Bjørketreet
Bjørka har alltid vært trolldomstreet i Norden. Ikke fordi den er vakker, men fordi den er hard. Den vokser der ingen andre vil, suger kraft av myr og stein, og når den dør, råtner den ikke stille; den blir til kvist og ris som biter.
Ris mot det onde
Når ungene var ulydige, opprørske, «trolltatt», var det én ting som gjaldt: Bjørkeris. Aldri gran, aldri einer, aldri or. Bare bjørk. For bjørka hadde makt over de underjordiske. Den hvite barken var som et speil de ikke tålte å se seg i, og kvistene bet som pisk mot huldra, tusser og vetter. «Ris dem med bjørk, ellers får de underjordiske makt over dem,» sa de gamle. Og det var ikke bare ord. Det var lov.
St. Hans-natt på torsdag
Hvis St. Hans-aften faller på en torsdag (noe som skjer sjelden, men skjer), kan du fremkalle spøkelser med bjørk. Gå ut i skumringen, finn en bjørk som står alene, og kutt en rot som peker mot nord. Når roten faller, kommer de. Ikke alltid synlige, men du hører dem: skritt i lyngen, sukk i vinden, og en følelse av at noen står rett bak deg og puster i nakken.
- januar – «ut med julen»
Den dagen skulle alt av jul pakkes bort. Men før du feide gulvet, måtte du koste med bjørkeris. Først huset. Så fjøset. Så låven. Og mens du kostet, måtte du si rigla – den faste formelen som varierte fra bygd til bygd:
«Ut med jul, inn med vår, bjørkeriset feier klar. Ingen vetter, ingen troll, får nå bo i dette hus og stall.»
Sa du ikke rigla, hadde kosten ingen kraft. Da kunne de underjordiske bli igjen – og da hadde du dem hele året.
Heksekosten
På noen bjørker vokser det utvekster – kuler og knuter i stammen, som ser ut som små, sammenkrøllede koster. De kalte dem heksekoster. Du skulle aldri fjerne dem. Så lenge de satt på treet, holdt de hekser borte fra gården. Kappet du dem, kom heksa samme natt og melka blodig, eller kua kalvet dødfødt.
Saft mot alt
Bjørkesaft var medisin mot det meste:
- Danmark: mot nyresten
- Tyskland: mot kreft og for å «gi tilbake ungdommens styrke»
- Norge: mot trollskap, ondt i ryggen og «dårlig blod»
Man tappet den på våren, når månen var i vekst, og drakk den rå – eller blandet med en skvett brennevin for å «brenne bort det vonde».
Bjørka var ikke bare et tre. Den var et skjold. Et våpen. En venn som aldri sviktet – så lenge du respekterte den.
Og den dag i dag, hvis du går forbi en bjørk på St. Hans-torsdag, eller hører kvister suse i vinden en 13. januar, da vet du: Noen koster fortsatt. Noen vokter fortsatt. Og noen lytter.
For bjørka glemmer aldri. Den bare venter. På neste som trenger ris.
Feige, varsel om døden
I de mørke skogene og stille bygdene i Norge, fra Trøndelags dype daler til Nord-Norges kystlandskap, lever gamle sagn om "feige" – et varsel om døden som kommer til de som snart skal forlate denne verden. Ordet "feige" hviskes med ærefrykt, for det er ikke bare en person, men en ånd eller et tegn som dukker opp når skjebnen nærmer seg. I folketradisjonen sies det at en feige kan vise seg som en skygge, en lyd, eller en skikkelse, alltid med en uhyggelig aura som varsler at tiden er knapp (,).
En historie fra en liten bygd forteller om en bonde som en sen høstkveld satt alene ved peisen. Utenfor ulte vinden, og tåken lå tykk over åkrene. Plutselig hørte han en lav, klagende lyd fra tunet, som om noen hvisket navnet hans. Han grep lykten og gikk ut, men fant bare tomhet. Likevel kjente han en kulde som ikke kom fra vinden, og i øyekroken så han en skygge – høy, tynn, med et ansikt som var umulig å skille i mørket. Skikkelsen sto stille ved brønnen, som om den ventet. Da bonden ropte ut, forsvant skyggen, men den samme natten ble han rammet av en feber som ikke slapp taket. Dager senere var han borte, og folk i bygda mumlet om feige – dødens budbringer hadde kommet for å hente ham.
I andre fortellinger høres feige som skritt som følger deg på en øde vei, alltid like bak, men når du snur deg, er ingen der. Noen har sett et svakt lys som flakker i skogen, som om en usynlig lykt bæres av en som vandrer uten hvile. Gamle koner advarer om å ignorere slike tegn, for å møte en feige er å stå ansikt til ansikt med din egen skjebne. Noen sier at bønner som Fader vår kan holde ånden unna, men bare hvis hjertet er rent – ellers vil feige følge deg til det siste.
Spøkelser, gjenferd, dødning, skrømt og gespenster
Spøkelser, også kjent som gjenganger, gjenferd, dødning, skrømt og gespenster, er i folketroen paranormale skapninger, avdøde mennesker hvis sjeler går igjen på jorda i etterlivet. Mulige grunner til dette sies for eksempel å kunne være spesielt tragiske og/eller voldelige dødsfall, eller en stor trang til å fullføre noe en ikke fikk gjort før sin død. Forestillinger om dødes ånder og tilsvarende overnaturlige vesener er kjent i alle kulturer, og bygger på troen på at de levende har en sjel som eksisterer uavhengig av kroppen. Folklore og trosforestillinger omkring spøkelser varierer imidlertid sterkt i forskjellige kulturer og til forskjellige tider. Historier om spøkelser har til alle tider vært populær underholdning. Spøkelsefortellinger er en egen litterær sjanger.
Gespenst betyr spøkelse, 'gjenferd', 'gjenganger'. Ordet kommer fra tysk og finnes også i dansk. På norsk er ordet foreldet, men kan forekomme i spøkefull eller nedsettende betydning, for eksempel om en person med en underlig utseende henholdsvis spesiell påkledning. Eksempler på bruk i norsk er gjerne fra litterære tekster.
En Dødning er skikkelsen af en avdød person , et gjenferd, eller et spøkelse.
Gjenferd er ifølge folketroen en avdød person som går igjen og viser seg for levende. Troen på gjenferd er kjent fra alle tider og i de fleste kulturer. Som oftest er det onde mennesker som går igjen, eller de som av en eller annen grunn ikke får fred i døden. Fra folketroen kjennes også den døde mor som viser seg for å advare sine barns stemor.
Skrømt er et begrep som dels er brukt om en opplevelse av noe overnaturlig, et vesen av ubestemt karakter, dels konkret i betydningen gjenganger . I nyere tradisjon har ordet fått en mer rasjonell tolking: noe som ikke er virkelig, noe man innbiller seg.
