lyn fra klar himmel, forsvant hun. Sugd tilbake i jorden, som om veien svelget henne hel. Piken gråt hele veien hjem, og neste dag fortalte hun det til venninnene. "Hun var der for meg," hvisket hun. "Bare for meg."
Tistedalsveien er ikke bare en vei – den er en pulsåre i Haldens historie, der Østfoldbanen snor seg parallelt med Tista, og gamle sluser fra Haldenkanalen minner om en tid da vannet bar tømmer og drømmer ned fra høyden. Men under asfalten ligger eldre lag: Sagbruksarbeidere som druknet i fossen, kvinner som arbeidet seg i hjel ved rokkene, og sagn om de som falt fra skrenten i stormfulle netter. Den klumpete kvinnen passer inn som en mørk tråd i veven – en gjenferd som har hjemsøkt veien i årtier, mest sett av kvinner alene, som om hun søker søstre i lidelsen sin. Menn kjører forbi uten å merke noe, men for damene? Hun er der, venter i skumringen.
Hun har vist seg flere ganger, alltid lik: Stor som en bjørk, klumpete i skikkelsen, som en bonde som har båret for mye ved for lenge. Hun skyter opp fra jorden – ikke går, ikke svever, men eksploderer frem som en knopp som sprenges i vårflommen – og skremmer vettet av folk. En sykepleier fra Tistedal stoppet bilen for å ringe hjem, og der var hun: Rett utenfor døra, ansiktet presset mot glasset, munnen åpen i et stille skrik. "Hun så rett inn i meg," fortalte hun senere, stemmen skjelvende. "Som om hun kjente meg." En annen, en lærerinne på vei hjem fra Halden, kjente et rykk i rattet – kvinnen sto midt i veien, armene ut, og forsvant bare da en lastebil tutet i det fjerne. Alltid alene. Alltid kvinner. Og alltid forsvinner hun med det samme flere er der – som om lyset fra en annen bil, eller et blikk fra en passasjer, river henne tilbake til jorden.
Hvem er hun? Lokale sagn peker mot en sagbruksarbeiderkone fra 1800-tallet, en enke som mistet mannen i Tistedalsfossen og selv falt fra veiskulderen i sorgens rus. Eller kanskje en av de kvinner som arbeidet i bomullspinneriet, knust av slit og svik, gravlagt i umarkert jord ved elva. Hun skremmer ikke for moro skyld – det er desperasjon i øynene, et rop om å bli sett, å bli husket. "Hun velger oss," sier de som har sett henne, "fordi vi forstår ensomheten."
Neste gang du kjører Tistedalsveien en sen kveld – spesielt hvis du er dame alene – hold øye med skulderen. Lytt etter suset fra jorden. Og hvis hun skyter opp... ikke skrik. Bare kjør. For hun forsvinner bare når hun ikke er alene lenger. Og i Halden, der festningen hvisker om hvite damer og gamle kriger, er den klumpete kvinnen bare en av mange. Men hennes er den som treffer hardest – rett i hjertet av natten.
Struten fyr
Du tar båten fra Skjærhalden, motoren brummende lavt mot vinden som pisker saltvann i ansiktet, og snart dukker fyret opp – det hvite tårnet fra 1829, stående på sin lille øy som en vakt mot havets raseri. Solen har sunket bak horisonten, himmelen er en grå duk prikket med stjerner, og luften bærer en kulde som krabber inn under jakken. Lokalbefolkningen på brygga unngår å snakke høyt om det, men hvis du spør en gammel fisker med salt i skjegget, vil han senke stemmen og nikke mot øst: "Ikke bli etter ti på kvelden. Hun kommer klokka kvart på elleve. Og hun ser deg."
Struten Fyr har stått der i nesten to hundre år, en ensom søyle av stein og lys som har veiledet skip gjennom storm og skjær. Men siden 1860-tallet, da Fredrik Nannestad tok over som fyrvokter, har øya båret en byrde tyngre enn bølgene. Han var en mann av jern – høy, med bart som en børste og øyne som skannet horisonten som en radar – gift med Albertine Marie, en ung kone med latter som lød som måkeskrik over vannet. De kom dit unge, fulle av drømmer om et liv i ensomhet, med bare måsenes kor og eldens knitring som selskap. Men tuberkulosen kom som en tyv om natten, i 1865, da stormen bygde seg opp som en forbannelse. Albertine, bare 28, hostet blod inn i forkle sitt, feberen som brant henne opp mens vinden ulte rundt tårnet. Fredrik kjempet for henne – kokte urter over ilden, bandt tepper rundt den skjøre kroppen – men sykdommen var nådeløs, og uværet tetnet til.
