Maren i mørket
Det var en grå junidag i 1849, da øksen falt på Dolmøya – den lille øya ved Hitra som ligger som en glemt stein i Trondheimsleia. Maren Johanne Jektvik, født Olsdatter i 1811, sto der med hendene bundet, øynene festet på horisonten der mannen hennes en gang hadde seilt ut med fiskegarn. Hun hadde ventet på dette øyeblikket i måneder – frikjent to ganger i sorenskriveren, anklaget igjen av naboenes hvisking, og til slutt dømt i Høyesterett for det som ingen turte å si høyt: Giftmord. Arsenikk i kaffen, blandet med hat og lengsel etter en annen. Mannen, Ole Pedersen Jektvik, hadde ligget og stønnet i senga på Stadsviken gård, mens hun pleiet ham med te som brant i halsen. "Det er bare feber," hadde hun sagt til de som spurte. Men kroppen sviktet, og da de åpnet ham opp, fant de giften – hvit som snø, dødelig som synd.
Maren hadde elsket Casper Andersen Nordhammer, den unge drengen på gården, lenge før hun blandet det første krystallet i brennevinen. De hadde hvisket om det i fjøset, latter som blandet seg med vinden fra sjøen. "Kan det drepe ham?" hadde hun spurt, fingrene skjelvende rundt glasset. Casper hadde ledd lavt, ikke bundet seg, men plantet frøet: "Bland det i vinen, Maren. Gud ser ikke alt." Var han medskyldig? Medvirkende, som de kaller det i dag – psykisk, men nok til å brenne i samvittigheten. Da dommen falt 25. november 1848, tilsto hun for prestene på julaften, ba om nåde fra kong Oscar I. Men kongen nektet. Hun tilstod igjen for dommeren 3. januar 1849, og ventet på slutten.
Henrettelsen var et skue. Tusener samlet seg ved sjøen på Jaktvik, der bølgene slo mot steinene som et kor av dommere. Øksen, slipt blank, falt med et hugg som skar gjennom kjøtt og bein. Hodet rullet ned i vannkanten, øynene fortsatt åpne mot himmelen hun aldri nådde. Søsteren, Berte, skyndte seg frem – ikke for å gråte, men for å ta øreringene, de gyldne ringene Maren hadde båret som et hemmelig løfte til Casper. Hun vasset ut i det kalde vannet, fingrene gropende i blodet og bølgene, mens folk snudde seg bort. "Hun tar det som er hennes," hvisket noen. Men ringene? De ble med hodet ut i dypet, eller kanskje med Maren selv – et siste tyveri mot skjebnen.
Ole ble begravd i vigslet jord, men Maren? Hun hviler anonymt, et skjelett uten gravstein, bundet til jorden av urettferdighet og lengsel. Og Casper? Han flyttet hjem til Frøya, den lille øya like ved, og levde lenge nok til å se skafottet drive i land en høstkveld – et forlatt skjelett av tre, skylt opp på stranda som et varsel fra havet. Var det et tegn? At han bar skylden, at Marens ånd fulgte ham over vannet? Han snakket aldri om det, men naboene så hvordan han stirret ut mot Hitra, øynene tomme som en tom kaffekopp.
Nå, nesten to hundre år senere, er Stadsviken på Dølmoen – den gamle lensmannsgården der rettssaken startet – et sted der natten aldri sover. Gården ligger lavt mot sjøen, med vegger av tømmer som har absorbert salt og synd, og et tun som lukter av tang og glemt rettferdighet. Det begynner alltid med skrittene. Lettere enn en levende kvinne, men tyngre enn en drøm – som om skjørtet hennes rasler mot gulvplankene i stua der hun blandet giften. Du hører henne først: Et lavt sukk fra kjøkkenet, der kaffekjelen står kald, så fottrinn som sirkler bordet, som om hun leter etter krystallene hun gjemte. Lysene flimrer, ikke av vind, men av en hånd som griper etter dem – en hånd som aldri slapp taket i livet.
Så ser du henne. En mørk kledd dame, i svart kjole og sjal over håret, ansiktet blekt som månen over Dolmøya. Hun går gjennom gangene, øynene nedslått, fingrene utstrakt som om hun famler etter noe lite, gyldent. Øreringene. De som søsteren prøvde å ta, men som havet svelget. Hun stopper ved vinduet mot sjøen, stirrer ut mot Jaktvik der øksen falt, og mumler noe – et navn? Casper? Ole? – som forsvinner i bølgens brus. Noen har sett henne tydelig: En bondefamilie på 1970-tallet som overnattet der, våknet av skraping mot veggen, og der sto hun, midt i rommet, med hånden løftet som om hun ville ta noe fra øret ditt. De frøs til, krysset seg, og hun oppløste seg i tåke – men følelsen ble: En kribling i øreflippen, som om ringene var der, kalde og tunge.
Casper? Han dukker ikke opp som skikkelse, men som ekko. Noen netter høres latter – lav, intim – fra loftet, blandet med et sukk av anger. Og skafottet? Det har blitt sett igjen, skylt opp på Frøya-stranda i stormer, som et spøkelse av tre som flyter mellom øyene. Var han med? Historien sier ja – ikke i drapet, men i fristelsen. Han døde gammel, men hviskingen fulgte ham: At Marens ånd ventet på ham, at øreringene var prisen han aldri betalte.
