Presten og styggedommen

Det var en grå novemberdag i 1820-tallet, da Smith Petersen red inn i Vallø socken utenfor Tønsberg – en høy, mager mann med øyne som brant som glør i peisen, og en røst som kunne få stormen til å stilne. Vallø kirke, den lille trekirken fra 1782 som sto som en vaktpost ved fjorden, hadde sett sine dager av overtro. Folk hvisket om nøkken i bekken, huldra i skogen, og djevelen som lurte i hvert skygge. Men ingen var så bundet til det oversnaturlige som sognepresten selv. Han bar Svarteboka i lommen, den forbudte grimoire som folket både fryktet og beundret, og han snakket med ånder som om de var gamle bekjentskaper. "Gud er lys," pleide han å si, "men djevelen er skyggene vi må drive bort." Og så red han ut, med Bibelen i den ene hånden og formlene i den andre.

Den første prøvelsen kom en søndag midt i høststormen. Kirken var full av bønder og fiskere, med luer i hånden og barn som klynget seg til skjørtene. Smith Petersen sto i prekestolen, ordene hans fløt som elven – om synd, frelse, og den evige kampen mellom himmel og helvete. Midt i en setning stoppet han brått. Ansiktet hans forblegnet, som om en isvind hadde tatt tak i ham. "Noe er galt," mumlet han, og uten et ord mer skyndte han seg ned trappen, ut av kirken, og opp på hesten sin. Menigheten stirret etter ham, hviskende: "Hva har vekket presten nå?"

Han galopperte hjem gjennom regnet, hjertet hamrende som trommer. Da han brast inn på prestegården, fant han tjenestepiken sittende ved kjøkkenbordet, med Svarteboka åpen foran seg. Hun hadde bladd i den – nysgjerrig, uvitende – og bladene raslet som slanger i vinden. Boken dirret, ordene på sidene krøllet seg som levende ting, og en svart røyk steg opp fra arket. "Nei!" brølte presten, og grep armen hennes. Med en rask formel fra boka selv – for boka kunne bare tømmes med dens egen kraft – bandt han røyken tilbake. Ingen katastrofe kom. Ingen ild, ingen skygger som svelget huset. Men jenta svimte av, og presten satt våken natten gjennom, vaktende over boka som hvisket i mørket. "Du er min tjener," sa han til den, "ikke min herre."

En annen kveld, da månen hang lav over fjorden som et sølvskjold, kjørte Smith Petersen hjem fra kirken i karjolen sin. Vinden ulte, og hesten steinte rastløs. Plutselig – et smell som lyn. Akseltappen røk, hjulet løsnet, og vognen vippet farlig til siden. Presten stirret ned i mørket, der veien snor seg mot vannet, og der sto han: Gamle Erik, den styggedommen selv, med horn som buer og øyne som gløder som kull. Han hadde gjort det – en ondskapsfull spøk, for å la presten velte ned i grøften. Men Smith Petersen var ikke en mann som bøyde seg for djevelen. "Kom hit, Erik!" ropte han, og grep Svarteboka. Med en kommando fra bladene tvang han trollmannen til å løpe ved siden av vognen, bøyd som en slave, og holde under den knuste akselen. "Hold den oppe, din slyngel!" beordrede presten, mens hesten traskede videre. Gamle Erik stønnet og sved, men durte ikke. De nådde hjem – med bare ett hjul, men intakt. Og trollmannen? Han haltet bort i mørket, med ryggen brent av usynlig ild.

