Studenthuset Driv
Klokka er 05:47. Utenfor hamrer nordavinden mot kaia, og nordlyset kaster grønne skygger over Studenthuset Driv. Inne i tredje etasje sitter to nattevakter og teller sedler. Det er stille. For stille.Så kommer lyden: takk … takk … takk. Høye hæler på 120 år gammelt tregulv.«Jeg trodde først det var en full student som hadde gjemt seg.
Kari er en av minst ti ansatte som de siste fem årene har meldt om «ukjente fenomener» på Driv. Rapportene er samvittighetsfullt loggført i vaktboka:
- «04:12 – fottrinn i 4. etasje, ingen der.»
- «05:55 – kald hånd på nakken, hemsen.»
- «Lukket alene – hørte dame nynne ved Haakonscene.»
Bygget som aldri glemte krigen
Driv er ikke noe vanlig studenthus. Bangsundbrygga ble reist i 1902 for å lagre tørrfisk – Tromsøs gull den gangen. Under andre verdenskrig ble kaia okkupert av tyskerne. I 1944, etter at slagskipet Tirpitz ble senket utenfor Tromsøya, trengte okkupasjonsmakten midlertidig likhus.
Ifølge Tromsø museum og Riksarkivet ble minst 38 falne soldater (tyske og norske) fraktet hit og lagt på is i kjelleren mens man ventet på begravelse. Lokale eldre husker lukten av formaldehyd og hav.
«Hun går i sirkler – alltid klokka 05:50»
De ansatte kaller henne «Frk. Bangsund» – oppkalt etter brygga. Beskrivelsene er slående like:
- Hvit sykepleierfrakk, flekket nede.
- Hår oppsatt i 1940-tallsknute.
- Går samme runde: Haakonscene → trapp → 3. etasje → hems → tilbake.
- Stopper aldri. Nynner en vuggevise fra Kåfjord.
På toalettet i 4 etasje har de opplevd «En iskald hånd la seg på skulderen min. Jeg snurret rundt – ingen. Men i speilet… en skygge som forsvant inn i flisene.»
Frisørhuset
Det knirker i den 190 år gamle trappa. Inngangsdøra svinger opp – uten at noen kommer inn. Og midt i venterommet sitter plutselig en mann i mørk dress og ser rett på deg. Så er han borte. Velkommen til Frisørhuset i Grønnegata 62.
– Vi kaller ham bare «vår vaktmester», smiler Toyni Heggås Molund (48). Hun er medeier og har klippet tromsøværinger i det lille grå trehuset siden 2017. – Han er aldri sint. Bare nysgjerrig.
Frisørhuset er et av få gjenværende trehus fra 1830-tallet i Grønnegata. Bygget ligger klemt mellom moderne glassfasader, fredet som «bevaringsverdig smykke». Før frisørene flyttet inn, var det bolig, lager og – ifølge ryktebørsen – møtested for byens første frimurere.
Men det er ikke historiebøkene som får håret til å reise seg.
Toyni og kollegene Erle og Kine har loggført over 40 «hendelser» på åtte år:
- Trappa som aldri sover: «Vi hører hæler gå opp – alltid kl. 14:37. Vi roper ‘Velkommen!’, men ingen svarer.»
- Stoler på vandring: «Kundestolene står på rad om kvelden. Neste morgen har nummer tre flyttet seg 30 cm – rett mot speilet.»
- Temperaturfall på 5 °C ved trappa – hver torsdag.
- Kaffekrus-mysteriet: Tre ganger har fulle krus veltet samtidig, uten at noen rørte dem.
- Den usynlige kunden: Toynis søster så en mann i venterommet. Han nikket høflig – så løste han opp i lufta.
- Den lille jenta som ikke var alene: En fireåring løp opp i 2. etasje alene. Plutselig ropte hun: «Ikke dytt meg ned trappa!» Moren stormet opp – tom gang.
Salongen tilbyr nå «Spøkelses-time» – klipp etter stengetid for de tøffeste kundene. Pris: 950 kr + gratis kaffe (som kanskje velter seg selv).
Skjervøy
Utpå kvelden den 18. oktober 1752 så Hans Christophersøn en fremmed mann i brune klær gå nede ved kirkegården. Han fulgte etter for å undersøke nærmere, men kom ikke tett nok innpå til å få pratet med den fremmede så han snudde for å gå hjem. På vei tilbake grep den ukjente skikkelsen ham i nakken og slo ham overende. Hans klarte med nød og neppe å karre seg hjem der han tjente på prestegården.