Spinneren i det grønne rommet
Det var en blodig høstdag i 1600-tallet, da brødrene møttes ved elvebredden på Snåsa. Den ene, en sta bonde med øyne som brant av misunnelse, hadde lenge sett på at den andre – den eldre, den som arvet jorden – levde i velstand. Et ord ble til et skrik, et skrik til et støt med kniven. Kroppen falt i vannet, elva rød som ild, og broren sto igjen med blod på hendene og en gård som nå var forhekset av synden. Nyheten nådde kongen i København, og dommen var nådeløs: Gården og grund skulle konfiskeres, all eiendom gå til kronen som straff for brødermordet. Den ble omdøpt til prestegård, et hellig sted der prester skulle rense jorden med bønn og ord. Men blodet sugde seg inn i røttene, og sjelen som ble tatt – brorens, eller kanskje morderens – fant aldri ro. Snåsa prestegård i Trøndelag sto deretter som en skygge over dalen, med vegger som husket hatet, og rom som hvisket om det uløste.
Prestegården, bygd på ruiner av eldre tider, har alltid vært et sted for de troende – en oase midt i Snåsas barske natur, der fjellene reiser seg som dommere og elva synger sine hemmeligheter. Men det er det grønne rommet som trekker seg mest i minnet. Et lite kammer i andre etasje, malt i falmet grønt som mose på stein, med et vindu mot elva og en dør som knirker som et sukk. Det er her natten våkner, der gjester – prester, elever, ensomme reisende – har ligget våkne og lyttet til det som ikke burde være.
En sen høstkveld ankom en ung prest fra Levanger, med hest og koffert, for å overnatte før en viktig preken i Snåsa kirke. Verten, den gamle sognepresten, advarte ham ikke – "Rommet er fint, bare litt kaldt" – og lot ham sove i det grønne. Klokken hadde så vidt slått midnatt da det begynte. Først en svak bevegelse – som en bris gjennom et lukket vindu – men så strøk noe forbi. En hånd, eller kanskje en skygge, gled over ansiktet hans, mykt som fjær, men kald som elvvann. Han satte seg opp, hjertet hamrende, og lyttet. Der var det: Fottrinn, lette og sakte, som en kvinne i skjørt som går rundt i rommet. De sirklet senga, stoppet ved fotenden, nærmet seg veggen – men viste seg aldri. Ingen skikkelse, ingen pust. Bare følelsen av å bli sett, av øyne som fulgte hver bevegelse i mørket.
Presten tente lyset, mumlet bønner, men natten ga seg ikke. Han hørte et lavt, rytmisk sus – som en snurrende hjul – og i flimrende lyset så han henne: En gammel kvinne, krummerygget og gråhåret, sittende i hjørnet med en rokk i fanget. Hun spant med grønt garn, fingrene fleksible som ung hud, garntråden glødende som fosfor i mørket. Øynene hennes var festet på arbeidet, men munnen mumlet noe – en klage, en sang? – som blandet seg med elvas brus utenfor. Han frøs til, krysset seg, og ropte: "I Jesu navn, hvem er du?" Hun løftet ikke blikket, bare snurret hjulet raskere, garn som snodde seg ut av intet. Så, med et pust, forsvant hun – rokk, garn og alt – rett inn i veggen, som tåke som løses opp i sol. Presten sov ikke mer den natten. Neste dag holdt han en preken som var blek og kort, stemmen skjelvende, og folk hvisket: "Han har sett spinneren."
Hvem er hun? Noen sier det er kona til morderen, den som ventet på mannen sin mens han planla ugjerningen, og som nå spinner evig for å veve syndens tråd tilbake. Andre peker på en gammel husholderske fra prestegårdens tidlige dager, bundet til rommet av en ulykke hun ikke fortalte om. Grønt garn? Det er symbolet på det uløste – fargen på elva der broren døde, eller garn fra en forbannelse vevd inn i veggene.
Josef fra Østfronten
Det var en stormfull høstkveld i 1942, da offiseren Josef sto alene i det kalde rommet øverst i Løytnantsboligen på Vaterholmen. Leiren ved elva Inna lå stille under det tyske okkupasjonen, men i hans hode ulte vinden fra øst – ordre om østfronten, snøen som svelget menn, og skuddene som aldri stilnet. Han så opp i takbjelkene, de grove bjørkestokkene som bar bygningens vekt som en dom. "Ikke dit," mumlet han på tysk, men hånden ristet da han knyttet tauet. Nøklene til offiserskvarteret klirret mot beltet hans, en siste påminnelse om plikten han flyktet fra. Så steg han opp på stolen, og med et sukk falt han. Kroppen svingte i mørket, og leiren våknet ikke. Bare tauet knirket, og vinden tok med seg ekkoet av et navn som Josef Olsen – eller bare Olsen, som de norske vaktene kalte ham i misunnelse og hat.
De fant ham neste morgen, ansiktet blått, øynene stirrende mot døren som aldri åpnet seg. De begravde ham raskt, i en umerket grav bak leiren, med uniformen på og nøklene fortsatt i lommen. Men Josef forlot ikke Vaterholmen. Han hadde kommet som erobrer, men blitt fanget i veggene – og nå vandrer han igjen, en skygge med marsjstøvler og en usynlig bør.
