Skarsjøen gård, Balstad
I vest Lofoten ikke langt fra Balstad (Ballstad,) ligger en liten gård som heter Skarsjøen. Det spøker der, døde folks gjenferd og haugfolk (underjordiske) skal ofte være sett. For mange år siden bodde en mann i Skarsjøen som kaltes Stein, han var umulig og ha med å gjøre hvis du ikke spilte på lag med han. En ung mann som hette Benjamin var dreng hos Stein, han var medgjørlig, slik som Stein likte, men dette skulle bli hans ulykke. Stein kjøpte hver vinter «torskehau» på Balstad og hadde alltid med drengen for å laste båten og ro den hjem til Skarsjøen. En dag i februar når Buksnesfjorden var i full storm, var Stein og Benjamin på «hausamling» på Ballstad. Da hadde de fått last av en treroring, fikk Benjamin ordre om å ro dette hjem. Benjamin, medgjørlig som han var rodde ut i bølgene, mens han hørte< Snu! Kom tilbake>Fra andre enn Stein fra land. Benjamin klarte ikke ro frem til Skarsjøen og båten hans ble funnet i en vik som kalles Silsandvik. Liket hans er aldri blitt funnet. Stein ble betraktet som en drapsmann etter dette, men dette brydde han seg ikke noe om, men dette kom han til å angre på. En kveld kom han vettskremt fra båten og konen spurte hva som feilte han? Han hadde sett Benjamin, og at det dryppet og rant av hans skinnhyre. Datteren deres som var fryktløs skulle en kveld gå ned å lukke naustdør med en lykt i hånden. Hun kommer hjem likblek, uten lykt og havnet i feberkramper. Hun hadde sett Benjamin ved naustdøra.
Neste år dør Stein under ett sterkt nærvær av Benjamin, og etter Steins død ser ingen gjenferdet av Benjamin. En kveld sønnen til Stein, Torberg bakte flatbrød sammen med «flatbrød Oline», så sa plutselig Torberg: Flytt deg Susanna! «Flatbrød Oline» var selvfølgelig nysgjerrig på hvem Susanna var siden det var bare Torberg og hun i rommet. Torberg fortalte da at siden han var barn omgått underjordiske folk som bodde i Skarsjøura, Susanna var datteren til husbonden og ville ha Torberg til sin mann og hun fulgte etter han overalt, til og med til bakstebordet. Oline så ikke denne datteren, og Torberg fortalte at hvis han giftet seg med andre enn Susanna så skulle det bringe ulykke i alle hans dager, så derfor ville han ikke gifte seg med noen! Oline lovet å ikke si det til noen, men hun fortalte dette til Gud og hvermann, og årene gikk og Torberg ble gift med ei velstående jente fra en by sørpå. De flyttet til Skarsjøen, men uhellene fulgte med dem. Ildbrand, steinras og sykdom fulgte de, men Torberg sa til folk: dette var jeg forberedt på, jeg skulle aldri ha giftet meg! Han kjempet mot ulykken til han en dag omkom i Buksnesfjorden, etter dette har ingen sett haugefolket.
Uroa på Skorgen sykehjem
Det var en stille vinternatt i 2022 da nattevakta på Korgen sykehjem i Hemnes kommune tok sin vanlige runde. Korridorene lå mørke, bare lysstriper fra nattlampene og det svake pipet fra overvåkningsutstyr. Hun gikk sakte, lyttet til de gamle som pustet tungt bak dørene, og kjente det igjen: Ubehaget. Som en hånd på skulderen, en pust i nakken, en følelse av å bli fulgt av øyne hun ikke kunne se. Plutselig – et smell. En ringperm spratt ut av hylla i kontoret, landet med et dunk, bladene spredt som snø. Hun løp dit. Tomt. Bare permen som lå og ventet.
Det var ikke første gang.
De ansatte hadde snakket om det i uker:
- Kaffekopper som sto på bordet om kvelden, funnet i vasken om morgenen.