Men det verste kom en natt da døren til stua knirket opp av seg selv. Smith Petersen satt ved skrivebordet, pennen i hånden, da kulden snek seg inn. Der sto Gamle Erik igjen, ikke som skygge, men som kjøtt og blod – eller det som lignet det. Huden hans var grå som mose, klørne lange som torner, og han smilte med tenner som kniver. "God kveld, prest," hysjet han, og strakte ut en hånd mot ilden. Presten reiste seg rolig, slo opp Svarteboka, og mumlet ordene som ingen mann burde kjenne. "Ut med deg," sa han, stemmen som torden. Styggedommen ba inderlig – "Ikke nøkkelhullet, herre, alt annet!" – men presten var ubøyelig. Med et tryll fra boka krympet Erik til en røykstrime, sugd gjennom det lille hullet i døren, mens han hylte som en vind i skorstein. Utenfor fjorden blinket lysene fra øyene. "Til den ytre øya med deg," befalte presten, og pekte mot horisonten. Gamle Erik svant bort over vannet, en skygge blant skyggene, og natten ble stille igjen. Men noen sier han fortsatt mumler der ute, ventende på en svakhet.

Den siste historien er den som viser presten i hans sanne lys. En bonde på Velle-gården banket på døren en stormfull kveld, ansiktet blekt som døden. "Det spøker, herr prest! Styggedommen har tatt fjøset – kyrne brøler, verktøyet flyr, og en latter ekker fra loftet!" Smith Petersen tok med seg Bibelen og Svarteboka, red ut i regnet, og steg inn på gården. Luften var tykk av svovel, og skygger danset på veggene som demoner. Han manet – først med korsets kraft, så med bokens formler – og drev styggedommen ut i nattens mørke. Men da han snudde seg mot fjøset for å velsigne det, kom det: En stor, råtten gulrot, kastet av usynlig hånd, rett i fjeset hans. Den traff med et smell, saften sprutet, og presten snublet bakover, latteren boblet opp i ham selv. Styggedommen hadde spøkt en siste spøk. Men han reiste seg, smilte bredt, og fortsatte maningen: "Kom frem, din luring! Gud ler med oss." Til slutt forsvant latteren, og freden senket seg over fjøset. Bonden gråt av lettelse, og presten red hjem med gulroten i lomma – en påminnelse om at selv djevelen har humor.

Smith Petersen forlot Vallø etter bare noen få år, men ettermælet hans lever videre som en legende. Han var en god mann, en for folket og kirken – streng mot ondskapen, men mild mot de svake. I Vallø kirke, der veggene fortsatt bærer ekko av hans prekener, hvisker de gamle: "Han kjørte djevelen på kne." Og på stille kvelder, når fjorden ligger speilblank, kan du høre et svakt latter – ikke av frykt, men av en prest som visste at lyset alltid seirer, selv når det kommer med en gulrot i ansiktet.

Tilbake

Heddal Prestegård

Ved Heddals Stavkirke i Notodden, der de gamle tømmerstolpene fra middelalderen står som stille vitner til troens og tidens skygger, ligger Heddals prestegård – et sted der dører banker av seg selv, vegger brøler i nattens stillhet, og skygger glir som løse tråder fra fortiden. I årene rundt 1900, under sogneprest Krohns tid (1898–1909), våknet spøkeriet med en raseri som plaget prestegården, kirken selv og en nærliggende husmannsplass. Det roet seg da han forlot, men gjenoppstod med ny kraft da sogneprest Spenning tok over. Her er ikke bare ekko av bønner; det er en uro som griper deg, en tilstedeværelse som banker, åpner og forsvinner, som om de døde krever å bli hørt – eller sett.

Krohns tid: Den første stormen

Det begynte subtilt, en knirking i gulvplankene, en dør som svajet i vinden som ikke var der. Men snart eskalerte det til kaos. Under sogneprest Krohns vakt – en mann kjent for sin strenge preken og urokkelig tro – fyltes prestegården av banking: Dører som smalt igjen med voldsom kraft, vegger som ristet som under et uvær, og skritt som trampet gjennom rommene uten at noen var å se. I kirken selv, der kirkenes tømmer sto mørkt og stille, åpnet dørene seg sakte under nattens timer, som om en usynlig hånd testet låsene. På husmannsplassen like ved lød det verre: Skrik i natten, gjenstander som flyttet seg av seg selv, og en følelse av å bli overvåket fra vinduene, som om øyne glødet i mørket.