Nå, åtti år senere, er Løytnantsboligen et spøkelseshus som ingen glemmer. Bygd i 1917 som del av Vaterholmen militærleir, midt i de verdalske befestningene som strakte seg tilbake til folkevandringstiden, har den sett soldater fra både krig og fred. Men etter krigen ble historiene levende. Asylmottak i 2016, der flyktninger skrek av skritt i trappen og dører som smalt igjen. Dokumentarer på NRK i 2008, der medium og historikere mumlet om krigens traumer. Og salgsannonsen i 2012 på Finn.no, der megleren skrev det rett ut: "Boligen er også viden beryktet som spøkelseshus." Fem soverom, peisstue, kjøkken – og en ånd som aldri betalte husleie.
Det starter subtilt, når solen har sunket bak åsene og elva Inna bruser lavt. Du er alene i stua, kanskje med en kopp kaffe, når skuffene begynner å bevege seg. De glir ut av seg selv, sakte, som om noen leter etter noe glemt – en ordre, et brev, en sigarett. Skapene er verre: De åpner med et smell, klærne rasler inni, så lukkes de igjen med en dytt som får støvet til å virvle. "Hvem er der?" hvisker du, men svaret kommer fra trappen: Tunge skritt, som støvler mot tre, men med en belastning – som om han bærer en usynlig sekk med skyggene fra østfronten. Skrittene stopper midtveis, peser, så fortsetter de opp, opp, til de når rommet der tauet hang.
Så kommer bankingen. Knokene mot veggen, hardt, insisterende – ikke raseri, men desperasjon. "La meg ut," ser det ut til å si. Utenfor vinduet hører du det: Marsjstøvler mot gruset, en tropp som trasker forbi i takt, riflene som klirrer. Men når du løper ut, er veien tom, bare månen som speiler seg i elva. Inne igjen blir det mørkt – ikke nattemørke, men et tykt, svart slør som svelger lyset fra lampene. Rommet krymper, veggene lener seg inn, og da kriblingen kommer i nakken, er det ikke bare følelse. En hånd griper tak i armen din – kald som stål, fingrene som tau – og holder et sekund for lenge før den slipper.
Folk som har bodd der, fra soldater på 60-tallet til asylsøkere i 2016, sier det samme: Han er ikke ond. Bare ensom. Og navnet? Olsen. Ikke Josef Olsen, kanskje – etternavnet er glemt i historiens støv – men Olsen, det norske kallenavnet de ga ham, blandet med hat og medlidenhet. Roper du det høyt i stua, "Olsen!", stilner det en stund. Så kommer svaret: Et sukk fra takbjelken, et skritt på trappen, en dør som åpner seg på gløtt. Som om han vil si: "Jeg er her. Husk meg."
Vaterholmen er stille nå, leiren fredet som kulturminne, med gallerier fra 1800-tallet som hvisker om eldre kriger. Men Løytnantsboligen står der, med sine to etasjer og sine hemmeligheter. Kjøper du den – hvis den noensinne selges igjen – husk advarselen fra 2012. Det er et hjem. Men også et fengsel. Og Josef Olsen banker fortsatt på veggen, venter på at noen skal løsne tauet. Neste gang du kjører forbi Verdal, lytt etter marsjen. Og hvis du tør, stopp opp. Ro "Olsen". Kanskje slipper han taket. Eller kanskje han bare griper hardere.
Kolvereid
Det er en gråværsdag i oktober 2025, men i Kolvereid, Norges minste by, har klokka stått stille siden stengetid. Namsen elv ligger som et speil av stille vann under den lave himmelen, med Foldas vind som suser lavt mot kjøpesenteret – et lite bygg fra 1980-tallet på Sentrumsgata, med bare fire butikker og en frisørsalong, klamrende til hverandre som hemmeligheter som ikke vil ut. Utenfor summer det med dagligliv: REMA 1000s poser rasler, apotekets døra slår opp for eldre med resepter, og ferja fra Rørvik legger til kai med turister som ler av historiene. Men inne, etter klokka åtte, når lysene dimmes og alarmene settes på, våkner det. Ikke med brøl eller skrik, men med et sus – som om veggene puster, og luften dirrer av tilstedeværelser som aldri betalte for varene sine. Lokalbefolkningen i Vikten krysser seg når de går forbi, men hvis du spør en gammel fisker på kaia ved elva, vil han senke stemmen og nikke mot sportsbutikken: "Ikke plystr der inne. De plystrer tilbake. Og den hvite... den ser deg på kameraet. Selv når du tror du er alene."
Kjøpesenteret bygde de på gamle tomter – der husmannsplasser en gang sto, med eldre som døde i feber og barn som forsvant i tåka fra fjorden. Men siden åpningen i 1985 har det vært noe der, en tilstedeværelse som fester seg i hyllene og speilene som mugg i veggene. Det begynner i sportsbutikken, der syklene henger som levende skygger og klærne står i rekker som ventende soldater. Du går inn midt på dagen, med varene på plass og alarmen stille, men så skjer det: En utstillingsdukke, den med den nye løpejakken, står naken – klærne fjernet med presisjon, brettet pent over armen som om noen prøvde den på. Glidelåser på jakker åpnes av seg selv, med et zip som ekko gjennom butikken, og sykler – de tunge fjellmodellene fra hylla øverst – tipper ned og lander mykt på gulvet, som om usynlige hender testet dem for en tur. Klærne fra stativet daler ned i hauger, bukser og jakker stablet som om de hviler etter en lang dag, mens kasserne står tomme.
