Bensinstasjonen i Ålen
I Ålen i Sør Trøndelag ligger bensinstasjonen som et lysende hjerte midt i mørket, har de sluttet å le av spøkelser. Det er Statoil-stasjonen (nå Circle K) i sentrum, der veien mot Røros skjærer gjennom landskapet og lastebilene dundrer forbi døgnet rundt. Men etter mørkets frembrudd, når de siste kundene har fylt tanken og lysene i pumpehuset dimmes, våkner noe som aldri betaler for bensin.
Det startet to dager før julaften 2005.
Strømmen slo seg av og på i avlåste rom. Sikringer – 50 stykker – falt kalde ut av skapet, som om en usynlig hånd dro dem ned én etter én, mens hovedsikringen fortsatt sto på. Elektrikere kom, målte, ristet på hodet: «Ingenting galt med anlegget.» Likevel skjedde det igjen. Og igjen.
Så begynte tingene å flytte seg.
Tomme bruskasser stablet seg selv i pene rekker, som om noen gjorde seg klar til rushtid som aldri kom. Esker med potetgull veltet fra hyller og landet midt på gulvet – eller enda verre: ble funnet i fryseren, frosset fast blant is og pølser. Arbeidstøy som lå slengt etter vakt, ble pent brettet og lagt på gulvet i en haug, som om noen hadde ryddet etter dem.
Daglig leder Stig Kirkhus, en sindig kar som hadde drevet stasjonen i årevis, sto selv og så det: «Jeg låste lageret klokka 23, alt i orden. Kom tilbake klokka 06 – kasser stablet, potetgull i fryseren, jakka mi brettet som til konfirmasjon. Ingen hadde vært inne. Ingen nøkkel. Ingen inn neither.»
De ansatte nektet å jobbe alene etter det. De gikk to og to på kveldsvakt, med lommelykter og mobiltelefoner klar, men likevel: følelsen av å bli sett fra hjørnene, av pust mot nakken når du bøyde deg over disken, av skritt i bakrommet når du var sikker på at du var sist ute.
For i Ålen betaler du ikke bare for bensin. Du betaler for roen også. Og noen ganger… er prisen høyere enn du tror.
Huset i Eggkleiva
Huset sto ferdig i september 2004.Siden Hans Jørgen Husby flyttet inn har han opplevd uforklarlige hendelser. Det er uforklarlig bråk og merkelig syn. En kveld hørte han et fryktelig rabalder i loft stuen. En lekekomfyr som tilhørte datteren, som lager lyder når du flytter noe på platene, begynte å bråke. Han kunne og høre tunge skritt. Flere ganger så han skikkelser som gikk rundt i huset. En gang satt han i sofaen på loftet, da noen kom og satt seg ved siden av han. Han sa da at han skulle gå ned, gikk ned og hørte noen flytte seg der oppe. Det ble å heve stein på huset og tv en slo seg av og på
Han tilkalte et medium, Glenn Krogstad, og Glenn kunne fortelle Husby at han trolig hadde hatt besøk av tre døde mennesker fra middelalderen. En mann, kvinne og en gutt. Det skal også ha gått en gammel vei, der huset ligger nå. Men etter at Glenn hadde vært der er det roligere i huset, men ikke helt. Fremdeles bråker det i kjelleren.
Nå er huset solgt for 3dje gang, og ny eier merker ingenting.’
Steinkjer kulturhus
Dette bygget er delvis nytt og gammelt. Den eldste delen var frem til 1970 tallet et sagbruk
Her er det Norge Rundt N.R.K som forteller om at det spøker i huset.
Her er det en mannsperson som viser seg for de ansatte, for så å forsvinne. En av kinomaskinistene forteller at han en gang ble viklet inn i et Sceneteppe og ble deretter holdt fast av to kraftige never.
Etter at NRK fortalte historien om en mannsperson i Dampsaga, som rommene blir kalt, har det både vært prester og healere i bygget for å få de vekk. Men det vill ikke gi seg.
Ei dame har opplevd å bli nappet i håret, enda hun var alene. Og de opplever at det smeller i dører, uten at det er folk der. En ansatt skulle utføre reparasjoner i kjelleren, opplevde å få et klapp på skulderen, enda han var alene. Og da plankene han hadde stilt opp mot veggen, gikk i gulvet, forlot han bygningen
Bårdshaug herregård
I den lille, vindhviskede Orkanger i Sør-Trøndelag, der Orkdalselva snor seg som en sølvslange gjennom dalen og granene står som evige voktere mot fjellet som aldri glemmer, troner Bårdshaug Herregård som et hvitt slott midt i det grønne. Bygd i 1860 som en beskjeden prestegård, men forvandlet til et herskapshus av Christian Thams – den visjonære arkitekten, ministeren, godseieren og konsulen som bygde et imperium av tømmer og drømmer – er det et sted der historien ikke bare hvisker, men synger. Thams, født i 1861 og død i 1946, kjøpte gården på 1890-tallet og formet den til et palass i sveitserstil, med tårn som speider mot elva og interiør fulle av dragestiler som vrir seg som hemmeligheter rundt peisen. Men under de polerte gulvene og de høye vinduene bor ikke bare arv. Der bor de. De to damene. Skygger i rødt og hvitt, som glir gjennom rommene som om de fortsatt dekker bordet for Thams' gamle gjester.
Det begynner med en følelse. En kulde som siver inn fra veggene, selv på de varmeste sommerkvelder, som om noen åpner et vindu mot elva uten at døra rører seg. Gjester som overnatter i de gamle sengene våkner med nakkehårene reist, en pust mot øret som ikke er deres egen. Og så ser de dem: to damer, en i rød kjole som flagger som flamme i skumringa, den andre i blekt hvitt som et slør over ansiktet. De går hånd i hånd gjennom Kongesalen, der Thams en gang holdt bal og statsmenn skålte for unionens fall, eller glir ned trappaen mot kjelleren, der vinen en gang modnet i mørket. De snakker ikke. De bare ser – med øyne fulle av lengsel, som om de vokter stedet mot tidens tann. Ansatte tror de er der for å passe på: på Thams' arv, på de gamle møblene han samlet fra Europa, på hemmelighetene i veggene som aldri ble fortalt.
Barn ser dem klarere. En liten gutt på ferie med familien løp ned i kjelleren, der de gamle vinkjellerne ligger som graver under gulvet, og kom løpende opp igjen med øynene videt: «Mamma, dama i rød kjole ville leke med meg!» Hun sto der, sa han, med kjolen som raslet som røyk, og strakte ut hånden som om hun ville vise ham en skatt gjemt bak hyllene. Foreldrene lo først, men natten etter hørte de det: skritt ned trappaen, lette som kjoler mot stein, og en latter – myk, fjern – som blandet seg med elvas sus utenfor. Neste morgen? En gammel nøkkel lå på gulvet i kjelleren, rusten og kald, fra en dør som ikke har eksistert på hundre år.
Thams selv? Han døde i huset, i det store soveværelset med utsikt over elva han elsket, og noen sier en av damene er kona hans, Sophie, som fulgte ham fra Tyskland og bygde et hjem her i dalen. Den andre? Kanskje en søster, eller en tjenestepike som døde ung, bundet til stedet av en ed om å vokte herregården mot de som vil rive den ned. De skader ikke. De vokter. Men når de går, etterlater de en duft av gammel parfyme og elvevann, og en følelse av å bli sett – som om de teller gjestene, sørger for at ingen blir igjen for lenge.
Og ja, Åndenes makt tok turen innom. I sesong 17, episode 1 (sendt i februar 2021), ankom programleder Tom Strømnæss og klarsynte Lena Ranehag med målere og mikrofoner, rigget opp i Kongesalen der Thams en gang holdt hoff.
Munkholmen
På den lille Munkholmen, der Trondheimsfjorden ligger,troner øya som et levende minne om blod, tro og fangenskap. Opprinnelig kalt Nidarholm, var det et rettersted der hoder ble satt på nidstenger som advarsler mot synd – ravnene festet seg på dem mens sjøfolkene seilte forbi med skjelvende blikk. På 1100-tallet reiste benediktinermunkene et kloster der, et av Skandinavias eldste, med hvite murer som sang latinske salmer mot stormen. Men freden varte ikke. I 1537 kom reformasjonen som en øks, og klosteret ble revet ned til fundamentet. Øya ble til fort i 1658, der kanoner stirret ut mot horisonten, og senere et fengsel – et sted for statsfanger, forbrytere og de som kongen ville glemme. Munkholmen, liten som en håndflate i fjorden, har svelget mer sorg enn den har plass til.
Og nå, når turister strømmer ut med båten fra Ravnkloa og solen skinner på de gamle murene, våkner de som aldri slapp fri. Mystiske hendelser – skritt i tomme korridorer, sukk som kommer fra steinen selv, skygger som glir forbi vinduene som om de fortsatt teller dager i lenker. Mange tror det er ham: Peder Schumacher Griffenfeld, den danske greven som satt fengslet her i 18 år, fra 1680 til 1698, en mann hvis sinn var større enn øya selv, men hvis skjebne bandt ham til den for evig.