Krohns familie våknet ofte av bråket – en dør som åpnet seg med et knirk, en skygge som suste forbi gangen, og en latter, lav og hånlig, som blandet seg med vindens sus. En tjener fortalte om en natt da hun hørte banking på soveromsdøren, som om noen hamret med knyttnever for å komme inn. Da hun åpnet, var gangen tom, men døren slo igjen bak henne med en kraft som nesten felte henne. Det roet seg ikke før Krohn forlot embetet i 1909; da stilnet haugene, som om spøkelset hadde ventet på en ny herre å plage.

Spennings tid: Den gjenoppståtte uroen

Da sogneprest Spenning overtok, trodde han historiene var folkeeventyr – men natten viste ham feil. Banking i veggene startet igjen, et dunk som ristet lamperne og fikk gulvplankene til å vibrere under føttene hans. Dører åpnet seg med et sakte, bevisst knirk, som om noen testet grensene til de levende. En kveld, mens han satt ved skrivebordet og forberedte en preken, suste en skygge over gulvet – en mørk, flytende masse som gled fra en dør til den andre, før den forsvant inn i veggen med et sukk, som om den pustet ut sin raseri. Spenning frøs til, pennen falt fra hånden; det var ikke en illusjon, men en tilstedeværelse, kald og insisterende.

Spenning selv fortalte om netter da han la seg, bare for å høre banking på soveromsdøren – et insisterende dunk, som om noen ba om adgang med desperasjon. Han reiste seg, åpnet døren, og møtte tomhet: Ingen i gangen, ingen skritt som forsvant i natta. Han vekket de andre i huset, spurte om det var dem – men nei, alle hadde sovet dypt, uvitende om bråket. Neste morgen fant han merker på døren: Fingeravtrykk, små og barnlige, som om en hånd hadde hamret i timevis, men de forsvant før han rakk å vise dem til noen.

Den evige uroen ved stavkirken

Heddals prestegård er bundet til stavkirken, et hellig sted bygget av hender fra fortiden, men plaget av ånder fra den samme tiden. Noen sier det er en gammel sogneprest, fordømt for en synd, som banker for å bli hørt; andre peker på en husmannsplass' tapte sjeler, druknet i vann eller sultet i mørket. I kirken selv har besøkende kjent det: En dør som åpner seg under en stille bønn, en skygge som glir forbi alteret, og en følelse av å bli dømt av usynlige øyne. På husmannsplassen lød det verre: Skrik i natten, som om noen kalte etter hjelp, og en lukt av våt jord, som om graven åpnet seg under gulvet.

Spenning forsøkte alt: Bønner, hellig vann, til og med en prest fra nabokirken, men spøkeriet stilnet bare midlertidig, som om det ventet på et nytt offer. I dag, når turister vandrer forbi stavkirken, unngår de prestegården etter solnedgang. De som jobber der, går ikke alene; de lytter etter banking, kjenner etter skygger, og ber om at døren ikke åpner seg når de minst venter det. For i Heddals prestegård er døden ikke stille – den banker, den åpner, og den krever svar.

Tilbake

Rom 208 på Hotel Høyers

I hjertet av Skien, der Telemarks historie møter moderne liv, står Hotel Høyers, et sted som har tatt imot reisende i flere tiår. På rom 208, kjent som Elvestadstuen, henger en merkelig stemning – en blanding av nostalgi og noe uforklarlig. Her døde krimforfatteren Sven Elvestad, bedre kjent som Stein Riverton, 18. desember 1934. Han var på vei til Palestina for en pilgrimsferd til Jesus’ grav, men skjebnen hadde andre planer. Siden den gang har Sven blitt en fast gjest på hotellet, et harmløst, men spøkefullt gjenferd som fortsatt elsker å spille sine litterære knep.

Den siste reisen

Sven Elvestad var en mann med pennen som våpen og en forkjærlighet for livets gleder, inkludert alkohol, som til slutt tok knekken på ham. Legen hadde advart ham: Han hadde ikke lenge igjen å leve. På vei til Palestina, en pilgrimsferd for å søke forsoning, ble båten hans forsinket med én dag. Sven tok inn på Hotel Høyers i Skien, og på rom 208 tok han sitt siste pust. Det sies at han døde alene, med en uferdig historie i hodet og et glass ved sengen, fortsatt drømmende om sine detektivmysterier.

