Spøkelset på Brattlandsbrua
I Varhaug, en liten bygd i Rogaland, snor veien seg stille gjennom jordene, og Brattlandsbroa krysser elva i hjertet av landskapet. Men dette idylliske stedet skjuler en mørkere side, særlig når natten faller. Lokale sagn forteller om uforklarlige hendelser som får folk til å unngå broen etter mørkets frembrudd, og historiene om en frakkekledd skikkelse har blitt hvisket om i generasjoner ().
En tidlig morgen, like før soloppgang, kom en fiskehandler og hans datter kjørende over Brattlandsbroa. Klokken var omkring fem, og tåken lå tykk over elven. Midt på broen sto en mann i en lang, mørk frakk, tydelig i det svake lyset fra vognens lanterner. Men før de rakk å nærme seg, forsvant han sporløst, som om han ble svelget av tåken. Fiskehandleren og datteren stirret målløse på hverandre, hjertene hamrende, men det var ingen å se – bare den tomme broen foran dem ().
Denne frakkekledde skikkelsen er ikke ukjent i Varhaug. Han har også blitt sett ved gården Husvegg, like i nærheten, hvor han dukker opp fra intet, går rett mot forbipasserende, og forsvinner like plutselig som han kom. Noen har rapportert en urovekkende følelse av å bli fulgt når de nærmer seg gården, bare for å finne at ingen er der. På Brattlandsbroa har andre sett mystiske lys eller bål som brenner i mørket, men når de nærmer seg, slukker lyset som om det aldri eksisterte, og broen ligger igjen i stillhet ().
Hvem den frakkekledde mannen er, vet ingen sikkert. Noen mener han kan være en gammel innbygger fra Varhaug, bundet til stedet av en ukjent tragedie. Andre spekulerer i at han vokter broen eller gården Husvegg, fanget i en evig vandring. Lokalbefolkningen holder seg unna Brattlandsbroa når natten kommer, og med god grunn – følelsen av noe usynlig som lurer i tåken er nok til å få hvem som helst til å snu.
Tirsdagsspetakkelet på Randøya
Det er tirsdag kveld, klokken nærmer seg 22:00, og på den lille gården ytterst på Randøya i Boknafjorden ligger stillheten som et lokk over tunet. Bare månen speiler seg i det svarte fjordvannet og et svakt lys fra våningshuset kaster skygger over låven. Så begynner det, akkurat som Rogaland Avis skrev det 21. februar 1930: Et forferdelig spetakkel.
Først er det hesten. Den steiler i båsen, hvin som om ulven står ved døra, og hamrer med hovene så støvet virvler. Du løper ut i bare skjorta, lykta dirrende i hånda, og der møter du dem: To skikkelser. Den ene høy og hvit, som et laken i vinden, svever rett mot deg. Den andre mørk, nesten usynlig, som en skygge som har revet seg løs fra veggen. De sier ingenting. Bare svever forbi, så nær at du kjenner kulden bite i kinnene. Så et veldig brak bak våningshuset – som om hele låven kollapser – og de er borteHvis du er ute på tunet, kommer det neste: Et hjerteskjærende skrik fra første etasje. Eller en rå, hånlig latter som får hårene til å reise seg. Du stormer inn, men rommet er tomt. Bare trykket i luften – som om veggene puster.
I det samme rommet, rett under takbjelken der bestefar en gang hengte opp skinken, begynner det: Pumpe-lyden. Som en gammel sykkelpumpe som går opp og ned, opp og ned – rett ut av veggen. Trykket i rommet øker. Det blir tungt å puste. Så ser du dem: Tre sorte skikkelser på gulvet. De står helt stille, som blekkflekker i måneskinnet. Den ene glir frem mot senga, strekker ut en hånd – kald som fjordvann – og berører dyna. Du kjenner det. Et trykk. Et sukk. Så forsvinner de. Bare lyden av pumpa henger igjen.
Det er alltid tirsdag. Aldri mandag. Aldri onsdag. Klokken 22:00 begynner hesten å steile. Klokken 22:15 svever skikkelsene forbi. Klokken 22:30 kommer pumpa. Klokken 23:00 – stillhet.
Gårdens folk har prøvd alt:
- Prest fra Randaberg.
- Bønn i stua.
- Salt på terskelen.