Griffenfeld var ingen vanlig fange. Født i 1635 som sønn av en københavnsk vertinne, steg han som en rakett i det dansk-norske hoffet – først sekretær for kong Frederik III, deretter adlet i 1671, greve i 1673, og førsteminister under Christian V. Han var hjernen bak det absolutte monarkiet, en diplomat som vekselvis forhandlet med Ludvig XIV og styrte riket med jernhånd. Men fiender ved hoffet – sjalu adelsmenn som hatet hans ambisjoner – snek seg inn som gift. I 1676 ble han arrestert for høytforræderi, en anklage historikerne i dag kaller fabrikasjon. Dømt til døden, men benådet til livsvarig, satt han først i København før han ble slept nordover til Munkholmen i 1680. Her, i det kalde, fuktige fengselet midt i fjorden, tilbrakte han nesten to tiår – ikke i en celle, men i et rom med utsikt over vannet han aldri fikk se fri. Han underviste offiserersønnene i latin og historie, mottok besøk fra lærde menn som smuglet inn bøker, og snek seg ut på øya for å gå turer mens han planla sin revansj. I 1698, syk og brutt, fikk han flytte inn i Trondheim, der han døde året etter i et kjøpmannshus. Begravd i Vår Frue kirke, men kroppen senere sendt tilbake til Danmark. Likevel: sjelen hans? Den svømte ikke over fjorden. Den ble igjen.
Nå vandrer han. Eller det som er igjen av ham. Besøkende på øya – turister med kameraer og barn som løper på gresset – stopper ofte opp i det gamle fengselsrommet, der Griffenfelds celle sto. En følelse av å bli sett, som om noen står rett bak deg og lytter til samtalen din. Skritt høres i nattens stillhet, tunge som støvler mot steingulvet, selv når båten har gått og øya ligger øde. En guide i 2010-årene så ham: en høy skikkelse i grå kappe, med parykk og perle, som glidde forbi vinduet mot fjorden. Hun ropte, men han snudde seg ikke. Bare løftet hånden, som i en gammel hilsen, før han løste seg opp i tåka. Andre hører sukk – dypt, frustrert – fra cellen, som om han fortsatt dikterer brev til kongen som aldri svarte.
Og mysteriene? De er flere enn en. Dører som smekker igjen uten vind, lys som flimrer i det gamle tårnet der kanonene sto, og en kulde i fengselsrommet som biter dypere enn fjordvannet. Noen sier det er Griffenfeld som vokter øya, den han elsket og hatet – passer på at hemmelighetene forblir begravd, eller leter etter papirene han smuglet ut. Andre hvisker om de hodeløse fra retterstedet, eller munkene som sang sine siste salmer før øksa falt. Uansett: Munkholmen er aldri stille.
Bjung kirke
Denne kirka er innhyllet i mystikk. Det ble bestemt at kirka skulle bygges på Kirkaaunet, og alt tømmer var tatt ned her. Men neste dag var alt fløtet over til andre siden, til Ervikneset. Det ble da bestemt at siden alt av treverk var her, ja så bygger vi her. Kirka sto ferdig 1637. Men det som virkelig spøker i kirka er, Santa Anna figuren. En dag i 1950 skulle sognepresten Mauritz Løge i kirka og hente alterkalken for å vaske den. Da han kommer innenfor dørene i kirka hører han en merkverdig lyd. Det rumler i kirka, selv om det er en nydelig og stille dag utenfor. Da han kommer inn i koret får han se hva lyden stammer fra. I alterskapet har Santa Anna, som er utskåret i hovedfiguren, kommet seg løs fra feste bak. Den står og vibrerer noe voldsomt og slår mot treplata den var festet til. Mauritz går bort og prøver å holde den tilbake, men klarer det ikke. Figuren fortsetter å riste noe voldsomt. Det begynner også å riste noe voldsomt i noen bøtter på siden av. Mauritz løper ut for å sjekke om det er jordskjelv eller ras, men det er helt rolig utenfor.
Bakken gård
I den trange folden av Trondheimsfjorden, der Nidelva slynger seg som en sølvslange mot Møllenberg og granene hvisker om tider da nonner sang latin under steinvalser, ligger Bakke Gård som et hvitt arr i landskapet. Den nåværende bygningen, reist i 1770, står på ruinene av Bakke kloster – en benediktinerstift fra 1100-tallet, nevnt i Sverres saga i 1183 som "Nonneseter på Bakka". Klosteret, med sine høye murer og hvelvede kjellere, var et tilfluktssted for søstre som flyktet fra verden. I 1537 kom reformasjonen som en øks, og nonnene – de siste av dem, – ble tvunget til å bli til de døde i 1561. Gården brant første gang i 1564, og igjen i 1658 og 1718
Men det er hun som vokter dem. Nonnen. Ikke en som vises ofte, nei – hun er sky – men lyden hennes... å, lyden hennes fyller rommene som en salme som aldri slutter. Hun kommer i skumringen, når solen siger bak Strinda-fjellene og lyset fra de gamle vinduene blir til øyne som stirrer tilbake. Dører åpner seg sakte, med et knirk som et sukk fra en grav, og lukkes igjen uten hånd som rører dem. Du står der, alene i gangen med en bunke papirer eller en kopp kaffe som blir kald for fort, og hører det: klikk, knirk, klikk. Som om hun tester låsene, leter etter en dør som leder tilbake til klostercellen hennes. Ingen vind. Ingen trådtrekk. Bare ekkoet av en kappe som rasler mot stein.
Så kommer musikken. Plutselig, midt i stillheten, en melodi som siver inn fra veggene – lav, gregoriansk, som nonnene en gang sang ved alters, med ord på et språk som tåka har stjålet. Den kommer fra tomme rom, fra kjelleren der barnelikene hvilte, og fyller lufta som røyk uten ild. Du snur deg, leter etter kilden, men den flyter bare videre, myk som silke mot huden, og stilner når du nærmer deg. En gang, under en sen øving i den gamle stua, hørte en gruppe kunstnere det: en fløyte, eller kanskje en salmesang, som blandet seg med latteren deres til de frøs. "Det er henne," mumlet den eldste, "hun synger for barna sine."
Og maskinene? De våkner for henne. En makuleringsmaskin i kontoret – stille hele dagen, med kniver som hviler som tenner i dvale – slår seg på, papir som males til støv uten hånd som trykker knappen. Ingen i nærheten. Bare et ekko av rasling, som om hun river i gamle pergamenter, ødelegger brev som aldri ble sendt. Lysene flimrer med, som om de danser til sangen hennes, og dører smekker igjen bak deg når du løper ut i natten.
Men bildene ... å, bildene er verste. Ta et foto inne i gården – en rask blits mot veggen, eller et portrett av ruinene i kjelleren. Ikke suddete, ikke mørkt. Full av krystaller. Lyse, gnistrende prikker som lyser opp bildet som stjerner i en snøstorm, eller tårer frosset i tid. De står ikke stille; de ser ut som de beveger seg når du zoomer inn, som små øyne som stirrer tilbake. En fotograf fra byen prøvde det en gang, i 1990-tallet, med kameraet sitt rettet mot alterplassen der nonnene en gang knelte. Bildet? Et kaos av lys, som om kameraet hadde fanget en bønn midt i flukten. "Hun vil ikke bli sett," sa han senere, stemmen skjelvende. "Hun vil bare ... minnes."
Folk sier hun er den siste abbedisse, eller en søster som bar et barn i skjul, bundet til klosteret av en ed som brast i flammene. Hun vandrer ikke i sinne. Hun vandrer i lengsel – etter barna i kjelleren, etter sangen som stilnet, etter en dør som leder hjem. Nå, når Trondheim lyser opp mot fjorden og Møllenberg hvisker om gamle branner, legger de ut en rose ved kjellerdøra. En hvit en, for uskyld. Og hvis du hører musikken, hvis døra åpner seg bak deg, ikke snu deg. Bare syng med. For hun lytter. Og hvis du synger feil ... da fylles bildet ditt av krystaller som aldri slukner. Og de døde barna som er funnet i kjelleren, hvem de var og hvorfor de var der, ingen vet.
Norsk rettsmuseum
I den trange, Erling Skakkes gate på Kalvskinnet, troner Norsk Rettsmuseum som en stille anklager mot himmelen. Det gamle kriminalasyl fra 1876, bygd for de sinnsyke sjeler som rettferdigheten ikke rakk – eller ikke ville rekke – står der ennå, med cellefløyene på loftet som knirkende vitner til en tid da straff var en vegg uten vindu. Museet, nasjonalt i sin rolle som vokter av politi, rettsvesen og fengsler, lokker med utstillinger av lenker og lover, men det er celle 11 som holder de sanne besøkende våkne. Det lille, vindusløse kott der veggene presses så tett at pusten blir til bønn, og mørket ikke er svart – det er levende.
Folk hører ham først. Skrittene. Lange, tunge, som lærstøvler mot slitne gulvplanker, ekkoene fra cellefløyen der døra til 11 står på gløtt, alltid på gløtt, som om den nekter å lukkes helt. Stemmer følger etter: lav mumling, som en dommer som repeterer sin egen feil, ord som "skyldig... urett... vent..." blandet med et sukk så dypt at det får støvet til å danse i lufta. Ansatte på museet, de som kjenner hver sprekk i muren, unngår loftet etter stengetid. "Det er som om han teller årene," hvisker en guide, stemmen skjelvende over en kopp kaffe i kjellerkafeen. "Årene han tok fra den gutten."