Vardøger
Langs Agders kyst, , er vardøger en del av hverdagens mystikk. I bygder som Grimstad, Lillesand og Sør-Audnedal har folk lenge fortalt om lyder som kommer før sine eiere – skritt, dører som knirker, eller som i en familiehistorie fra kysten, tresko som klaprer mot en stentrapp. Vardøger er et tegn på at noen er på vei, et ekko fra framtiden som får hjertet til å banke litt raskere (,).
I et lite hus nær kysten i Agder, der vinden alltid bar med seg lyden av havet, satt en familie ofte samlet på kjøkkenet eller i stuen. Bestefar, en fisker med værbitte hender, dro tidlig om morgenen ut på sjøen, alltid iført sine slitne tresko. En kveld, mens familien ventet på at han skulle komme hjem, hørtes plutselig klapring mot stentrappen utenfor. Det var treskoene hans, tydelige som dagen, som om han var på vei inn. Så ble det stille – lyden av tresko som ble tatt av, deretter et svakt rasling ved dørhåndtaket til inngangsdøra. «Nå kommer bestefar!» sa barna, men døra forble lukket, og alt ble rolig igjen. Femten minutter senere hørtes det samme – klapring, stillhet, rasling ved døra – og denne gangen kom bestefar inn, like hel og levende som alltid, uten å vite om spøkelset av sin egen ankomst.
Dette var bestefars vardøger, et fenomen som gjentok seg gang på gang. Noen i familien trodde det var tankeoverføring, en slags forbindelse mellom hjertene som ventet på ham og hans vei hjem fra sjøen. Andre, kanskje mer påvirket av Agders folketro, mente det var sansene som skjerpet seg i frykt for at han ikke skulle komme tilbake – en fiskers liv var aldri sikkert. En gammel nabo i bygda hevdet at vardøgeret var en gave, et tegn på at de dødes ånder passet på de levende, men også en påminnelse om å vise respekt. Hun rådet familien til å legge en liten stein eller et skjell ved trappa etter å ha hørt vardøgeret, en gest for å takke for bestefars trygge hjemkomst, en tradisjon som minner om gamle ritualer i Agder.
Lokale fiskere i Kristiansand og Mandal fortalte lignende historier. En kvinne hørte sin manns skritt i gangen før han kom hjem fra båten, mens en annen så skyggen av en slektning i vinduet før de banket på. Ingen kunne forklare hvorfor vardøgeret kom, men alle var enige: Det var som om tiden selv spilte et puss, og sendte et glimt av det som skulle skje. Noen hvisket om at det var sjelene til druknede sjøfolk som fulgte de levende hjem, mens andre trodde det var sinnets måte å berede seg på glede eller frykt.
Påsketradisjoner og folketro om hekser
Skjærtorsdag: Natten til Bloksberg
Natten til skjærtorsdag, når mørket lå tungt over Agder, trodde folk at heksene samlet seg for å fly til Bloksberg, et fjell i Tyskland hvor de møtte mørke krefter. For å hindre at heksene stjal en hest, ku eller geit fra gården, satte bøndene sopelimer på trappa – et fristende alternativ for heksene å ri på. Kniver, økser og andre stålobjekter ble lagt ved dørterskler, i senger og i stallen, for stål holdt de onde kreftene unna. I bygder som Valle og Bygland ringte kirkeklokkene før soloppgang, en lyd som tvang heksene ned på bakken og hindret dem i å nå Bloksberg. Menn unnlot å bruke øks eller kniv denne dagen, da det minnet om korset Jesus ble skåret til, og kvinner la vekk strikkepinnene, som lignet lansene som stakk ham. Men natten mellom skjærtorsdag og langfredag var også tid for nattfrieri. I Gjerstad og Vegusdal snek unge gutter seg ut, stjal jentestakker og hang dem i trærne. Jentene måtte møte guttene ved morgengry for å kjøpslå, ofte med latter og røde kinn, for å få klærne tilbake (,).
Langfredag: Lidelse med Jesus
Langfredag var en dag for stillhet og sorg i Agder. Folk trodde de skulle lide med Jesus, og i bygder som Sør-Audnedal gikk noen med sand i skoene for å kjenne smerten, mens andre tok på seg det tyngste arbeidet – bære vann, hogge ved eller reparere gjerder – uten klage. Mange fastet eller spiste salt mat, som sild, uten å drikke, for å minnes Jesu tørst på korset. I husene var det stille; latter og sang ble ansett som synd. Eldre i Grimstad fortalte om barn som ble bedt om å gå barbeint på kalde gulv, en liten offerhandling for å dele lidelsen. Likevel hvilte en urovekkende stemning over dagen, som om de gamle åndene fra skjærtorsdag fortsatt lurte i skyggene.
Påskeaften: Å Avsløre Heksene
Påskeaften brakte en mulighet til å avsløre de som skjulte seg blant folk. I Lillesand og Mandal trodde man at et nylagt egg, båret i lomma til kirken, kunne vise hvem som var hekser. Når solen skinte på kirketrappen, kunne man holde egget opp mot lyset og se gjennom det. I menigheten ville heksenes sanne ansikter avsløres – noen sa de så horn eller glødende øyne i silhuetten. En historie fra Tvedestrand forteller om en ung jente som prøvde ritualet, bare for å løpe skrikende fra kirken da hun så en skygge bevege seg i egget, som om noe stirret tilbake. Ritualet var farlig, for heksene kunne merke hvem som så dem, og mange la en kvist ved kirkedøren for å beskytte seg mot hevn.
Overtro og varsler i norsk folketradisjon
I gamle dager, i Norges bygder og særlig i Agder, var livet preget av ritualer og varsler for å holde onde krefter på avstand. Fra tømmerhogst til husbygging og spinning, var hver handling nøye overvåket for tegn på ulykke eller beskyttelse. Disse tradisjonene, ofte hvisket om i skumringen, bar med seg frykten for det usynlige – ånder, forbannelser og skjebnens luner (,).
Tømmerhogst og varsler om brann
Før et tre ble hogd, ble det nøye sjekket for brannkvister eller skadekvister – tegn på at treet var merket av ulykke. Brakte man et slikt tre inn i huset, kunne det føre til brann, som om selve veden bar en forbannelse. Når tømmerhoggeren kom inn med øksa på skulderen, måtte han snu seg på dørterskelen og spytte for å bli fri fra "styggen" – en ond ånd som kunne følge med fra skogen. Og når treet falt, ropte de «varsko her!» for å advare de underjordiske, som kunne hevne seg hvis de ble forstyrret (,).
