Festung Lyngen i Lakselv

I den lille, vindpiskede Lakselv, der Porsangerfjorden ligger som et mørkt speil under midnattssola og Finnmarksvidda strekker seg endeløs mot øst, skjedde det som ingen glemte: en 40-tonns gravemaskin flyttet seg selv.

Det var sommeren 2008. Werner Solstrand og fire andre karer fra SP Maskin AS i Harstad hadde kontrakt på å rydde bort restene av Festung Lyngen: rundt 30–40 tyske bunkerser fra krigen, spredt som betongtenner over hele Porsanger. De fleste var stille, døde ting – bare stein og rust. Men én var annerledes. Den som lå midt i Lakselv sentrum, rett ved det som nå er Torgsenteret.

«Vi følte oss overvåket fra første stund,» forteller Werner. «Uansett om det var lyst eller mørkt, var det som om noen sto og så på oss. Vi fikk gåsehud hele gjengen. Det var kaldt nede i bunkersen, selv i juli.»

Men det som virkelig fikk erfarne anleggsfolk til å miste munn og mæle, var maskinene.

Hver kveld parkerte de gravemaskinene, låste dem, tok med nøklene. Hver morgen sto de annerledes. Svingt rundt. Flyttet flere meter. En morgen sto Werners egen 40-tonner – med nøkkelen i hans egen lomme, og reservesettet 60 mil unna i Harstad – med graveskuffa hvilende på kanten av bunkersen, vendt rett mot hullet, som om den hadde gått vakt hele natta.

«Det går ikke an,» sier han fortsatt, med et litt skjevt smil. «En sånn maskin starter ikke uten nøkkel. Den kjører ikke selv. Og den snur seg definitivt ikke 180 grader på trange plass uten at noen sitter i den.»

Arbeiderne ba om å bli flyttet til andre bunkerser. De fikk det. For ingen ville være der alene.

.Da de begynte å grave på denne bunkeren begynte ting å skje inne på Torgsenteret.

• Toaletter som spyles uten at noen er der.
• Dører som smeller igjen med et smell som får hjertet til å hoppe over et slag.
• Porter i kjelleren som går igjen, selv om de er låst med hengelås.
• Og noen har sett dem: skygger i grå uniformer, eller bare øyne som stirrer fra mørket i et tomt rom.

Werner Solstrand tror fortsatt ikke på spøkelser. Men han har sluttet å le av dem.

«Jeg vet hva jeg så. Og jeg vet hva jeg ikke kan forklare.»

I Lakselv sentrum står bunkersen under asfalten nå. Men hvis du går forbi Torgsenteret en stille sommerkveld og hører lyden av en dieselmotor som hoster i det fjerne, eller ser en gravemaskin som står litt annerledes enn i går da vet du:

De holder fortsatt vakt. Og de liker ikke å flytte på ting.

For evig.

Tilbake

Hekser i Vardø

Hekser i Vardø- Her har jeg valgt å bare kopier rett fra Liv Helene Willumsen sitt innlegg,

4.Indisiebevis mot Oluf Nilsens hustru Lisbet

I saken mot Lisbet, Oluf Nilsens hustru ser vi at sammenhengen mellom indisiebevis og tilståelse blir tydeliggjort. Lisbet var en gift kvinne som bodde i Vardø. Hun kom reisende til Finnmark fra Nordland, og hadde tidligere arbeidet som tjenestejente. Lisbet hadde rykte på seg for å kunne trolldom, og ble ført for retten for trolldom på Vardøhus første gang 27. september 1628. Hun tilstod ikke, men ble på nytt ført for retten i 1632 og endelig i 1638. Hun ble anklaget for, omskapt som skarv, å ha kastet trolldom over flere personer med død som resultat, samt å ha satt stikker og snøre i veien for lensherren slik at han falt og ødela benet. Dette fordi han snakket hardt til henne. Lisbet gjennomgikk vannprøven og fløt, og etter det tilstod hun at hun hadde lært en trolldomsformel på tre ord av en finnekone på Rensås. Lisbet, Oluf Nilsens hustru, ble kjent skyldig i bruk av trolldom og dømt til ild og bål. Utviklingen av denne saken viser at Lisbet lenge nektet å tilstå, men etter vannprøven tilstod hun. Det viser at bruken av indisiebevis var effektiv for å få anklagede personer til å tilstå, da en slik gudsdom ble tatt meget alvorlig av rettsmyndighetene, bevitnet som den var av de mennesker i lokalsamfunnet som var utkommandert til å bivåne vannprøven.