Hun som så ham, den synske damen fra Bymarka – en med øyne som ser gjennom murstein – kom en høstdag i 2005, kalt inn av nysgjerrige kuratorer som trodde det var bare ekko av historie. Hun lukket øynene i celle 11, fingrene mot den kalde veggen der riper ennå tegner desperate mønstre. "Det er dommeren," mumlet hun, ansiktet blekt som doms papir. "Han som satt i Trondheim byrett på 1890-tallet, med parykk og perle som veide tyngre enn sannheten. Den unge mannen – en tjenergutt fra Strinda, knapt tjue, anklaget for tyveri i et øyeblikks fortvilelse – fikk dommen: ti år i dette kotte. Uten lys, uten luft, bare mørke som slukte ham. Dommeren lo i salen, men natten etter... han så det. Gutten, hengende fra bjelken med et tau av gamle lakener, øynene åpne mot veggen som aldri ga svar."
Siden døde dommeren. Men ro fant han ikke. Han kom tilbake. Til celle 11. For å vokte. Eller for å vente. På tilgivelse som aldri kommer.
De siste årene har de modige – eller de dumdristige – tilbrakt netter der. En journalist fra Adresseavisen i 2012, med notatblokk og termos, la seg på den harde benken som en gang holdt fanger våkne. Klokken tolv kom skrittene, sakte, nærmere, som om de veide hvert steg mot angerens vekt. Han tente lommelykta. Tomt. Men nærværet ... det var der, en trykk i brystet, som en hånd på skulderen – kald, men ikke truende, bare ... lei. "Han sto ved veggen," skrev journalisten senere, håndskriften skjelvende. "Ikke som skygge, men som mann. Høy, i sort kappe, med øyne som ba om noe han ikke kunne si. Så bøyde han seg ned, som for å løfte tauet som aldri falt."
Nå vet de på museet: Lås aldri døra til celle 11 helt igjen – la en sprekk, med en fjær fra en due på terskelen, for fredens skyld. Gå ikke opp til loftet når månen henger lav over Nidarosdomen, for da blir skrittene til marsj, og stemmene til vitneforklaringer. Og hvis du tilbringer en natt der, inni kottet , lytt ikke bare. Snakk. Si navnet hans – det du ikke kjenner, men føler. "Du er fri," visk det. "Dommen er opphevet."
For dommeren vandrer fortsatt. Ikke i sinne. Bare i anger. Og celle 11 venter på den ene som kan løfte tauet. For godt.
Men om natten, når Kalvskinnet ligger stille og Domen kaster sine skygger lange som lenker, hører du det: skritt. Ett, to. Pause. Så et sukk rett bak deg:
Gå ikke inn i celle 11 alene. For noen dommer idømmes evig. Og noen fengsler holder døra åpen – for å slippe noen ut. Eller trekke noen inn.
Stiklestad Park Hotell
Her er det mye spøkelser. De som jobber der, føler at når de er i salen er det noen som er der. Du får og følelsen av at det står noen bak deg, men når du snur deg er det helt tomt. Telefonen ringte også i et sett, og de fotocellestyrte dørene gikk opp og igjen av seg selv. De ansatte ble og plaget av hodepine og muskelsmerter, og det føltes forferdelig å jobbe der. Med en gang de kontaktet åndenes makt og begynte å prate om det, ble det verre. Du fikk og følelsen av at det sto noen i et rom i tredje etasje og kikket på deg. Og de har opplevd å bli dyttet i ryggen i tredje etasje ,uten et menneske å se
Hegra festning
I den kalde, vindpiskede Stjørdalen, der elva Stjørdalselva snor seg som en sølvåre mot fjellene som vokter hemmeligheter, troner Hegra festning som et arr i fjellet. Bygd i 1910, hugget inn i granitten etter unionsbruddet med Sverige, skulle den stenge veien mot øst – mot fiender som aldri kom før 1940. Da kom de. Tyskerne, med kanoner som brølte og fly som tegnet kryss over himmelen. 284 norske soldater og én kvinne, Lotta fra Hegra, holdt stand i 25 dager. De kjempet i skyttergrøftene, tunnelene på 350 meter, kommandotårnene som stirret ut over dalen. Major Holtermann ledet dem, men tapet var tungt: 13 døde, sår som aldri grodde. Festningen falt 5. mai, men ånden... den falt aldri.
Nå er det et museum, et krigsminne med utstillinger av uniformer, våpen og foton som fanger ansiktene før skuddene. Men når solen siger bak Forbregd-fjellet og tåka krøller opp fra elva, våkner det andre. Ikke bare ekko av kanonsmell. Noe som marsjerer.
Det begynner med skrittene. I rommene nede i bunkeren, der lufta er tykk av støv og gammel kruttlukt, hører du dem: støvler mot betong, rytmisk, presist, som en patrulje som aldri slutter vakt. Guidene hvisker om det under omvisningene, har kjent det i ryggen: et drag, som om noen passerer like bak, uten å røre. Og på toppen av bunkeren, der kommandotårnet speider ut mot horisonten som en gang var fri, ser du skyggen. En soldat, høy og rank i uniform som flagger i vinden som ikke er der. Han står urørlig, riflen over skulderen, øynene – to hull i mørket – stirrende mot øst. Mot hjemlandet han aldri nådde.
Hun som bestyrer plassen, daglig leder Rita Børgefjell, bærer nøkkelen rundt halsen som et kors. Ikke av frykt, sier hun, men av nødvendighet. «Den bøyer seg,» mumler hun, fingrene strøk over det myke metallet. «Som om noen tester styrken hennes, vrir den sakte til den nesten brekker.» Det skjedde første gang en stormnatt i 2015, da hun låste opp kafeen alene. Nøkkelen, kald som elvevann, buet seg i hånden hennes – ikke brakk, men bøyde, som en gren i vinden. Siden har hun latt den henge mot brystet, under skjorta, der hjertet banker. «Det er ikke ondskap,» sier hun. «Bare... påminnelse.»
Og så er det latteren. Den morsomme siden, hvis man kan kalle det det. Ledninger som napper seg løs i det blå, lys som flimrer som om noen tuller med bryteren. En gang, under en nattevandring for ghost seekers, sluknet en lampe midt i en tunnel – ikke strømbrudd, men en hånd som dro i slangen, lett som en spøk. De lo nervøst, men ekkoet lo med, lavt og hes, som en soldat som savner kamrater rundt bålet. «Han er ikke sint,» sier Børgefjell. «Han er... ensom.»
Folk tror det er en tysk. En fra angrepet i april, kanskje en fra 2. bataljon som falt i skogen ved Hegra bru, der den ytre linjen brast. De fant ikke alle kroppene – noen ligger fortsatt der, under myr og mose, med hjelmene skjevt på hodet. Eller kanskje en norsk, en som holdt stand for lenge, som skyggen på tårnet. Uansett: Han går igjen. Marsjerer i rommene, bøyer nøkler, napper i ledninger for å si «jeg er her». Og om natten, når museet ligger stille og elva synger sin evige vise, hører du det: skritt, ett, to, tre. En pause. Så latter, svakt, som om han venter på avløsning.
Mølmannsdalsgården
Den ble bygd på 1760-tallet av Theodorus Mølmann, kobberverkets driftige eier, med tømmer fra dalens egne furumoer og vinduer som stirret ut mot malmgruvene som ga rikdom – og død.
Chaterina het hun. Catharina Borchgrevink, direktørens eneste datter, med øyne som grønn kobbermalm og et smil som fikk selv de harde gruvearbeiderne til å senke blikket. Hun skulle giftes en junidag i 1778. Kjolen var sydd i Trondheim, hvit som nyfallen snø på fjellet, og på tunet sto bord dekket med sølv fra verket selv. Klokkene i Røros kirke hadde ringt inn morgensalmen, og gjestene ventet på brudgommen som skulle komme ridende opp dalen.
Men han kom aldri.
Chaterina satt i svalgangen, hendene foldet i fanget, og lyttet til hestehover som aldri nærmet seg. Så banket det. Tre slag, tunge som hammere mot malm. Hun reiste seg, kjolen raslet som tørre blad. Utenfor sto en rytter, dryppende av regn og gjørme, med en hatt trukket ned over ansiktet.
«Frøken Borchgrevink,» sa han med stemme som fra en gruvesjakt. «Deres tilkommende ligger død nede i veien . Hesten snublet i steinura. Nakken brakk som en tørr kvist.»
Hun sa ingenting. Bare stirret. Så lukket hun døra, sakte, som om verden allerede var stengt ute.
Tre uker senere fant de henne i sengen, kald som kobber i frost. Hjertet hadde sluttet å slå mens hun holdt et favn ved inntil brystet – ved som skulle varmet deres første natt. De gravla henne i Røros kirke, men dalen glemte aldri.
Nå, når tåka siger opp fra søen og månen henger som en blek malmlampe, kommer hun. Ansigtsløs, bare en oval skygge der øynene skulle vært. Hun går over tunet med favnen fullt av aldri-brent ved, knirket i svalgangen der hun ventet. Fottrinnene er lette, men hver gang hun passerer et vindu, blafrer lysene – selv om ingen tenner dem.
Gårdens folk har prøvd alt: prester som leste over henne, sølvkors i døråpningene, til og med en samisk noaide som brant einer og sang til fjellet. Men Chaterina blir. Hun venter fortsatt på bankingen som aldri var brudgommens.
Og hvis du en juninatt står ved grinda og hører tre slag mot den gamle ytterdøra, må du ikke rope «kom inn». For da er det ikke Theodorus som kommer ridende.