Bygging av nytt hus
Når et nytt hus skulle reises, unngikk man gamle tomter der vondt kunne ha samlet seg, som ånder fra tidligere tragedier. For å finne en ny tomt slapp de kyrne ut, og der de la seg til hvile om kvelden, ble grunnen ansett som trygg og hellig. Huset reist på et slikt sted var beskyttet mot onde krefter, men ritualet måtte følges nøye for å unngå ulykke.
Frykt for brann
Brann var en stadig trussel, og varsler ble tatt på høyeste alvor. Så man et lysskjær over hustaket, som en flakkende glød uten kilde, var det et sikkert tegn på at brann var nært forestående. Larming i veggen, som knaking eller banking uten forklaring, varslet det samme. Verst var et skrik som hørtes over huset – et uhyggelig rop fra en usynlig kilde som spådde ildens herjing. For å beskytte geværet mot forhekselse la de tre byggkorn i låsen, et ritual som skulle holde onde makter unna (,).
Spinningens farer
Å spinne var ikke bare en hverdagslig oppgave – det var omgitt av overtro som kunne avgjøre liv og skjebne. Hvis tråden som var igjen på rokken var like lang, kunne spinneren risikere døden, som om skjebnen selv målte trådens lengde. I nyåret var besøkende et tegn: Kom det langhårede karer, ville det bli et godt spinneår med sterk tråd, men korthårede karer spådde svake fibre. Om tråden slet under spinning, var det et varsel om at kjæresten ville forlate deg, hjertet knust som tråden selv. Når veven skulle tas ned, var det strengt forbudt å slippe noen inn gjennom døren, for det kunne bringe ulykke over arbeidet. I Mandal satte de til og med vakt ved døren for å sikre at ingen forstyrret ritualet, en praksis som ble tatt på største alvor (,).
Mane onde ånder med Svarteboka
I Agders mørke skoger og stille bygder, har Svarteboka, eller Cyprianus, vært fryktet og æret i århundrer. Denne boka, fylt med magiske formler og ritualer, ble brukt av de som våget å trosse grensene mellom de levende og de usynlige. På steder som Setesdal og Sør-Audnedal hvisket folk om ritualer for å mane frem onde ånder – og fordrive dem igjen – men bare de modigste, eller mest dumdristige, turte å prøve. Et slikt ritual, bevart i muntlige overleveringer, krever mot, presisjon og en dyp respekt for kreftene som kalles frem (,).
Fortellingene sier at Svarteboka ble oppbevart i hemmelighet, ofte gjemt i en låst kiste eller under en gulvplanke, for dens ord kunne lokke frem djevler fra helvetes avgrunn. En bonde i Bygland fortalte om en natt på 1800-tallet da en ung mann, drevet av nysgjerrighet, fant boka hos en gammel kone og prøvde ritualet alene i en forlatt løe nær Fyresvatn. Det han opplevde, ble aldri glemt: en kald vind som rev gjennom veggene, og et skrik som ikke var menneskelig. Ritualet han fulgte, nedskrevet i Svarteboka, var like presist som det var farlig.
For å mane de onde ånder, skulle man stå alene på et øde sted – en korsvei, en gammel løe eller ved en stille bekk – når natten var på sitt mørkeste. Før man begynte, måtte man avsverge troen med ord som skar gjennom sjelen:
Jeg forsvær den Gud, som mig haver skabt.
Jeg forsvær den Jesus som mig har gjenløst.
Disse ordene, en blasfemi mot alt hellig, åpnet porten til det usynlige. Når åndene ble manet frem, skulle man trå tre skritt tilbake og tegne tre Jesuskors – først foran hodet, så foran brystet, og til slutt foran føttene – som et skjold mot det onde. Deretter måtte man lese Fader vår raskt og uten feil, før man fortsatte med en besvergelse for å fordrive åndene:
Udi hvis navn disse djevler ere udløst av helede, udi samme navn skal de og føres did igjen, fordi du og dine medbrødre brød opp i mod Gud og vilde være hannem lig – blev derfor udstødt i den helvedes afgrund, hvor du og alle dine skal blive. Derfor vilde jeg bede Gud, at han vilde hellige dette stæd, som jeg står på. Og jeg maner dig unge Lucifer med alt dit selskab til samme stæd du kom fra og det i navn Fader, Søn og Helligånd Amen.
Etter besvergelsen skulle man synge salmen Vår Gud er så fast en borg, en kraftfull hymne for å forsegle ritualet og holde åndene borte. Men feil kunne få fatale følger. En gammel historie fra Lillesand forteller om en mann som glemte å tegne det tredje Jesuskorset. Han ble funnet neste morgen, blek og stum, med øyne som så noe ingen andre kunne se.
Lokale i Agder hadde sine ritualer for å beskytte seg etter å ha brukt Svarteboka. Noen la en kniv eller et stykke stål under terskelen til huset for å hindre ånder i å følge dem hjem. Andre kastet en kvist i en bekk som en gest for å rense stedet der ritualet ble utført, en tradisjon som minner om gamle offerhandlinger i Telemark og Agder. Eldre i bygda advarte om å aldri lese fra Svarteboka uten å vite nøyaktig hva man gjorde, for Lucifer og hans selskap var ikke til å spøke med.
Tannverk
Før i tiden var tannverk ikke bare en plage i munnen – det var en djevel som hadde tatt bolig i kjeven, en forbannelse fra Finland eller en heks som hadde spyttet i suppa di. Folk i bygdene visste: Legen var langt unna, tannlegen en drøm for de rike, men kirken? Den var nær. Og de døde der? De hadde kraft. For tannverk var ikke bare kjøtt og bein. Det var ånd. Og ånd krevde ritual.
Gå til kirken en søndag, når klokkene kaller og menigheten samles i skipet under taket som hvisker om gamle salmer. Finn en grav – ikke ny, men gammel, der jorda har sunket og korset står skjevt. Ta et bein fra den døde – et lite et, fra finger eller tå, som om du låner en nøkkel til smertens dør. Ha det i munnen under prekenen, la det ligge mot tungen mens presten taler om synd og frelse. Ikke snakk. Ikke til noen. Ikke et ord, ikke et sukk. For ordene dine ville vekke smerten, la den krype tilbake som en orm. Når gudstjenesten er ferdig, gå stille tilbake til graven, legg beinet på plass, og si lavt: «Takk for lånet.» Da tar den døde med seg verken, som en gjeld som er betalt. Men bryt stillheten? Da kommer den tilbake, sterkere, med tenner som biter i sjelen.
Eller hold kjeft i syv år. Ikke nevn tannpine, ikke klag, ikke stønn. For ordene dine er nøkkelen – si dem, og smerten hører. Hold dem inne, og den glemmer veien. Syv år uten et ord om verk, og du er fri. Som en ed til stillheten selv.