Ingenting hjelper. De har til og med flyttet senga ut av rommet. Men tirsdag kveld kommer lyden likevel – fra veggen.
Den hvite skikkelsen er en druknet sjømann fra 1890-tallet, som ble funnet i fjorden med en sykkelpumpe i hånda.
- De sorte er tre brødre som døde i en låvebrann på 1700-tallet.
- Pumpa? Det er deres hjerter som fortsatt slår – fanget i veggen.
- Gården står der fremdeles. Ingen bor der lenger.
Sauda Fjord Hotel
Du sjekker inn på Sauda Fjord Hotel, det gamle bygget fra 1880-tallet som har sett mer enn turister og tefat – det har rommet hemmeligheter som uler med vinden fra Nordsjøen. Resepsjonen er varm, med peis som knitrer og en resepsjonist som smiler for bredt, som om hun vet noe du ikke gjør. "Rom 315?" spør hun, og nøkkelen dingler i hånden hennes som en forbannelse. "Hyggelig opphold. Men hvis du hører stokken... ikke snu deg." Du ler det vekk, men trappa opp krenger litt under føttene dine, og luften blir tyngre for hver etasje.
Rom 315 er som et bilde fra en svunnen tid: høyt i taket, med tunge gardiner som lukter av gammel parfyme og en seng som ser ut til å huske for mange kropper. Du pakker ut, lyset fra gulv灯en flimrende svakt, og det er da du merker det – en svak dunk. Som en stav mot treplanke. Taktfast. Nærmere. Du fryser, øret presset mot døra, men det stilner. "Bare elva," mumler du, og legger deg. Men søvnen kommer ikke. For obersten er her. Han har vært det siden 1943, da krigen fylte hotellene med uniformer og løgner.
Han var bare 28, den tyske obersten – høy, med øyne som kunne smelte is og en latter som lokket kvinner som lyset en møll. Kjæresten hans, en pike fra en gods i nærheten, hadde ventet på ham gjennom bombene og brevene. Bryllupet skulle vært i kirken ved fjorden, med ringe av sølv og løfter om fred. Men han var en flørt, en djevel i offiserens kapper, som danset med sykepleiere på offiserballet og sendte blikk over middagsbordet. Hun hørte ryktene, følte stikkene i brystet, og en uke før dagen skrev hun brevet: "Ikke mer." Avlyst. Han red tilbake til hotellet, rom 315, med en flaske konjakk og et hjerte som blødde sakte. Morgenen etter fant de ham – hengende fra bjelken, stolen veltet, ansiktet blått som fjordens dyp. Ingen notat. Bare en stok lent mot veggen, eik og sølv, som om han skulle ut på spasertur.
Siden da er han fast gjest. Ikke rasende, ikke ond – bare ensom, med en lengsel som fester seg i veggene som mugg. Det begynner med dørene. Du våkner av et knirk, sakte og insisterende, som om noen banker høflig før de gir opp. Døra svinger opp på gløtt, kald luft som stryker innover gulvet, mens en svart skygge farer over rommet – ikke en form, bare et fravær av lys, som en sky som passerer månen. Du setter deg opp, hjertet hamrende, og ser glasset på natbordet: det som sto med vann, står nå opp ned, vannet spredt i en perfekt sirkel på duken. Lysene? De blinker – av, på, av, på – som et morsekode ingen kan tyde, mens pærene summer lavt, som bier i en gammel kube.
Men stokken. Å, stokken er hans signatur. Dunk. Dunk. Dunk. Den kommer nærmere, langs korridoren utenfor, taktfast som en vals han aldri danset ferdig. Du ligger der, under dynen, og teller slagene: ett, to, tre... nærmere døra. Så stopper det. Stillhet. Og hvis du er heldig – eller uheldig – er du kvinne. Da kommer berøringen. Lett som en fjær, men kald som elvevann: fingrene hans, usynlige men følbare, stryker over skulderen din. Et streif, ertende og gammeldags, som en galant som ber om den neste dansen. En gjest i 2017, en lærerinne fra Stavanger, våknet med det: "Han luktet av lavendel og tobakk," hikstet hun til resepsjonen neste morgen. "Og han hvisket noe på tysk... 'liebling'." Hun sjekket ut før frokost.