Da er det henne som endelig har funnet noen å varme veden for. For evig.
Bjørnør prestegård
I den bratte fjellsida over Roan kirke, der vinden alltid bærer salt og granbar, ligger Bjørnør Prestegård som et hvitt skjelett mot grå himmel. Den gamle gården fra 1840-tallet brant natt til 12. mars 1908. Sogneprest Anders Kløvsta rakk akkurat å vekke kone og barn; i nattskjorta sto de og så flammene sluke takbjelker og salmebøker. Asken lå igjen som et svart teppe over prestegårdstunet da vårsola kom.
Ny prestegård ble reist samme år, større, med høye vinduer og en trapp som knirket allerede fra første stund. Men noe fulgte med fra den gamle. Noe som ikke brant.
Tjenestepikene hvisket først. Dører smekket igjen midt i bønnestunden. Slepende skritt gikk over loftgulvet selv når vinden lå. En ung pike sovnet aldri mer enn en time om gangen. «Det er som om noen står ved sengekanten og venter på at jeg skal åpne øynene,» sa hun og pakket kofferten. Ingen klandret henne.
Gamle klokkeren fra Bessaker, han som hadde ringt inn både bryllup og lik, overnattet en høstnatt i gjesteværelset. Utpå småtimene banket det tre slag på døra. «Kom inn,» mumlet han, trøtt av akevitt og reise. En hånd, kald som kirkegårdsjord, grep ham i skulderen og snurret ham rundt i senga. Klokkeren stirret inn i mørket. Ingen. Bare lukten av brent tre og et svakt ekko av salmen «En fattig og forlatt er jeg».
Presten selv, fortalte : «En stormkveld i november banket det på ytterdøra. Jeg ropte ‘Hvem der?’ Ingen svar. Jeg åpnet. Bare regnet slo inn. Neste morgen kom kirketjeneren: ‘Vi senket kista til gamle Marta i natt. Hun som døde alene på setra.’»
Siden den gang har ingen våget å låse døra til det rommet oppe. Der står en stol litt på skrå, som om noen nettopp har reist seg. Og når tåka siger inn fra fjorden, høres det fortsatt: tre slag, en dør som åpner seg selv, og skritt som aldri når trappa.
Skyggene på Austråttborgen
Austråttborgen – den massive steinborgen på Ørland, reist på 1200-tallet av erkebiskopene, ombygd til renessansepalass av kansler Ove Bjelke på 1650-tallet – er Trøndelags mektigste slott. Men når natten senker seg over Fosen og fjorden ligger svart som blekk, våkner de tre som aldri dro.
Abel Margrethe – Den Fallende Hvite
- august 1833. Abel Margrethe Hornemann fra Rein i Rissa, 19 år, nysgjerrig og livsglad, klatret opp vindeltrappa i Det runde tårnet. Hun ville se ut over fjorden. Ett feiltrinn. Hun falt. Hodet traff stengulvet med et smell som ekko i hele borgen. Dagen etter døde hun i store smerter.
Nå, hver 14. august – og noen ganger på tilfeldige netter – skjer det igjen. Du står i borggården. Plutselig: En hvit skikkelse dukker opp øverst i tårnvinduet. Hun klatrer. Vipper. Faller. Du hører smellet. Ser henne treffe bakken. Så forsvinner hun – som røyk i vinden. Bare et svakt sukk henger igjen: «Hjelp…»
Lilla Damen i Riddersalen
I Riddersalen – der kanslerens gjester en gang drakk vin og danset – svever Lilla Damen. Ingen vet hvem hun var. Men hun kommer alltid i en lilla kjole fra 1650-tallet, håret oppsatt med perler, ansiktet blekt som månen. Hun svever en halv meter over gulvet, armene ut som om hun danser vals. Musikk høres – svak, som fra et gammelt positiv. Hun ser på deg. Smiler. Så glir hun gjennom veggen mot kanslerens gemakk. Kelnerne på borgens restaurant har sluttet å skvette. De bare sier: «Velkommen til dansen.»
Presten som aldri kom til alters
På 1720-tallet var Ørland-presten på besøk hos fru Inger Ottesdatter. Han skulle holde messe i kapellet. Men han sa noe galt – om fru Ingers syndige liv, om kanslerens skatter, om noe ingen skulle si høyt. Han ble funnet død i kjelleren. Med halsen skåret over. Morderen? Aldri funnet.
Nå går han i kapellet og kjelleren. En høy skikkelse i svart prestekappe, med blod på kragen. Han bærer en bibel som drypper. Hver søndag kl 11:00 høres kirkeklokker fra kapellet – selv om klokkene ble fjernet for 200 år siden. Han stopper ved alteret, løfter armene, og mumler: «Synd… synd…» Så forsvinner han ned i kjelleren – der han døde.
Maren i mørket
Det var en grå junidag i 1849, da øksen falt på Dolmøya – den lille øya ved Hitra som ligger som en glemt stein i Trondheimsleia. Maren Johanne Jektvik, født Olsdatter i 1811, sto der med hendene bundet, øynene festet på horisonten der mannen hennes en gang hadde seilt ut med fiskegarn. Hun hadde ventet på dette øyeblikket i måneder – frikjent to ganger i sorenskriveren, anklaget igjen av naboenes hvisking, og til slutt dømt i Høyesterett for det som ingen turte å si høyt: Giftmord. Arsenikk i kaffen, blandet med hat og lengsel etter en annen. Mannen, Ole Pedersen Jektvik, hadde ligget og stønnet i senga på Stadsviken gård, mens hun pleiet ham med te som brant i halsen. "Det er bare feber," hadde hun sagt til de som spurte. Men kroppen sviktet, og da de åpnet ham opp, fant de giften – hvit som snø, dødelig som synd.
Maren hadde elsket Casper Andersen Nordhammer, den unge drengen på gården, lenge før hun blandet det første krystallet i brennevinen. De hadde hvisket om det i fjøset, latter som blandet seg med vinden fra sjøen. "Kan det drepe ham?" hadde hun spurt, fingrene skjelvende rundt glasset. Casper hadde ledd lavt, ikke bundet seg, men plantet frøet: "Bland det i vinen, Maren. Gud ser ikke alt." Var han medskyldig? Medvirkende, som de kaller det i dag – psykisk, men nok til å brenne i samvittigheten. Da dommen falt 25. november 1848, tilsto hun for prestene på julaften, ba om nåde fra kong Oscar I. Men kongen nektet. Hun tilstod igjen for dommeren 3. januar 1849, og ventet på slutten.
Henrettelsen var et skue. Tusener samlet seg ved sjøen på Jaktvik, der bølgene slo mot steinene som et kor av dommere. Øksen, slipt blank, falt med et hugg som skar gjennom kjøtt og bein. Hodet rullet ned i vannkanten, øynene fortsatt åpne mot himmelen hun aldri nådde. Søsteren, Berte, skyndte seg frem – ikke for å gråte, men for å ta øreringene, de gyldne ringene Maren hadde båret som et hemmelig løfte til Casper. Hun vasset ut i det kalde vannet, fingrene gropende i blodet og bølgene, mens folk snudde seg bort. "Hun tar det som er hennes," hvisket noen. Men ringene? De ble med hodet ut i dypet, eller kanskje med Maren selv – et siste tyveri mot skjebnen.
Ole ble begravd i vigslet jord, men Maren? Hun hviler anonymt, et skjelett uten gravstein, bundet til jorden av urettferdighet og lengsel. Og Casper? Han flyttet hjem til Frøya, den lille øya like ved, og levde lenge nok til å se skafottet drive i land en høstkveld – et forlatt skjelett av tre, skylt opp på stranda som et varsel fra havet. Var det et tegn? At han bar skylden, at Marens ånd fulgte ham over vannet? Han snakket aldri om det, men naboene så hvordan han stirret ut mot Hitra, øynene tomme som en tom kaffekopp.
Nå, nesten to hundre år senere, er Stadsviken på Dølmoen – den gamle lensmannsgården der rettssaken startet – et sted der natten aldri sover. Gården ligger lavt mot sjøen, med vegger av tømmer som har absorbert salt og synd, og et tun som lukter av tang og glemt rettferdighet. Det begynner alltid med skrittene. Lettere enn en levende kvinne, men tyngre enn en drøm – som om skjørtet hennes rasler mot gulvplankene i stua der hun blandet giften. Du hører henne først: Et lavt sukk fra kjøkkenet, der kaffekjelen står kald, så fottrinn som sirkler bordet, som om hun leter etter krystallene hun gjemte. Lysene flimrer, ikke av vind, men av en hånd som griper etter dem – en hånd som aldri slapp taket i livet.
Så ser du henne. En mørk kledd dame, i svart kjole og sjal over håret, ansiktet blekt som månen over Dolmøya. Hun går gjennom gangene, øynene nedslått, fingrene utstrakt som om hun famler etter noe lite, gyldent. Øreringene. De som søsteren prøvde å ta, men som havet svelget. Hun stopper ved vinduet mot sjøen, stirrer ut mot Jaktvik der øksen falt, og mumler noe – et navn? Casper? Ole? – som forsvinner i bølgens brus. Noen har sett henne tydelig: En bondefamilie på 1970-tallet som overnattet der, våknet av skraping mot veggen, og der sto hun, midt i rommet, med hånden løftet som om hun ville ta noe fra øret ditt. De frøs til, krysset seg, og hun oppløste seg i tåke – men følelsen ble: En kribling i øreflippen, som om ringene var der, kalde og tunge.