I 1990 arvet hotellet et spisemøblement fra Bristol, der Sven hadde feiret sin 50-årsdag bare to måneder før sin død. Møblene ble plassert på rom 208, og det var som om de vekket noe til live. Gjestene begynte å rapportere om en mann som satt i en av stolene – en høy skikkelse i gammeldags dress, med et lurt smil og en bok i hånden. Det var Sven, akkurat slik han så ut på Bristol, klar til å feire igjen.

Spøkefulle knep

Sven er et harmløst spøkelse, men hans humoristiske sans lever videre. Gjestene på rom 208 har sett ham sitte i stolen, ofte sent på kvelden, med et glimt i øyet som om han planlegger neste kapittel i en krimroman. En ung forfatter som bodde der , våknet midt på natten av latter – en dyp, varm latter fra stolen i hjørnet. Da han tente lyset, var stolen tom, men en bok lå åpen på bordet, med en setning understreket: "Mordet er aldri det det ser ut til."

Noen morgener ringer telefonen i resepsjonen, med samtaler fra rom 208 – men når de sjekker, er rommet tomt. En gang hørte en ansatt en stemme i røret som sa: "Fortell dem om meg," før linjen ble brutt. Utenfor peisestuen har gjester sett ham stå, en skygge i døråpningen, før han forsvinner inn i veggen. "Han liker oppmerksomhet," sier de ansatte, som har blitt vant til hans spill.

En vennlig ånd

Sven Elvestad er ingen ond ånd. Han elsker hotellet, som han har vært stamgjest på siden 1934. Når han dukker opp, er det ofte for å skremme lett – et blinkende lys, en dør som knirker, eller et plutselig vindpust i peisestuen. Men de som kjenner historien hans, smiler bare. De lar stolen på rom 208 stå tom som en gest, og noen legger igjen en avis eller en krimbok på bordet, som en gave til forfatteren som aldri sluttet å fortelle.

Hvis du bor på Hotel Høyers og hører en lav latter fra Elvestadstuen, eller ser en skygge ved peisestuen, vær ikke redd. Det er bare Sven, som skriver videre på sitt evige mysterium. Sett deg ned, lytt, og kanskje får du høre begynnelsen på en ny historie – hvis du tør.

Tilbake

Wright-gården i Langesund

I den lille kystbyen Langesund, der havbrisen bærer hemmeligheter fra fortiden, står Wright-gården som en stille vokter av sine egne mørke historier. Gården har alltid vært preget av uforklarlige hendelser – hviskinger i veggene, skygger som glir forbi – men natten 23. oktober 1961 markerte begynnelsen på noe verre, noe som ristet selve grunnfjellet. Det som startet som et enkelt drønn, eskalerte til en symfoni av kaos, og selv lensmann Johannes Hellstrøm, en mann av jern og lov, måtte innrømme: "Jeg har aldri trott på spøkelser før, men nå vet jeg ikke hva jeg skal si."

Drønnet som vekket natten

Det var en kald høstkveld i 1961, og familien satt i stua, lytende til radioens svake knitring. Plutselig kom det – et kraftig drønn som ristet hele huset, som om en gigantisk hånd hadde sluppet en tung gjenstand ned på gulvet. Gulvplankene vibrerte, vinduene klirret, og familien sprang opp i panikk. De lette gjennom hvert rom, åpnet dører og kikket under senger, men ingenting. Ikke en stein, ikke en eske. Huset var tomt, men luften tung av en usynlig nærvær.

