Eiden gård
På Eiden gård, der Tjømes kystvind suser gjennom furutoppene og havet ligger som et grått teppe under månen, står det gamle hvite huset som en gang var Dr. Solems klinikk for nervøse barn. Fra 1949 til 1973 fyltes korridorene med barns hvisking og skritt – men da klinikken stengte, ble stillheten aldri helt stille. For her bor de tre som aldri dro: En enke som roper på sin mann, en mor som leter etter sitt barn, og en kvinne som hater alt som lever. De har ikke navn lenger. Bare lyder, dufter og blikk.
Enken på Loftet
Hver natt, når klokken slår tolv, begynner det øverst i huset.
Først er det bare skritt – lette, men bestemte – over loftsgulvet. Så kommer dørene. De slår opp med et smell som river opp stillheten, ett etter ett, som om hun løper ned trappen i full fart. BANG. BANG. BANG. Dørene smeller igjen bak henne, hardere enn noen hånd kan slå. Du hører henne puste – tungt, fortvilet – mens hun stormer gjennom gangene, ut døren, og opp på fjellet bak huset.
Der står hun.
På toppen av svaberget, med håret flagrende i vinden, roper hun ut mot havet:
«Lars,Lars!»
Stemmen bæres med vinden, ekkoer mellom øyene, og forsvinner ut i mørket. Hun venter. Lytter. Så kommer svaret – ikke fra havet, men fra henne selv: Et hulk, et skrik, og så stillhet.
Få har sett henne. De som har, sier hun er kledd i svart, med et sjal over hodet, og ansiktet hennes er som stein – men øynene... øynene er fulle av tårer som aldri faller.
Hun mistet sin mann på sjøen i 1952. Båten gikk ned utenfor Vrengen. Kroppen kom aldri hjem. Siden har hun ventet. Hver natt. Alltid.
Moren i Trappen
I den brede trappen mellom første og andre etasje – den med det knirkende trinnet midtveis – går hun.
En ung kvinne, blek som papir, med langt hår som henger løst over skuldrene. Hun bærer ingen barn, men leter likevel.
«Hvor er du? Hvor er du, lille venn?»
Stemmen er myk, men full av sorg. Du hører henne gå opp – sakte, ett trinn om gangen – så ned igjen. Opp. Ned. Alltid det samme mønsteret. Hun stopper aldri ved det knirkende trinnet. Der falt barnet hennes. Et lite barn, som rullet ned og brakk nakken.
Morens skygge stopper aldri der. Hun bare går forbi. Som om hun ikke tør å se.
Noen har sett henne stå øverst i trappen, med hendene utstrakt, som om hun vil fange noe som faller. Men ingenting faller lenger. Bare stillheten.
Den Hatende Kvinnen
Midt i stuen – der peisen en gang brant og barna satt i ring – står hun.
Hun kommer ikke gående. Hun er bare der.
En kvinne i grått, med håret stramt oppsatt, og øyne som borer seg inn i deg. Hun sier ingenting. Bare stirrer. Med et hat så tungt at luften blir tykk. Du kjenner det i brystet – som om noen legger en hånd på hjertet ditt og klemmer.
Hun var en av de ansatte. En sykepleier, eller kanskje en lærerinne. Ingen husker navnet hennes. Men hun hatet barna. Hatet lyden av latter. Hatet livet i huset. Da hun døde – av et hjerte som stoppet brått. – ble hun værende. Ikke for å passe på. Men for å passe på at ingen noensinne glemmer.
Hvis du ser på henne for lenge, begynner du å gråte. Uten grunn. Bare tårer som renner. Og når du snur deg bort, er hun borte. Men følelsen blir.
Parfymen
På det lille rommet ved enden av gangen – det som en gang var Dr. Solems kontor – lukter det alltid det samme.
En søt, tung parfyme. Som blomster som har stått for lenge i vann. Den kommer og går, men forsvinner aldri helt. Du kan vaske, lufte, skrubbe – lukten blir.
Det sies å være enken. At hun brukte den parfymen hver kveld før hun gikk opp på fjellet. At den er det eneste som er igjen av henne – bortsett fra ropene.