- Nøkler som lå i skuffen, dukket opp på pasientens nattbord.
- Pasienter som våknet og sa: «Det var en dame her i natt. Hun strøk meg over håret.»
- En rullator som rullet alene ned korridoren, stoppet ved rom 12, der ingen bodde lenger.
En nattevakt fikk nok. Hun skrev rapport: «Føler meg overvåket. Hører skritt bak meg. Trenger hjelp.» En annen ble sykmeldt. En tredje gråt på vaktrommet: «Jeg orker ikke mer.»
Soknepresten kommer
Ordfører Kjell-Idar Juvik tok det på alvor. Han ringte sokneprest Harold Holtermann personlig: «Kom. De ansatte er redde. Pasientene også.»
Harold kom en grå mandag morgen. Han gikk gjennom alle rom, fra kjelleren til loftet, med Bibelen i hånden og en ro i stemmen som fylte korridorene. Ved rom 12 stoppet han. Her hadde en eldre dame dødd brått i 2019. Ingen visste hvorfor. Harold løftet hånden: «I Jesu navn, finn fred. Gå mot lyset.»
Han lyste fred over hele bygget. Og det ble stille.Men ikke helt.
Etterpå sa nattevakta: «Det er bedre. Men av og til… kjenner jeg det fortsatt. Som om noen sier takk.»
En pasient, en gammel fisker fra Hemnesberget, smilte: «Det var hun som strøk meg over håret. Nå gjør hun det ikke mer. Hun har det godt.»
Spøkelset på Skålvoll
Du står ved Skålvoll gård, der den gamle stabbetomta ligger som en arr i landskapet – et falmet rødt hus med mosegrodde vegger, omgitt av gran som hvisker hemmeligheter til hverandre. Snøen har begynt å drysse, lett og lurt, og dekker stien ned mot steinura ved elvebredden. Lokalbefolkningen i Nordland kaller det "Nilles stein", og hvis du spør en gammel fiskebond på kaia i Narvik, vil han krysse seg og mumle mot øst: "Ikke grav der. Hun roper fortsatt etter mor sin."
Det var på 1670-tallet, da kongens skatter presset folket hardere enn en hammer mot spikeren, at Nille Jensdatter kom til Skålvoll som tjenestejente. Bare 17 år, med røde kinn og øyne som bar på hemmeligheter tyngre enn en høystakk. Hun ryddet ildstedet, melket kyrene og syklet over fjellene for å hente salt fra kysten. Gården tilhørte da en velstående bonde, men i 1673 skiftet eieren – en ny familie fra sør, med friske ambisjoner og null sans for det som bodde i veggene. Nille, med sitt stille smil og sine raske hender, ble sendt videre, fem kilometer unna til en annen plass der hun kunne vaske andres synder i stedet for sine egne.
De nye på Skålvoll merket det med en gang. Først var det bare knitring i gulvplankene, som om mus løp maraton under soverommet. Så kom skrapingen – lange, naglete streker langs veggene, som om noen dro negler over treverk i søvne. Og bankinga. Å, bankinga var verst: harde, insisterende slag mot dørene og vinduene, natt etter natt, som en knyttneve som nektet å gi seg. Kua nektet å melkes, ilden sluknet i peisen uten grunn, og barna våknet skrikende med riper på armene. "Det er bare vinden fra fjorden," sa mannen i huset først, men kona visste bedre. Hun hadde hørt historiene fra gamle konehjelper: at Skålvoll bar på en sorg så tung at den kunne knekke en rygg.