Casper? Han dukker ikke opp som skikkelse, men som ekko. Noen netter høres latter – lav, intim – fra loftet, blandet med et sukk av anger. Og skafottet? Det har blitt sett igjen, skylt opp på Frøya-stranda i stormer, som et spøkelse av tre som flyter mellom øyene. Var han med? Historien sier ja – ikke i drapet, men i fristelsen. Han døde gammel, men hviskingen fulgte ham: At Marens ånd ventet på ham, at øreringene var prisen han aldri betalte.
Spinneren i det grønne rommet
Det var en blodig høstdag i 1600-tallet, da brødrene møttes ved elvebredden på Snåsa. Den ene, en sta bonde med øyne som brant av misunnelse, hadde lenge sett på at den andre – den eldre, den som arvet jorden – levde i velstand. Et ord ble til et skrik, et skrik til et støt med kniven. Kroppen falt i vannet, elva rød som ild, og broren sto igjen med blod på hendene og en gård som nå var forhekset av synden. Nyheten nådde kongen i København, og dommen var nådeløs: Gården og grund skulle konfiskeres, all eiendom gå til kronen som straff for brødermordet. Den ble omdøpt til prestegård, et hellig sted der prester skulle rense jorden med bønn og ord. Men blodet sugde seg inn i røttene, og sjelen som ble tatt – brorens, eller kanskje morderens – fant aldri ro. Snåsa prestegård i Trøndelag sto deretter som en skygge over dalen, med vegger som husket hatet, og rom som hvisket om det uløste.
Prestegården, bygd på ruiner av eldre tider, har alltid vært et sted for de troende – en oase midt i Snåsas barske natur, der fjellene reiser seg som dommere og elva synger sine hemmeligheter. Men det er det grønne rommet som trekker seg mest i minnet. Et lite kammer i andre etasje, malt i falmet grønt som mose på stein, med et vindu mot elva og en dør som knirker som et sukk. Det er her natten våkner, der gjester – prester, elever, ensomme reisende – har ligget våkne og lyttet til det som ikke burde være.
En sen høstkveld ankom en ung prest fra Levanger, med hest og koffert, for å overnatte før en viktig preken i Snåsa kirke. Verten, den gamle sognepresten, advarte ham ikke – "Rommet er fint, bare litt kaldt" – og lot ham sove i det grønne. Klokken hadde så vidt slått midnatt da det begynte. Først en svak bevegelse – som en bris gjennom et lukket vindu – men så strøk noe forbi. En hånd, eller kanskje en skygge, gled over ansiktet hans, mykt som fjær, men kald som elvvann. Han satte seg opp, hjertet hamrende, og lyttet. Der var det: Fottrinn, lette og sakte, som en kvinne i skjørt som går rundt i rommet. De sirklet senga, stoppet ved fotenden, nærmet seg veggen – men viste seg aldri. Ingen skikkelse, ingen pust. Bare følelsen av å bli sett, av øyne som fulgte hver bevegelse i mørket.
Presten tente lyset, mumlet bønner, men natten ga seg ikke. Han hørte et lavt, rytmisk sus – som en snurrende hjul – og i flimrende lyset så han henne: En gammel kvinne, krummerygget og gråhåret, sittende i hjørnet med en rokk i fanget. Hun spant med grønt garn, fingrene fleksible som ung hud, garntråden glødende som fosfor i mørket. Øynene hennes var festet på arbeidet, men munnen mumlet noe – en klage, en sang? – som blandet seg med elvas brus utenfor. Han frøs til, krysset seg, og ropte: "I Jesu navn, hvem er du?" Hun løftet ikke blikket, bare snurret hjulet raskere, garn som snodde seg ut av intet. Så, med et pust, forsvant hun – rokk, garn og alt – rett inn i veggen, som tåke som løses opp i sol. Presten sov ikke mer den natten. Neste dag holdt han en preken som var blek og kort, stemmen skjelvende, og folk hvisket: "Han har sett spinneren."
Hvem er hun? Noen sier det er kona til morderen, den som ventet på mannen sin mens han planla ugjerningen, og som nå spinner evig for å veve syndens tråd tilbake. Andre peker på en gammel husholderske fra prestegårdens tidlige dager, bundet til rommet av en ulykke hun ikke fortalte om. Grønt garn? Det er symbolet på det uløste – fargen på elva der broren døde, eller garn fra en forbannelse vevd inn i veggene.
Josef fra Østfronten
Det var en stormfull høstkveld i 1942, da offiseren Josef sto alene i det kalde rommet øverst i Løytnantsboligen på Vaterholmen. Leiren ved elva Inna lå stille under det tyske okkupasjonen, men i hans hode ulte vinden fra øst – ordre om østfronten, snøen som svelget menn, og skuddene som aldri stilnet. Han så opp i takbjelkene, de grove bjørkestokkene som bar bygningens vekt som en dom. "Ikke dit," mumlet han på tysk, men hånden ristet da han knyttet tauet. Nøklene til offiserskvarteret klirret mot beltet hans, en siste påminnelse om plikten han flyktet fra. Så steg han opp på stolen, og med et sukk falt han. Kroppen svingte i mørket, og leiren våknet ikke. Bare tauet knirket, og vinden tok med seg ekkoet av et navn som Josef Olsen – eller bare Olsen, som de norske vaktene kalte ham i misunnelse og hat.
De fant ham neste morgen, ansiktet blått, øynene stirrende mot døren som aldri åpnet seg. De begravde ham raskt, i en umerket grav bak leiren, med uniformen på og nøklene fortsatt i lommen. Men Josef forlot ikke Vaterholmen. Han hadde kommet som erobrer, men blitt fanget i veggene – og nå vandrer han igjen, en skygge med marsjstøvler og en usynlig bør.
Nå, åtti år senere, er Løytnantsboligen et spøkelseshus som ingen glemmer. Bygd i 1917 som del av Vaterholmen militærleir, midt i de verdalske befestningene som strakte seg tilbake til folkevandringstiden, har den sett soldater fra både krig og fred. Men etter krigen ble historiene levende. Asylmottak i 2016, der flyktninger skrek av skritt i trappen og dører som smalt igjen. Dokumentarer på NRK i 2008, der medium og historikere mumlet om krigens traumer. Og salgsannonsen i 2012 på Finn.no, der megleren skrev det rett ut: "Boligen er også viden beryktet som spøkelseshus." Fem soverom, peisstue, kjøkken – og en ånd som aldri betalte husleie.
Det starter subtilt, når solen har sunket bak åsene og elva Inna bruser lavt. Du er alene i stua, kanskje med en kopp kaffe, når skuffene begynner å bevege seg. De glir ut av seg selv, sakte, som om noen leter etter noe glemt – en ordre, et brev, en sigarett. Skapene er verre: De åpner med et smell, klærne rasler inni, så lukkes de igjen med en dytt som får støvet til å virvle. "Hvem er der?" hvisker du, men svaret kommer fra trappen: Tunge skritt, som støvler mot tre, men med en belastning – som om han bærer en usynlig sekk med skyggene fra østfronten. Skrittene stopper midtveis, peser, så fortsetter de opp, opp, til de når rommet der tauet hang.
Så kommer bankingen. Knokene mot veggen, hardt, insisterende – ikke raseri, men desperasjon. "La meg ut," ser det ut til å si. Utenfor vinduet hører du det: Marsjstøvler mot gruset, en tropp som trasker forbi i takt, riflene som klirrer. Men når du løper ut, er veien tom, bare månen som speiler seg i elva. Inne igjen blir det mørkt – ikke nattemørke, men et tykt, svart slør som svelger lyset fra lampene. Rommet krymper, veggene lener seg inn, og da kriblingen kommer i nakken, er det ikke bare følelse. En hånd griper tak i armen din – kald som stål, fingrene som tau – og holder et sekund for lenge før den slipper.
Folk som har bodd der, fra soldater på 60-tallet til asylsøkere i 2016, sier det samme: Han er ikke ond. Bare ensom. Og navnet? Olsen. Ikke Josef Olsen, kanskje – etternavnet er glemt i historiens støv – men Olsen, det norske kallenavnet de ga ham, blandet med hat og medlidenhet. Roper du det høyt i stua, "Olsen!", stilner det en stund. Så kommer svaret: Et sukk fra takbjelken, et skritt på trappen, en dør som åpner seg på gløtt. Som om han vil si: "Jeg er her. Husk meg."
Vaterholmen er stille nå, leiren fredet som kulturminne, med gallerier fra 1800-tallet som hvisker om eldre kriger. Men Løytnantsboligen står der, med sine to etasjer og sine hemmeligheter. Kjøper du den – hvis den noensinne selges igjen – husk advarselen fra 2012. Det er et hjem. Men også et fengsel. Og Josef Olsen banker fortsatt på veggen, venter på at noen skal løsne tauet. Neste gang du kjører forbi Verdal, lytt etter marsjen. Og hvis du tør, stopp opp. Ro "Olsen". Kanskje slipper han taket. Eller kanskje han bare griper hardere.