Den hvite skikkelsen på Tjøme
Det var en varm sommerkveld i 1890-tallet, da de to jentene fra Tjøme – søstre, kanskje, eller bare venninner på en uskyldig spasertur – vandret langs stien mellom kirken og Ormelet. Solen hadde sunket bak Nøtterøy-fjellene, og luften bar på duften av salt sjø og blomstrende einebusker. Ormelet, den gamle pensjonatvillaen som senere skulle bli et kulturhus med konserter og gallerier, lå stille i skumringen, dens hvite vegger som et ekko av havet. Kirken, den lille trekirken fra 1767 med gravsteiner som hvisket om gamle sjøfolk og fiskere, sto som en vaktpost bak dem. De lo og pratet om dagens sladder – en bryllupsfest, en ny kjole – da vinden stilnet, og en kulde snek seg inn i beina deres.
Først var det bare en skygge. Så steg den opp.
Fra marken selv, mellom de to stedene, svevde en hvit skikkelse frem – ikke gående, ikke løpende, men svevende, som tåke som tar form. Hun var lang og blek, kledd i et laken eller en nattkjole som flagret i en vind ingen andre kjente, ansiktet skjult i skygger, men øynene... øynene glødet svakt, som månen reflektert i et speil. Jentene stoppet brått, stirret. Skikkelsen stirret tilbake – et øyeblikk av stillhet, som om verden holdt pusten. Så snudde de seg og løp. Hjerter hamrende, skjørt flaksende, mot det nærmeste huset i nærheten. Bak dem, et sus – som vinger, som et pust – og skikkelsen fulgte, svevende over marken uten å røre jorden, nærmere og nærmere.
De brast inn på gården, hamret på døra, og en gammel kone slapp dem inn. "Et spøkelse!" hikstet de, og mens de varslet lensmannen, presset de seg mot veggen, ørene på stilne. Utenfor? Ingenting. Bare nattens sus. Men følelsen – den kalde, kløende tilstedeværelsen – hang i luften som røyk fra en sluknet pipe.
Lensmannen, en sta kar med mustasje og revolver ved hofta, trodde ikke på slikt tull. "Spøkelser? Det er ugagn fra ungdommen," brummet han. Men ryktet spredte seg som ild i tørt gress – hvite skikkelser, svevende ved kirken, en plage som skremte både barn og voksne. Det ble en sak i herredstyret, den lille forsamlingen av ordfører og bønder som møttes i det gamle rådhuset. "Hva skal vi gjøre med dette?" mumlet de, mens protokollene noterte det som "uforstyrrelser ved Ormelet og kirken". Noen foreslo bønn, andre vakter – men lensmannen ville ha bevis. Han trommet sammen 15 tøffe karer: Fiskere med kniver, bønder med økser, en smed som kunne hamre spøkelser tilbake til helvete.
De marsjerte ned til plassen – mellom kirkenes gravhauger og Ormelets hvite fasade – med lykter som flammet i mørket. "Kom frem, din slyngel!" ropte lensmannen, stemmen ekkoende mot trærne. Og der kom den. Svevende over marken, hvit som et laken i måneskinnet, øynene glødende mot gruppen. De 15 frøs til – økser senket seg, lykter dirret. Skikkelsen svøvde nærmere, et sukk i vinden, før den snudde og fløy over marka, forsvant inn i skogen som tåke for solen. Ingen jakt. Ingen fangst. Bare stillhet.
Lensmannen sto der, svetten perlet i pannen, og nikket langsomt. "Det... det var et spøkelse," sa han til de 15, stemmen lav av en blanding av frykt og respekt. Nyheten spredte seg til herredstyret, og det ble bestemt: Bønner i kirken, velsignelser ved Ormelet. Men skikkelsen? Hun kom tilbake noen netter, svevende for de ensomme, forsvinnende når lysene samlet seg.
Fritz - den rastløse vokteren
Det var en stormfull natt i 1942, da Fritz sto alene i den kalde arresten inne i fjellmagasinet på Torås Fort. Han var bare 22 år, en ung tysk soldat sendt fra hjemmet i Bayern til den okkuperte Oslofjorden, med uniform som klødde mot huden og drømmer om en krig som snart skulle ta slutt. Torås, det massive kystfortet på Tjømes sørspiss – bygd av nordmenn i 1939 som del av Oslofjordfestningen, tatt over av tyskerne i 1941 og rustet opp med tre 15 cm Bofors-kanoner og et nettverk av bunkere og tunneler – var hans fengsel så vel som hans vaktpost. Han hadde stjålet proviant: Et brød, litt ost, nok til å mette sulten etter lange vakter mot det kalde havet. Men en offiser oppdaget det. "Du sendes til østfronten," sa han kaldt. Fritz tenkte på snøen i Russland, kulden som svelget menn, og valget ble klart.