Gå ut i natten, vend hodet mot nord – der Finland ligger, der trollene bor og vinden bærer forbannelser over havet. Gal som ei høne, tre ganger, høyt og rått, til månen ler og stjernene blunker. For tannverk kom fra Finland, sa de gamle, en heks som spyttet i vinden, og hønas galen driver den tilbake over vannet. Gal, gal, gal – og verken flyr med vinden, som en fugl som aldri vender.
Ta en tann fra en hodeskalle – fra kirkegården, fra en glemt grav der beina hviler i fred – og stryk den mot den verkende tanna. Kald mot varm, død mot levende, og smerten siger ut som blod fra et sår. Eller finn en spiker fra kirkegården, rusten og kald, og stikk hull i tannkjøttet til blodet pipler – la det renne, la det vaske ut djevelen. For blod betaler gjeld, og smerte flykter fra smerte.
Berør et lik – i kirken, i kjelleren, der de hviler i stillhet – og stryk hånden mot tanna. Døden tar med seg verken, som en tjener som bærer byrden. Men når tanna er ute, hiv den på bålet. Ikke i jorda, ikke i vannet – på ilden, der den brenner til aske. For ellers kommer den tilbake, som en hevn som aldri glemmer.
Borr et hull i et tre – et gammelt eiketre ved kirken, med bark som minner om hud – og spytt tre ganger i hullet. Spytt ut verken, la den sig inn i treet som en forbannelse som bytter eier. Tre ganger, med vilje, og treet tar den. For trær husker. Og smerte dør i røtter.
I gamle dager, før tannlegen kom med boret sitt og sprøyta si, var tannverk en kamp mot det usynlige. Smerten er ikke alene. Den har venner. Men med bein i munnen, galen mot nord, eller et hull i treet – du kan vinne. Bare husk: Si takk. For de døde lytter. Og de glemmer aldri et lån.
Om Halloween
«Alle helgeners aften» og kommer fra den kristne høytiden «All Hallows' Eve», som er kvelden før allehelgensdag. Feiringen har røtter i den keltiske høstenfesten Samhain, som markerte slutten på sommeren og begynnelsen på vinteren, en tid da man trodde grensen mellom de levende og de døde var tynn. Moderne feiringer innebærer ofte kostymer, godteri, gresskarlykter og skummel pynt.
Ordet og den kristne bakgrunnen
I katolsk skikk er allehelgensdag en dag for å hedre og minnes de døde. Kvelden før allehelgensdag, altså allehelgensaften, holder de katolske kirkene gjerne en våkenatt (vake). På slike våkenetter var det før i tiden vanlig med en folkelig feiring utenfor kirkene. Feiring på allehelgensaften var påvirket av gamle lokale førkristne skikker knyttet til de døde.
Allehelgensaften kom til USA med innvandrere fra Europa,og utviklet seg videre der. I løpet av 1900-tallet ble halloween en folkelig ikke-religiøs feiring, særlig populær blant barn og unge. Gamle skikker knyttet til døden ble videreført med skrekkblandet fryd, men uten større baktanker. Etter årtusenskiftet har denne amerikanske versjonen kommet tilbake til en rekke land i Europa, også Norge.
Den tidlige kristne kirken feiret allehelgensdag om våren, første søndag etter pinse. Men på 800- og 900-tallet ble den katolske feiringen av de døde gradvis en høstfest. Det er sannsynlig at kirken flyttet feiringen til høsten for å bringe nordeuropeisk førkristen fedrekult i tettere kontakt med katolske feiringer av de døde. Allehelgensdag ble flyttet til 1. november, en dato som ligger noenlunde midt mellom høstjevndøgn og vintersolverv.
Den gamle keltiske kulturen markerte sommerens slutt og vinterens begynnelse med en feiring kalt samhain. Også slaviske og germanske kulturer har hatt lignende tradisjoner på dette tidspunktet. Felles var forestillinger om at døde sjeler og ånder kunne trenge inn i de levendes verden på bestemte tider av året. Dette var kritiske tidspunkter. De døde kunne gjøre stor skade, men hvis de ble behandlet med respekt kunne de også gi viktig hjelp. Sentrale skikker i alle disse feiringene var å oppvarte sjelene med mat, å beskytte de levende med lykter og bål, samt bruk av magi som skulle styrke neste års matproduksjon. Vi finner trolig rester av disse skikkene, om enn i en sterkt omarbeidet form, i dagens halloween.
I Storbritania blandet tradisjonen etter samhain seg med den katolske allehelgensaften. Skikken med å gå omkring utkledd fra hus til hus og synge for å få mat, går i alle fall tilbake til 1500-tallet i Irland og Skottland . Men også andre steder i Europa har man hatt lignende skikker knyttet til disse merkedagene i begynnelsen av november. Både i anglikansk og katolsk område er det en gammel skikk som går tilbake til middelalderen; å bake en bestemt type kaker kalt sjelekaker til allehelgensaften, allehelgensdag og allesjelersdag. Tiggere som gikk rundt disse dagene fikk slike kaker i bytte mot å be for givernes avdøde familiemedlemmer som var i skjærsilden . Denne skikken har trolig også vært en viktig forløper for tradisjonen med å gå fra dør til dør på halloween. Med reformasjonen forsvant imidlertid den kirkelige delen av feiringen gradvis i en del protestantiske land, mens den stadig stod sterkt i katolske, som for eksempel Irland.
De første utskårne «gresskarene»var utskåret kålrothode, såkalt Jack-o-lantern
Fredag den 13
Fredag den 13. har vært regnet som en uheldig dag siden middelalderen. Det er jo ren overtro, men hvordan fikk denne dagen et så ulykksalig rykte?
På denne dagen i 1307 fikk kongen av Frankrike, Filip IV, lederne av Tempelriddeordenen arrestert. Ridderne i den katolske klosterordenen, som skulle beskytte pilegrimer på vei til Jerusalem, ble anklaget for blant annet djeveldyrking, mord, homoseksualitet og kjetteri. Mange av ridderne ble torturert til å tilstå, og brent på bålet.
I kristen tradisjon står langfredag fremst i køen av faktorer som gir fredag dårlig karma, fordi Jesus ble korsfestet en fredag. Det heter ikke langfredag for ingenting.
Ellers har fredag som ulykkesdag mange forskjellige forklaringer fra ulike verdensdeler og tidsepoker. Det skal ha vært på en fredag at Eva fristet Adam til å spise det forbudte eplet, og både syndfloden og ødeleggelsen av Salomos tempel skal ha skjedd på denne ukedagen. Gud skal ha stoppet byggingen av tårnet i Babel denne dagen.
