Hotel Union

Ved Norangsfjordens mørke vann, der fjellene kaster skygger over Hotel Unionen Øye, hviler en sorg som aldri blekner. Siden åpningen i 1891 har hotellet tatt imot kongelige – Keiser Vilhelm II av Tyskland, Oscar II av Sverige, Kong Håkon, og Dronning Wilhelmina av Nederland – men det er tjenestejenta Linda som eier natten. Hennes tragiske kjærlighet til offiseren Philip von Moltke, fanget i et ulykkelig arrangert ekteskap, endte i drukning og fortvilelse. Nå vandrer hun hvileløst i «Det Blå Rommet», en skygge i brudekjole, fanget i et ekko av tapt kjærlighet, som flytter bilder og åpner dører i mørket.

Kjærligheten som druknet

På 1890-tallet var Linda en ung tjenestejente på Hotel Unionen Øye, med øyne som fanget lyset fra fjorden. Hun møtte Philip von Moltke, en tysk offiser under Keiser Vilhelm, hvis sjarm skjulte en dyp sorg. Philip var bundet i et arrangert ekteskap i Tyskland, en lenke han ikke kunne bryte, til tross for hans kjærlighet til Linda. De møttes i hemmelighet, delte stjålne øyeblikk ved elven, der han ga henne en brosje som løfte om sin hengivenhet. Men da hans bønn om skilsmisse ble avvist, brøt hjertet hans. I et øyeblikk av desperasjon kastet han seg i havet, druknet under bølgene, kroppen hans borte for alltid.

Linda mottok nyheten i et brev, sammen med forlovelsesringen han hadde lovet henne. Smerten rev henne i stykker. Hun tok på seg en brudekjole, pyntet håret med en blomsterkrans, og gikk til elven ved Øye, der hun lette etter brosjen – et siste minne om Philip. Dagen etter fant de henne der, druknet i vannet, kjolen spredt som et slør over steinene, blomsterkransen fortsatt i håret. Hendene hennes grep fortsatt etter noe usynlig, som om hun søkte ham i døden.

Skyggen i Det Blå Rommet

Nå hjemsøker Linda «Det Blå Rommet», et rom badet i dype, kalde farger som speiler hennes sorg. Gjestene som sover der, våkner om natten av en følelse av å bli overvåket. Dører åpner seg med et sakte knirk, selv når de er låst, og bilder på veggene vipper – aldri nok til å falle, men nok til å sende frysninger ned ryggen. En gjest fortalte om en natt da hun så henne: En skikkelse i hvit brudekjole, med blomsterkransen hengende skjevt, som sto ved fotenden av sengen. Øynene hennes var tomme, men tårer av vann rant ned kinnene, dryppende på gulvet som regn. "Hvor er han?" hvisket hun, før hun gled gjennom veggen, etterlatt en våt flekk som forsvant ved daggry.

De ansatte har hørt henne gråte – en lav, knust lyd som siver gjennom korridorene. En kelner som ryddet sent, så bilder snu seg på veggen, som om Linda justerte dem for å finne noe gjemt bak. En annen gang lå blomsterkransen fra elven på gulvet i rommet, våt og flettet av visne blomster, selv om ingen hadde vært der.

Den evige letingen

Linda er ikke ond, men hun er fortapt. Hun vandrer i «Det Blå Rommet», leter etter Philip eller brosjen som bandt dem sammen, fanget i et øyeblikk av hjertesorg. De ansatte advarer gjester om å respektere rommet – ikke flytt bildene, ikke lås døren for hardt, for Linda liker å bevege seg fritt. Hvis du bor på Hotel Unionen Øye, lytt etter knirket fra en dør som ikke burde bevege seg, eller kjenn etter en våt kulde som siver inn i rommet. Se etter henne i måneskinnet, en brud som aldri fant sin brudgom. Men vær forsiktig – for Lindas tårer kan trekke deg inn i hennes sorg, og elven ved Øye venter alltid på flere sjeler.

Tilbake

Aure prestegård

Aure Prestegård, som ligger i hjertet av Aure sentrum på Nordmøre i Møre og Romsdal, er en historisk bygning som i dag huser Aure kirkekontor. Den gamle prestegården, omgitt av Nordmøres ville og vakre landskap, er også kjent for sine uforklarlige hendelser og rykter om et gjenferd. Hvem som hjemsøker stedet, er usikkert. Noen mener det er en ulykkelig sjel som forelsket seg i prestens datter, men ble avvist og drevet til sinnssykdom. Andre hevder det er en gammel guvernante som en gang bodde på prestegården og nå har ufred i graven.

På kveldstid har folk rapportert lyder av tunge skritt som beveger seg gjennom bygningen. Skrittene begynner ved hovedinngangen, hvor en dør høres å bli åpnet, før de fortsetter gjennom gangen og inn i storstuen. Derfra går de videre til bispekammeret, hvor de brått stilner. Noen har også hørt lettere skritt, som om noen tusler over gulvet i storstuen før de forsvinner inn i bispekammeret. Ingen fysisk skikkelse er sett, men lyden av disse nattlige vandringene har skapt en uhyggelig atmosfære. Historiene om Aure Prestegård lever videre som et mystisk kapittel i Nordmøres lokale sagn, der fortidens skygger fortsatt gjør seg gjeldende.

Bilde -Olve Utne

Tilbake

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.