I arresten, der 700 panserminer lå stablet som dødsdommer, fant han en ledning. Han løsnet den, tenkte på moren hjemme, og tente. Smellet ristet øya – steinblokker på flere tonn fløy gjennom luften, kanoner dirret, og ekkoet nådde nesten Oslo. Fritz forsvant i flammene, en sky av røyk og metall, og fortet sto igjen som en såret beist. Men han dro ikke helt. Fritz, den unge soldaten som valgte døden over avgrunnen, vandrer fortsatt i tunnelene, et ekko av en krig som aldri slapp taket
Det begynner alltid med kulden – ikke den fra havvinden, men en som siver opp fra jorden, som om steinen husker smellet. Du vandrer alene langs stiene, forbi de rustne kanonene som stirrer ut mot horisonten, ned i de åpne tunnelene der ekkoet av dine egne skritt forvirrer deg. Så hører du det: Et svakt ras av støvler mot betong, fjernt, men nærme segende. Og der kommer han – Fritz, i grå uniform med hjelm som skygger ansiktet, øynene tomme, men fulle av en uro som griper tak i deg. Han går mot deg, skrittene tunge, men lydløse, som om han tester luften. Ansiktet hans – ungt, blekt, med et skjeggstubb som aldri vokser – dukker opp i måneskinnet, og for et sekund møter blikket ditt hans. Ingen trussel. Ingen ord. Bare en energi – tung, elektrisk, som om luften vibrerer av anger og lengsel. Så forsvinner han: Ikke i røyk, men i løse lufta, som om han løses opp i tunnelen, etterlater bare et ekko av fottrinn og en følelse av å ikke være alene.
Flere har sett ham. En gruppe turister på en spøkelsesomvisning – arrangert av fortets frivillige, som avsluttes nettopp ved arrestens ruiner – frøs til da han materialiserte seg midt blant dem. "Han bare... gikk forbi oss," fortalte en senere, stemmen skjelvende. "Og energien – det var som å stå i en storm uten vind." Lilli Bendriss fra TV-programmet Åndenes Makt besøkte i 2021, og bekreftet det: "Vi fikk mye bekreftet," sa guiden John Toresen kryptisk, mens kameraene rullet. ITV planla et program der, som en del av deres "six most haunted places in Europe", men pandemien utsatte det – men ryktet lever videre. Fritz gjør ingenting galt; han skader ikke, han angriper ikke. Han er bare der, en skygge som minner om en gutt som valgte feil, og en krig som tok for mye. Og Fritz? Han er fortets mest kjente gjenganger, navngitt av de som har sett ham, og anerkjent av den britiske TV-kanalen ITV som en av seks mest hjemsøkte steder i Europa – et sted der energien er så tett at selv skeptikere kjenner den i beina.
Den grå dame
Du går langs vollene på Fredriksvern Festning – det gamle kystfortet fra 1700-tallet, med kanoner som stirrer utover horisonten og murer som har sett krig og forræderi. Månen henger lav, et blekt øye over øya, og vinden fra Stavern bærer med seg et ekko av gamle sanger: rop som hvisker over murene, svake og lengselsfulle. Lokalbefolkningen i byen unngår vollene etter solnedgang, men hvis du spør en gammel fisker på kaia, vil han senke stemmen og peke mot brønnen: "Ikke lytt etter navnet. Hun kaller fortsatt. Og han svarer aldri."
For snart 300 år siden, i skyggene av det unge Norges uro, var Elise bare 18 – en tjenestepike med røde kinn og øyne som drømte om mer enn å skrubbe gulv på festningen. Hun kom fra en fattig husmannsplass i Østfold, med håret flettet løst og en latter som lokket som måkeskrik over vannet. Peter Wessel var 20 da de møttes, en sjømannssønn fra Trondheim med ild i blikket og en tunge som kunne sjarme stormen stille. Han var allerede på vei mot berømmelse – den unge løytnanten som senere skulle bli Tordenskjold, helten som knuste danskene i Slaget ved Dynekilen i 1716, med kanoner som brølte som tordener og flagg som vaiet i blodvinden. Men i 1710, på Citadelløya der festningen vokste frem som en krone av stein, var han bare Peter: en flørt, en frister, med uniform som satt som en drøm og hender som lovet evigheter.