De sendte bud etter presten fra Ballangen kirke, en mann med grått hår og øyne som dømte før han åpnet munnen. Han ankom en stormfull natt i november, med bibelen i den ene hånden og et kors i den andre. De satt samlet i stua, lyset fra talgduppene flimrende som sjeler i limbo, da det begynte igjen. Banking – dunk, dunk, dunk – fra loftet, fra kjelleren, fra veggene selv. Og så stemmen. En barns røst, tynn og pipete, som ekko fra en brønn: "Nille... moder Nille... slipp meg ut." Presten bleknet, men han reiste seg, med stemmen fast som stål: "I Jesu navn, hvem er du, og hva vil du?" Stemmen kom nærmere, som om den steg opp fra gulvet: "Nille... hun fødte meg... i skjul... og tok livet mitt... begravde meg i steinura ved elva... kaldt og mørkt... moder Nille..."
Natten etter kom amtmannen, den kongelige fogden fra Narvik, med to bevæpnede menn og en notatbok som veide som dommedag. De gjentok ritualet – korset, bønnene, stillheten – og stemmen kom igjen, ord for ord, som en repetisjon av helvetes dom: Infanticid. Et barn drept i skam, begravd i en steinrøys for å skjule synden. De red ut i stormen, fant Nille på den nye gården, der hun satt og strikket ved ilden som om ingenting hadde skjedd. "Kom med oss," sa presten, stemmen myk som gift i honning. Hun fulgte dem lydig, øynene nedslått, til kirkestua der lyset var kaldt og veggen bar et kors som stirret.
Der tilsto hun. Ordene tumlet ut som en flom: Barnet, en guttunge, født i ensomhet bak låven en aprilkveld. Far? Hun nevnte ikke navn, men blikkene hennes flakket mot presten, som satt med hendene foldet og ansiktet urørlig. Dommen falt lynraskt – anklage, rettssak, henrettelse innen 30 dager. Den 12. desember 1673, på torget i Narvik, ble Nille Jensdatter halshugget med øks. Kroppen hennes falt som en sekk med steiner, og skarpretanten plasserte hodet mellom beina hennes, øynene åpne og stirrende mot himmelen som nektet å gråte. De graver opp steinura senere, fant de små beina, revet av tid og dyr, men presten forsvant inn i kirken uten et ord.
Dommen nevner ikke spøkelset. Ikke stemmen, ikke bankinga. Bare Nilles tilståelse, vitnet av presten selv – han som hadde vært hennes sjelesørger i årevis, den som lyttet til bønnene hennes i skjul. Kongen hørte rykter, sendte et brev nordover med refs: "For hastig fremferd. Spøkelser er ikke bevis." Men det var for sent. Nille var borte, og presten? Han døde to år senere, alene i prestegården, med et ansikt som bar en skyld tyngre enn en krone. Noen hvisker at han var faren – at angret kom som en storm, og at han brukte spøkelset som en unnskyldning for å sende henne bort, til en dom som bandt dem begge i evig natt.
I dag er Skålvoll et museum for turister, med skilt som forteller om fattigdom og folketro, men de unngår å nevne Nille. Likevel, når snøen legger seg og klokka tikker mot midnatt, hører de det igjen: Banking i veggene, skraping langs gulvet, og en stemme – svak nå, som vind gjennom sprekker: "Moder Nille... slipp meg ut." Ved steinura, der de plantet et kors etterpå, flimrer et lys noen netter, blekt som et barns hånd. Og hvis du graver – nei, ikke grav – men hvis du lytter lenge nok, hører du fottrinn. Små, nølende skritt mot elva.
Gå ikke dit alene i kveld. For noen stemmer tilgir ikke. Og noen mødre vender aldri tilbake.
Barnet som ble myrdet
Et spøkelse beskyldte henne for å myrde sitt barn
I Nordland for mere enn 200 år siden fødte en jente et barn. Barnet døde etter en tid uten mistenkeligheter.
En dag fikk presten vite at ett av hans sognebarn hadde sett ett gjenferd, og gjenferdet skulle ha sagt at jenta hadde myrdet sitt barn.
Det var ingen beviser for mordet, men presten fikk jenta fengslet.
Jenta tilstod drapet, men om det var pga. tortur, beskrivelsene fra gjenferdet, utrettelige avhør eller om hun faktisk gjorde det, er uvisst.