Hotellet tier det offisielt – "Bare gamle dører som trekker," sier de med et smil. Men de ansatte unngår rommet etter midnatt, og de legger aldri stokken bort fra lageret. Noen netter hører de latteren hans, svak og bitter, ekko fra badet der tauet hang. Andre ganger er det fottrinn, lette og dansende, som om han leter etter kjolen som aldri kom.
I kveld, mens regnet hamrer mot vinduet og fjorden bruser utenfor, lytt etter dunkene. Og hvis du føler en hånd på skulderen... ikke snu deg. For obersten vil bare danse. Men bryllupet hans er avlyst for alltid. Og han tar gjerne med seg en partner inn i natten.
Sov godt. Hvis du kan.
Skjold Prestegård
Det er en stille kveld, og høstvinden feier innover Skjoldfjorden med en salt stank fra Nordsjøen. Solen har akkurat gått ned bak åsene, og himmelen over Haugesund er en gråblå duk, prikket med de første stjernene. Du kjører langs den smale veien mot gamle prestegårdstomta – det som en gang var et hellig sted, nå bare en overgrodd flekk ved veiskulderen, der gresset vokser høyt og ugress krangler med minnene. Lokalbefolkningen unngår å snakke høyt om det, men hvis du spør en gammel fisker på kaia, vil han senke stemmen og nikke mot øst: "Der banker det fortsatt. Klokka tolv."
Prestegården sto der i over hundre år, en solid treklynge med hvite vegger og skråtak, bygget på 1800-tallet for å huse Guds tjener og hans flokk. Men under overflaten, i murene selv, lå hemmelighetene begravd. Det var i 1970-årene, da de rev den gamle bygningen for å gi plass til noe nytt – en parkeringsplass. Arbeiderne hadde gravd og hamret i dagevis, da de fant dem: benrester. Ikke noen gamle knokler fra en glemt gravhaug, men menneskelige fragmenter, innmurt som en forbannelse i grunnmuren. De hvite, sprø beinene glinset i solen mens de ble løftet ut, og luften ble tung, som om jorda selv stønnet.
Lensmann Dybdal kom kjapt til stedet. Han var en mann av den gamle skolen – kortvokst, med buskete mustasje og en notatbok som aldri forlot lommen. Med hansker på hendene samlet han restene i en trekasse, merket dem med blekk og sendte dem til Oslo for undersøkelser. "Offer for pesten," mumlet han til assistenten sin mens de kjørte bort. "Eller verre. Noen som ikke fortjente dagslys." Rapporten kom tilbake uker senere: gamle bein, kanskje fra 1700-tallet, umulig å si nøyaktig hvem. Men de bar spor av vold – et knust kranie, revne ribbein. Nok til å vekke spørsmål som aldri fikk svar.
Etter det begynte lyset å vise seg. Først trodde de det var en lykte fra en sen bil på veien, eller kanskje en feil i det nye elektriske anlegget de installerte i nabolaget. Men nei. Det var et blankt, hvitt skjær, som en levende glød fra en lampe uten skygge. Det dukket opp over tomta der bena hadde ligget – presis ved midnatt, når klokka slo tolv og verden holdt pusten. En bonde som kjørte forbi en natt i 1982 sverget på at det svevde tre meter over bakken, pulserende som et hjerte, før det sluknet som en utblåst levende lys. Siden da har det kommet og gått, spesielt på høstnettene. Noen sier det er sjelen som leter etter sine bein. Andre, at det er en advarsel: Ikke grav for dypt.
Men det var verre da prestegården sto. Årene før rivingen, da familien Holm bodde der – presten selv, kona og de tre barna – var en plage av lyd. Hver kveld, klokka 24:00 på timen, banket det på ytterdøren. Et hardt, insisterende dunk-dunk-dunk, som en knyttneve i treverk. De åpnet døra på gløtt, med lanterner i hånden og hjerter som hamret. Ingenting. Bare den kalde vinden fra fjorden, og kanskje en ravn som krækjet i et tre. Det holdt på i årevis, uavhengig av hvem som bodde der. En hushjelp fra Avaldsnes flyktet etter bare to måneder; hun svor at hun hørte hvisking bak bankingen, som en bønn på gammelnorsk: "Slipp meg ut."