Tallet 13 blir ofte forbundet med ulykke og overtro. Mange høyhus mangler trettende etasjer, og ombord fly finner du ikke seterekke nummer 13. Ifølge etikette skal man ikke har 13 til bords, visstnok fordi alle 13 vil dø i løpet av et år.
Jesus delte sitt siste måltid med sine 12 disipler. Nummer 13 ved bordet skal ha vært Judas, som senere forrådte Jesus. Det er også forfektet tro på at Satan var Guds 13. engel. Det skal også være uheldig å ha 13 bokstaver i navnet sitt, og de gamle hinduene mente at det brakte ulykke å være 13 til stede i ett rom.
Fredag er oppkalt etter Frøya, den norrøne gudinnen for sex og fruktbarhet. Selv om fredag var en ulykkesdag i eldre, norsk folketradisjon, forteller også eldre tradisjoner at fredag var en god dag.
Likevel var det først Thomas Lowsons roman Friday the 13th, fra 1907, en tenkt dag for krakk på børsen i Wall Street, som skapte forestillingen om den ultimate ulykkesdag. Når så fiksjon ble til virkelighet og 20-tallets finansboble i Tyskland sprakk fredag den 13. mai 1927, fikk den vestlige verden stadfestet illusjonen om en svart og farlig dag.
Litt om nisser
Nissene er små som barn, men meget sterke. De er iført grå klær og har en liten lue med høy dusk. Alt av klær er rødt. Nissen er lodden på hele kroppen og våt på issen. De har mye å gjøre på låven, stallen og i fjøset. De er både arbeidsvillige og hjelpsomme mot sine venner, men mot dem som gjør dem vondt, er de både hevngjerrige og slemme. De har ofte moro av å gjøre små spillopper, og når disse lykkes, ler de hjertelig godt. De vil gjerne ha smørgrøt og god mat, og man har brukt å bære sånne gaver til dem akkurat som til tusser. Dette offeret setter en til dem enten på låven eller ved et tre ute på marka.
Julenissen stammer fra den kristne helgenen St Nikolas. Nikolas skal ha vært biskop i havnebyen Myra (nå Demre) på 300 tallet hvor han regnes som vernehelg for sjøfolk. Han skulle ha gått rundt i byen og sjekket inne i husene til folk om de hadde det bra eller om de trengte noe. hvis han så det sto dårlig til i huset, kom han med gave på julaftenen.
Å tyde strekene i hånden
En strek som går mellom pekefinger og langfinger betyr at du vill få et uækte barn.
Hvis 2 linjer danner et kors vil en bli eier av en gård.
Hvis den rette streken fra håndleddet (skjebnelinja)møter den andre streken (kalt livslinje) til sammen kalt pengepungen langt ute vil du bli rik. Jo nærmere de møtes, jo mindre penger. Går strekene ved siden av hverandre og gir lite mellomrom vil du bli sparsommelig, hvis strekene går fra hverandre vil du bli en ødsler.
Er det mange streker fra pengepungen til tommelen vil en ha mye glede. Mange streker andre vei vil bli mye sorg.
Hvis den rette linje som går tvers over hånda er nesten til endes, skal en snart dø.
Feiring av jul
Før hadde de bedre tid, så julefeiringen startet 21 des, ST Thomas dag. Og innen midnatt denne dagen måtte alle hjul på gården stoppe, men ikke de som ble brukt til kirka. Hvis du ikke gjorde det, ville du angre resten av ditt liv. Det var og vanlig å sette ut ei skål med grøt på juleaften. I grisegrent strøk turte de ikke å gå ut jul og nyttårshelg. Unntatt tur til kirka, for den var beskyttet av gode makter.
På julaften måtte en ikke se ut av vinduet, selv om det kom gjester. Du kunne da se deg selv i vinduet, som var et sikkert tegn på at du skulle dø det året. De mente og at vår herre hadde sluppet løs alle onde makter på juleaften, slik at de og kunne feire hans sønns fødsel. For å sikre seg mot at de onde makter ødela hus og heim, la de 2 blanke kniver i kors over hoveddøren. Men de fleste malte et 5 takkede kors over alle dører som skulle beskytte de. Og alle redskaper måtte være innomhus før disse skapningene kom.
Den verste av de var Jerusalems skomaker Ahasverus, fra bibelen. Da Jesus bar korset, stoppet han utenfor en skomaker og ba om hjelp. Men skomakeren sa gå din vei, gå din vei og Jesus sa da, jeg går, men du vil bli her til jeg kommer tilbake. Han er da dømt til å vandre hvileløs rundt, i de samme klærne, på jorda til dommedagen. Derfor var det ut før jul og kutte ned gran, som kunne beskytte de mot Jerusalems skomaker og skrømt. De plantet og ei gran i gjødselhaugen slik at de ikke kom inn den veien. Senere tok de grana inn i huset og pyntet den.
Da kom skikken med julelys. Da var det slik at jenter og gutter valgte seg et lys, og den som valgte det lyset som brant lengst, ville leve lengst. Og motsatt. Hvis du ikke spiste noe julaften, kunne du lukke deg inn i et mørkt rom, sette tre krus på bordet, et med vann, et med øl og et med brennevin. Du skulle da kunne se din utkårende komme inn. Tok hun/han av vann glasset, var hun/han en nøktern dame/herre, drakk hun/han av ølet var det en måteholden og solid ektefelle. Men rørte hun/han brennevin måtte en tenke seg om to ganger. Men kom det ingen og du kunne se ei likkiste, ville du dø før året var omme.
En grønn jul gir en svart kirkegård, dvs mange skal dø. Bugner trærne av rimfrost i julen skal åkrene bugne av korn om høsten. Hønsene skal fores med bokhvete i julen, da legger de mange egg. Så mange fluer som sitter på bjelken i stua på juleaften, så mange hundre daler skal mannen legge på kistebunnen i årets løp. Man skal merke seg vinden juleaften. Vestavind varsler godt år, østavind varsler krig, nordavind dyrtid. Og sydlig vind betyr ulykke. Man skal riste frukttrærne hvis det blåser, ellers får man ikke frukt til sommeren.
Den som juleaften kommer til å slukke et lys av vanvare, skal dø neste år, uten hode. Setter man seg på kirkegårdsmuren med en grønn torv på hodet, kan man se hvem som skal dø neste år. Man må ikke på juleaften gjøre kors over ilden, for da kan nissene ikke få kokt sin grøt. Den som først slutter å spise på juleaften skal dø før året er omme. Holder man opp et speil denne aftenen kan man se sin kommende ektefelle i speilet. Har du gård, skal det legges ut frisk halm til gjenferdene som overnatter på gården.