Kolvereid
Det er en gråværsdag i oktober 2025, men i Kolvereid, Norges minste by, har klokka stått stille siden stengetid. Namsen elv ligger som et speil av stille vann under den lave himmelen, med Foldas vind som suser lavt mot kjøpesenteret – et lite bygg fra 1980-tallet på Sentrumsgata, med bare fire butikker og en frisørsalong, klamrende til hverandre som hemmeligheter som ikke vil ut. Utenfor summer det med dagligliv: REMA 1000s poser rasler, apotekets døra slår opp for eldre med resepter, og ferja fra Rørvik legger til kai med turister som ler av historiene. Men inne, etter klokka åtte, når lysene dimmes og alarmene settes på, våkner det. Ikke med brøl eller skrik, men med et sus – som om veggene puster, og luften dirrer av tilstedeværelser som aldri betalte for varene sine. Lokalbefolkningen i Vikten krysser seg når de går forbi, men hvis du spør en gammel fisker på kaia ved elva, vil han senke stemmen og nikke mot sportsbutikken: "Ikke plystr der inne. De plystrer tilbake. Og den hvite... den ser deg på kameraet. Selv når du tror du er alene."
Kjøpesenteret bygde de på gamle tomter – der husmannsplasser en gang sto, med eldre som døde i feber og barn som forsvant i tåka fra fjorden. Men siden åpningen i 1985 har det vært noe der, en tilstedeværelse som fester seg i hyllene og speilene som mugg i veggene. Det begynner i sportsbutikken, der syklene henger som levende skygger og klærne står i rekker som ventende soldater. Du går inn midt på dagen, med varene på plass og alarmen stille, men så skjer det: En utstillingsdukke, den med den nye løpejakken, står naken – klærne fjernet med presisjon, brettet pent over armen som om noen prøvde den på. Glidelåser på jakker åpnes av seg selv, med et zip som ekko gjennom butikken, og sykler – de tunge fjellmodellene fra hylla øverst – tipper ned og lander mykt på gulvet, som om usynlige hender testet dem for en tur. Klærne fra stativet daler ned i hauger, bukser og jakker stablet som om de hviler etter en lang dag, mens kasserne står tomme.
De installerte alarmen i 1990-tallet, en moderne dings med sensorer og kameraer som skulle vokte mot tyver. Men den går i hytt og pine – ulende sirener midt på natten, uten en sjel å se. På overvåkingsbåndene, der pikslene flimrer som et gammelt filmspole, dukker den opp: en hvit skikkelse, slank og dirrende, som glir gjennom gangen mot hyllene. Ikke fottrinn, bare en glød som strekker seg feil vei, øynene tomme flekker i ansiktet. Den stopper ved sykkelrekken, strekker ut en hånd – og en sykkel tipper. Midt på dagen, når kundene handler og kasserne summer, kastes esker ut fra hyllene – sko og sokker som flyr som fugler, lander i perfekte hauger ved føttene dine. Og hvis du plystrer – et uskyldig refreng mens du ser på løpesko – plystrer det tilbake. Fra baksiden av butikken, lavt og ertende, som om noen øver seg på melodien din, til den trekker seg ut i et ekko som ikke slutter før du tier. Du hører det ofte: fottrinn som kommer inn døra, tunge støvler på flisene, men når du snur deg... tomhet. Bare døra som svinger sakte i vinden fra elva.
Over i fargehandelen, der hyllene bugner av burker og prøver i alle nyanser av glemsel, er det mer subtilt. Du hører det først som et ras – malingsprøvene dras ut, en etter en, med et skrap av papp mot tre, så satt på plass igjen med et klapp som ekko. Ingen kunder, ingen ansatte. Bare en rytme, som om noen blander farger i mørket, tester hvitt mot svart, lys mot skygge. Prøvene ligger der neste morgen, i feil rekkefølge – en regnbue blandet til kaos, som om natten har malt om på veggen.
Hos frisøren, Din Salong på Sentrumsgata 2, er det tettere. Du sitter i stolen, med speilet som reflekterer ditt eget ansikt, når du hører det: skritt som går forbi, lette og bestemte, som en kunde som skynder seg til neste time. Men hallen er tom, døra lukket. Så ser du den – en svartkledd person, lang og skyndende, som furer forbi i periferien av synet, med en hatt som skygger ansiktet og en duft av gammel pomade i luften. En av stolene, den i hjørnet ved vinduet, blir aldri brukt. De som prøver seg der, merker det raskt: en sigarlukt som siver inn, tung og søt som tobakk fra en annen tid, og en hodepine som banker inn i tinningene som en hammer mot spikre. "Noen satt der før," mumlet en frisør en gang, med hendene skjelvende. "Og de liker ikke deling."
I interiørbutikken, der duftlys og puter står i hyggelige hauger, er det døra som varsler. Søkeren – den lille alarmen som piper når noen kommer inn – går av uten grunn, en lang tone som trekker seg ut i stillheten. Du ser mot inngangen, forventer en kunde med poser, men... ingenting. Bare en flimring i luften, som varme over asfalt. Hunden deres, den gamle labradoren som ligger ved kassen, reiser seg aldri når det skjer. Den krøller seg sammen, ørene flat mot hodet, og nektet å gå inn på oppholdsrommet bak butikken – det lille rommet med kaffemaskin og sofa. Flere ganger har den blitt kastet – ikke hardt, men nok til å smelle mot veggen med et dunk, som om en usynlig hånd grep nakken og slengte den unna. "Den ser dem," sier eieren, med stemmen lav. "Og den vil ikke være der når de er det."
Kolvereid sentrum er et sted av dagligliv – med REMA 1000 og apoteket som summer midt på dagen, og ferja fra Rørvik som legger til kai med turister som ler av historiene. Men etter stengetid, når elva bruser og månen speiler seg i vinduene, våkner det. Den hvite skikkelse på kameraet, plystringen som ikke slutter, sigarlukten som tetter seg i nesa. De sier det er en gammel butikkeier fra 1950-tallet, død i en ulykke på veien hjem, som ikke finner veien videre. Eller en kunde som forsvant i snøstormen en desemberkveld. Men ingen vet. Alarmene går, esker flyr, og hunden hyler lavt.
Hvis du drar dit i morgen, midt på dagen, se på syklene. Og ikke plystr. For de hører. Og de svarer alltid tilbake.
Marit fra Sunndal
Det var på 1700-tallet, da fruen på gården – en kvinne med jernvilje og hender som aldri hvilte – lå for døden. Hun het Marit, eller kanskje bare "husfrua" i bygdas minne, gift med en velstående bonde som eide marker fra elva til fjells. Hun hadde veid og målt hele livet: korn i tønner, melk i spann, rettferdighet i hver handel på torget. Men i de siste årene hadde hun blitt hard – for hard, sa de som visste. Hun hadde veid for lite til de fattige, gitt for lite av overskuddet, og gleden hadde blitt til grådighet. Da døden kom, med hoste og feber, lå hun i køya med bibelen åpen og øynene stirrende mot taket. Begravelsen ble planlagt som en høytid: kista av eik, hest og slede, hele bygda i følge.
Men på veien til kirken, ved et sted kalt "Kvernbekken" der elva svinger skarpt og veien blir smal, stoppet det opp. Hesten steilet, hovene gravde i grusen, og sleden med kista sto fast som om jorda selv grep tak. De pisket, de ropte, men ingenting hjalp. Tre rep, tykke tau av hamp som var surret rundt kista for å holde lokket på plass, løsnet brått – med et smell som et skudd, som om usynlige hender rev dem av. Kista vippet, men holdt seg, og hesten tok et steg frem. De kjørte videre, med hjertene hamrende, og begravde henne i vigslet jord ved Sunndal kirke, med salmer som ekko over dalen. Men noe var galt. Noe hadde sluppet ut da repene løsnet – ikke kroppen, men ånden. Den som aldri fant ro.
Sønnen hennes, en gutt på femten som het Ola, var den første som så henne. Han hadde arvet gården, med pliktene og skylden, og en natt i 1762 våknet han av et knirk fra stabburet. Døra sto på gløtt, måneskinnet flommet inn, og der kom hun: moren, i nattkjole og med håret løst som i livet, men ansiktet grått som aske. I hånden holdt hun en bismer – den gamle balansevekten av tre og jern, som hun hadde brukt til å veie korn og smør på torget. Hun gikk sakte mot ham, skrittene lydløse over tunet, og stoppet ved trappa. Ola frøs, men han var sønnen hennes – modig nok til å spørre: "Hvorfor får du ikke fred, mamma?"
Stemmen hennes kom som et sus fra vinden, svak men klar: "Jeg har målt for lite og veid fornøyd." Ordene hang i lufta, som en dom over gården, over arven, over alt hun hadde bygget. Så forsvant hun, som tåke over elva, etterlatt bare bismeren som lå på trappa neste morgen – kald og tung, med skåla som dirret svakt.
Ola skjønte. Han var ung, men vis, og neste dag samlet han de fattige i bygda – enker og husmenn som hadde stått med lua i hånda ved porten hennes. Han ga dem en ku, feit og melkerik, og flere tønner bygg fra loftet – nok til å mette mager i en vinter. Han ba om tilgivelse i morens navn, med knærne i jorda og tårer i øynene. Og siden da? Ingen så henne mer. Bismeren ble hengt opp i stabburet som en påminnelse, og gården blomstret igjen, med gaver som rant ut som elva om våren.