Og loftet. Å, loftet var verste. Der oppe, under de knirkende bjelkene, hørtes det som om noen flyttet himmel og helvete. Banking – ikke tilfeldig, men rytmisk, som hammer mot spikre. Så et skrap, tungt og langsomt, som om en kiste ble dratt over gulvplankene. Barna våknet skrikende. Presten selv, en skeptisk mann med briller på nesa og tro på bøkene, klatret opp trappen en natt med en øks i beltet. "Hvem er der?" ropte han inn i mørket. Stillhet. Så sluttet det bråket, som om hvem det enn var, trakk seg tilbake i skyggene. Men neste morgen fant de spor: lange, parallelle riper i gulvet, som fra negler eller kistereimer. De malte over dem, men de kom tilbake, natt etter natt.
Og så er det ham. Gamlepresten. Den som styrte soknet på 1700-tallet, før pesten og hungersnøden tok halfparten av menigheten. De sier han heter Elias, eller kanskje bare "den gamle" i kirkens gamle matrikler. Han har blitt sett flere ganger, vandrende på tomta som en skygge i dagslys. En jogger i 2015 sverget hun så ham ved veiskulderen: høy og keitet, i svart frakk og hvit krage, med et ansikt som var grått som aske. Han sto der og stirret ut over fjorden, som om han ventet på en båt som aldri kom. En annen gang, stoppet en lastebilsjåfør ved veien for å røyke en siste sigarett. Der, nede på stien til der prestegården sto, gikk han igjen: skritt for skritt, med lanternen dinglende i hånden. Sjåføren tutet, men mannen snudde seg ikke. Bare forsvant inn i tåka.
Filmteateret i Stavanger
Filmteateret i Stavanger, oppført i 1924, er et monument over stumfilmens glansdager og en scene for evige skygger. I Kinosal 1, spesielt på galleriet, lurer noe uforklarlig – en tilstedeværelse som følger deg med usynlige skritt, en kulde som biter i nakken, og lyder som nekter å stilne. De ansatte unngår å være alene etter stengetid; her er ikke bare filmer som ruller, men spøkelser som spiller sine egne, mørke roller. Hvem de er, eller hva de vil, er et mysterium som projiseres i mørket, men en ting er sikkert: Galleriet er deres domene, og natten deres tid.
Skyggene som følger
Det starter med følelsen: En pust i nakken, skritt som matcher dine egne, men når du snur deg, er gangen tom. De som jobber der, kjenner det best – en usynlig følgesvenn som skygger deg gjennom korridorene, opp trappene til galleriet. En lysmester, som skulle sjekke prosjektoren en sen kveld, kjente det først som en lett berøring på skulderen, så skritt bak seg, raske og insisterende. Han snudde seg flere ganger, lommelykten skalv, men bare mørket stirret tilbake. "Noen er rett bak deg," hvisker de ansatte, og de går aldri alene opp dit etter mørkets frembrudd.
Kulden ved første rad
Når du passerer første rad på galleriet, slår det til: En ubehagelig kulde, som om en dør til en isende kjeller har åpnet seg bak deg. Det er ikke bare lufttrekk; det er en bølge av frost som krype oppover ryggen, får håret til å reise seg, og pusten din til å bli synlig i det varme rommet. En popcornselger fortalte om en kveld da hun ryddet setene: Kulden grep henne midt i gangen, som om noen pustet rett i øret hennes, og hun snublet bakover, hjertet hamrende. Noen sier det er et ekko fra 1924, en ånd fanget i premierens kaos, eller en tilskuer som aldri forlot stolen sin.
Den slående døren
En av de låste dørene på galleriet har sin egen vilje. Under filmfremvisning slår den – et rytmisk, insisterende smell som river oppmerksomheten fra lerretet. Du reiser deg, åpner døren, slipper den – og den lukker seg med et klikk, stille som en dom. Men minutter senere starter det igjen: Smellet, klikket, som om en usynlig hånd leker med håndtaket. Etter at lokalet er tømt, fortsetter det – klikk etter klikk i den tomme salen, som latter fra mørket. Ingen forklaring: Ingen vind, ingen mekanisme. En tekniker prøvde å låse den fast en gang; neste kveld hang låsen løs, og døren slo igjen, hardere enn før.