På kvelden neste dag ble han dårlig igjen og gikk for å legge seg. Han sa at den brunkledde mannen hadde fulgt etter ham inn. Men ingen av de andre i huset kunne se noen fremmed mann. Hans snakket lenge med spøkelset som lovte ham” herlige ting” om han ble med ut, men han nektet. Den brunkledde mannen ble sint og la seg oppå ham slik at han fikk store problemer med å puste. Hans slo vilt om seg, rev seg i håret og i klærne og ropte "La meg være!", før han gråtende tok seg til brystet og sa "Den vil kvele meg". Etter det falt Hans inn i en lang søvn. Da han våknet klagde han over at det føltes som om alle bena i kroppen var blitt knust.
Hans slet med lignende anfall i flere måneder. Ikke før utpå våren 1753 ble han frisk. Presten skriver at han aldri helt ble seg selv igjen.
Hans Tønnesøn, tjente hos Peder Gamst. Han ble første gang dårlig 28. desember 1752. Da han var ute på en kveldstur så han en rødbrun hund med et menneskehode som lignet på Jørgen Gamst, den lokale handelsmannen. Han ble så redd at han snublet bakover og falt. Der ble han liggende til noen fant ham og bar ham hjem.
Han var bevistløs i to timer, men da han våknet var han så besatt at fem sterke menn hadde problemer med å holde ham fast. De forsøkte å roe ham ned ved å kaste kaldt vann over ham, men uten virkning. Øynene vrengte seg bakover og det frådet skum om munnen hans. Hans ropte og skrek” Der er hodet hans! Se, der triller det.” Han trodde at hodet til Jørgen Gamst trillet frem og tilbake på gulvet.
Når han til slutt roet seg, ville han gå ut for å trekke frisk luft, men med en gang han kom ut fikk han et nytt anfall og det var så vidt de andre fikk ham med seg inn igjen. Slik fortsatte det hele natten. Senere fikk han flere mindre syner, men frisk ble han ikke før han fikk dra hjem til foreldrene en tid senere.
Kilde-Arkivverket
Bilde-Open.art
Kårvikhamn på Senja
På Senja i Troms, der fjordene skjærer inn i landskapet og vintermørket legger seg tungt, ligger Kårvikhamn – en liten bygd med historie som hvisker fra hvert hus. I Peder Hansens gamle hus var det mye spøkeri, bankeånder og støy som aldri ga seg. Det hele toppet seg på 1960-tallet, da VG slo opp saken stort, og nyheten spredte seg over Norge og utlandet. Flere overnattet der, forvirret og redde, mens veggene banket og sengene ristet. Men bak mystikken skjulte seg en hemmelighet: Datteren Marie, som med sine triks lurte alle – til det gikk galt.
Bankeåndene våkner
Det begynte en kald vinternatt på begynnelsen av 1960-tallet. Peder Hansen og familien satt i stua da det første drønnet kom – et kraftig bank fra veggen, som om noen hamret med knyttnever fra innsiden. "Hva var det?" hvisket konen, mens barna stirret med store øyne. Bankingen fortsatte, flyttet seg fra vegg til seng, og snart ristet hele huset. De lette etter kilden, men fant ingenting. Naboene kom til, og snart var ryktene i gang: Bankeånder hadde tatt bolig i huset.
VG fikk nyss om saken og sendte journalister. De overnattet, noterte hver lyd: Dunk i veggen, smell i gulvet, sleping over taket. "Det er umulig å forklare," skrev de, og overskriftene skrek om spøkelser på Senja. Folk fra hele landet strømmet til, og utlendinger ringte for detaljer. En natt satt en gjest i sengen, følte ristingen under seg, men så ingen. "Det må være ånder," konkluderte han, mens VG slo opp saken som Norges største mysterie.
Maries triks
Men ikke alt var overnaturlig. To gutter, skeptiske naboer, bestemte seg for å overnatte og avdekke sannheten. De smurte stolen ved sengen med sot, usynlig i mørket, og ventet. Natten kom, og bankingen startet – dunk, dunk fra under sengen. Guttene lå stille, lyttet. Da lyden stilnet, sjekket de: Marie, Peders datter, satt der, full av sot på hendene og klærne. Hun hadde banket med en pinne gjemt under sengen, for å skremme eller kanskje bare for spenningens skyld.
Det var Marie hele tiden. Hun hadde krøpet rundt i huset, banket på vegger, ristet senger mens folk sov. Motivet? Kanskje kjedsomhet i den øde bygda, eller et ønske om oppmerksomhet. Da sannheten kom frem, var det flaut for avisene – VG hadde gått fem på, som de sa på dialekt, og historien ble et latterlig kapittel i Norges spøkelseslore.