5. Peder Krogs hustru Ingeborg ble torturert til døde

Jeg går inn i denne kjedeprosessen i januar 1663, da Ingeborg, Peder Krogs hustru, ble ført for retten på Vardøhus den 26. januar 1663. Hun var bosatt i Makkaur og beskyldt for trolldom av tre kvinner som i løpet av høsten var fengslet for trolldom og hadde fått dødsdom. Ingeborg nektet hele tiden at hun kunne trolldom, også etter å ha gjennomgått vannprøven og å ha blitt torturert. Hun ble ført for retten igjen den 29. januar 1663, og nektet fremdeles å kunne trolldom og å ha kastet trolldom over en nordlandsbåt, slik hun var blitt beskyldt for. Men hun forsøkte å saumfare alle muligheter for at hun kunne har fått trolldom i seg på en eller annen måte. Hun sa at hun hadde fått en fisk av en annen kvinne, og at hun ble syk etter å ha spist av denne fisken, så hun visste ikke om denne kvinnen hadde hatt noe i fisken. Noe annet nektet hun å si. Ingen dom ble avsagt. Samme kveld ble Ingeborg torturert til døde på strekkbenken, pinebenken, på Vardøhus. Liket hennes ble noen dager senere slept ut til Steilneset, retterstedet i Vardø, der hun ble brent sammen med andre trollkvinner.

Saken mot Ingeborg, Peder Krogs hustru, viser stor brutalitet utøvd under forhør under trolldomssaker på Vardøhus festning. Den avdekker hvor viktig det var for rettens betjenter å få mennesker anklaget for trolldom til å tilstå, og dermed den store frykten for trollfolk som eksisterte innen rettsapparatet. Samtidig viser saken mot Ingeborg, en åpenbart jordnær kvinne, den angsten hun selv hadde for at hun muligens kunne ha fått trolldom i seg gjennom noe mat hun hadde spist. Saken er for meg utfordrende fordi den viser at også de anklagede ofrene, trodde at trolldom var mulig, og at det gikk an å få i seg trolldom på ulike måter, enten man var seg det bevisst eller ikke. Saken mot Ingeborg er også utfordrende fordi hun plutselig forsvinner ut av protokollsidene og ingen forklaring gis på hvordan det gikk med henne. De kunne ikke føre inn i rettsprotokollen hvordan tortureringen utviklet seg. Grunnen til at vi kjenner hennes skjebne, et at ryktene gikk om at Ingeborg var tatt av dage under tortur, og noen menn fra Vardø skrev et brev til myndighetene der de ba om å få svar på hva som hadde skjedd. Dette brevet ble behandlet av myndighetene, og kjennskap til Ingeborgs endelikt kom for en dag.  

6. Guri, hustru av Laurits, tilsto første dag

Saken mot Guri, Laurits’ hustru, foregikk samtidig med saken mot Ingeborg. Guri var en gift kvinne bosatt på Ekkerøy utenfor Vadsø, og hun ble ført for retten på Vardøhus den 26. januar 1663. Hun var beskyldt for trolldom av tre kvinner som høsten 1662 ble anklaget for trolldom, forhørt og henrettet. Guri bekjente allerede første dagen for retten at hun hadde forsverget Gud og lovet Djevelen tjeneste, og at hun ble lovet hell med buskapen av Djevelen. Dessuten at hun hadde deltatt på trolldomssamling med Djevelen som midtpunkt på fjellet Domen utenfor Vardø St Hans natt, der trollkvinnene danset. Hun bekjente også at hun kunne en magisk formel som hun hadde brukt sammen med noe salt. Hun ble ført for retten på nytt 29. januar 1663, samme dag som Ingeborg, bekreftet sin tilståelse og sa at hennes gud het Erich. Hun ble kjent skyldig i bruk av trolldom og dømt til ild og bål.