De installerte alarmen i 1990-tallet, en moderne dings med sensorer og kameraer som skulle vokte mot tyver. Men den går i hytt og pine – ulende sirener midt på natten, uten en sjel å se. På overvåkingsbåndene, der pikslene flimrer som et gammelt filmspole, dukker den opp: en hvit skikkelse, slank og dirrende, som glir gjennom gangen mot hyllene. Ikke fottrinn, bare en glød som strekker seg feil vei, øynene tomme flekker i ansiktet. Den stopper ved sykkelrekken, strekker ut en hånd – og en sykkel tipper. Midt på dagen, når kundene handler og kasserne summer, kastes esker ut fra hyllene – sko og sokker som flyr som fugler, lander i perfekte hauger ved føttene dine. Og hvis du plystrer – et uskyldig refreng mens du ser på løpesko – plystrer det tilbake. Fra baksiden av butikken, lavt og ertende, som om noen øver seg på melodien din, til den trekker seg ut i et ekko som ikke slutter før du tier. Du hører det ofte: fottrinn som kommer inn døra, tunge støvler på flisene, men når du snur deg... tomhet. Bare døra som svinger sakte i vinden fra elva.
Over i fargehandelen, der hyllene bugner av burker og prøver i alle nyanser av glemsel, er det mer subtilt. Du hører det først som et ras – malingsprøvene dras ut, en etter en, med et skrap av papp mot tre, så satt på plass igjen med et klapp som ekko. Ingen kunder, ingen ansatte. Bare en rytme, som om noen blander farger i mørket, tester hvitt mot svart, lys mot skygge. Prøvene ligger der neste morgen, i feil rekkefølge – en regnbue blandet til kaos, som om natten har malt om på veggen.
Hos frisøren, Din Salong på Sentrumsgata 2, er det tettere. Du sitter i stolen, med speilet som reflekterer ditt eget ansikt, når du hører det: skritt som går forbi, lette og bestemte, som en kunde som skynder seg til neste time. Men hallen er tom, døra lukket. Så ser du den – en svartkledd person, lang og skyndende, som furer forbi i periferien av synet, med en hatt som skygger ansiktet og en duft av gammel pomade i luften. En av stolene, den i hjørnet ved vinduet, blir aldri brukt. De som prøver seg der, merker det raskt: en sigarlukt som siver inn, tung og søt som tobakk fra en annen tid, og en hodepine som banker inn i tinningene som en hammer mot spikre. "Noen satt der før," mumlet en frisør en gang, med hendene skjelvende. "Og de liker ikke deling."
I interiørbutikken, der duftlys og puter står i hyggelige hauger, er det døra som varsler. Søkeren – den lille alarmen som piper når noen kommer inn – går av uten grunn, en lang tone som trekker seg ut i stillheten. Du ser mot inngangen, forventer en kunde med poser, men... ingenting. Bare en flimring i luften, som varme over asfalt. Hunden deres, den gamle labradoren som ligger ved kassen, reiser seg aldri når det skjer. Den krøller seg sammen, ørene flat mot hodet, og nektet å gå inn på oppholdsrommet bak butikken – det lille rommet med kaffemaskin og sofa. Flere ganger har den blitt kastet – ikke hardt, men nok til å smelle mot veggen med et dunk, som om en usynlig hånd grep nakken og slengte den unna. "Den ser dem," sier eieren, med stemmen lav. "Og den vil ikke være der når de er det."
Kolvereid sentrum er et sted av dagligliv – med REMA 1000 og apoteket som summer midt på dagen, og ferja fra Rørvik som legger til kai med turister som ler av historiene. Men etter stengetid, når elva bruser og månen speiler seg i vinduene, våkner det. Den hvite skikkelse på kameraet, plystringen som ikke slutter, sigarlukten som tetter seg i nesa. De sier det er en gammel butikkeier fra 1950-tallet, død i en ulykke på veien hjem, som ikke finner veien videre. Eller en kunde som forsvant i snøstormen en desemberkveld. Men ingen vet. Alarmene går, esker flyr, og hunden hyler lavt.
Hvis du drar dit i morgen, midt på dagen, se på syklene. Og ikke plystr. For de hører. Og de svarer alltid tilbake.
Marit fra Sunndal
Det var på 1700-tallet, da fruen på gården – en kvinne med jernvilje og hender som aldri hvilte – lå for døden. Hun het Marit, eller kanskje bare "husfrua" i bygdas minne, gift med en velstående bonde som eide marker fra elva til fjells. Hun hadde veid og målt hele livet: korn i tønner, melk i spann, rettferdighet i hver handel på torget. Men i de siste årene hadde hun blitt hard – for hard, sa de som visste. Hun hadde veid for lite til de fattige, gitt for lite av overskuddet, og gleden hadde blitt til grådighet. Da døden kom, med hoste og feber, lå hun i køya med bibelen åpen og øynene stirrende mot taket. Begravelsen ble planlagt som en høytid: kista av eik, hest og slede, hele bygda i følge.