Spøkelset på Lyngstad skole
I Inderøy, der fjorden glitrer under en himmel ofte grå, og gamle hus hvisker hemmeligheter til vinden, ligger Lyngstad Skole – et sted der barndommens latter burde fylle hallene, men der en skygge fra fortiden har tatt bolig. Noen mener det er et gjenferd fra det gamle huset Pentan, rett ved skolen, som har flyttet inn, som om veggene ikke holder på sine egne døde lenger. En dame, et damemenneske i falmet skygge, går opp og ned trappene, griper skuldre i toalettet, og lurer i korridorene med en tilstedeværelse som får barn og foreldre til å fryse. Her er ikke bare skoleklokker som ringer; det er skritt fra en annen tid, og en ubehag som siver inn i beina dine, som om skolen selv er syk, plaget av en ånd som lengter etter noe den aldri fikk.
Den flytende ånden fra Pentan
Pentan, det gamle huset like ved, står som en stille påminnelse om fortiden – et sted fylt med historier om tapte sjeler, en gammel dame som døde alene, eller en tragedie som aldri ble fortalt. Noen sier det er hennes ånd som har sneket seg over grensen til skolen, som om veggene ikke lenger holder henne tilbake. Hun er der nå, i Lyngstad, en skygge som glir fra det ene til det andre, som om hun leter etter et hjem hun mistet. Lærerne har hørt det først: Skritt i tomme korridorer, lette, men insisterende, som høyhæler mot fliser som ikke er der. En vaktmester så henne en gang: En kvinne i lang kjole, ansiktet skjult i skygge, stå ved inngangsdøren til Pentan før hun gled over veien, inn i skolen, og forsvant gjennom en vegg. Siden da har hun blitt værende, en inntrenger i barndommens rike.
Den damen på trappene
Trappene i Lyngstad Skole er hennes domene. Du hører henne før du ser henne: Et sakte, rytmisk trinn oppover, som om hun klatrer mot et løfte, så ned igjen, som om hun faller i evighet. En lærer, som gikk alene etter timen, – skritt bak henne, synkroniserte med hennes egne, men når hun snudde seg, var trappen tom, bare ekkoet av pust i ørene hennes. Så ser du henne: Et damemenneske, blekt og eterisk, i en kjole fra en annen tid, håret løst som tåke, øynene glødende med en lengsel som river i deg. Hun stopper ikke; hun glir forbi, opp og ned, som om hun leter etter en dør som ikke finnes. Barn som løper trappene, fryser til: En liten hånd griper deres, kald som fjordvann, og et hvisk "ikke gå" som får tårene til å renne.
Ubehaget i toalettet
Toalettet er verst – et sted der stillheten burde være trygg, men der hun venter. Når du går ned trappene, kjenner du det: En tyngde i brystet, som om luften blir tykkere, og en følelse av å bli fulgt, skritt som akselererer bak deg. Vel nede, står hun der: En dame, skyggeaktig, med hånden utstrakt, som griper skulderen din med fingre som biter inn i kjøttet. En elev fortalte om en dag: Hun sto ved vasken, speilet tåkete, da hånden landet – ikke varm, men iskald, som om den hadde ligget i vannet for lenge. Hun snudde seg, skrek, og så bare dampen fra speilet forme et ansikt: Øyne som stirret, munnen åpen i et stille skrik. Foreldrene føler det også; de henter barna sine raskere nå, øynene skiftende mot toalettene, som om de vet at noe der nede lengter etter flere sjeler å holde.
Bevegelsen i skyggene
Overalt på skolen er det bevegelse: Skygger som glir forbi vinduer uten lyskilde, dører som svajer i tomme rom, og en følelse av nærvær – noen rett bak deg, pustende, ventende. Lærerne kjenner det når de går korridoren alene: Skritt som matcher deres, en hånd som stryker armen, og en lav hvisking som ikke er vind. Barn tegner det: En dame i kjolen, stående ved trappen, med hender utstrakte. Foreldre klager: "Barnet vil ikke være der," sier de, med en skjelving i stemmen, som om de selv føler det – en ubehag som siver inn i huden, som om skolen er et bur for en ånd som vil ha selskap. En mor så det en gang: En skygge ved porten, en kvinne som vinket til datteren hennes, øynene glødende, før den forsvant inn i bygningen.
En skole med en gjest
Hvis du sender barnet ditt dit, hold øye med trappene, lytt etter skrittene, og grip hånden deres tett når dere går forbi toalettet. For i Inderøy er skolen ikke bare et sted å lære; det er et sted der de døde lærer de levende å frykte mørket.
Essandsjøen
Ved Essandsjøen i Tydal kommune, der vannet nå ligger stille som en del av Nesjødammen etter oppdemningen, hvisker historien om en tragedie som aldri slipper taket. Karolinegravene, anlagt i 1719 for å minnes de falne, forsvant under vannet, men minnene om de svenske soldatene som frøs i hjel her, lever videre. Høsten 1718, under ledelse av General Carl Gustav Armfeldt, forsøkte svenskene å ta Trondheim, men på tilbaketrekningen over fjellet fra Melhus mot Handøl i Sverige, ble det en dødsfelle. Det som skulle ta to dager, endte i en evig vandring for de døde. Mellom 2500 og 3000 soldater døde i snøstormen, og stedet er nå hjemsøkt av deres rastløse sjeler – hester som knegger, marsjerende tropper og skygger som forsvinner i løse lufta.
Stormen som aldri stilner
Det var 11. januar 1719, og de svenske soldatene, allerede svekket etter å ha mistet 200 mann fra Haltdal til Tydal, startet oppstigningen fra Tydal mot Essandsjøen. De var tynt kledd, uten varme eller mat, og plutselig blåste det opp til en forferdelig snøstorm. Hester og menn døde som fluer, kroppen deres dekket av is og snø. Den norske majoren Jens Emahusen, som fulgte etter, fortalte senere om hauger av døde svensker langs veien mot grensen – ansikter frosset i skrekk, hender strukket ut som om de ba om nåde.
I dag, når vinden uler over det oppdemmede vannet, våkner stormen til live igjen. Besøkende har hørt det: Hester som knegger i det fjerne, et ekko av panikk fra dyr som visste døden kom. Så kommer marsjen – tunge skritt fra hele tropper som tramper over isen, støvler som knuser snøen i rytme. En fisker som slo leir ved sjøen våknet midt på natten av lyden: Hundrevis av føtter som nærmet seg, rop på svensk som blandet seg med vinden. Han stirret ut i mørket og så dem – skygger av soldater i falmede uniformer, marsjerende i kolonne. Men da han reiste seg, ble alt stille, som om de aldri hadde vært der.
Rytteren i offisersuniform
Blant gjenferdene er det én som skiller seg ut: En flott rytter i full offisersuniform, ridende på en hest som ikke etterlater spor. Han dukker opp i måneskinnet, galopperende over vannet som om isen fortsatt bærer vekten hans. En turgåer så ham første gang – en stolt skikkelse med sabel ved siden, hesten som steilet i vinden. Rytteren snudde hodet, øynene glødende, før han plutselig forsvant i en sky av snø. "Han leder dem fortsatt," hvisket turgåeren til seg selv, redd for å si det høyt. Kanskje er det Armfeldt selv, eller en offiser som aldri nådde hjem, fanget i en evig patrulje over det frosne vannet.
Skyggene i klyngene
Ved bredden av Essandsjøen står de ofte: Folk i klynger, stille som statuer, kledd i gamle uniformer eller enkle klær fra 1700-tallet. De beveger seg ikke, bare stirrer ut over vannet som om de venter på noe. En jeger som gikk forbi i skumringen, så en slik klynge – ti, kanskje tjue skikkelser, samlet som om de hvisket planer. Han nærmet seg forsiktig, men da han kom nærmere, løftet de seg opp i løse lufta, oppløste seg som røyk i vinden. Bare et svakt ekko av sukk ble igjen, og en kulde som trengte inn i margen.
Essandsjøen er et sted der de døde ikke finner ro. Stormen fra 1719 blåser fortsatt i åndenes rike, og Karolinegravene, selv om de er borte under vannet, holder minnet levende. Hvis du besøker Tydal en vinterkveld, lytt etter kneggingen av hester eller marsjen over isen. Se etter rytteren som galopperer mot horisonten, eller klyngene som venter i skyggene. Men nærm deg ikke for mye – for på Essandsjøen går de døde igjen, og de tar gjerne med seg de levende i sin evige storm.
Munken i Nidarosdomen
I hjertet av Trondheim ruver Nidarosdomen, Norges helligste sted, bygget på Olav den helliges grav og gjennomsyret av historie. Men i skyggene av de gotiske buene lurer et nasjonalspøkelse – en munk i kappe, med lysende øyne og en blodig stripe over halsen. Først sett av bispinne Marie Gleditsch i januar 1924, har denne skikkelsen hjemsøkt domen i århundrer, vekket avisdebatter og inspirert bøker og fortellinger. Fra middelaldersk korsang til moderne mystikk, er munken i Nidarosdomen en legende som nekter å falme.
Det første glimtet
Det var en kald januardag i 1924, etter en høytidelig gudstjeneste i Nidarosdomen. Bispinne Marie Gleditsch sto i koret, da hun så den: en skikkelse i en mørk munkekappe, glidende lydløst forbi. Øynene hans glødet som kull i mørket, og en rød stripe skar over halsen, som et arr fra en brutal fortid. Det mest urovekkende var hvordan han beveget seg – rett gjennom en av tilhørerne, som om han var vevd av tåke. Marie gispet, men da hun blinket, var han borte. Hun fortalte historien til få, men ordet spredte seg, og snart hvisket folk om munken som vandret i domen.