Når tilståelsen var kommet ventet halshugging og presten sa før øksa falt: Og forlat oss vår skyld som og vi forlate våre skyldnere.
Henrettelsen skjedde en dag i år 1688 foran tusener av nysgjerrige øyne.
Kongen ble meget sint på at de kunne henrette ei jente pga spøkelse og ville etter denne hendelsen være involvert i vurdering av dødsstraffer.
Kilde-Fremover 3 des 1929
Bilde-Open art
Howlid gård på Andenes
På Howlid gård i Andenes, der nordlyset danser over himmelen og vinden fra Barentshavet bærer ekko av glemt historie, ligger en plass full av skrømt. Gården, med sine gamle bygninger som hvisker om fortiden, er et tilholdssted for usynlige ånder – en gammel dame som glir gjennom rommene, og skygger som flytter ting i mørket. Ikke bare gården, men nærliggende steder som Andenes tannklinikk, Vinmonopolet og Andøy bok og papirhandel er plaget av det samme: Flyttede gjenstander, kalde gufs, og en følelse av å bli overvåket. Her er spøkelset ikke stille; det leker, det lokker, og det nekter å slippe taket i de levende.
Skredderloftet: Den gamle damens lek
Skredderloftet på Howlid er hjertet av uroligheten, et rom fylt med gamle symaskiner og stoff som husker hender som ikke lenger er der. Klær kastes på gulvet i hauger, ting flyttes fra hylle til hylle som i en usynlig dans. En gang fant de en leke – en liten dukke med glassøyne – flyttet fra et hjørne til midten av rommet. Ansatte satte den tilbake, men natten etter sto den igjen midt på gulvet. Dette skjedde tre ganger: Flyttet, satt tilbake, flyttet igjen, som om noe ertet dem, ertet dem til å spørre hvem. Leker med sensorer starter plutselig, en latter som bryter stillheten uten at noen er der, og en handlekurv med nisseklær kastes rundt som i en vill fest.
Men det er henne de ser: En gammel dame, i falmet kjole, håret løst som tåke, som dukker opp i øyekroken før hun forsvinner gjennom veggen. "Det skjer når hun kommer," sier de ansatte, stemmen lav, øynene skiftende mot døren. Hun er ikke rasende, men lekende – eller er det lengsel? En ansatt så henne en gang: Hun sto ved symaskinen, fingrene glidende over stoffet, øynene tomme, før hun snudde seg og gled ut, etterlatt en duft av gammel lavendel og en leke som rullet over gulvet.
Andenes tannklinikk: Skyggene i lyset
Ikke langt unna, i Andenes tannklinikk, er spøkeriet mer subtilt, men like plagende. Røntgenbilder flyttes av seg selv, stående stablet i feil rekkefølge, som om noen blar gjennom dem i mørket. Lys slår seg av og på, flimrende som en hjerte som hamrer i panikk, selv når bryterne er urørt. En tannlege satt en kveld og studerte bilder; lyset døde, og i mørket kjente han en pust – varm, men kald – i nakken. Da lyset blinket på igjen, var bildene snudd, og en skygge suste forbi døren. "Hun er her også," mumlet han, men hvem "hun" er, tør ingen si høyt.
Vinmonopolet: Den elektriske forbannelsen
Ved Vinmonopolet i Andenes er det strømmen som svikter. Når de flytter på hyller eller omorganiserer flasker, glir lysene ut, motorer hoster og dør, og en lav summing fyller luften som et varselsignal. En ansatt, som skulle stable vinflasker en sen kveld, kjente det først: En kald vind som feide gjennom rommet, deretter et smell – en lampe som eksploderte i gnister. Strømmen døde, og i mørket hørte han skritt – lette, men insisterende – mellom hyllene. Da lyset kom tilbake, sto flaskene snudd, etikettene mot veggen, som om noen hadde lekt med dem i blinde. "Det er når vi forstyrrer dem," sier de, men de vet ikke hvem "dem" er – bare at puben ved siden av har sine egne skygger, og at mørket her er sultent.