Men på veien til kirken, ved et sted kalt "Kvernbekken" der elva svinger skarpt og veien blir smal, stoppet det opp. Hesten steilet, hovene gravde i grusen, og sleden med kista sto fast som om jorda selv grep tak. De pisket, de ropte, men ingenting hjalp. Tre rep, tykke tau av hamp som var surret rundt kista for å holde lokket på plass, løsnet brått – med et smell som et skudd, som om usynlige hender rev dem av. Kista vippet, men holdt seg, og hesten tok et steg frem. De kjørte videre, med hjertene hamrende, og begravde henne i vigslet jord ved Sunndal kirke, med salmer som ekko over dalen. Men noe var galt. Noe hadde sluppet ut da repene løsnet – ikke kroppen, men ånden. Den som aldri fant ro.
Sønnen hennes, en gutt på femten som het Ola, var den første som så henne. Han hadde arvet gården, med pliktene og skylden, og en natt i 1762 våknet han av et knirk fra stabburet. Døra sto på gløtt, måneskinnet flommet inn, og der kom hun: moren, i nattkjole og med håret løst som i livet, men ansiktet grått som aske. I hånden holdt hun en bismer – den gamle balansevekten av tre og jern, som hun hadde brukt til å veie korn og smør på torget. Hun gikk sakte mot ham, skrittene lydløse over tunet, og stoppet ved trappa. Ola frøs, men han var sønnen hennes – modig nok til å spørre: "Hvorfor får du ikke fred, mamma?"
Stemmen hennes kom som et sus fra vinden, svak men klar: "Jeg har målt for lite og veid fornøyd." Ordene hang i lufta, som en dom over gården, over arven, over alt hun hadde bygget. Så forsvant hun, som tåke over elva, etterlatt bare bismeren som lå på trappa neste morgen – kald og tung, med skåla som dirret svakt.
Ola skjønte. Han var ung, men vis, og neste dag samlet han de fattige i bygda – enker og husmenn som hadde stått med lua i hånda ved porten hennes. Han ga dem en ku, feit og melkerik, og flere tønner bygg fra loftet – nok til å mette mager i en vinter. Han ba om tilgivelse i morens navn, med knærne i jorda og tårer i øynene. Og siden da? Ingen så henne mer. Bismeren ble hengt opp i stabburet som en påminnelse, og gården blomstret igjen, med gaver som rant ut som elva om våren.
Spøkelset på Lyngstad skole
I Inderøy, der fjorden glitrer under en himmel ofte grå, og gamle hus hvisker hemmeligheter til vinden, ligger Lyngstad Skole – et sted der barndommens latter burde fylle hallene, men der en skygge fra fortiden har tatt bolig. Noen mener det er et gjenferd fra det gamle huset Pentan, rett ved skolen, som har flyttet inn, som om veggene ikke holder på sine egne døde lenger. En dame, et damemenneske i falmet skygge, går opp og ned trappene, griper skuldre i toalettet, og lurer i korridorene med en tilstedeværelse som får barn og foreldre til å fryse. Her er ikke bare skoleklokker som ringer; det er skritt fra en annen tid, og en ubehag som siver inn i beina dine, som om skolen selv er syk, plaget av en ånd som lengter etter noe den aldri fikk.
Den flytende ånden fra Pentan
Pentan, det gamle huset like ved, står som en stille påminnelse om fortiden – et sted fylt med historier om tapte sjeler, en gammel dame som døde alene, eller en tragedie som aldri ble fortalt. Noen sier det er hennes ånd som har sneket seg over grensen til skolen, som om veggene ikke lenger holder henne tilbake. Hun er der nå, i Lyngstad, en skygge som glir fra det ene til det andre, som om hun leter etter et hjem hun mistet. Lærerne har hørt det først: Skritt i tomme korridorer, lette, men insisterende, som høyhæler mot fliser som ikke er der. En vaktmester så henne en gang: En kvinne i lang kjole, ansiktet skjult i skygge, stå ved inngangsdøren til Pentan før hun gled over veien, inn i skolen, og forsvant gjennom en vegg. Siden da har hun blitt værende, en inntrenger i barndommens rike.
Den damen på trappene
Trappene i Lyngstad Skole er hennes domene. Du hører henne før du ser henne: Et sakte, rytmisk trinn oppover, som om hun klatrer mot et løfte, så ned igjen, som om hun faller i evighet. En lærer, som gikk alene etter timen, – skritt bak henne, synkroniserte med hennes egne, men når hun snudde seg, var trappen tom, bare ekkoet av pust i ørene hennes. Så ser du henne: Et damemenneske, blekt og eterisk, i en kjole fra en annen tid, håret løst som tåke, øynene glødende med en lengsel som river i deg. Hun stopper ikke; hun glir forbi, opp og ned, som om hun leter etter en dør som ikke finnes. Barn som løper trappene, fryser til: En liten hånd griper deres, kald som fjordvann, og et hvisk "ikke gå" som får tårene til å renne.
Ubehaget i toalettet
Toalettet er verst – et sted der stillheten burde være trygg, men der hun venter. Når du går ned trappene, kjenner du det: En tyngde i brystet, som om luften blir tykkere, og en følelse av å bli fulgt, skritt som akselererer bak deg. Vel nede, står hun der: En dame, skyggeaktig, med hånden utstrakt, som griper skulderen din med fingre som biter inn i kjøttet. En elev fortalte om en dag: Hun sto ved vasken, speilet tåkete, da hånden landet – ikke varm, men iskald, som om den hadde ligget i vannet for lenge. Hun snudde seg, skrek, og så bare dampen fra speilet forme et ansikt: Øyne som stirret, munnen åpen i et stille skrik. Foreldrene føler det også; de henter barna sine raskere nå, øynene skiftende mot toalettene, som om de vet at noe der nede lengter etter flere sjeler å holde.