7. Stort press over tid for Margrette Jonsdatter i «Troldquindehullet»

Utover de neste måneder denne etterjulsvinteren 1663 fortsatte trolldomssakene med styrke.

På Vardøhus satt de trolldomsmistenkte kvinnene fengslet i «Troldquindehullet», et rom som var fryktet viden om. En av de tiltalte het Margrette Jonsdatter, som i mars 1663 fikk sin dødsdom, en skjebne lik mange andres. Margrette Jonsdatter var en gift kvinne som bodde i Vardø. Tidligere hadde hun arbeidet som tjenestejente i Tromsø. Hun ble navngitt for trolldom av to andre kvinner som var fengslet og forhørt. Hun ble første gang ført for retten på Vardøhus 8. oktober 1662, og fikk da godt skussmål fra allmuen, men var fortsatt i søkelyset for trolldom. Så ble hun ført for retten igjen et par uker senere, 25. oktober 1662, men nektet å tilstå trolldom. Julen kom og gikk. Margrette ble igjen ført for retten 29. januar 1663, men hun nektet fortsatt. En tilståelse var ønsket. Så ble hun prøvd med vannprøven 9. mars 1663 og fløt som en dupp. Dagen etter, 10. mars, ble hun igjen ført for retten, tilstod trolldom og farlig pakt med djevelen.

Grunnen til at Margrette var kommet i myndighetens søkelys, var at hun var navngitt, utlagt som det het, av tidligere fengslede kvinner som var anklaget for trolldom. De hadde i sine tilståelser sagt at Margrette hadde vært med på en trolldomssamling på Domen, der Djevelen var til stede. Da hun endelig tilstod, oppgav Margrette selv navn på mange andre kvinner som skulle ha vært med på samme trolldomssamling. Hun tilstod også ha vært med på å jage fisken fra land med tarelegger; kaste trolldom over sleden til amtmann Jørgen Friis og skipet til en Bergensborger; samt at hun hadde vært med på tur til helvete St. Hansnatt. Hun tilstod også noe meget farlig, at hun hadde inngått pakt med Djevelen. Margrette fikk sin dom 11. mars, hun ble dømt til ild og bål. Hun hadde opplevd store påkjenninger i månedsvis; kaldt og skremmende opphold i fengselshullet på Vardøhus, frykt for hva utfallet av hennes sak ble. Hun hadde vært vitne til at den ene kvinnen etter den andre av dem hun kjente, ble dømt til døden. Saken til Margrette er utfordrende fordi den tydelig viser hvordan press over tid fører til tilståelse, og at noen trolldomsmistenkte kvinner ble holdt lenge i live for at de skulle oppgi navn på medsammensvorne. 

8. Gundelle Olsdatter erklærte seg uskyldig og ønsket vannprøve

Den 10. mars 1663 ble også Gundelle Olsdatter ført for retten for trolldom på Vardøhus. Hun var en gift kvinne bosatt i Vardø, og var kommet til Finnmark fra Senja. Hun var beskyldt for trolldom av Margrette Jonsdatter. Gundelle nektet først å kunne trolldom, og ønsket selv å gjennomgå vannprøven, noe som ble utført. Hun fløt som en dupp. Dagen etter, den 11. mars, ble hun ført for retten på nytt, og denne dagen tilstod hun fortløpende: at hun hadde lært trolldomskunst, som hun hadde fått inn gjennom noe øl; at den slemme Satan kom til henne i en kråkes skikkelse og ønsket hennes tjeneste; at hun lovet å tjene sin gud, som lot seg kalle Morten; at hun ble lovet hell med buskapen og alt hun foretok seg; at hun prøvde ut kunsten på en hund for å se om den var virksom; at hun i skikkelse av en kobbe hadde medvirket til å jage fisken fra land med tare; at hun gjorde det fordi hun var sint på sin arbeidsgiver, som tok for høy pris for sine varer; at hun var med på en trolldomssamling St. Hansnatt på fjellet Domen; at den slemme Satan, Gammel Erich, kom til samlingen i en kråkes skikkelse. Gundelle Olsdatter ble kjent skyldig i trolldom og dømt til ild og bål, akkurat som Margrette Jonsdatter samme dag. Saken mot Gundelle Olsdatter er utfordrende fordi den viser at hun selv ønsket å gjennomgå vannprøven. Kan hende var det slik at en kvinne anklaget for trolldom på Vardøhus i 1663 fremdeles hadde et svakt håp om at hun ville synke, og dermed ville bli betraktet som uskyldig? 