Flaskene og bråket
Og så kommer de rullende: Flasker langs gulvet, tomme og fulle, som ruller av seg selv, sakte først, deretter raskere, som om noen sparker dem i spøk. En rengjører fant en rekke av dem en morgen, stående i en perfekt bue ved scenekanten,. Gulvet knirker konstant, som skritt fra et fullsatt auditorium, selv når setene er tomme. Og oppe på loftet? Der er bråket verst – smell, rasling, og en følelse av å bli overvåket fra oven, som om noen lener seg over kanten og stirrer ned. En nattvakt hørte det en gang: En dør som smalt igjen oppe, etterfulgt av latter – ikke vennlig, men hånlig, som om spøkelset lo av hans ensomhet.
Et teater for de døde
Filmteateret i Stavanger er mer enn et sted for levende historier; det er en scene der de døde spiller videre. Galleriet er deres galleri, døren deres tromme, og flaskene deres rekvisitter. De ansatte jobber med lyset på, men i mørket, når filmen ruller, føler de det: En full sal av usynlige tilskuere, latteren deres blandet med publikums, skrittene deres blandet med dine. Hvis du ser en film der en kveld, sitt ikke foran på galleriet. Lytt etter klikket, kjenn etter kulden, og løp hvis flaskene starter å rulle. For i Kinosal 1 er forestillingen aldri over – og spøkelset vil ha deg med på scenen.
Lea gård på Høyland
På Gården Lea i Høyland, der vinden bærer ekko av gamle synder, levde Markus Lea på slutten av 1700-tallet – en kjempe av en mann, beryktet for drikk, slåssing og et sinne som skremte selv de modigste. Hans rykte var så mørkt at presten i Høyland kirke kalte ham frem for å svare for sine handlinger. Tre ganger sto Markus foran menigheten, og tre ganger nektet han å bøye seg. Rasende støtte presten ham ut av menigheten, en dom som skulle forsegle Markus’ skjebne. Nå vandrer hans gjenferd mellom Lea og Svensvold, en rastløs sjel som jakter på pengene han gjemte før døden, og som ikke nøler med å antaste de levende for å få hjelp.
Forbannelsen på prestegården
Markus tok utstøtelsen som en krigserklæring. Alle advarte presten: "Han kommer til å hevne seg." En tidlig morgen, mens presten satt på kontoret, skar en kule gjennom vinduet, sneiet hodet hans og begravde seg i veggen. Samme dag fant de gårdens hund drept utenfor, strupen kuttet, blodet fortsatt varmt. Alle visste det var Markus, men ingen turte å konfrontere ham. Han ble en einstøing, forlatt av naboer, forfalt på gården i ensomhet, druknet i sprit og bitterhet.
Da sykdommen tok ham, kom legen. Han så på Markus, blek og svett, og sa kaldt: "Du er feige – død." Markus, for første gang redd, ba om presten for å søke tilgivelse. Men før presten rakk frem, pustet Markus sitt siste. Uten tilgivelse ble han begravd som en forbryter, båret over kirkemuren i mørket og lagt i uvigslet jord på nordsiden – et sted for de fordømte.
Gjenferdet ved kirkegården
Kort tid etter begravelsen begynte uroen. En kveld banket det voldsomt på prestegårdsdøren – slag og dunk som om noen ville rive den ned. En pike gikk for å åpne, men skrek og besvimte da hun så ham: Markus Lea, høy som en bjørn, med øyne som glødet av raseri, kledd i filler fra graven. En annen pike løp til for å hjelpe, men hun segnet også om, fanget av redsel. Presten kom til slutt, bibelen i hånden, og der sto Markus’ gjenferd, fingeren pekende mot kirkegården. "Vigsla jord," raspet han, stemmen som knatrende is. Presten, skjelvende, fulgte ham til graven og kastet vigslet jord over den. Markus’ skikkelse sank ned i bakken, og prestegården ble stille igjen.
Vandringen mellom Lea og Svensvold
Men Markus fant aldri fred. Nå går han igjen mellom Gården Lea og Svensvold, en skygge som jakter på skatten han gravde ned før døden – penger tjent i mørket, gjemt i jorden. De som går veien om natten, har følt det: En tung hånd på skulderen, et pust som stinker av brennevin, eller et lavt, knurrende: "Finn dem." En bonde fortalte om en kveld da han gikk hjem fra Svensvold. Han så en skikkelse nærme seg – høy, med et ansikt halvt oppløst i mørket. "Hvor er pengene mine?" hvisket Markus, før han grep bondens arm med fingre som is. Bonden slapp unna, men merker etter fingrene satt i huden i flere uker.