Hun falt for ham en sommerkveld, under eikene ved brønnen der vannet speilet stjernene. Han forførte henne med historier fra havet, med kyss som smakte salt og vin, og løfter om et liv bortenfor tjeneste og skygger. Elise besvangret, magen rundet seg under forkle, og hun ventet på ringen, på skipet som skulle hente dem begge. Men Tordenskjold sviktet. Krigen kalte, berømmelsen lokket, og en pike fra bondefamilien passet ikke inn i den adelige verden han bygde seg. Han seilte vestover, med brev som aldri kom, og etterlot henne alene med skammen som vokste som ugress i hagen. Bygda hvisket, herrene på festningen snudde ryggen, og Elise sto ved brønnen en natt i 1712, med månen som vitne og vannet som lokket som en elskers favn. Hun kastet seg ned, klærne fylt med vann og steiner, og døde der i det kalde mørket – en hemmelighet begravd i slammet, et barn som aldri så lyset.
Men Elise fant ingen hvile. Ikke i jorda, ikke i himmelen. Hun steg opp fra brønnen som en tåke, slank og grå, i en kjole som flagret som spøkelsesflagg. Siden da har hun vandret vollene på Citadelløya – en skikkelse i randen av synet, med hår som flyter som tang og ansiktet skjult i skygge. Turister på festningsturer har sett henne: en kvinne som glir langs murene ved skumring, grå som dis over fjorden, med hender som strekker seg mot havet som om hun leter etter et skip som aldri legger til kai. En offiser i 1945, under okkupasjonen, sverget han så henne stå ved kanonstillingen, stirrende utover vannet med øyne som var tomme som brønnen selv. "Hun gråt ikke," fortalte han senere, stemmen dirrende. "Men luften ble våt av det."
Om natten er det verst. Når klokkene i Stavern kirke slår tolv og månen speiler seg i elva, høres rop – klagende, hjerteskjærende, som vind gjennom knuste kanoner: "Peeter! Peeter!" Navnet ekko over vollene, et refreng av sorg som fester seg i steinen. Vakten på festningen har hørt det i århundrer: en stemme som stiger fra brønnen, svak først, deretter høyere, som bølger som bryter mot murene. En gang, i 1890, samlet en gruppe soldater seg ved brønnen med lanterner og bønner, klare til å drive henne ut. Men da de nærmet seg, frøs luften, og ropene ble til latter – bitter, tom latter som blandet seg med bølgene. De flyktet, og siden da har de unngått øya etter mørkets frembrudd.
Tordenskjold selv? Han døde i 1720, myrdet i en duell i København, med sverdet i hånden og et smil på leppa. Men noen sier at sjelen hans hører henne – et ekko langt ute på havet, der skipene hans driver som spøkelser. Elise vandrer fortsatt, grå dame på vollene, ventende på en elsker som sviktet for 300 år siden. Brønnen er fylt igjen nå, dekket av gress og glemsel, men vannet siver opp gjennom sprekker, kaldt og klagende.
Hvis du drar til Citadelløya i kveld, lytt etter navnet. Og ikke se ned i brønnen. For noen rop er ment for de døde. Og de trekker deg med seg ned.
Spellemannshaugen i Horten
På åkeren til Borre prestegård i Horten, der vinden bærer ekko fra vikingtiden, ruver Spellemannshaugen – også kalt Brekkehaugen – som en mørk vokter av fortidens hemmeligheter. Gravhaugen, et gravkammer for vikingen Øystein, sønn av Halvdan Kvitbein, er et sted der de underjordiske holder hoff, og hvor de døde aldri finner ro. På torsdager ved midnatt, når fullmånen kaster sitt bleke lys, våkner haugen til liv med felespill, fløyter og trommer – en uhyggelig symfoni fra de som bor under jorden. Men det er ikke bare musikk som venter; en hvileløs viking vandrer skogen, og en gutt, fanget i en glemt potetkjeller, spiller fortsatt for å bli funnet. Spellemannshaugen er et sted der tid og død kolliderer, og de levende trår forsiktig.