Hans Petter Graver/Juridika.no har en artikkel som jeg velger å ta med som en slutt på historien.

Lagmannen som stoppet hekseprosessene

Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl(1603-1682 var en Dansk/Norsk embetsmann som fra 1647-1682 satt som lagmann i Hålogaland) spilte en viktig rolle i å avskaffe de makabre norsk-danske hekseprossessene på 1600-tallet. Den modige dommeren opponerte mot både folkemening, sorenskrivere og fogder, og ødela det rettslige grunnlaget for å brenne hekser på bålet.  

Maren Jacobsdatter var dømt til å dø levende på bålet. Siden begynnelsen av februar 1647 hadde hun sittet fastlenket i lensherre Cunninghams nybygde mørke, kalde «trollkvinnefengselshull» på Vardøhus festning. Den 4. juni samme år fikk hun mot alle odds en ny sjanse da lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl holdt ting i Vardø for første gang på tre år. 

Marens mann, en borger fra Bergen, hadde stevnet sorenskriveren og meddommerne for uriktig dom. Lagmann Schønnebøl viste seg å være en mann som ikke godtok utlegninger fra andre dømte som bevis i straffesaker. Han godtok heller ikke bevis fremskaffet under tortur eller «gudsdommer» som vannprøven. I vannprøven ble den anklagede kastet naken og bundet på sjøen fra en båt.  Fløt hun, var hun skyldig, og sank hun, var hun uskyldig.  Slike bevis var ulovlige etter forordninger gitt av kongen. Til tross for det ble over 300 mennesker dømt og henrettet i Norge etter trolldomsprosesser hvor nettopp slike bevis var hovedbevisene.

Hekse-tiltalte Maren Jacobsdatter ble reddet fra bålet av at lagmannen, i strid med både folkemening og praksis, holdt på at vanlige regler måtte gjelde også for dem som var anklaget Schønnebøl, både om hvorfor retten bør være uavhengig og om hvordan enkeltjurister kan spille en viktig samfunnsrolle når de står for det de mener er rett.  for trolldom. Selv om det er lenge siden 1600-tallet kan vi lære mye av fortellingen om Mandrup Pedersen

Tilbake

NAV i Vadsø

I den lille, vindpiskede Vadsø, der Varangerfjorden ligger som et mørkt speil under midnattssola og de gamle trehusene langs elva hvisker om tider da reindriftsnomader og fiskere delte hemmeligheter med vinden, ligger NAV-kontoret i W. Andersens gate 6 som et moderne bygge med lys som skal spre håp. Men håp er tynt der inne. For under de hvite veggene og de flimrende dataskjermene bor noe eldre – noe som puster mot nakken din, slår av lyset midt i en samtale, og kaster kaffe over skulderen din som en hån mot roen. Det var i 2011, en vinter da snøen la seg tung over Finnmark og dagene var korte som et sukk, at ubehaget ble for stort. Ansatte følte seg utrygge, som om lufta selv var fylt av øyne som stirret fra tomme rom. Plutselig kulde i møterommet, der temperaturen falt som om noen åpnet et vindu mot polhavet, uten at døra rørte seg. Lys som blinket av og på, som om noen lekte med bryteren for å minne om nærværet. Og verre: kaffekopper som veltet, væske som sprutet over papirer og klær, som om usynlige hender grep til med raseri eller lengsel. «Noen kaster,» hvisket de, og magen vrengte seg i kvalme mens frysningene krøp opp ryggen.