Natten da det brast, var den verste. Stormen rev i fyret som en vill hund, bølgene slo over basen og skylte inn saltvann gjennom sprekker i døra. Albertine lå i køya, pusten hennes et raspende ekko mot vegger som ristet, og Fredrik heiste nødflagget – det røde lerretet som vaiet desperat fra masten, et rop om hjelp i mørket. Men ingen så det. Skipene holdt seg unna, fiskerne søkte ly i viker, og fyret sto alene med sitt lys som blinket for ingen. Hun døde før gryningen, i armene hans, med et siste host som blandet seg med regnet. Han begravde henne på øya selv, i en umarkert grav under lyngen ved nordsiden, med en stein over som gravstein – en stor, rund kampestein som han rullet på plass med egne hender. Fredrik fortsatte som vakt i år etter, med øynene tomme og hånda alltid på flagglinjen, men han snakket aldri om natten. Han døde i 1880, gammel og revet, og siden da har Struten vært stille. Nesten.
De som besøker fyret i dag – turister med kameraer og turgåere med sekker – forteller om det som ikke kan forklares. Det begynner med trappaen: den bratte, spiralformede stigen opp til lanternerommet, med 72 trinn av slitt eik som knirker under støvler. Du hører dem først – fottrinn, lette og nølende, som en kvinne i skjørt som klatrer opp for å sjekke lyset. De kommer ovenfra, ekko nedover vegger som drypper av fukt, og stopper brått ved din dør. En gruppe fra Oslo i 2019 sverget de fulgte etter: trinn for trinn, hjertene hamrende, bare for å finne tomrommet øverst, med lanternen som blinket uberørt. "Hun løp fra oss," hikstet en av dem. "Som om hun ikke ville bli sett."
Men klokka kvart på elleve er det hun viser seg. Hver kveld, presis som et gammelt ur, vandrer skyggen hennes – en slank kvinne i grått forkle og nattkjole, med hår som faller løst over skuldrene. De har sett henne fra båten, en kontur mot tårnet som glir nedover vollene, henda strukket ut som om hun leter etter en dør som ikke er der. En annen runde tar henne til flaggstanga, der hun står og stirrer utover fjorden, med ryggen mot stormen som aldri stilnet. En fotograf i 2022 fanget henne på bilde – et svart-hvitt glimt ved masten, med flagget som vaiet uten vind. "Hun snudde seg ikke," sa han senere, stemmen lav. "Men øynene... de var som brønnen min."
Og steinen. Den store kampesteinen på nordsiden, der graven hennes ligger skjult under lyngen – den snur seg. Klokka 22:15, hver natt, ruller den sakte, en kvart omdreining mot klokken, som om en usynlig hånd griper tak og minnes ritualet. Turister har filmet det: en skrape mot gruset, steinen som vipper og legger seg på ny side, med mosen revet av som sår. "Det er henne," hvisker de på kaia. "Hun vil ut. Eller inn igjen."
Albertine Marie Nannestad fant ingen fred i jorda. Tuberkulosen tok kroppen, stormen livet, og sviket av havet – ingen som så flagget – bandt henne til øya. Hun vandrer fortsatt, fyrvokterkona som nekter å slippe taket, med ropene hennes som blander seg med vinden: "Fredrik... lyset..." Noen netter hører de hosten hennes, et raspende ekko fra basen, blandet med regn mot taket.
Fyret er museum nå, åpent for de modige, med utstillinger om skipsvrak og oljelykter som flimrer som minner. Men etter ti på kvelden låser de porten, og båtene holder seg unna. For Struten er hennes rike. Og kvart på elleve kommer hun igjen.
Hvis du drar dit i kveld, ta med mer enn en lommelykt. Lytt etter trinnene. Og ikke rør steinen. For noen gravhauger åpnes ikke. De venter bare på neste storm.
Skjeberg prestegård
Skjeberg Prestegård, bygget på 1700-tallet som en bastion av tro midt i villmarken, rett ved kirken som reiser seg som en steinvekt mot sjelen. Det gamle trehuset står der fortsatt, med sine hvite vegger og skråtak som har rommet prester og biskoper i århundrer – men også en sorg så tung at den fester seg i veggene som mugg. Lokalbefolkningen i Borge unngår å snakke høyt om det, men hvis du spør en gammel enke på kirkegården, vil hun krysse seg og nikke mot andre etasje: "Ikke gå opp dit etter solnedgang. Han banker fortsatt. Og han sloss med spøkelser han aldri slo."