Musikken fra de underjordiske
Hvis du står på Spellemannshaugen ved midnatt en torsdag under fullmåne, vil du høre det: Et lavt, vibrerende felespill, som om noen spiller en melodi fra en annen verden, blandet med fløyter som suser som vinden og trommer som banker som hjerter i jorden. Det er de underjordiske, sier de gamle, som holder selskap i haugens dyp – et festmåltid for de som aldri forlot gravene sine. En bonde fra 1900-tallet, som våget seg opp for å undersøke, hørte musikken først som en lokkende sang, men da han kom nærmere, ble tonene ville, som om han hadde krasjet et hellig selskap. Han så lys glimte under jorden, som fakler i en usynlig sal, og løp, med ekkoet av trommene jagende i ørene.
Borre kirke, som en gang sto nærmere haugen, ble flyttet av de underjordiske selv, hevder folk. De tålte ikke kirkeklokkenes ringen, som forstyrret deres evige fest. En natt, sies det, hørte presten klokkene tie, og morgenen etter var kirken flyttet – stein for stein, uten spor av menneskehender.
Den hvileløse vikingen
I skogen rundt haugen vandrer han – en mørk, lutrygget skikkelse, en viking hvis navn er tapt, men hvis skygge aldri hviler. På månelyse netter ser folk ham: En kriger i kappe, ansiktet halvt oppløst i mørket, som glir mellom trærne med en øks som henger løst i hånden. Hvorfor han ikke finner fred, vet ingen – kanskje en forræders død, eller et løfte han ikke oppfylte. En turgåer så ham stå ved kanten av skogen, øynene glødende som månen selv, før han forsvant inn i granene. "Han så på meg," fortalte hun, stemmen skjelvende, "som om han ville jeg skulle følge etter." Ingen som har prøvd å nærme seg, har kommet tilbake uten å føle en kulde som biter i sjelen.
Gutten i potetkjelleren
Dypere i haugen lå en gang en potetkjeller, bygget inn i selve gravhaugen, fjernet i 1978. Historien forteller om en gutt, en ung felefant, som ble låst inne der med fela si – glemt av de som skulle passe på ham. Han banket, ropte, spilte til fingrene blødde, men ingen kom. Da de til slutt fant ham, var han død, fela fortsatt i armene, ansiktet frosset i et stille skrik. Siden da har han spilt videre, en ensom melodi som siver ut av haugen. En arbeider som rev kjelleren, hørte det: En svak, knatrende fele, som om gutten fortsatt ropte om hjelp. Han løp, men musikken fulgte ham hjem, og i uker etterpå drømte han om en gutt som stirret fra mørket, fela fortsatt i hånden.
Midgards steinrøys
Bare 100 meter unna, ved Midgard, ligger en steinrøys der vegetasjonen gror unaturlig – for tett, for grønn, som om jorden næres av noe under. Her spøker det også, med skygger som beveger seg uten kilde, og en følelse av å bli overvåket. En arkeolog som undersøkte stedet, rapporterte at kompasset hans snurret vilt, og han hørte et lavt, rytmisk banke – som trommene fra haugen. Han forlot stedet, men fant senere et merke i støvet på skoene sine – en hånd, liten som et barns, men med klør i stedet for fingre.
En haug som lever
Spellemannshaugen er et sted der de underjordiske regjerer, der Øysteins grav fortsatt banker med liv, og hvor gutten og vikingen aldri finner fred. Hvis du våger deg dit en torsdag under fullmåne, lytt etter felespillet, men ikke følg det – det leder til selskaper du ikke vil delta i. Se etter den lutryggede vikingen, men møt ikke blikket hans. Og hold deg unna Midgards steinrøys, der jorden selv puster. For på Spellemannshaugen i Horten er døden bare en melodi, og de underjordiske venter alltid på en ny gjest.