Andøy bok og papirhandel: De mørke skikkelsene
I Andøy bok og papirhandel er følelsen konstant: Noen er i nærheten, en tilstedeværelse som presser mot huden, som om rommet er for lite for både levende og døde. Mørke skikkelser glir forbi hyllene, høye og bøydede, som om de leser i bøkene med fingre som ikke er der. Kalde gufs feier over kontoret, papirer flyr fra skrivebordet, og ting kastes rundt – en bok som faller åpen på gulvet, sider som bla seg selv. Du hører folk gå, skritt som nærmer seg, men når du snur deg, er butikken tom, bare ekkoet av pust i ørene dine. En selger så en skikkelse en gang: En kvinne, eller noe som lignet, stå ved papirhyllene, fingrene glidende over arket, før hun snudde seg og forsvant inn i veggen, etterlatt en haug med revne konvolutter på gulvet.
En gård av usynlige hender
Howlid gård i Andenes er et nett av spøkelser, der den gamle damen leder an, men ikke alene. Hun glir gjennom butikker og klinikker, leker med leker og lys, flytter ting som om hun minnes et liv hun mistet. De ansatte jobber med lys på, men i mørket føler de skrittene, gufset, og skygger som lengter etter oppmerksomhet. Hvis du besøker Andenes en sen kveld, gå ikke alene inn i butikkene. Lytt etter skrittene, kjenn etter kulden, og grip ikke leken som ruller av seg selv. For på Howlid er spøkelset ikke bare en historie; det er en hånd som griper, og den vil ha selskap i natten.
Løp gård
Løp Gård i Salten, et hus satt sammen av syv gamle bygninger der den eldste delen strekker seg 300 år tilbake i tid, er et levende museum av hemmeligheter og sorger. Her, der veggene hvisker om glemt lidelse, har spøkelsene tatt bolig – så mange at Salten Museum arrangerer årlige spøkelsekvelder i begynnelsen av oktober, der de modige samles for å høre historiene og føle kulden krype inn. Men for de som bor der, eller våger seg inn alene, er det ingen feiring; det er en evig natt av skygger, gråt og kalde fingre som griper etter deg i mørket.
Skrittene opp trappen
I Drengestua, der de unge arbeiderne en gang sov på harde benker, høres det fortsatt: Døren til hovedhuset åpnes med et knirk, som om en vind fra fortiden siver inn. Skritt følger – tunge, men usikre, som støvler mot tregulv – bort til trappen og opp, trinn for trinn, mot Drengestua. De som våkner av lyden, klamrer seg til dynen, øynene vidåpne i mørket. En modig sjel har kikket ned trappen, lommelykten skjelvende, bare for å møte tomhet – ingen skygge, ingen pust, bare ekkoet av skritt som fjerner seg oppover. "Han kommer hjem," hvisker de gamle, men hvem han er, eller hva han leter etter, forblir et mysterium, en evig vandring i et hus som nekter å slippe ham.
Den hvite damen Hannah
Hannah, en tidligere eier med et hjerte fylt av hemmeligheter, vandrer fortsatt rommene sine. Hun kommer som en hvit dame, et glimt av et spøkelse i falmet kjole, glidende inn gjennom dører som ikke er der. En natt, mens en gjest sov i det gamle soverommet, åpnet døren seg sakte, og hun sto der – blek hud, øyne som tomme brønner, håret løst over skuldrene. Hun tok et skritt inn, strekte ut hånden som for å berøre, før hun oppløste seg i luften, etterlatt en duft av visnet lavendel og en kulde som bet seg fast i rommet. De som ser henne, føler et stikk av sorg; Hannahs ånd er ikke rasende, men lengtende, som om hun leter etter noe hun mistet i veggene – eller noen hun aldri fikk holde.