Drønnet gjentok seg gjennom natten, uregelmessige og stadig sterkere, som trommeslag fra underverdenen. Ingen kunne knytte dem til noe rasjonelt – ingen biler utenfor, ingen dyr i taket. Neste morgen, mens solen knapt hadde brutt gjennom skyene, gikk datteren i huset ned i kjelleren for å hente en bøtte med vaskemidler. Hun kom skrikende opp trappen, ansiktet blekt som et spøkelse selv. Gulvet var dekket av skittentøy, ikke i kaos, men i et perfekt symmetrisk mønster – buksene stablet i rader, sokkene i sirkler, undertøy foldet som kunstverk. Rundt omkring lå blikklokk strødd, som en makaber dekorasjon. Alle dører i kjelleren sto vidåpne, som invitasjoner til det ukjente. "Noen har vært her," hikstet hun, "og de vil at vi skal se det."

Klærne som vandret

Dagen etter fyltes Wright-gården av naboer og bekymrede familiemedlemmer, alle ute etter svar. Men mens de snakket i stua, skjedde det igjen: Klær forsvant fra skap og kommoder, for så å dukke opp strødd rundt i huset – en kjole over gelenderet, en hatt på kjøkkenbordet, sokker hengende fra taklampa. Det var som om spøkelset lekte, ertet dem med sin usynlige hånd. Og så, midt i kaoset, kom røyken. Nede i kjelleren begynte det å brenne – flammer som slikket oppover veggene, uten at ilden spredte seg. En nabo løp ned og slukket den med en bøtte vann, men kilden var mystisk: Ingen fyrstikker, ingen gnist. Bare en svart flekk på gulvet, som et arr fra en rasende ånd.

Siden den gang har hendelsene fortsatt, som ekko av den fatale natten. Kraftig banking i rørene, som om noen hamrer med knyttnever fra innsiden av veggene. Skygger på taket, lange og bøydede, som strekker seg over rommene uten lyskilde. Av og til høres det smell av stein som faller fra taket – små, skarpe lyder som etterlater merker i gulvet, men ingen steiner å finne. Familien har lært å leve med det, men de unngår kjelleren etter solnedgang.

Lensmannens tvil

Lensmann Johannes Hellstrøm i Langesund ble tilkalt for å undersøke. Han, en mann som hadde håndtert tyverier og bråk i årevis, gikk gjennom huset med notatblokk og lommelykt. Han fant ingen innbrudd, ingen forklaringer. "Jeg har aldri trodd på spøkelser før," sa han til lokalavisen, stemmen lav og usikker, "men nå vet jeg ikke hva jeg skal si." Han forlot gården med et nikk, men ryktene sier at han aldri gikk alene forbi den igjen.

Wright-gården står fortsatt i Langesund, en stille påminnelse om at noen dører ikke burde åpnes. Hvis du en høstkveld hører et drønn fra et gammelt hus, eller ser klær brettes seg selv i symmetri, skynd deg bort. For på Wright-gården er spøkelset ikke bare en historie – det er en gjest som nekter å forlate.

Tilbake

Bråten Kirkegård i Kragerø

Bråten kirkegård i Kragerø, en liten bygd omgitt av Telemarks kystlandskap, er et sted gjennomsyret av historie og mystikk. Like ved kirken, langs sideveien som fører til kirkegårdsporten, sto det tidligere en hvilebenk, ikke langt fra en steinmur der de såkalte «mystiske trappene» går over kanten. Disse trappene, som sies å ha vært brukt for selvmordere, mordere og andre som ikke ble ansett verdige til å ringes inn i kirken med klokkene, har gitt opphav til en uhyggelig legende.

En måneskinnskveld satt en ungdomsgjeng ved hvilebenken, nær den store kirkegårdsporten, og nøt den stille sommernatten. Plutselig så de en skikkelse nærme seg fra åsen ovenfor. Det var en kvinne som gikk rolig mot dem langs veikanten, uten å lage en lyd eller hilse. Hennes bevegelser var nesten unaturlig jevne. En av guttene reiste seg, gikk mot henne og ropte et vennlig «hei». I det samme skar et grufullt, høyt skrik gjennom luften – et lyd som frøs blodet i årene deres. Før noen rakk å reagere, forsvant kvinnen sporløst, som om hun hadde løst seg opp i måneskinnet.