Hvis du raker sammen asken i peisen og det neste dag er merke etter en fot, skal et menneske i huset gå bort, er det merke etter en hånd skal et menneske fødes. Julemorgenene må ingen gå sulten på jobb. Vanlig da er å ta med ei epleskive, slik at du kan spise den med en gang du våkner.. Hvis noen av disse ikke ble overholdt, ble det mye sorg og elendighet i huset. En må heller ikke vaske eller henge linnet til tørk. Hvis en gjorde det, ville en kle lik til faste. Hvis man syr, får man bolne fingre. Arbeid i tre, høvle eller sage så vil dine høns få navleunger.
Hvis en lurer på om en skal flytte, kan en sette seg med ryggen til ei dør. Gripe med begge hender den venstre sko og kaster den over venstre skulder. Peker hælen mot døra skal du flytte og vender hælen fra døra skal du bo.
Jula varte til 6 januar, ( 7 januar var lenge den første arbeidsdagen etter jul ) til trettendedags Knut (dansk prins, Knut Lavard som ble drept 7 januar 1131 og ble senere Helgen og det ble da markert på dødsdagen hans, som også ble den tradisjonelle avslutning av jul. Men avslutninga ble senere flyttet til 13 januar 1680 og da fulgt navnet Knut med, nå 20 dager jul .
Hjuring, barnearbeid på gård
Barnevandringene på Sørlandet var en arbeidsvandring av barn fra fattige bygder i indre Vest-Agder til rikere gårder lenger øst, som varte fra ca. 1830 til 1910. Barn i alderen 7-15 år gikk til fots, ofte 15–20 mil, for å arbeide som gjetere og i andre sesongbaserte oppgaver om sommeren for å tjene penger til familiene sine. Arbeidet var ofte hardt, og barna fikk betalt lite, men dette var en viktig del av livsoppholdet for mange familie
De begynte å passe kyr og budskap når de var 7-8 år. Turen pleide å være på 10-12 mil og ble spasert alene. Var de heldige traff de andre som skulle til en gård samme vei og kunne gå sammen. På 1600 tallet hørte en om ei kone på Eiken hadde slått en liten gjetergutt i skogen så blodet rant. Hun ble dømt til å betale 3 lodd (= 1,5 spesidaler) sølv i bot og en riksdaler til gjeteren. I Finsland hadde en mann slått en gjeterjente med stokk 3 ganger pga at hun hadde kommet inn på hans eiendom med dyra. I Bjelland kom to Hjuringer i krangel og hev stein på hverandre. Det endte med at begge døde. Men noen kom til snille folk og husker Hjuringen med glede. Pengene de tjente på Hjuring, hogge ved og hente vann for gårdseieren ,ble betalt til foreldrene til Hjuringen. Ungene tryglet og ba om å slippe denne jobben, men foreldrene kunne ikke ha de hjemme da det var stor fattigdom på den tiden ca 1830.
Hvis barnet ikke ble døpt
Prikkperikum -Mørkets utdriver
Hvis barnet ikke ble døpt ble det betraktet som hedning. Foreldrene måtte ikke henge ut barnetøy etter solnedgang for da kunne onde ånder få tak i det og sette sykdom på barnet. Hvis det ble sykt og døde, uten å være døpt, ville det gå igjen. Hvis du ikke hadde barnet under oppsyn hele tiden før dåpen, kunne underjordiske snike seg inn og bytte barnet med et av sine. Derfor var det viktig å navnsette barnet slik at det kunne identifiseres og beskyttes. Man skulle heller ikke besøke hus der barnet ikke var døpt, da du da gikk inn i huset til en hedning. Hvis du fikk et barn og det døde og det ikke var noen til å døpe det i nærheten (samme hvem) ville barnet skrike fra graven og be om navn. Hvis du fikk et handikappet barn, var det du som ikke hadde passet godt nok på det og de underjordiske hadde vært inne og bytta.
Prikkerikum - mørkets utdriver
Prikkperikum -Mørkets utdriver
Prikkperikum, Hypericum perforatum, kan anvendes mot demoner, onde ånder og hekser. Planten kjennes igjen med sine gule blomster, eggformede, prikkete blader og en stengel med to utstikkende lister.
Skal du på Halloweenfest med grøssende aktiviteter og høy musikk? Synes du i tillegg at det er gøy å kle deg ut i underlige og fryktinngytende kostymer? Da står du i faresonen for å bli besatt av demoner. Skulle uhellet først være ute og du ha behov for djevleutdrivelse kan du finne løsningen i naturen.
Den viltvoksende planten prikkperikum (Hypericum perforatum), også kjent som Johannesurt, har gjennom tidene blitt anvendt under eksorsisme. Prikkperikum hører til perikumslekta i perikumfamilien. Urten har typiske prikkete og eggformede blader som to og to er plassert motsatt (på hver sin side) oppover en stengel med to utstikkende lister.
Blomstene er gule og stjerneforma, og det ble sagt at lukten av dem drev ut mørket fra stakkaren som var besatt. Prikkperikum har også opparbeidet seg andre egenskaper i folklore, blant annet evnen til å avsløre hekser og å fortrenge mørkets skapninger ved dens nærvær. Ved å for eksempel bære planten som en amulett eller bruke den til å dekorere dør- og vinduskarmer kunne man holde unna alt med onde hensikter. Innen folkemedisin har planten vært ansett som et universalmiddel, og da hovedsakelig «perikumsbrennevin» laget av blomsterknoppene.
I dag brukes planten mest som naturlegemiddel mot milde depresjoner og fås kjøpt på apoteket. En utfordring med bruken av prikkperikum er at den kan endre nedbrytningsprosessen til andre legemidler og dermed påvirke effekten av dem, for eksempel p-piller, epilepsimedisiner og blodfortynnenede legemidler. Det av denne grunn alltid en god idé å snakke med en farmasøyt før man kombinerer bruken av prikkperikum med andre medikamenter.
Skulle derimot en av kveldens festdeltakere begynne å tale i tunger, hisse på religiøse symboler og plutselig gå i bro kan det ikke akkurat skade å tilby litt blomstersniffing. Obs, husk at for å bevare plantens krefter skal den plukkes med venstre hånd etter man har spurt om dens tillatelse!
Utburd
Utburd -ei særskilt form for spøkelse, et gjenferd etter et barn som er blitt satt ut for å dø, enten fordi barnet er født utenfor ekteskapet, eller foreldre som ikke kan, eller vil oppfostre det. Hvis mor fødte barnet og hun ikke var gift var straffen streng (kun for kvinnen.) Straffen for hor (?) kunne være gapestokk, kagstryking,(Kagstryking var i eldre tider en straff i form av prylestraff . Prylestraffen foregikk ved at den dømte ble bundet til en påle eller støtte i tre eller stein (som ble kalt kak eller kag), og pisket med ris «eller offentlig skrifte og tukthus i lang tid.