Tjenestejentens gråt og sløyfen bak veggen
Den mest plagerende historien er om tjenestejenta som forsvant med barnet sitt. Ingen fant henne, ingen spor i snøen utenfor, bare et tomrom som fyltes med rykter. På 1990-tallet, under renoveringen, rev de ned en vegg og fant den – sløyfen hennes, falmet og flekket, gjemt som et stumt vitnesbyrd. Anna Elisabeth Westerlund, som var til stede, frøs til og hvisket: "Her har det skjedd noe fryktelig." Siden den dagen høres barnegråtet: Et lavt, hikstende skrik som starter i veggene, vokser til et desperat hyl som fyller huset, som om barnet fortsatt leter etter moren sin. Natt etter natt våkner de som bor der av det, øynene våte uten at de har grått selv, en sorg som siver inn i drømmene dine. Sløyfen henger nå i museet, men gråten er fanget i Løp Gård, en evig klage som aldri stilner.
De kalde gustene og embetsmannen i storstua
De kalde gustene kommer uten forvarsel – et pust av vinter som feier gjennom rommene, selv når dørene er lukket. Det er mannen som ba om husly en gang, nektet av de harde hjertene inne, og frøs i hjel utenfor døren. Nå siver han inn, en usynlig vind som griper deg, trekker pusten din ut og erstatter den med is. En gjest kjente det en kveld: En hånd – ikke varm, men frostbit – strøk over armen hennes, fulgt av et sukk så dypt at det ristet gulvet.
Og i storstuesalen, der lyset fra peisen en gang varmt omfavnet gjester, henger han: Embetsmannen, en skygge i mørk frakk, med et tau rundt halsen som svinger svakt i usynlig vind. Han sto der en gang, plaget av skam eller hemmeligheter, og valgte tauet som vei ut. Nå ser de ham stå på bordet, kroppen vridd, øynene stirrende ned på de levende som om han dømmer dem. En ansatt så ham en morgen, da solen knapt hadde steget: Han snudde seg sakte, munnen åpnet i et stille skrik, før han falt – ikke til gulvet, men inn i mørket, etterlatt et ekko av knirking fra tauet.
Et hus av syv sjeler
Løp Gård er mer enn et hus av syv deler; det er et fengsel for de døde, der Hannah glir gjennom rom, barnegråtet river i veggene, gustene griper etter deg, og embetsmannen henger som en evig trussel. Salten Museums spøkelsekvelder trekker de nysgjerrige, men de som kjenner historiene, holder seg unna når mørket faller. Hvis du går inn, lytt etter skrittene opp trappen, kjenn etter den hvite skyggen i øyekroken, og vær redd for gråten som starter i kjelleren. For på Løp Gård er døden ikke slutten – det er bare begynnelsen på en evig natt.
Sorenskrivergården
I Brønnøysund, der Helgelandskysten møter himmelen og historien hvisker fra gamle trevegger, står Sorenskrivergården – det eldste bebodde huset i regionen, bygget i 1843. Dette trehuset har vært et sentrum for rettferdighet og administrasjon, men også for mystikk. I dets hjerte ligger et stort hvelv med betongvegger og doble ståldører, der pengene ble oppbevart. En tidligere ansatt, den eneste med nøkkel, opplevde det uforklarlige: Noen romsterte med myntene, stablet dem i sirlig orden, blandet og pent – som om en usynlig hånd lekte med fortidens rikdom. Var det et spøkelse som ikke kunne motstå fristelsen til å telle skatten sin på nytt?
Nøkkelen til hvelvet
Det var på 1900-tallet, da mannen begynte å jobbe ved Sorenskrivergården. Han var den eneste med nøkkel til hvelvet, et rom som føltes som en grav fra en annen tid – kaldt, lukket og fylt med sedler og mynter fra sorenskriverens kasser. Hver morgen åpnet han dørene, sjekket innholdet, og lukket nøye igjen. Alt var i orden: Tiøringer, femøringer og ettøringer i separate rom, sedlene stablet i bunter. Men en morgen, etter en stille natt, skjedde det: Mynthyllene var urørt, sedlene intakte, men myntene... de var stablet på nytt. Ikke i kaos, men i sirlige tårn, blandet mellom valører – femøringer oppå tiøringer, ettøringer blandet med de større. Det var umulig; pengene kunne ikke ha lagt seg slik av seg selv.