Lokale fortellinger hevder at denne kvinnen, som oftest ses i skumringstimen, er et gjenferd av en sjel som bærer på en tung byrde. Noen spekulerer i at hun kan ha vært en selvmorder eller morder, nektet adgang til kirkens hellige grunn gjennom den vanlige porten og tvunget til å krysse de mystiske trappene. Hennes skrik tolkes som et uttrykk for smerte og urettferdighet, som om hun fortsatt protesterer mot en dom fra fortiden. Observasjonene av henne er mest hyppige om kvelden, når skumringen legger seg over Kragerø, og hennes tilstedeværelse har gjort Bråten kirkegård til et sted hvor fortidens skygger fortsatt vandrer.

Bilde-www.kragerokirkene.no

Tilbake

Miss Greenfield på Dalen Hotel

Dalen Hotel i Telemark, ofte kalt «eventyrhotellet» for sin overdådige dragestil fra 1894, er ikke bare kjent for sin praktfulle arkitektur og historie som et tilfluktssted for Europas elite, men også for sine uforklarlige hendelser. På rom 17, hotellets mest hjemsøkte sted, rapporteres lyder av barnegråt, en grå kvinneskikkelse som glir gjennom korridorene, og en vedvarende følelse av ubehag som får hårene til å reise seg.

Historien knyttes til Eliza Mabel Greenfield, bedre kjent som Miss Greenfield eller «Den grå damen». På slutten av 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet ankom hun Dalen Hotel alene, gravid, men uten at noen visste om tilstanden hennes. Hun slo seg ned på rom 17 i begynnelsen av sesongen og ble værende til sesongslutt. Da personalet skulle stenge hotellet for vinteren, oppdaget de at døren til rommet var barrikadert. De brøt seg inn og fant et dødt spedbarn, som Miss Greenfield hadde født i all hemmelighet. Hun hadde forlatt hotellet uten å si et ord. Senere ble hun arrestert i England, men før rettssaken kunne starte, tok hun sitt eget liv, og etterlot en tragisk historie som fortsatt hjemsøker hotellet.

Gjestene på Dalen Hotel rapporterer fortsatt urovekkende opplevelser: barnets gråt som ekkoer i rom 17 om natten, og en grå, spøkelsesaktig skikkelse som beveger seg lydløst gjennom korridorene, ofte i skumringen. Noen føler en trykkende atmosfære, som om de blir iakttatt. Hotellet hedrer Miss Greenfields minne ved å alltid dekke et bord til henne i spisesalen, og hver kveld tennes et lys til hennes ære. Gjestene har lagt merke til at flammen sjelden står stille, men flimrer som om en usynlig pust forstyrrer den. Disse tradisjonene og historiene om Den grå damen har gjort rom 17 til et sentrum for Dalen Hotels mystikk, og tiltrekker både nysgjerrige gjester og de som søker et glimt av det hinsidige.

Bilde fra Dalen Hotel hjemmeside

Tilbake

Den grå damen på Brekke museum

Brekkeparken i Skien, med sine blomstrende tulipbed og historiske herregård Søndre Brekke, er både et idyllisk friluftsmuseum og et sted gjennomsyret av mystikk. Den praktfulle herregården, bygd i 1780 og hjem for 1814-minister Niels Aall, er kjent for sine overdådige empire-interiører og for å huse en av Telemarks mest kjente spøkelseshistorier: Den grå damen. Spesielt i andre etasje, mot parken, rapporteres uforklarlige hendelser som har fascinert besøkende og ansatte i årevis.