Når du er ute i skog og mark og hører gråt eller rop som høres ut som et nyfødt barn, eller det roper «gi meg et navn, gi meg et navn» kan/er det Utburd. Du er da i nærheten av gravplassen til et udøpt barn. For at barnet skulle få fred måtte det døpes og få et navn. For at det skulle komme inn i himmelen kunne du si «eg døper deg på ei von, Guri eller Jon» Du trengte ikke være prest for å døpe dette barnet.
Utburden var ikke god. Ei som skulle gifte seg, fikk en utburd hengene i sløret sitt, og da fikk hele menigheten rede på at hun hadde født utenfor ekteskapet. Du kunne og si fadervår før den angrep eller fadervår baklengs (den gjaldt på alle onde ånder) eller løpe over en bekk, da den ikke kunne følge etter deg over rennene vann.
Men den verste Utburden var den som kom hvis du glemte å brenne morkaka etter fødselen. Den skrek slik at du kunne dø av redsel og den prøvde hele tiden å overta plassen til den nyfødte.
Rogn og hekser
Rogn, Sorbus aucuparia, kan brukes mot hekser, vampyrer, varulver, feer, demoner og alle andre overnaturlige skapninger, og er et av de mest myteomspunne trærne i Europa. Rogn gjenkjennes med et finnet blad bestående av flere frie og jevnstore småblad. Treets små og hvite blomster utvikles til røde bær utover høsten.
Blir det for vanskelig å holde styr på hvilke planter som kan brukes mot hva? Da kan du trøste deg med at det her til lands finnes et tre som bekjemper alt av overnaturlig utøy, og det heter rogn (Sorbus aucuparia).
Få trær er like myteomspunne, og i Europa er rogn høyt aktet for sin potente kraft mot ondskap og mørkets tjenere. Rognen har et sammensatte, finnet blad — bladet består av flere mindre småblad festet sammen på en midtakse som ender i en felles bladstilk. På høsten er dette tydeligere å se fordi da vil småbladene falle av som en samlet enhet. Rogn hører til i asalslekta i rosefamilien og skiller seg ut fra sine nære slektninger ved at småbladene er like store og frie (ikke sammenvokste).
Tidlig på sommeren får rognen hvite blomster som utover høsten utvikles til de karakteristiske røde bærene. Eksempler på ulike måter rogn har blitt anvendt mot overnaturlige skapninger er skildret nedenfor. I alle tilfellene fungerer treet som en slags beskyttende barriere mellom to verdener, våres verden og det hinsidige.
Studerer man undersiden til rognebærene vil man også oppdage noe underlig; et lite pentagram — et gammelt symbol på beskyttelse, formet som en femtagget stjerne. Kan dette tolkes som en manifestasjon av rognens magiske krefter? Den mest sannsynlige forklaringen er at blomstens fem begerblader blir sittende igjen på bunnen av rognebæret når det modnes (blomsten utvikles til frukten), noe som forekommer hos mange andre arter i rosefamilien.
Bruk av rogn mot mørkets krefter:
- Ved å henge kvister av rogn over inngangen til stall eller låve kunne man beskytte husdyr mot blant annet vampyrer, feer eller sykdom. Var et ku forhekset og gav lite melk, kunne man bryte trolldommen ved å henge en rognkrans om hornene, eller rise kua med en rognkvist. Som forebyggende tiltak kunne man gjete husdyrene med en rognkvist og lede dem gjennom oppsatte buer av rogn.
- Ved å bære en krans eller kors av rogn med en rød tråd fastbundet kunne man beskytte seg selv mot alt som ville én vondt. Hjemme holdt man onde ånder på avstand ved å henge rognkvister over dører og vinduer, eller ved å plante rogn i tunet.
- Ved å plante rogn på kirkegårder kunne man beskytte de dødes sjeler, eventuelt beskytte de levende mot de begravdes uglade sjeler.
Det som her er skrevet om plantene og deres virkning er kun ment som informasjon. Forfatteren tar ikke ansvar for eventuell kroppslig, materiell eller overnaturlig skade som skulle oppstå ved anvendelse av de presenterte plantene.
Gjøre og ikke gjøre i jula
Hva man skal og ikke skal i jula.
I julen må man ikke nevne rotter og mus med deres riktige navn, ei heller katten.
En grønn jul gir en svart kirkegård, dvs mange skal dø.
Bugner trærne av rimfrost i julen skal åkrene bugne av korn om høsten.
Hønsene skal fores med bokhvete i julen, så legger de mange egg.
Så mange fluer som sitter på bjelken juleaften, så mange hundre daler skal mannen legge på kistebunnen i årets løp.
Man skal merke seg vinden juleaften. Vestavind varsler godt år, østavind varsler krig, nordavind dyrtid?? Og sydlig vind betyr ulykke.
Man skal riste frukttrærne hvis det blåser, ellers får man ikke frukt til sommeren.
Den som juleaften kommer til å slukke et lys av vanvare, skal dø neste år, uten hode.
Setter man seg på kirkegårdsmuren med en grønn torv på hodet, kan man se hvem som skal dø neste år.
Man må ikke på juleaften gjøre kors over ilden, for da kan nissene ikke få kokt sin grøt.
Den som først slutter å spise på juleaften skal dø før året er omme.
Holder man opp et speil denne aftenen kan man se sin kommende ektefelle i speilet.
Har du gård, skal det legges ut frisk halm til gjenferdene som overnatter på gården.
Glemmer du å ta in plogen før jul vil Jerusalem Skomaker hvile seg på den. (fra bibelen, Da Jesus bar korset, vil han stoppe utenfor en skomaker, men han sa nei og skomakeren ble da dømt til å vandre hvileløst rundt på jorda i det samme klærne )
Hvis du raker sammen asken i peisen og det neste dag er merke etter en fot, skal et menneske i huset gå bort, er det merke etter en hånd skal et menneske fødes.
Julemorgenene må ingen gå sulten på jobb. Vanlig da er å ta med ei epleskive, slik at du kan spise den med en gang du våkner..
Hvis noen av disse ikke ble overholdt, ble det mye sorg og elendighet i huset.
Jula vart til 6 januar, til trettendedags Knut kom og jaget jula ut.