Noen sier de har hørt ham grave, en rytmisk skraping i jorden langs veien, eller sett ham stå ved et tre, stirrende på bakken som om han husker. Andre har funnet små hauger med jord, som om noen har lett uten å finne.
En sjel uten hvile
Gården Lea står fortsatt, men få tør nærme seg veien til Svensvold når mørket faller. Markus Leas gjenferd er en advarsel: Ikke utfordre de fordømte, og ikke søk etter skatter som tilhører de døde. Hvis du går der en sen kveld, lytt etter slagene hans, kjenn etter grepet hans, men løp hvis du hører navnet ditt. For Markus vil ha pengene sine tilbake, og han tar gjerne med deg i graven for å finne dem.
Stangelandsveien, Sola
På den øde Stangelandsveien i Sola, der vinden feier over flatene og snøen legger seg i hauger, ble en historie født som fortsatt sender frysninger nedover ryggen på lokale. Det var 9. februar 1935, da Stavanger Aftenblad slo opp saken: "Går den døde igjen på veien?" En bil full av folk – en drosjesjåfør, en politimann og to damer – hadde sett et gjenferd, en mann som dukket opp i mørket og forsvant uten spor. Historien om denne vandreren, en kristen mann som døde i 1920, har blitt en legende i Sola, selv om hans tilbakekomst vakte både undring og kritikk.
Skyggen i snøen
Det var en kald vinterkveld, og drosjen kjørte sakte langs Stangelandsveien, lyskasterne skar gjennom mørket. Plutselig ble de oppmerksomme på ham: en mann som gikk foran bilen, bøyd mot vinden, kledd i en lang frakk og lue, hendene dypt i lommene som om han frøs. Det merkelige var avstanden – uansett hvor fort sjåføren kjørte, holdt mannen seg like langt foran, som om han gled over veien. Alle i bilen stirret, tause. "Han ser så virkelig ut," hvisket den ene damen, men før noen rakk å svare, var han borte, oppslukt av natten.
De kjørte videre, hjertene bankende, da han dukket opp igjen i lyset fra bilen, denne gangen litt nærmere. Frakken vaiet, hodet var bøyd, men ansiktet var skjult i skygge. Sjåføren bremset, og politimannen, fast bestemt på å finne svar, steg ut. Han lette i snøen der mannen hadde stått, men fant ingen fotspor – ikke et eneste merke i den friske snøen. "Dette er ikke mulig," mumlet han, mens damene i bilen skalv. De kjørte hjem i stillhet, men historien spredte seg som ild i tørt gress.
Mannen fra 1920
I Sola er historien velkjent: Mannen som går igjen på Stangelandsveien døde i 1920, en kristen mann som levde et stille liv. Ingen vet hvorfor han vandrer – noen sier han døde i en ulykke på veien, andre at han søker noe han etterlot. Flere bilister har sett ham gjennom årene, alltid lik: foroverbøyd, frysende, med hendene i lommene. En lastebilsjåfør rapporterte at han så ham stå midt i veien, men da han bremset, var det bare snø som virvlet i lyset.
Politimannen som fortalte historien i 1935, møtte kritikk. Lokalbefolkningen mente det var urettferdig å knytte en god kristen mann til et spøkelse – han hadde jo ingen grunn til å gå igjen, sa de. Men historiene fortsatte, og selv presten i Sola skal ha bedt en bønn for å gi ham fred, uten hell. Mannen dukker fortsatt opp, alltid i vintermørket, alltid på Stangelandsveien.
En vandrer uten spor
Hvorfor går han igjen? Kanskje bærer han på en ufortalt sorg, eller kanskje veien selv holder ham fanget. Hvis du kjører Stangelandsveien en vinterkveld, hold øynene på veien. Se etter en skikkelse i frakk og lue, som går mot vinden uten å etterlate spor. Men ikke stopp for lenge – for på Stangelandsveien forsvinner han like raskt som han kommer, og du vil stå igjen alene, med bare snøen som vitne.