Den grå damen, en skyggeaktig skikkelse kledd i grått, glir lydløst fra dør til dør i herregårdens korridorer. En tidligere eier trodde først hun var en av husets kvinner, men da han en dag hilste på henne, svarte hun ikke. Forbløffet så han henne gå rett gjennom en dør og forsvinne. Lokale fortellinger knytter henne til flere tragiske historier. Én legende hevder hun var en ung tjenestejente som drepte sitt nyfødte barn og gjemte det i sjakta, en handling som binder henne til herregården i evig anger. En annen historie forteller om en kvinne som forgiftet sin elskede da han ikke gjengjeldte følelsene hennes, og nå vandrer hvileløst i skam. En tredje fortelling peker mot en eldre dame som døde under en overdådig fest arrangert for prins Christian Fredrik i 1813, da han som stattholder besøkte Niels Aall. En værelsespike våknet klokken ett om natten av djevelsk latter og klirring av glass fra rommet nedenfor, men morgenen etter viste det seg at ingen hadde vært der.

Andre urovekkende hendelser forsterker mystikken. Dører åpner og lukker seg uten synlig årsak, og stoler flyttes som om usynlige hender omorganiserer rommene. En lege observerte midt på dagen hvordan Den grå damen steg ut fra et bestemt punkt i veggen, beveget seg mot vinduet og forsvant. En venninnegjeng som overnattet på herregården opplevde at dørhåndtaket vred seg gjentatte ganger gjennom natten, som om noen desperat forsøkte å komme inn. Da museets ansatte innredet et rom etter en flytting, fant de neste morgen at bilder var tatt ned fra veggene og stoler flyttet på, som om arbeidet deres var blitt sabotert av en usynlig kraft.

Mange knytter Den grå damen til Christian Fredriks besøk 21. august 1813, da Skiens befolkning samlet seg for å hylle ham, men tilliten til det danske kongehuset var svekket etter Napoleonskrigene. Hvem hun var – en tjenestejente, en adelsdame eller kanskje Niels Aalls tante – strides de lærde om. Likevel fortsetter hennes nærvær å fascinere. Tidligere vaktmester Jarle Ravik, som møtte spøkelset flere ganger, og utallige besøkende har rapportert hennes tilstedeværelse, spesielt under arrangementer som Skrekkeparken, når mørket faller og trærne kaster lange skygger over Brekkeparken. Den grå damen forblir en uadskillelig del av Søndre Brekkes historie, en hviskende påminnelse om fortidens tragedier.

Tilbake

Camp Culinaris-huset i Portør Havn

Spøkelseshistorien om Camp Culinaris-huset i Portør Havn

Portør Havn, en idyllisk uthavn sør for Kragerø i Telemark, er kjent for sine blankskurte svaberg, lune viker og historiske betydning som nødhavn siden vikingtiden. I 2020 ble dette pittoreske stedet rammen for realityprogrammet Camp Culinaris, der kjendiser samlet seg for å drive en restaurant under ledelse av mesterkokk Kjartan Skjelde. Men for deltakerne Aurora Gude og Erlend Elias ble oppholdet i et av husene i Portør Havn en uventet og uhyggelig opplevelse, da en nattlig hendelse 4. april 2020 avslørte at fortiden fortsatt lever i skyggene.

Etter at meddeltaker Anna Anka forlot programmet tidlig i sesong tre på grunn av sykdom, flyttet Aurora og Erlend Elias sammen i et rom i det gamle huset som fungerte som innkvartering for Camp Culinaris. En sen kveld, mens Aurora lå i sengen og ventet på Erlend, var rommet fortsatt opplyst. Plutselig begynte persiennen foran vinduet å bevege seg, som om en hånd sakte strøk over den fra utsiden. Gjennom det tynne stoffet så Aurora konturene av en hånd – tydelig, men umulig å forklare. Hjertet hennes hamret da hun skrek til Erlend, som kom styrtende inn og ble vitne til det samme. Begge sto lamslåtte, livredde, mens hånden fortsatte å berøre persiennen med rolige, nesten bevisste bevegelser, som om noe – eller noen – krevde deres oppmerksomhet.