Gråt ved begravelse
På midten av 1800 tallet tenkte man at man kunne gjøre den avdøde skadelidende hvis de etterlatte sørget for mye. Den døde kunne da komme tilbake og spøke som et klagende gjenferd. Fòr å hindre dette overlot man sorgreaksjonen til profesjonelle gråtekoner. Gråtekonene gråt, jamret, slet seg i håret eller klærne som tegn på fortvilelse og smerte. Det var regnet som en ære å være gråterske. For det tårevåte arbeidet fikk kvinnene god betaling. De satt inntil 8 i tallet omkring kisten. Deres dragt var sort, med hvit nonnelignende hodepryd. Man kunne høre deres jammer på avstand, mens kista ble fraktet mot gravplassen. Jo nærmere de kom, tiltok deres klagehyl. De gråt virkelige tårer. Slik beskrives en begravelse med betalende gråtekoner.
Kilde Agderposten
Bilde-Norsk Folkemuseum
Tilbake
Romen - De dødes lanterne
Romen (Narthecium ossifragum), også kjent som "bog asphodel" på engelsk, er en slående myrplante med knallgule, stjerneformede blomster og sukkulente, flattrykte blader arrangert i en vifteform. Men denne planten er mer enn bare et vakkert innslag i våtmarkene – i norsk folketro sies den å ha kraften til å lede bortkomne sjeler og holde spøkelser på avstand.
Hvis du på selveste Halloween opplever uanmeldte kveldsbesøk fra det hinsidige, eller plages av uforklarlige fenomener som møbler som flytter seg i natten eller lyden av skritt i mørket, kan romen være din allierte. Ifølge folketroen har planten evnen til å drive bort spøkelser. Navnet "de dødes lanterne" knytter an til gamle forestillinger, som i W.H.D. Rouses oversettelse av Odysseen, der asphodel-planter leder sjeler fra skjærsilden til deres rette plass i etterlivet. Selv om romen ikke er en ekte asphodel-art, men tilhører romeslekten i romefamilien, har dens gule blomster og asphodel-lignende utseende bidratt til dens mystiske rykte.
I norsk landbruk har romen en mørkere side. Planten inneholder giftige steroide saponiner, som er svært skadelige for drøvtyggere som sauer og kuer. Romeforgiftning er ikke uvanlig i Norge, og for husdyr som spiser planten, kan den bokstavelig talt lede dem "til det hinsidige". Så enten du ønsker å holde spøkelser unna eller beskytte husdyrene dine, kan det være verdt å gi romen en sjanse – men vær forsiktig med dens giftige krefter. Med romens hjelp kan du kanskje sikre roen på både gården og i sjelen.
Tilbake
Udøpte barn i norsk folklore
I gammel norsk folketradisjon var dåpen mer enn en kristen seremoni – den var en beskyttelse mot mørke krefter og et vern mot å bli utstøtt fra fellesskapet. Et udøpt barn ble betraktet som en hedning, sårbart for onde ånder og underjordiske vesener som lurte i skyggene. Denne overtroen, dypt forankret i Norges rurale fortid, formet strenge ritualer for å sikre barnets trygghet frem til dåpen.
Foreldrene måtte være på vakt. Å henge ut barnetøy etter solnedgang var forbudt, da onde ånder kunne legge sin kraft i klærne og bringe sykdom til barnet. Hvis barnet ble sykt og døde før det ble døpt, ville dets sjel ikke finne ro. I stedet kunne det gå igjen som et gjenferd, fanget mellom verdener, og skrike fra graven om natten, desperat etter et navn som kunne gi det identitet og fred. Navngivning var avgjørende – uten et navn var barnet uten beskyttelse, og kunne lett bli offer for de underjordiske, overnaturlige vesener som ifølge folketradisjonen bodde i hauger og skoger. Disse vesenene kunne snike seg inn og bytte ut barnet med en av sine egne – en såkalt bytting, ofte et sykt eller handikappet vesen. Hvis et barn ble født med et handikap, hvisket folk at foreldrene ikke hadde passet godt nok på, og at de underjordiske hadde rukket å bytte det ut før dåpen.
Det var også vanlig å unngå å besøke hjem der et barn ennå ikke var døpt. Å tre inn i et slikt hus var som å gå inn i en hednings hjem, hvor onde krefter kunne ha fritt spillerom. Hvis et barn døde udøpt og ingen prest var tilgjengelig, kunne hvem som helst utføre en nøddåp for å gi barnet et navn og sikre dets sjel. Uten dette kunne gravens ro forstyrres av barnets skrik, et hjerteskjærende ekko av en sjel som ikke ble anerkjent i livet.
Denne overtroen, som fortsatt lever i fortellinger fra steder som Helgeland og Telemark, reflekterer en tid da dåpen var en portal til både kristent fellesskap og beskyttelse mot det ukjente. Historiene om udøpte barns gjenferd og underjordiske byttinger minner oss om en fortid der frykt for det overnaturlige formet hverdagens ritualer, og hvor et navn kunne være forskjellen mellom fred og evig uro.
Tilbake
MS Nordstjernen
Spøkelseshistorien om Ernst på MS Nordstjernen
MS Nordstjernen, bygd i 1956 ved Blohm & Voss-verftet i Hamburg, er en legende på sjøen, kjent som Hurtigrutens lengst tjenende skip frem til det ble tatt ut av kysttrafikk i 2012. Men ombord på dette historiske skipet, som nå seiler som et nasjonalt kulturminne, lurer en annen slags passasjer – Ernst, et vennlig spøkelse som har fulgt skipet siden dets tilblivelse. Ifølge kaptein Ole Johan Andreassen, som har kjent Ernst sin tilstedeværelse, er han en arbeider som tragisk mistet livet under byggingen i Hamburg, klemt i hjel mellom to vanntette dører.
Ernst er ingen ondsinnet ånd, men han gjør seg bemerket. I røykerommet kan dører lukke seg av seg selv, som om en usynlig hånd trekker dem igjen mens passasjerer sitter der. Puter på stolene synker plutselig ned, som om noen usett setter seg ved siden av deg, bare for å reise seg like fort. Kvinner ombord har rapportert en mild, men urovekkende følelse – en usynlig hånd som stryker dem forsiktig over håret, som en vennlig gest fra en annen tid. Disse små tegnene på Ernst sin tilstedeværelse har blitt en del av skipets folklore, hvisket om blant mannskap og passasjerer mens Nordstjernen glir gjennom Norskehavet.
Bygd for å tåle barske kystforhold, har MS Nordstjernen fraktet post, passasjerer og gods langs Norges kyst i over et halvt århundre, og senere tjent som ekspedisjonsskip til Svalbard. I dag, som et vernet kulturminne, seiler skipet fortsatt, men Ernst ser ut til å bli værende ombord. Kanskje er han bundet til skipet han var med å skape, en stille vokter som minner om Hamburg-verftets travle dager. Når vinden uler over dekk og bølgene slår mot skroget, er det som om Ernst fortsatt holder vakt, med et vennlig nikk til de som legger merke til ham.
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.