Bevegelsen i skyggene
Overalt på skolen er det bevegelse: Skygger som glir forbi vinduer uten lyskilde, dører som svajer i tomme rom, og en følelse av nærvær – noen rett bak deg, pustende, ventende. Lærerne kjenner det når de går korridoren alene: Skritt som matcher deres, en hånd som stryker armen, og en lav hvisking som ikke er vind. Barn tegner det: En dame i kjolen, stående ved trappen, med hender utstrakte. Foreldre klager: "Barnet vil ikke være der," sier de, med en skjelving i stemmen, som om de selv føler det – en ubehag som siver inn i huden, som om skolen er et bur for en ånd som vil ha selskap. En mor så det en gang: En skygge ved porten, en kvinne som vinket til datteren hennes, øynene glødende, før den forsvant inn i bygningen.
En skole med en gjest
Hvis du sender barnet ditt dit, hold øye med trappene, lytt etter skrittene, og grip hånden deres tett når dere går forbi toalettet. For i Inderøy er skolen ikke bare et sted å lære; det er et sted der de døde lærer de levende å frykte mørket.
Essandsjøen
Ved Essandsjøen i Tydal kommune, der vannet nå ligger stille som en del av Nesjødammen etter oppdemningen, hvisker historien om en tragedie som aldri slipper taket. Karolinegravene, anlagt i 1719 for å minnes de falne, forsvant under vannet, men minnene om de svenske soldatene som frøs i hjel her, lever videre. Høsten 1718, under ledelse av General Carl Gustav Armfeldt, forsøkte svenskene å ta Trondheim, men på tilbaketrekningen over fjellet fra Melhus mot Handøl i Sverige, ble det en dødsfelle. Det som skulle ta to dager, endte i en evig vandring for de døde. Mellom 2500 og 3000 soldater døde i snøstormen, og stedet er nå hjemsøkt av deres rastløse sjeler – hester som knegger, marsjerende tropper og skygger som forsvinner i løse lufta.
Stormen som aldri stilner
Det var 11. januar 1719, og de svenske soldatene, allerede svekket etter å ha mistet 200 mann fra Haltdal til Tydal, startet oppstigningen fra Tydal mot Essandsjøen. De var tynt kledd, uten varme eller mat, og plutselig blåste det opp til en forferdelig snøstorm. Hester og menn døde som fluer, kroppen deres dekket av is og snø. Den norske majoren Jens Emahusen, som fulgte etter, fortalte senere om hauger av døde svensker langs veien mot grensen – ansikter frosset i skrekk, hender strukket ut som om de ba om nåde.
I dag, når vinden uler over det oppdemmede vannet, våkner stormen til live igjen. Besøkende har hørt det: Hester som knegger i det fjerne, et ekko av panikk fra dyr som visste døden kom. Så kommer marsjen – tunge skritt fra hele tropper som tramper over isen, støvler som knuser snøen i rytme. En fisker som slo leir ved sjøen våknet midt på natten av lyden: Hundrevis av føtter som nærmet seg, rop på svensk som blandet seg med vinden. Han stirret ut i mørket og så dem – skygger av soldater i falmede uniformer, marsjerende i kolonne. Men da han reiste seg, ble alt stille, som om de aldri hadde vært der.
Rytteren i offisersuniform
Blant gjenferdene er det én som skiller seg ut: En flott rytter i full offisersuniform, ridende på en hest som ikke etterlater spor. Han dukker opp i måneskinnet, galopperende over vannet som om isen fortsatt bærer vekten hans. En turgåer så ham første gang – en stolt skikkelse med sabel ved siden, hesten som steilet i vinden. Rytteren snudde hodet, øynene glødende, før han plutselig forsvant i en sky av snø. "Han leder dem fortsatt," hvisket turgåeren til seg selv, redd for å si det høyt. Kanskje er det Armfeldt selv, eller en offiser som aldri nådde hjem, fanget i en evig patrulje over det frosne vannet.
Skyggene i klyngene
Ved bredden av Essandsjøen står de ofte: Folk i klynger, stille som statuer, kledd i gamle uniformer eller enkle klær fra 1700-tallet. De beveger seg ikke, bare stirrer ut over vannet som om de venter på noe. En jeger som gikk forbi i skumringen, så en slik klynge – ti, kanskje tjue skikkelser, samlet som om de hvisket planer. Han nærmet seg forsiktig, men da han kom nærmere, løftet de seg opp i løse lufta, oppløste seg som røyk i vinden. Bare et svakt ekko av sukk ble igjen, og en kulde som trengte inn i margen.
Essandsjøen er et sted der de døde ikke finner ro. Stormen fra 1719 blåser fortsatt i åndenes rike, og Karolinegravene, selv om de er borte under vannet, holder minnet levende. Hvis du besøker Tydal en vinterkveld, lytt etter kneggingen av hester eller marsjen over isen. Se etter rytteren som galopperer mot horisonten, eller klyngene som venter i skyggene. Men nærm deg ikke for mye – for på Essandsjøen går de døde igjen, og de tar gjerne med seg de levende i sin evige storm.