Korsangen fra fortiden
I 1966 ble munken igjen sentrum for oppmerksomhet. Filosofimagister Jon Medbøe sto frem i avisene med en historie som tente en nasjonal debatt. Han hadde vært i domen sent en kveld, da han hørte en lav, vibrerende lyd – middelaldersk korsang, som han mente var komponert av Perotinus fra 1208. Lyden kom fra ingensteds, men i skyggene så han ham igjen: munken, med kappen flagrende, øynene glødende, og den blodige stripen klarere enn noensinne. Medbøe var sikker – dette var ingen hallusinasjon, men et ekko fra domenes fortid. Avisene kastet seg over saken, og folk strømmet til for å oppleve munken selv.
Poeten André Bjerke og journalisten Harald Tusberg ville ta mysteriet til TV, og planla et program for å utforske spøkelset. Men bispedømmet nektet dem adgang, som om de fryktet hva som kunne vekkes i domenes mørke. Likevel fortsatte historiene å vokse, foreviget i Frid Ingulstads roman Munken (1991) og i en episode av Brødrene Dahl og legenden om Atlant-is (1994).
Munken som aldri forlater
Hvem er munken? Noen sier han var en av cisterciensermunkene som tjenestegjorde i domen på 1200-tallet, drept i et svik eller en konflikt som etterlot ham med den blodige stripen. Andre mener han er knyttet til Olav den helliges martyrdød, en vokter av helligdommen som ikke kan finne ro. I dag rapporterer ansatte og besøkende fortsatt om ham. Sent på kvelden, når domen er tom, høres svake toner av korsang i koret, eller skritt som ekkoer i gangene. En vaktmester fortalte i fjor om en natt da han så en skygge glide forbi alteret, stoppe ved Olavs relikvieskrin, og forsvinne. En annen besøkende kjente et kaldt pust i nakken, etterfulgt av en lav hvisking på et språk ingen kunne forstå.
Munken er ikke ond, men han er til stede – en påminnelse om Nidarosdomens historie, dens hellighet og dens hemmeligheter. Hvis du besøker domen, lytt etter sangen i mørket, eller se etter en kappe i skyggene. Munken i Nidarosdomen, Norges nasjonalspøkelse, vokter fortsatt sitt hellige hus, og han vil ikke la deg glemme ham.
Mo prestegård
Mo Prestegård på Frosta. Trøndelag
Her er den sørgelige berømte presten Eiler Schøller Rosenvinge. Han var sokneprest her i 40 år før han ble fradømt dette for hans livsførsel, misbruk av embetsmyndighet og ulovlig embete inntekter. Det var flere som mente han var forhekset av en Finn (en ond ånd som går i han). Han nektet å konfirmere Olava Richer da han mente at, kunne hun bibelen var hun djevelens barn. Eiler går igjen på gården. Du kan tydelig høre han gå rundt om i huset, du kan kjenne et kaldt gufs når du går i trappen og i noen av rommene kan du føle at det er noen der. Han er titt og ofte utenfor kontordøra og tar i låsen. Han vil kanskje inn.
Kilde-Wikipedia Eiler Schøller Rosenvinge/Frostingen 1 feb 1933
Foto-norsk folkemuseum J.F.Rosenvinge
Obersten på Vertshuset Tavern
Vertshuset Tavern, en historisk perle på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum i Trondheim, ble opprinnelig bygd i 1739 på Brattøra, ved et område kjent som Slaveriet. Bygningen fungerte først som bolig for fergemannen som fraktet folk over Nidelva til Bakke, Lade og bygdene øst for byen. I 1766 ble den omgjort til et vertshus, et samlingssted for reisende handelsmenn og sjøfolk. I 1946 ble Tavern demontert, og i 1949 ble den gjenreist på Sverresborg, hvor den i dag drives som museumsrestaurant, med sin autentiske atmosfære intakt (,).
Men det er ikke bare tradisjonell norsk mat som holder liv i Tavern. Etter stengetid våkner en vennligsinnet, men svært egenrådig ånd kjent som Obersten. Denne mystiske skikkelsen, som har fått navnet sitt fra lokalbefolkningen, lider av en uvanlig form for ryddemani. Ansatte har kommet til restauranten om morgenen og funnet bord og stoler ommøblert i perfekte rekker, selv om alt ble låst kvelden før. Lyset, som alltid slås av ved stengetid, er ofte tent igjen, som om Obersten insisterer på å lyse opp rommet for sine nattlige prosjekter.
En gang, når betjeningen glemte å slå av en komfyrplate, ble de vekket av en uforklarlig banking fra kjøkkenet – som om Obersten passet på at alt var i orden. Rom som klargjøres med nøye oppstilte stoler og bord kan neste dag være fullstendig omorganisert, med Oberstens tydelige signatur: alt er ryddig, men etter hans egen plan. Ingen vet hvem Obersten var i livet, men noen spekulerer i at han kan ha vært en streng offiser eller en tidligere vertshusgjest fra 1700-tallet, fortsatt opptatt av orden og disiplin.
Tilbake
Den sorte dame ved Dolm kirke
Dolm kirke, som ligger på den værbitte øya Dolmøya utenfor Hitra på Trøndelagskysten, er en av de eldste bygningene som fortsatt er i bruk i regionen. Opprinnelig bygd på 1400-tallet, har kirken tålt stormer, lynnedslag og flere branner gjennom århundrene. I 1920 ble den totalskadd av et lynnedslag, men i 1992 ble en ny kirke vigslet, reist på ruinene av den gamle. Selv om den moderne kirken har overtatt, lever historiene fra den gamle kirken videre – og med dem Den sorte dame, et gjenferd som fortsatt hjemsøker Dolmøya.
Den sorte dame er en høy, slank skikkelse som alltid sees bakfra, som om hun aldri avslører sitt ansikt. Kledd i en tettsittende sort kjole med hvite blonder ved halsen og ermene, og med håret oppsatt i en elegant knute, glir hun lydløst gjennom kirken, oftest mellom første og andre etasje. Hun går alltid foran, som om hun viser vei, en stille guide i skyggene. Lokalbefolkningen og besøkende har rapportert hennes nærvær i årevis, både i kirken og på kirkegården, der hun dukker opp ved siden av deg før hun forsvinner uten et ord.
En prest opplevde hennes hjelpsomme natur på nært hold. Han hadde betalt en gjeld, men mistet kvitteringen, og kreditoren krevde pengene på nytt. Fortvilet lette presten, men uten hell – inntil Den sorte dame viste seg. Hun pekte stumt mot et sted i rommet, og der lå kvitteringen, reddet fra glemselen. Takket være henne slapp presten å betale to ganger. To unge jenter, på vei opp kirkens trapp, merket at hun fulgte dem opp til toppen før hun løste seg opp i luften. På kirkegården har folk sett henne gli opp langs siden deres, bare for å forsvinne når de snur seg.
Hvem Den sorte dame er, forblir et mysterium. Noen mener hun er knyttet til kirkens turbulente historie – kanskje en sjel fra 1400-tallet, fanget av brannene eller stormene som har herjet Dolm kirke. Andre ser henne som en vokter, en ånd som beskytter stedet og dets folk. På Dolmøya, hvor vinden bærer ekkoet av Trøndelagskystens historie, er Den sorte dame en del av landskapet, en stille skikkelse som viser vei i mørket, alltid like utenfor rekkevidde.
Tilbake
Haikeren på Fylkesvei 715 i Haugsdalen
Spøkelseshistorien om haikeren på Fylkesvei 715 i Haugsdalen
Fylkesvei 715 slynger seg gjennom det karrige landskapet i Haugsdalen, en del av Indre Fosen i Trøndelag, nær Haugsdalen Skisenter og de gamle veimiljøene i Nordfosen. Veien, som en gang var en riksvei før den ble fylkesvei i 2010, har vært en livsnerve for reisende over Fosenhalvøya, fra Trondheimsfjorden til de indre bygdene. Men langs denne strekningen, i skyggene av åsene, hviler en historie som får selv de modigste til å kaste et blikk over skulderen. Det sies at en ensom kvinne, kalt heks av bygdefolket, fortsatt hjemsøker veien.
For lenge siden bodde kvinnen i en liten hytte langs Fylkesvei 715 i Haugsdalen. Hun levde alene, og ryktene i bygda ga henne et dårlig navn – noen kalte henne heks, andre bare en einstøing. En dag ble hun rammet av sykdom, og i et desperat forsøk på å få hjelp slepte hun seg ned til veien, støttet av en øks hun brukte som krykke. Men hestevognene som passerte, enten drevet av frykt eller fordommer, stoppet ikke. Utmattet og forlatt døde hun ved veikanten, alene i kulden.
Siden den gang har reisende langs Fylkesvei 715 i Haugsdalen fortalt om en urovekkende skikkelse – en kvinne som dukker opp i mørket, som om hun fortsatt venter på hjelp. De som kjenner sagnet, vet hva de må gjøre: Stopp bilen, åpne døren, og gi henne plassen hun aldri fikk i livet. Gjør du det, forsvinner hun stille, som om hun har funnet fred for et øyeblikk. Men ignorerer du henne og kjører forbi, får du et glimt av noe skremmende i bakspeilet. Ansiktet hennes, blekt og anklagende, dukker opp som om hun sitter i baksetet, stirrende rett på deg.
BILDE-OPEN ART
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.