Det var på 1700-tallet at marerittet begynte, da prestegården ble reist med håndhuggede tømmer og bønn over grunnen. Men i andre etasje, det rommet med utsikt over kirkebakken og elva som snegler seg mot Fredrikstad, bodde en prestesønn som Gud selv hadde vendt ryggen. En sinnssyk mann, de kalte ham – ikke ond, men revet i filler av tanker som tumlet som stormvind i hodet. Han låste seg inne, med kniv i hånden og bibelen i den andre, og skåret vers inn i veggene som en desperat bønn. "Herren er min hyrde, jeg skal intet mangle," sto det på den ene planken, med blodige spor fra kniven som hadde skåret for dypt. "I begynnelsen var Ordet," på den neste, bokstav for bokstav, som om han trodde at ordene kunne holde demonene ute. Men de kom likevel, hviskende i ørene hans om synd og dom, til han ikke lenger skilte natt fra dag. Han døde der oppe, alene med sine vers, og kroppen ble funnet med kniven i brystet – selvmord eller kamp? Bygda snakket ikke om det. De la ham i en umarkert grav bak kirken, og rommet ble stengt, med dør som knirket i vinden som en evig advarsel.
Grete Berggrav vokste opp der, datter av biskop Eivind Berggrav, den som sto imot okkupasjonen med ryggrad av stål. Hun var en jente med røde kinn og øyne som så for mye, og prestegården var hennes barndomsslott – fulle av bøker og bønner, men også av nattens hemmeligheter. Hun bodde i andre etasje, rett ved det forbudte rommet, og det var der larmen begynte. Først var det bare knitring, som mus i veggene, men snart ble det et raseri: kraftig rabalder, som om helvete selv hadde flyttet inn. Møbler som skrapte over gulvet – en stol som veltet med et smell, et bord som dro seg selv mot døra. Vedkassa som tømmes med et ras av klumper mot plankene, som om noen kastet dem ut i sinne. Og slåssingen. Å, slåssingen var verst: dunk av knyttnever mot vegger, stønn og brøl som ekko fra en kamp ingen kunne se. Ovnen klirret, lokket som ristet som om fingre grep etter dem, og vinduene dirret som om de som sloss falt over kullhaugen, med et smell som ristet i hele etasjen.
Grete hørte det ofte, i sine yngre dager – en jente på ti, elleve – og det ble en del av nattens rytme. Hun la seg med puten over hodet, mumlet salmer faren hadde lært henne, og sovnet til slutt med larmen som en uvant vuggevise. "Jeg ble vant med det," fortalte hun senere, med et smil som ikke nådde øynene. "Som man blir vant med regn mot taket. Men det var ikke regn. Det var ham. Den ulykkelige sønnen, som slåss med skyggene sine ennå." Hun svor at dørhåndtaket dirret noen netter, som om han prøvde å komme ut, og at bibelversene på veggene glødet svakt i måneskinnet, som om de levde.
Men faren hennes, biskopen selv – den høye mannen med stemmen som trøstet nasjonen – tålte det ikke. Han overnattet bare én natt i andre etasje, midt i kaoset, med bibelen åpen på nattbordet og et kors rundt halsen. Larmen kom som en storm: møbler som danset, ved som haglet mot døra, og slåssingen som ristet i bjelkene. Han reiste seg, med lyset i hånden og bønner på leppa, men noe grep ham – et kaldt pust mot nakken, en hånd som strøk over armen. Neste morgen kom han ned trappa med ansiktet grått som aske, og nektet å gå opp igjen. "Det er ikke bare et spøkelse," sa han til familien, stemmen lav som en dom. "Det er en sjel som ikke finner fred. Og den vil ha svar vi ikke kan gi." Han flyttet soverommet sitt ned i første etasje, og rommet oppe ble et museum for minner – stengt, men aldri glemt.
I dag er prestegården et kapittel i historien, med guidede turer om biskopen og krigen, men de unngår andre etasje. Turister ler av historiene, men de ansatte krysser seg når de går forbi døra. Og om natta, når kirken klokker og elva suser, hører de det igjen: rabalderet, slåssingen, klirret i ovnen. Grete er borte nå, men arven hennes lever i veggene – en påminnelse om at noen kamper slutter aldri. Selv ikke i døden.
Hvis du drar dit en natt, lytt etter skrapingen. Og ikke åpne døra. For han slåss fortsatt. Og han taper aldri håpet om å vinne.
Bibliotekaren i Fredriksrad
Bibliotekaren i Fredriksrad
I hjertet av Fredrikstad, der det gamle biblioteket står med sine knirkende tregulv og vegger fulle av historie, lever arven etter frøken Kaja Stabell. Som biblioteksjef på 1900-tallet var hun en autoritær skikkelse, en vokter av litteraturen som styrte med jernhånd. Hvis en bok hadde det hun kalte "saftig innhold" – for dristige fortellinger eller upassende tema – gjemte hun den så godt at ingen kunne finne den. Selv etter hennes død har Kaja beholdt grepet om biblioteket, og om natten våkner hun til live som en rastløs ånd som krever orden og respekt.