Karpedammen
På Herregården i Larvik, der gamle eiketrær vokter hagen og karpedammen glitrer i måneskinnet, lurer en mørk hemmelighet. Siden 1677 har en dansk pike, en ung sjel med en halv medaljong om halsen, hjemsøkt dammen – ikke med godhet, men med et kaldt, lokkende grep. Hennes historie er vevd av tap og løfter: en mor som døde, en bror hun aldri fant, og en medaljong som aldri ble hel. Nå vandrer hun, en blek skygge i falmet kjole, og lokker barn til vannkanten med en hviskende stemme som bærer både sorg og sinne. Men hun er ikke alene – en grå dame, ukjent og stille, har også begynt å vandre gangene på Herregården, en ny skygge i et hus allerede tynget av fortidens spøkelser.
Medaljongen og dammen
Den danske piken, hvis navn har falmet med årene, kom til Norge på 1600-tallet, bærende på en halv medaljong – et løfte fra moren, delt med broren hennes før morens død. De avtalte å forene de to halvdelene når de møttes igjen, et symbol på familie og håp. Men i 1677 ble hun funnet flytende i karpedammen, ansiktet blekt, håret spredt som vannliljer, medaljongen fortsatt rundt halsen. Hun elsket å sitte ved dammen, mate karpefiskene som danset i vannet, men en dag falt hun – eller ble hun trukket? Ingen vet, men kroppen hennes ble funnet uten spor av kamp, bare en stille, druknet stillhet.
Siden den dagen har hun vært der, en skikkelse i hvit kjole, håret dryppende, øynene som gløder under vannets overflate. Hun dukker opp i skumringen, sittende ved dammen, syngende en lav, dansk vuggesang som lokker de nysgjerrige nærmere. Men det er barna hun vil ha. En gutt som lekte nær dammen, fortalte om en stemme som kalte navnet hans fra vannet. Han gikk nærmere, hypnotisert, og kjente en kald hånd gripe håndleddet hans, trekke ham mot kanten. Faren hans rakk akkurat å dra ham vekk, men gutten hadde mareritt i uker, om en pike som ba ham "finne den andre halvdelen."
Lokkingen til vannet
Piken er ikke snill. Hun lokker barn med løfter – om å hjelpe henne, om å finne medaljongen, om å leke i vannet. Men de som kommer for nær, føler det: En kulde som biter i huden, en følelse av å drukne på tørt land, og øyne som stirrer fra dammen, som om de vil trekke deg ned. En barnehagelærer fortalte om en dag da en liten jente løp mot dammen, leende, som om hun så en venn. Læreren grep henne i siste sekund, men jenta gråt og sa: "Hun sa jeg kunne hjelpe henne, men hun var så sint." Noen sier piken vil ha selskap i sin ensomhet, andre at hun vil ha hevn, at brorens svik – eller farens – fortsatt brenner i henne.
Den grå damen
Nylig har en ny ånd kommet til Herregården: En grå dame, ukjent, men tung av nærvær. Hun glir gjennom gangene, en skygge i falmet kjole, ansiktet skjult, men øynene fulle av hemmeligheter. Ingen vet hvem hun er – en tidligere comtesse, en tjener, eller en annen tapt sjel fra Herregårdens historie. Hun dukker opp i speil, står stille i døråpninger, og forsvinner når du snur deg. En ansatt så henne stå i hovedhallen, hånden løftet som om hun pekte mot dammen, før hun oppløste seg i en tåke av støv. Er hun knyttet til piken, eller bærer hun sin egen forbannelse? Ingen tør spørre.
En historie uten ende
Karpedammen på Herregården er et sted å nærme seg med forsiktighet. Piken venter der, syngende, lokkende, med en halv medaljong som fortsatt henger om halsen hennes i vannet. Den grå damen holder vakt i gangene, en stille vokter av ukjente sorger. For en lykkelig slutt, les Liz Bente Dæhlis bok, Comtesse Juliane Sophie, der historien kanskje finner fred. Men i virkeligheten, hold barna dine unna vannkanten, og lytt ikke til sangen som stiger fra dammen. For på Herregården i Larvik er vannet sultent, og pikens sinne varer evig.
Agerup gård
Agerup Gård på Torød, Nøtterøy, nær Tønsberg, er en historisk eiendom kjent ikke bare for sin rolle i Vestfolds landbrukshistorie, men også for sine uforklarlige hendelser og spøkelseshistorier. Gården, som ligger i et område preget av eldgamle gårder og kulturlandskap, har vært hjem for flere mystiske skikkelser og opplevelser.