Munken i Nidarosdomen
I hjertet av Trondheim ruver Nidarosdomen, Norges helligste sted, bygget på Olav den helliges grav og gjennomsyret av historie. Men i skyggene av de gotiske buene lurer et nasjonalspøkelse – en munk i kappe, med lysende øyne og en blodig stripe over halsen. Først sett av bispinne Marie Gleditsch i januar 1924, har denne skikkelsen hjemsøkt domen i århundrer, vekket avisdebatter og inspirert bøker og fortellinger. Fra middelaldersk korsang til moderne mystikk, er munken i Nidarosdomen en legende som nekter å falme.
Det første glimtet
Det var en kald januardag i 1924, etter en høytidelig gudstjeneste i Nidarosdomen. Bispinne Marie Gleditsch sto i koret, da hun så den: en skikkelse i en mørk munkekappe, glidende lydløst forbi. Øynene hans glødet som kull i mørket, og en rød stripe skar over halsen, som et arr fra en brutal fortid. Det mest urovekkende var hvordan han beveget seg – rett gjennom en av tilhørerne, som om han var vevd av tåke. Marie gispet, men da hun blinket, var han borte. Hun fortalte historien til få, men ordet spredte seg, og snart hvisket folk om munken som vandret i domen.
Korsangen fra fortiden
I 1966 ble munken igjen sentrum for oppmerksomhet. Filosofimagister Jon Medbøe sto frem i avisene med en historie som tente en nasjonal debatt. Han hadde vært i domen sent en kveld, da han hørte en lav, vibrerende lyd – middelaldersk korsang, som han mente var komponert av Perotinus fra 1208. Lyden kom fra ingensteds, men i skyggene så han ham igjen: munken, med kappen flagrende, øynene glødende, og den blodige stripen klarere enn noensinne. Medbøe var sikker – dette var ingen hallusinasjon, men et ekko fra domenes fortid. Avisene kastet seg over saken, og folk strømmet til for å oppleve munken selv.
Poeten André Bjerke og journalisten Harald Tusberg ville ta mysteriet til TV, og planla et program for å utforske spøkelset. Men bispedømmet nektet dem adgang, som om de fryktet hva som kunne vekkes i domenes mørke. Likevel fortsatte historiene å vokse, foreviget i Frid Ingulstads roman Munken (1991) og i en episode av Brødrene Dahl og legenden om Atlant-is (1994).
Munken som aldri forlater
Hvem er munken? Noen sier han var en av cisterciensermunkene som tjenestegjorde i domen på 1200-tallet, drept i et svik eller en konflikt som etterlot ham med den blodige stripen. Andre mener han er knyttet til Olav den helliges martyrdød, en vokter av helligdommen som ikke kan finne ro. I dag rapporterer ansatte og besøkende fortsatt om ham. Sent på kvelden, når domen er tom, høres svake toner av korsang i koret, eller skritt som ekkoer i gangene. En vaktmester fortalte i fjor om en natt da han så en skygge glide forbi alteret, stoppe ved Olavs relikvieskrin, og forsvinne. En annen besøkende kjente et kaldt pust i nakken, etterfulgt av en lav hvisking på et språk ingen kunne forstå.
Munken er ikke ond, men han er til stede – en påminnelse om Nidarosdomens historie, dens hellighet og dens hemmeligheter. Hvis du besøker domen, lytt etter sangen i mørket, eller se etter en kappe i skyggene. Munken i Nidarosdomen, Norges nasjonalspøkelse, vokter fortsatt sitt hellige hus, og han vil ikke la deg glemme ham.
Mo prestegård
Mo Prestegård på Frosta. Trøndelag
Her er den sørgelige berømte presten Eiler Schøller Rosenvinge. Han var sokneprest her i 40 år før han ble fradømt dette for hans livsførsel, misbruk av embetsmyndighet og ulovlig embete inntekter. Det var flere som mente han var forhekset av en Finn (en ond ånd som går i han). Han nektet å konfirmere Olava Richer da han mente at, kunne hun bibelen var hun djevelens barn. Eiler går igjen på gården. Du kan tydelig høre han gå rundt om i huset, du kan kjenne et kaldt gufs når du går i trappen og i noen av rommene kan du føle at det er noen der. Han er titt og ofte utenfor kontordøra og tar i låsen. Han vil kanskje inn.
Kilde-Wikipedia Eiler Schøller Rosenvinge/Frostingen 1 feb 1933
Foto-norsk folkemuseum J.F.Rosenvinge
Obersten på Vertshuset Tavern
Vertshuset Tavern, en historisk perle på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum i Trondheim, ble opprinnelig bygd i 1739 på Brattøra, ved et område kjent som Slaveriet. Bygningen fungerte først som bolig for fergemannen som fraktet folk over Nidelva til Bakke, Lade og bygdene øst for byen. I 1766 ble den omgjort til et vertshus, et samlingssted for reisende handelsmenn og sjøfolk. I 1946 ble Tavern demontert, og i 1949 ble den gjenreist på Sverresborg, hvor den i dag drives som museumsrestaurant, med sin autentiske atmosfære intakt (,).