Det ble for mye. Ledelsen ringte ikke elektriker. De ringte prost Stein Ovesen i Vadsø menighet. «Vi trenger velsignelse,» sa de, stemmen skjelvende som en bønn i storm. Presten kom tirsdag 8. mars,– ikke for å drive ut djevler, nei, men for å rense, for å be for fred i et hus som føltes som et fengsel for sjeler. Han kastet vannet mot veggene, mumlet bønner som lød som vind over fjorden, og fylte rommene med ord om lys og beskyttelse. Ansatte sto der, hender foldet, og kjente det: en lettelse, som om noe løsnet seg fra taket. Lysene sluttet å blunke. Kulden trakk seg tilbake. Kaffen sto stille. Men noen sier det var midlertidig. For i Vadsø, der midnattssola aldri helt går ned og mørket aldri helt forlater, kommer det tilbake. Et gufs mot nakken. En dør som åpner seg alene. En følelse av å bli sett fra et hjørne uten øyne.

Tilbake

Skytterhuset

I den iskalde Hammerfest, der midnattssola henger som et blekt øye over fjorden og vinden fra Barentshavet biter som tenner i mørket, ligger Skytterhuset som en stivnet skygge ved stadion. Bygd i 1920-tallet som skytebane for soldater som øvde seg mot usynlige fiender, ble det senere til hotell – et sted med hvite vegger og knirkende gulv, der gjestene kommer for roen i hagen med dammen som speiler himmelen. Men ro finnes ikke i rom 266. Der er det bare ekko av skritt som aldri hører til noen levende fot.

Rommet ligger i tredje etasje, langt fra resepsjonen, med et vindu som stirrer ut mot fjellene som vokter byen mot nord. Nummeret selv – 266 – har en vekt, som om sifrene er hugget inn i døra med en kniv i stedet for en dørklinke. Daglig leder Trine Stenersen har hørt det i årevis: gjester som sjekker ut før frokost, ansatte som nekter å rydde alene. «Det skjer uforklarlige ting,» sier hun, stemmen lav som vinden utenfor. Dører som smekker igjen uten trekk, lys som flimrer som om noen blåser i flammen. Og gulvet – det gamle, slitne gulvet med merker som ser ut som klør. Lange, buede striper, som om noe med negler har revet seg løs i desperasjon, der menneskehender ikke rekker.

Folk i Hammerfest kaller det for Den Klørende. Ingen vet hvem han var, eller hun, eller det. Kanskje en soldat fra skytebanetiden, skutt i ryggen under øvelse, hjertet stanset før han rakk å rope. Eller en kvinne fra evakueringen i 1944, da nazistene brente byen og hun gjemte seg i kjelleren, klørne mot veggen til lunger fyltes av røyk. Men om natten, når klokken passerer midnatt og fjorden ligger speilblank, våkner rommet.

Det begynte med små ting. En journalist fra iFinnmark, Helle Østvik, tok utfordringen i 2018: en hel natt på direktesendt TV, med kameraer som stirret inn i mørket. Hun lo først, spredte sengetøyet, drakk kaffe fra en termos. Men utpå småtimene kom det. Skritt i gangen utenfor, tunge som støvler i snø, men ingen skygge i linsen. Så et sukk – dypt, hes, som om noen pustet rett i nakken hennes. Hun snudde seg, hjertet hamrende. Tomt rom. Bare gulvet, med de stripene som syntes klarere i månelyset, som om de akkurat var gjort. «Her kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å sove,» mumlet hun til kameraet, stemmen skjelvende. Neste morgen? Hun nektet å gå tilbake.