En av de mest kjente historiene omhandler "den gråkledde damen", et spøkelse som viser seg hvert år mellom 18. og 19. august. Hun følger en fast rute over tomten, alltid utenfor syne fra selve gården, som om hun bevisst unngår å bli sett fra husets vinduer. Hennes grå kappe og målrettede vandring har gjort henne til et lokalt sagn, men hennes identitet forblir ukjent.
En annen mørk historie knyttes til brønnen på gården, hvor barneskrik tidvis høres i natten. Ifølge lokale fortellinger skal en tjenestepike, som ble gravid utenfor ekteskap, ha druknet barnet sitt i brønnen. Skrikene antas å være ekkoet av denne tragiske handlingen, og lyden har satt en uhyggelig stemning blant dem som har hørt den.
Mellom 1963 og 1968 bodde en kunstner på gården som opplevde noe uforklarlig. Redskaper som hang på veggen begynte å pendle av seg selv, som om en usynlig kraft satte dem i bevegelse. Kunstneren reiste seg for å stoppe dem, men så snart han satte seg ned, begynte pendlingen igjen. I "Gamlestua", et av gårdens eldste rom, har flere rapportert en merkelig atmosfære, som om noen alltid er til stede. Beboere har sett skikkelser i rommet, selv når alle på gården befant seg andre steder.
Disse historiene har gitt Agerup Gård et rykte som et av Nøtterøys mest hjemsøkte steder, der fortidens skygger fortsatt vandrer i stillhet.
Bilde-Ola Øgar Svendsen Riksantikvaren
Tilbake
Den brune mannen på Sande prestegård
Sande prestegård i Vestfold, en staselig bygning fra 1700-tallet, er ikke bare et historisk landemerke, men også hjem for en av Norges mest kjente spøkelseshistorier. Her sies sognepresten Hans Daniel Hammer (1748–1812), også kalt «Den brune mannen», å hjemsøke gangene, kledd i en brun kappe som symboliserer hans evige anger. Hammer var den første presten som flyttet inn i prestegården i 1790, kjent som en opplysningsmann som brydde seg om menigheten sin, men en tragisk hendelse har bundet hans sjel til stedet.
Ifølge folkeminnet nektet Hammer tidlig på 1800-tallet å konfirmere en ung gutt, muligens fordi gutten ikke kunne svare tilfredsstillende på bibelske spørsmål – en alvorlig sak, da konfirmasjon var nødvendig for å gifte seg, vitne i retten eller verve seg til militæret. Knust av skam og fortvilelse skal gutten ha tatt sitt eget liv ved å drukne seg i Sandeelva, nær kirken. Hammer, som var kjent for å gå fra hjem til hjem for å hjelpe menigheten, ble så tynget av skyld at han aldri fant ro, selv etter sin død i 1812. Siden har han vandret hvileløst i prestegården, som om han forsøker å bøte på sin feil.
Flere vitner, fra prester til akademikere, har rapportert møter med Den brune mannen. En gang, i den såkalte «blå sal», hørte en person som lå i sengen slepende skritt nærme seg. Skrittene stoppet rett ved sengen, fulgt av et engstelig stønn, før de trakk seg tilbake og en stol ble flyttet. Livredd forlot vedkommende rommet. En elektriker som arbeidet i prestegården opplevde noe lignende: Mens han jobbet i første etasje, hørte han tydelige skritt som gikk frem og tilbake i andre etasje. Nysgjerrig gikk han opp trappen for å undersøke, men lyden stoppet brått, og gangen var tom.
Prestefrue Ovidia Kaurin, gift med presten Christian Kaurin (1883–1891), fortalte om et møte med Hammer i trappen. Da mannen hennes lå syk i andre etasje, kjente hun en hånd på skulderen og så en skikkelse i brun kappe som smilte til henne, uten å skremme. Også forfatteren Andreas Munch, som vokste opp i prestegården fra 1812 til 1818, beskrev uforklarlige opplevelser fra barndommen. I 1943 rapporterte religionshistorikeren Karl Vold, som overnattet i prestegården, om skritt og stønn som holdt ham våken hele natten, noe som preget hans foredrag dagen etter. En prost møtte til og med Hammer i trappen og utbrøt «I Jesu navn, gå i fred», hvoretter gjenferdet smilte.