Men det er ikke bare tradisjonell norsk mat som holder liv i Tavern. Etter stengetid våkner en vennligsinnet, men svært egenrådig ånd kjent som Obersten. Denne mystiske skikkelsen, som har fått navnet sitt fra lokalbefolkningen, lider av en uvanlig form for ryddemani. Ansatte har kommet til restauranten om morgenen og funnet bord og stoler ommøblert i perfekte rekker, selv om alt ble låst kvelden før. Lyset, som alltid slås av ved stengetid, er ofte tent igjen, som om Obersten insisterer på å lyse opp rommet for sine nattlige prosjekter.
En gang, når betjeningen glemte å slå av en komfyrplate, ble de vekket av en uforklarlig banking fra kjøkkenet – som om Obersten passet på at alt var i orden. Rom som klargjøres med nøye oppstilte stoler og bord kan neste dag være fullstendig omorganisert, med Oberstens tydelige signatur: alt er ryddig, men etter hans egen plan. Ingen vet hvem Obersten var i livet, men noen spekulerer i at han kan ha vært en streng offiser eller en tidligere vertshusgjest fra 1700-tallet, fortsatt opptatt av orden og disiplin.
Tilbake
Den sorte dame ved Dolm kirke
Dolm kirke, som ligger på den værbitte øya Dolmøya utenfor Hitra på Trøndelagskysten, er en av de eldste bygningene som fortsatt er i bruk i regionen. Opprinnelig bygd på 1400-tallet, har kirken tålt stormer, lynnedslag og flere branner gjennom århundrene. I 1920 ble den totalskadd av et lynnedslag, men i 1992 ble en ny kirke vigslet, reist på ruinene av den gamle. Selv om den moderne kirken har overtatt, lever historiene fra den gamle kirken videre – og med dem Den sorte dame, et gjenferd som fortsatt hjemsøker Dolmøya.
Den sorte dame er en høy, slank skikkelse som alltid sees bakfra, som om hun aldri avslører sitt ansikt. Kledd i en tettsittende sort kjole med hvite blonder ved halsen og ermene, og med håret oppsatt i en elegant knute, glir hun lydløst gjennom kirken, oftest mellom første og andre etasje. Hun går alltid foran, som om hun viser vei, en stille guide i skyggene. Lokalbefolkningen og besøkende har rapportert hennes nærvær i årevis, både i kirken og på kirkegården, der hun dukker opp ved siden av deg før hun forsvinner uten et ord.
En prest opplevde hennes hjelpsomme natur på nært hold. Han hadde betalt en gjeld, men mistet kvitteringen, og kreditoren krevde pengene på nytt. Fortvilet lette presten, men uten hell – inntil Den sorte dame viste seg. Hun pekte stumt mot et sted i rommet, og der lå kvitteringen, reddet fra glemselen. Takket være henne slapp presten å betale to ganger. To unge jenter, på vei opp kirkens trapp, merket at hun fulgte dem opp til toppen før hun løste seg opp i luften. På kirkegården har folk sett henne gli opp langs siden deres, bare for å forsvinne når de snur seg.
Hvem Den sorte dame er, forblir et mysterium. Noen mener hun er knyttet til kirkens turbulente historie – kanskje en sjel fra 1400-tallet, fanget av brannene eller stormene som har herjet Dolm kirke. Andre ser henne som en vokter, en ånd som beskytter stedet og dets folk. På Dolmøya, hvor vinden bærer ekkoet av Trøndelagskystens historie, er Den sorte dame en del av landskapet, en stille skikkelse som viser vei i mørket, alltid like utenfor rekkevidde.
Tilbake
Haikeren på Fylkesvei 715 i Haugsdalen
Spøkelseshistorien om haikeren på Fylkesvei 715 i Haugsdalen
Fylkesvei 715 slynger seg gjennom det karrige landskapet i Haugsdalen, en del av Indre Fosen i Trøndelag, nær Haugsdalen Skisenter og de gamle veimiljøene i Nordfosen. Veien, som en gang var en riksvei før den ble fylkesvei i 2010, har vært en livsnerve for reisende over Fosenhalvøya, fra Trondheimsfjorden til de indre bygdene. Men langs denne strekningen, i skyggene av åsene, hviler en historie som får selv de modigste til å kaste et blikk over skulderen. Det sies at en ensom kvinne, kalt heks av bygdefolket, fortsatt hjemsøker veien.
For lenge siden bodde kvinnen i en liten hytte langs Fylkesvei 715 i Haugsdalen. Hun levde alene, og ryktene i bygda ga henne et dårlig navn – noen kalte henne heks, andre bare en einstøing. En dag ble hun rammet av sykdom, og i et desperat forsøk på å få hjelp slepte hun seg ned til veien, støttet av en øks hun brukte som krykke. Men hestevognene som passerte, enten drevet av frykt eller fordommer, stoppet ikke. Utmattet og forlatt døde hun ved veikanten, alene i kulden.
Siden den gang har reisende langs Fylkesvei 715 i Haugsdalen fortalt om en urovekkende skikkelse – en kvinne som dukker opp i mørket, som om hun fortsatt venter på hjelp. De som kjenner sagnet, vet hva de må gjøre: Stopp bilen, åpne døren, og gi henne plassen hun aldri fikk i livet. Gjør du det, forsvinner hun stille, som om hun har funnet fred for et øyeblikk. Men ignorerer du henne og kjører forbi, får du et glimt av noe skremmende i bakspeilet. Ansiktet hennes, blekt og anklagende, dukker opp som om hun sitter i baksetet, stirrende rett på deg.
BILDE-OPEN ART
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.