Han ristet det av seg som en illusjon, men det skjedde igjen. Og igjen. Hver gang samme mønster: Sirlig, presist, som om noen hadde sittet i mørket og telt, sortert, lekt med myntene som et barn med skatter. Han sjekket dørene – låst. Han lette etter spor – ingenting. "Noen har vært her," mumlet han, men hvem? Ingen andre hadde nøkkel. Snart begynte han å høre det: Et svakt rasling fra hvelvet om natten, som mynter som tikket mot hverandre, eller et lavt, fornøyd sukk.
Den usynlige sorenskriveren
Historien sprer seg blant de gamle i Brønnøysund: Spøkelset var en tidligere sorenskriver, en mann med øye for detaljer, som døde brått mens han telte kassene sine. Kanskje hadde han glemt en siste regnestykke, eller en mynt som ikke var på plass, og nå vandret han tilbake, natt etter natt, for å rette opp feilen. Han rørte ikke sedlene – de var for lette, for flyktige – men myntene, de tunge, ekte skattene, måtte stables riktig. Sirlig, blandet, som om han lekte med tallene i evigheten.
En kveld våget mannen seg tilbake til hvelvet etter stengetid, lommelykt i hånden. Han åpnet dørene og ventet. Raslingen startet, myntene tikket, og i lysstrålen så han det: En skygge – en mann i gammeldags frakk, bøyd over hyllene, fingrene som gled over myntene uten å røre dem. "Hva vil du?" hvisket mannen, men skyggen snudde seg ikke. Bare et sukk, og så var han borte. Neste morgen? Stablene var perfekte igjen, blandet og sirlig.
Et hus med hemmeligheter
Sorenskrivergården står fortsatt, det eldste bebodde huset i Brønnøysund, med hvelvet som en stille påminnelse. Dagens ansatte ler av historiene, men de sjekker myntene dobbelt så nøye. Hvis du besøker gården, lytt etter raslingen om natten, eller se etter skygger i hjørnene. Spøkelset i safen teller fortsatt sine mynter, evig misfornøyd, evig sirlig. Og kanskje, bare kanskje, legger han en femøring ekstra i stabelen – som en hemmelig hilsen til de levende.
Schultz på Drevjamoen Offisersmesse
Drevjamoen, en militærleir vakkert plassert ved elven Drevja, omtrent 25 kilometer nord for Mosjøen i Vefsn kommune, er et historisk anlegg som strekker seg tilbake til 1913. Offisersmessa, også kalt A-messa, er en staselig bygning fra 1917, tegnet av arkitekt Emil von Trepka, som fortsatt brukes til forlegning og selskaper. Men i denne fredede bygningen, midt i Helgelands storslåtte natur, hviskes det om uforklarlige hendelser, særlig i rom 15, hvor den tyske offiseren Schultz sies å hjemsøke gangene.
Ifølge lokal folklore ble Schultz, som tjenestegjorde under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–1945, drept i et sjalusidrama på Drevjamoen, da leiren ble brukt som fangeleir for sovjetiske og polske krigsfanger. Hans urolige ånd er knyttet til rom 15, hvor mange har opplevd urovekkende fenomener. En offiser som overnattet alene i messa, ble vekket ved midnatt av en dør som slamret igjen, etterfulgt av tunge skritt fra militærstøvler mot tregulvet. Han satte seg opp i sengen og så en tydelig skikkelse i hjørnet av rommet, som stirret på ham i en uhyggelig stillhet. Kulden grep ham, og etter en kort stund forsvant skikkelsen gjennom veggen. Opplevelsen var så intens at han flyttet fra messa neste dag.