Nazisten på Jokerbutikken
Spøkelseshistorien om Nazisten på Jokerbutikken i Stavanger, Rogaland
I hjertet av Stavanger, der de gamle bygningene i sentrum holder på hemmeligheter fra krigen, ligger Jokerbutikken – en dagligvarebutikk som ser ut som enhver annen. Men bak hyllene med brød og melkeprodukter hvisker ansatte om en tilstedeværelse som ikke hører hjemme i 2020-årene. Under andre verdenskrig, i 1940-årene, var bygningen et tilfluktssted for soldater, og det er her en tysk soldat møtte sin skjebne i et voldsomt slagsmål. Han ble drept, og liket hans gjemt unna øynene til okkupasjonsmakten. Siden den gang har ånden hans, sammen med andre gjenferd, gjort butikken til et sted hvor fortiden aldri slipper taket (,).
Ansatte har rapportert uforklarlige hendelser som øker etter stengetid. Varer som er pent stilt opp dagen før, ligger strødd utover gulvet neste morgen – bokser med cornflakes velter, poser med frukt ruller bort, som om noen leker med dem i mørket. Det er ingen tyvermerker eller inngang, bare kaos som ingen kan forklare. For å overvåke det, har butikken montert et sikkerhetskamera med bevegelsessensor. Kameraet starter titt og ofte opp av seg selv, lyser rødt i natten, og når de sjekker opptakene, er det tomt – ingen skygger, ingen skikkelser, bare stillheten i tomme korridorer (,).
Daglig leder har hatt de mest personlige møtene. Flere ganger har han stått alene bak disken og kjent en tung tilstedeværelse bak seg, som om noen puster i nakken. Han snur seg raskt, men det er ingen der – bare hyllene og det svake suset fra ventilasjonen. Redselen blir for sterk, og han har løpt ut av butikken, hjertet hamrende, uten å vite hvorfor. Andre ansatte har følt det samme: en kulde som siver inn, eller en følelse av å bli iakttatt fra mørket. Likevel er det ingen ondskap i det – gjenferdene virker mer ensomme enn truende, som om de bare vil minne om at de var her en gang.
Tilbake
GamlaVærket i Sandnes
Spøkelseshistorien om GamlaVærket i Sandnes
GamlaVærket Gjæstgiveri & Tracteringssted, et historisk hotell i hjertet av Sandnes sentrum, like ved Langgata og togstasjonen, er mer enn bare et sted å hvile. Bygget i 1783 som Sandnes Teglverk av Lauritz Smith Pedersen, var det Rogalands første industrielle fabrikk, hvor teglstein, krukker og dreneringsrør ble produsert. I dag, som et medlem av De Historiske Hotell & Spisesteder, er GamlaVærket en levende del av Norges industrihistorie. Men innenfor de gamle murveggene lurer også en mørkere historie, om to menn som fortsatt vandrer i skyggene.
Den ene er en høy, tynn skikkelse, kledd i en hvit skjorte og brune bukser. Han ses ofte mens han stirrer på lommeuret sitt, som om han er fanget i en evig ventetid, stresset av noe som aldri kommer. Den andre er en eldre, kortvokst og hjulbeint herremann, med et ansikt som bærer en tydelig vrede. Hans tilstedeværelse er så intens at både gjester og ansatte har følt en trykkende uro når han dukker opp. Begge har blitt observert av mange, som vitnesbyrd om at fortiden aldri helt forlater GamlaVærket.
En av de mest kjente historiene handler om et brudepar som overnattet i hotellets suite. Midt på natten våknet de brått da lyset slo seg på av seg selv og boblebadet begynte å bruse uten forklaring. Hjertene deres hamret mens de stirret inn i mørket, men ingen fysisk tilstedeværelse kunne sees. De forlot hotellet med en historie de aldri ville glemme, en opplevelse som har blitt en del av GamlaVærkets mystikk.
I resepsjonen, som ligger i det som en gang var hestestallen, har ansatte rapportert om uforklarlige fenomener. Sena kvelder, når stillheten senker seg, kan de kjenne kalde gufs nedover ryggen, som om en usynlig tilstedeværelse står bak disken og iakttar dem. Noen sier de føler seg overvåket, selv når de er alene. Kanskje er det minnene fra teglverkets tid, eller kanskje er det de to mennene, fanget i sine egne uferdige historier, som fortsatt krever oppmerksomhet.
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.