Ekkoet som ble igjen
Men selv etter avsløringen, hvisker folk i Kårvikhamn om at ikke alt var Maries verk. Noen netter høres fortsatt bankingen, svakt fra veggene, som om åndene hun vekket ikke vil gi slipp. To gutter som prøvde trikset igjen, fant sot på stolen – men ingen Marie i nærheten. Var det hennes spøk som ble til noe mer? På Senja vet man aldri. Hvis du overnatter i Peder Hansens hus, lytt nøye. Dunket kan være ekte denne gangen.
Den frosne soldaten
I 1950 skal en soldat ha frosset i hjel på Heia mellom Storsteinnes og Olsborg. På begynnelsen av 1960 kommer Sigrid Jacobsen kjørende på E6 over Heia. Der står en gutt i full militæruniform og haiker i veikanten. Sigrid stopper bilen for å ta han på. Hun syntes synd på gutten. Når hun snur seg for å åpne bakdøra er gutten borte, og der gutten har stått er det ingen fotspor. Denne gutten er påtruffet av veldig mange bilister og alle kan fortelle den samme historia.
KILDE. Nordlys 2007
Bilde-Open-Art
Bymyra Barnehage i Tromsø
Bymyra Barnehage, som ligger på toppen av Tromsøya nær Prestvannet i hjertet av Nord-Norges hovedstad, er i dag et livlig sted fylt med barnehagebarn og turer i nærområdets skog og trelavvo. Men bygningen har en mørkere fortid som Hvilhaug sykehjem, og mange mener at de tidligere beboerne fortsatt gjør sin tilstedeværelse kjent. Ansatte og besøkende rapporterer en vedvarende følelse av at noen er til stede, som om usynlige øyne følger dem gjennom rommene.
Gjenferdene som sies å hjemsøke barnehagen er en eldre dame og flere eldre menn, rester av sykehjemmets fortid. Deres tilstedeværelse merkes gjennom uforklarlige hendelser: lys som skrur seg av og på uten at noen rører bryterne, leker som flyttes fra sted til sted, og svake stemmer som høres i gangene. Noen ansatte har opplevd å bli berørt av usynlige hender, en lett, men urovekkende kontakt som får hårene til å reise seg. Verre er historiene om ansatte som, når de er alene, føler seg jaget opp og ned korridorene av en usynlig kraft, som om de tidligere beboerne fortsatt patruljerer sitt gamle hjem.
Situasjonen ble så urovekkende at barnehagen tilkalte en prest for å forsøke å roe de urolige åndene, men forsøket bar ingen frukter. Gjenferdene fortsetter å gjøre seg gjeldende, og Bymyra Barnehage har blitt et sted hvor fortidens skygger lever side om side med dagens latter og lek. I Tromsø, en by rik på spøkelseshistorier fra den ikoniske Ishavskatedralen til fantomskip i fjordene, er historiene om Hvilhaug sykehjem et chilling tilskudd til den lokale folkloren, som får både ansatte og besøkende til å lure på hvem som egentlig befinner seg i gangene etter mørkets frembrudd.
Tilbake
Obs Cafe Jekta Storsenter
Jekta Storsenter i Tromsø, Nord-Norges største kjøpesenter med over 130 butikker, er et pulserende handelssentrum på dagtid. Men når kveldsmørket senker seg over Langnes og butikkene stenger, tar en annen slags tilstedeværelse over, spesielt i Obs Kafé. Her, midt i det moderne senteret, rapporteres det om fenomener som får selv de mest skeptiske til å lure ().
Ansatte i kafeen har lenge klaget over uforklarlig ubehag. Hodepine rammer uten forvarsel, selv når de ellers er friske, og en trykkende følelse av uro henger i luften. Dører åpner seg brått eller smeller igjen uten at noen rører dem. Tallerkener og kopper faller fra hyllene på uforklarlig vis, som om usynlige hender gir dem et dytt. En vannkran med optisk bryter har blitt observert å slå seg på og av, selv når ingen står i nærheten, som om en usynlig gjest vasker hendene i mørket ().
Mest urovekkende er observasjonene av en mannlig skikkelse som dukker opp med jevne mellomrom. Han ses som en flyktig skygge i kafeen, ofte i hjørnet av øyet, før han forsvinner inn i tomme luften. Lokale sagn knytter ham til Jektas omfattende ombygging, som har endret senteret betydelig de siste årene. Det sies at han er misfornøyd med forandringene, som om hans tilknytning til stedet – kanskje fra en tid før senteret ble bygget – fortsatt holder ham fanget ().
På kvelds- og nattetid, når senteret er stille, rapporterer ansatte og nattevakter en følelse av å bli fulgt. Skrittene dine ekker alene, men når du snur deg, er gangene tomme. Likevel kjennes det som om noen går ved siden av deg, tett på, men uten å ønske kontakt – en stille, men påtrengende tilstedeværelse. Noen har til og med følt en svak kulde i nakken, som om en usynlig skygge står rett bak.
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.