Andre hendelser forsterker mystikken. En HV-soldat som overnattet i rom 15 sammen med sin schæfer, opplevde at hunden begynte å bjeffe intenst midt på natten, stirrende på et punkt i rommet og snerrende. Plutselig huket hunden seg ned, som om den var blitt slått, og kravlet skremt under sofaen. Vaskepersonell som forberedte messa til et julebord, låste alle dører etter endt arbeid, men da de kom tilbake, sto døren til rom 15 vidåpen. Vinduer i rommet har også blitt funnet oppslåtte, selv om haspene var låst, og en morgen ble vinduet observert å svinge frem og tilbake i vinden. En løytnant som forsøkte å sove i rom 15, holdt ut bare tre netter før han tok inn på et vertshus i nærheten. En nederlandsk offiser rapporterte at han lå vettskremt i sengen mens gjenstander flyttet seg rundt i rommet, og han følte en usynlig hånd berøre ham.
Bemerkelsesverdig nok har offisersmessa brent to ganger, men begge gangene stoppet flammene mystisk ved rom 15, som om rommet er beskyttet av en usynlig kraft. En nyttårsaften i 1986 hørte en person en dør åpne seg, etterfulgt av lyden av noen som banket snø av skoene og gikk opp til andre etasje. Da vedkommende fulgte etter, var gangen tom. Et skap som sto på stedet der Schultz angivelig ble drept, ble fjernet fordi det alltid sto åpent dagen etter, uansett hvor godt det var låst.
bilde-Raymond A Hagen
Tilbake
Elvegårdsmoen militærleir
Spøkelseshistorien om Elvegårdsmoen militærleir
Elvegårdsmoen militærleir, som ligger i Narvik kommune innerst i Herjangsfjorden, like sørøst for Bjerkvik, har vært et sentralt sted for Norges forsvar siden etableringen i 1909. Leiren, som var av betydning under den tyske invasjonen i 1940 og senere gjenerobret av franske fremmedlegionærer, bærer på en historie som strekker seg lenger enn dens militære bedrifter. I februar 1913 rapporterte Fremtiden og Moss Aftenblad om fire arbeidere som ble satt til å vedlikeholde brakkene, men som forlot arbeidet på grunn av uforklarlige og skremmende hendelser.
Fra første dag merket arbeiderne at de ikke var alene. Et urovekkende nærvær fylte brakkene, og utover dagen vokste bråket – dunk, skritt og knirk som om usynlige skikkelser beveget seg i rommene. Når mørket falt på og arbeiderne tente lampene, ble det verre. Gangene og trappene fyltes av lyden av en hel flokk som løp frem og tilbake, men når de sjekket, var det ingen å se. Neste morgen, da de kom tilbake, ljomet plutselig en militær morgenmarsj gjennom anlegget, selv om leiren lå øde og tom.
Den mest urovekkende hendelsen involverte en arbeider som fant en gammel trådsnelle i en av brakkene og tok den med hjem til kona. Men så snart snellen kom inn på kjøkkenet, brøt kaoset løs: gryter og kokekar fløy gjennom rommet, som kastet av en usynlig kraft. Panikken tok over, og først da snellen ble båret ut av huset, stilnet uvesenet. Arbeiderne, skremt av de økende forstyrrelsene, la til slutt ned verktøyet og forlot leiren, uvillige til å utfordre de urolige åndene som tydeligvis voktet Elvegårdsmoen.
Leiren, som i dag er en del av Bjerkvik garnison og hovedkvarter for Nord-Hålogaland heimevernsdistrikt (HV-16), har en lang historie preget av krig og kamp. Kanskje er det ekkoet av soldater fra fortiden – eller noe eldre – som fortsatt hjemsøker brakkene. Historien om de fire arbeiderne i 1913 lever videre som et vitnesbyrd om at Elvegårdsmoen, innerst i Herjangsfjorden, ikke bare er et sted for militærøvelser, men også for skygger som nekter å forlate.
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.