Selv om Sande historielag har påpekt at det ikke finnes dokumentasjon på at Hammer avviste konfirmanter, lever legenden videre. Den brune mannen, identifisert som Hammer gjennom beskrivelser og bilder, har blitt sett av troverdige vitner som prester, ordførere og elektrikere, og hans tilstedeværelse gjør Sande prestegård til et sentrum for paranormal fascinasjon i Vestfold. Fortsatt høres slepende skritt i gangene, som om Hans Daniel Hammer fortsatt søker tilgivelse for en tragedie fra fortiden.
Bilde-Fremtiden 19 des 1967
Tilbake
Bentegården i Tønsberg
Bentegården, også kjent som Stangegården, står i Nordbyen 16, en sjarmerende gate i Tønsberg klemt mellom Slottsfjellet og Tønsbergfjorden. Som byens eldste hus, trolig oppført rundt 1690, er denne laftede tømmerbygningen med gavler mot sjøen et levende kulturminne, oppkalt etter fraktemannen Bent Knudsen som bodde der fra 1881 til 1911. Eiet av Tønsberg Arbeiderforenings legat og fredet som kulturminne, har Bentegården vært bebodd i over 300 år – og noen mener at ikke alle beboerne har forlatt stedet.
Blant de trange smugene i Nordbyen, et tidligere arbeiderstrøk, hviskes det om uforklarlige fenomener i Bentegården. Fra Glidehallen, et rom i huset, høres lyder som minner om en pose full av mynter som slippes i gulvet – en klirrende påminnelse om fortiden. Lokale fortellinger knytter lydene til en sirkusartist som bodde her på 1930-tallet, kjent for å trylle frem mynter i sine opptredener. Kanskje er det hans ånd som fortsatt spiller sine triks, og lar myntene regne ned i natten.
Bilde-Jan Anderssen
Tilbake
Buntmakerens hule på Slottsfjellet
Slottsfjellet i Tønsberg, en 63 meter høy ås som ruver over byen, er ikke bare hjem til ruinene av Tunsberghus, Nordens største middelalderborg, men også et sted gjennomsyret av mystikk og spøkelseshistorier. Ved foten av fjellet, nær parkeringsplassen utenfor Seterkafeen, ligger en hule kjent som Buntmakerens hule, et mørkt kapittel i Tønsbergs folklore. Denne hulen, som delvis knyttes til de tyske fjellanleggene fra andre verdenskrig, bærer på en eldre og langt mer uhyggelig historie.
For mange år siden, da pels var en ettertraktet vare, sies det at en buntmaker – en håndverker som arbeidet med skinn og pels – drev sin virksomhet i Tønsberg. Men da forretningen hans kollapset, tok fortvilelsen over. I et øyeblikk av desperasjon hengte han seg inne i hulen ved Slottsfjellet. Siden den gang har hans urolige ånd blitt værende, fanget i fjellets mørke. På stormfulle høstnetter, når vinden uler over Vestfold og regnet pisker mot klippene, kan de som våger seg nær hulen høre dunkene fra buntmakerens kropp som gynges fra side til side, kastet mot huleveggene av en usynlig kraft.
Men det er en annen del av sagnet som får selv de modigste til å nøle. Ved inngangen til Buntmakerens hule ligger en stor stein, nesten som en vokter av hemmelighetene innenfor. Ifølge lokalt sagn vil den som går rundt denne steinen tre ganger, mens de roper de mest sjokkerende og støtende ord de kan komme på, bli grepet av en usynlig kraft og dratt inn i fjellet – for aldri å bli sett igjen. Ingen vet om det er buntmakerens ånd som krever hevn eller en mørkere makt som vokter hulen, men få tør å utfordre legenden.
Slottsfjellet, med sine middelalderruiner og tyske fjellanlegg, er i dag en populær destinasjon for turister og historieentusiaster. Seterkafeen, som ligger ved parkeringsplassen, tiltrekker besøkende som nyter utsikten og historiene om Tunsberghus. Men når høstmørket senker seg og stormene raser, hvisker lokalbefolkningen fortsatt om Buntmakerens hule og dens ulykkelige beboer, en påminnelse om at noen sår aldri leges – selv i døden.
bilde-Wikimedia Commons
Tilbake
Del dine historier
Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.