Aurora tenkte først at det måtte være en spøk, kanskje en ansatt eller meddeltaker som moret seg med å skremme dem i den mørke natten. «Jeg vet du er der, nå kan du gi deg!» ropte hun ut i stillheten. Men ingen latter, ingen fottrinn, ingen tegn til liv hørtes utenfor. Hånden fortsatte, upåvirket av ropene hennes. Med skjelvende hender mannet Aurora seg opp og gikk mot vinduet for å avsløre det hun trodde var en spøk. Til hennes forferdelse oppdaget hun at vinduet bak persiennen kun sto på en liten gløtt, låst i posisjon, med knapt nok plass til en hånd å komme gjennom. Likevel beveget persiennen seg, som om en usynlig kraft fortsatt var til stede i rommet.

Tilbake

Gjeterøya og Siktesøya Langesund

Gjeterøya og Siktesøya Langesund.

Gjeterøya – Arons hvileløse vandring

Gjeterøya, også kalt Geiterøya, ligger i Langesundsfjorden utenfor Langesund i Bamble, Telemark, omgitt av rolige vann og svaberg. Øya, som huser et naturreservat i sør, er mest kjent for sin mørke historie – ikke bare som skjulested for en hemmelig spritfabrikk og våpenlager på 1970-tallet, men også for sine spøkelseshistorier som fortsatt får hårene til å reise seg (). Arvid Hagen, som var forpakter på øya fram til sin død i 1986, fortalte om en skikkelse som hjemsøkte stedet – en mann lokalbefolkningen bare kaller Aron (,).

En kveld, mens Arvid kjørte ned til sauefjøset, opplevde han noe uforklarlig. I mørket så han en mann stå midt i veien, og før han rakk å reagere, traff bilen skikkelsen. Hjertet hamret da han stoppet og sprang ut for å hjelpe, men ingen var å se – ingen kropp, ingen fotspor, bare stillhet. Dette var ikke første gang Aron viste seg. Han har blitt observert mange steder på øya, ofte i forpakterboligen, hvor han dukker opp, kaster en sekk ved vedovnen med et dunk, og forsvinner like raskt som han kom. Lokale sagn hevder at Aron drev et skjenkested og bordell på Gjeterøya i gamle dager, en tid da øya var et fristed for sjøfolk og arbeidere som bygde fregatten Løvendals Galley i 1712 ().

Men det er ikke bare Aron som hjemsøker øya. Tragiske ekko fra fortiden henger igjen i luften. Det sies at kvinnene som jobbet i Arons bordell ofte ble gravide, og i desperasjon ble spedbarn satt ut i skogen for å dø. Nå hører besøkende barnegråt fra forskjellige steder på øya, som om de små sjelene fortsatt søker trøst (). Gjeterøya, med sin blanding av naturskjønnhet og mørk fortid, er et sted hvor fortiden aldri helt slipper taket.

Siktesøya – Dødsskeppets forbannelse ved Andedammen

Like ved Gjeterøya, i Langesundsfjorden, ligger Siktesøya, en øy omgitt av holmer og bukter, der viken Andedammen – også kalt Kalveholet av lokalbefolkningen – bærer på en blodig legende (). Her fortelles det om en skipsfører som i et raseriutbrudd skjøt ned sine egne sjøfolk mens de klatret opp i riggen for å heise seil. De døde kroppene falt i vannet, og deres sjeler sies å hjemsøke Andedammen den dag i dag ().

Besøkende til viken har rapportert urovekkende lyder – viskninger som bæres av vinden, skritt som knatrer på et usynlig dekk, eller plask i vannet, som om noen kjemper for å holde seg flytende. Noen hevder å ha sett skyggeaktige skikkelser gli over vannflaten, kanskje de fortapte sjømennene som aldri fant fred. Andedammen, med sitt rolige vann og skjermede bukt, føles tung av historie, og selv padlere som leirer her om natten kjenner en uforklarlig uro ().

Langesundsfjordens øyer, Gjeterøya og Siktesøya, er mer enn bare naturskjønne destinasjoner. Arons skikkelse og barnegråten på Gjeterøya, og de døde sjømennenes ekko i Andedammen, minner oss om at noen historier aldri forsvinner. Når tåken legger seg over fjorden, kan man nesten høre et spedbarns gråt eller et svakt plask fra vannet – som om fortiden fortsatt krever å bli hørt.

Tilbake

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.