Skyggen som rydder
Det var en stille kveld, og de ansatte på Fredrikstad bibliotek hadde nettopp låst dørene for natten. Men i skyggene, der månelyset snek seg gjennom de høye vinduene, begynte Kaja sitt verk. Lysene i lesesalen blinket, slo seg av og på som om en usynlig hånd lekte med bryterne. Neste morgen, da bibliotekaren kom på jobb, fant hun bøker strødd utover gulvet i barneavdelingen i loftsetasjen. "Hun er sur igjen," mumlet hun til kollegaen sin, mens hun samlet opp eventyrbøker og tegneserier. Det var som om Kaja hadde kastet dem ned i protest: "Dere må rydde bedre!"
Kaja var kjent for sin orden. Selv nå, som et gjenferd, sørger hun for at bokhyllene alltid er i perfekt stand. Hvis en bok står feil eller en hylle er i uorden, kan de ansatte neste dag finne den pent plassert tilbake – eller, hvis Kaja er misfornøyd, slengt på gulvet som en stille reprimande. En gang så en nattevakt en rask skygge fare forbi i barneavdelingen, som en vind som bærer en hvisking: "Rydd opp!" Når de snur seg, er det bare et tomt rom og en svak eim av gammel papir.
Vindpust og barneavdelingen
Barneavdelingen i loftsetasjen er Kajas favorittsted. Her har ansatte hørt uforklarlige lyder – knirking av gulvplanker, svake skritt eller en lav summing som om noen bla gjennom en bok. Noen har kjent et kaldt vindpust, selv når vinduene er lukket, som om Kaja svever forbi på vei til neste hylle. En ung praktikant, fortalte en gang om en kveld hun jobbet sent. Mens hun sorterte bøker, så hun en skygge gli over veggen – en høy, tynn silhuett med oppsatt hår, som forsvant inn i barneavdelingen. Da hun fulgte etter, var alt stille, men en bok om folkeeventyr lå åpen på gulvet, som om Kaja hadde valgt den ut selv.
Noen morgener finner de ansatte bøker som Kaja ville ha mislikt – romaner med dristige kjærlighetshistorier eller moderne krim – kastet ut av hyllene, mens barnebøker og klassikere står urørt. "Hun liker fortsatt ikke saftig innhold," ler de ansatte, men de sørger for å rydde ekstra nøye for å holde henne blid.
Kajas arv
Kaja Stabell er ingen ond ånd, men en vokter av sitt bibliotek. Hun krever orden, respekt og stillhet, akkurat som i livet. De ansatte har lært å leve med henne, og noen hilser henne til og med når de låser opp om morgenen: "God dag, frøken Kaja." Hvis du besøker Fredrikstad bibliotek, hold øynene åpne i barneavdelingen. Kanskje ser du en skygge fare forbi, eller kjenner et kaldt pust mot nakken. Men vær ikke redd – så lenge du setter bøkene pent tilbake, lar Kaja deg være i fred.
Tilbake
Den hvite dame Fredriksten Festning
Fredriksten Festning, som ruver over Halden i Østfold, er ikke bare et historisk monument fra 1600-tallet, men også hjem for en av Norges mest kjente spøkelseshistorier – Den Hvite Dame. Når måneskinnet lyser opp festningens murer i lyse vår- og sommernetter, fortelles det om en skikkelse som skremmer besøkende med sitt eteriske nærvær (,). Hun svever lydløst mot kommandantboligen, kledd i en lang, hvit kjole som flyter som tåke over marken. Føttene hennes berører aldri bakken, og ansiktet er blekt, med armene hvilende rolig langs siden. Rett før hun når skogholtet ved festningens kant, snur hun seg, vinker stille, og forsvinner i natten (,).
Mange tror at Den Hvite Dame er Marthe, en ung kvinne på 21 år som møtte en tragisk skjebne for flere hundre år siden. Ifølge lokale sagn ble Marthe henrettet for å ha drept sitt førstefødte barn, en handling som i datidens strenge samfunn førte til dødsstraff. Men dokumenter fra forhørene antyder en mørkere historie: Marthe kan ha blitt forført og gjort gravid av en prest, som deretter ønsket å kvitte seg med henne for å skjule sin egen synd. Drevet av fortvilelse og uten vei ut, tok hun barnets liv, og betalte selv med sitt eget (,). Nå sies det at hennes urolige ånd vandrer på festningen, fanget i en evig søken etter fred.
Den Hvite Dame er ofte sett nær kommandantboligen og Klokketårnet, hvor hennes skyggeaktige skikkelse glir gjennom måneskinnet (,). Noen har rapportert en svak, sørgmodig vinking, som om hun prøver å nå ut til de levende før hun forsvinner inn i skogholtet. Besøkende til Fredriksten, enten de er turister på spøkelsesjakt eller lokale som kjenner legendene, beskriver en uforklarlig kulde og en følelse av å bli iakttatt når natten faller (,). Festningen, som har sett kriger, beleiringer og utallige skjebner, bærer Marthes historie som en del av sitt levende minne.
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.