Andre har sett mer. Knut Karlsen, fotograf og gammel kirketjener, og kona Tove-Mette, har overnattet der med kryss over brystet og salt i lommene. «En hånd strøk over armen min,» sier han, øynene fjerne. «Kald som isfjell, men med negler som rev.» Hun nikker: «Og latteren. Lav, boblende, som om noe lo av at vi trodde vi var alene.» De kom med prest og klarsynt, en katolsk mann i sort kappe og en kvinne fra Ibestad som lukket øynene og mumlet: «Den er sint. Den vil ut.» Men ritualene hjalp ikke. Bare stillhet etterpå – en stillhet som er verre enn skrik.

Nå står rom 266 tomt på nettsidene, prisen uendret, men med en advarsel i det små: «For de modige.» Gjester som booker det, våkner ofte med merker på armene, striper som falmer med solen. Og hvis du ligger der, når klokken tikker mot tre, hører du det: et skrap mot gulvet, sakte, rytmisk. Klør som tester treverket. En pust i øret: «Kom nærmere. Se hva jeg gjemte.»

Folk sier: Gå ikke inn i rom 266 etter mørkets frembrudd. La døra stå på gløtt hvis du må, og legg en fjær fra en måke på dørterskelen – for det er det eneste som noen gang har stoppet skrapingen. Men hvis du hører latteren, er det for sent. Da har den allerede merket deg. Med klør som aldri slipper taket.

For i Hammerfest sover ingen trygt. Spesielt ikke i rom som husker.

Tilbake

Havøysund i Hammerfest

Havøysund, et fiskevær på 71 grader nord i Måsøy kommune, like ved Hammerfest i Finnmark, er et sted hvor havet og historien møtes. Med sin beliggenhet langs Nasjonal turistveg og fiskerinæringens puls, er det også kjent for noe annet – spøkelseshistorier som får selv de tøffeste sjøfolk til å se seg over skulderen (,). To steder i Havøysund skiller seg ut: Havøysund Hotell og den lokale Coop-butikken, hvor uforklarlige hendelser har satt sitt preg på både ansatte og besøkende.

Pettersen på Havøysund Hotell

Havøysund Hotell, som ligger med utsikt over fjorden i hjertet av tettstedet, er hjem for en ånd lokalbefolkningen kaller Pettersen (). Han beskrives som en tåkeaktig mannsskikkelse med en karakteristisk tung hengelugg, som om han fortsatt bærer 1960-tallets stil. Ifølge sagnet var Pettersen en mann som falt i havet på 1960-tallet, druknet og drev i land på stedet der hotellet nå står. Siden den gang har han blitt en uvelkommen gjest, som vandrer i korridorene etter mørkets frembrudd.

Ansatte rapporterer om en urovekkende tilstedeværelse, spesielt på kveldstid. Pettersens skikkelse er sett som en disig skygge som glir gjennom gangene, ofte ledsaget av en lav, plystrende melodi som ekker i stillheten (). Flere ansatte unngår å være alene på hotellet om natten, redde for å møte hans blikk eller høre hans plystring nærme seg. Rom som låses om kvelden, kan finnes ulåst om morgenen, som om Pettersen fortsatt patruljerer stedet han aldri forlot.

Mysteriet på Coopen

Den lokale Coop-butikken i Havøysund er også rammet av uforklarlige hendelser som gjør arbeidsdagen utrivelig for de ansatte. Uten forvarsel starter pantemaskinen å bråke, som om noen usynlig trykker på knappene. Skannere registrerer ukjente varenumre, og dører til lagerrom eller bakinngangen åpnes og lukkes av seg selv, uten at noen er i nærheten. Mest urovekkende er historiene om varer – bokser, flasker eller poser – som plutselig flyr ut av hyllene og lander på gulvet, som om en usynlig hånd kaster dem i spill.

Ansatte har også følt en lett berøring, som om noen stryker dem over håret eller kiler dem i nakken, bare for å snu seg og finne ingen der. Noen har drømt om en tidligere ansatt, en skikkelse som rydder hyllene om natten eller driver små sprell, som om vedkommende fortsatt føler eierskap til butikken. Disse opplevelsene har fått flere til å lure på om Coopen huser en ånd som ikke vil gi slipp på sitt gamle domene.

Bilde-iFinnmark

Tilbake

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.