Presten Erik Ancher Bruun

Erik Ancher Bruun (1723–1805) var en fargerik og kontroversiell prest som satte dype spor i Evje og senere Suldalen, men også en mann som skapte mye uro. Født i Oslo som sønn av tollinspektør Simon Brun og Karen Anker, begynte han sin prestegjerning i Evje i 1757, 34 år gammel. Hans tid som prest var preget av ekstravagante og til dels skandaløse handlinger.

I Evje utvidet han prestegården på en overdådig måte, annekterte skog og mark, og opptrådte så dominerende at bøndene fryktet ham. Han hadde en tendens til å konfiskere bøndenes eiendeler, som kyr, til sin egen pris, noe som gjorde ham svært upopulær. Hans pengegriskhet viste seg også i salg av attester; for 60 riksdaler kunne hvem som helst få en lærerattest uten kvalifikasjoner. Bruuns forkjærlighet for alkohol, slåssing og kvinner forsterket konflikten med lokalsamfunnet. En episode der han mistet en kortstokk under en preken i Iveland, etter en fuktig kveld i Kristiansand, ble legendarisk. Han skal ha sagt: «Sådan adsprede Herren de ugudelige» og levert en av kirkens beste prekener, uten å huske noe av den etterpå.

Hans forsøk på å bygge et bordell på eiendommen sin førte til at rasende naboer brant det ned. Bøndene beskyttet også døtrene sine mot å tjenestegjøre hos ham, redd for hans rykte. Etter hvert ble motstanden så stor at han ble tvunget til å forlate Evje og flyttet til Suldalen, hvor han fortsatte i samme stil i ti år før han igjen måtte dra. Han tilbrakte sine siste år hos sønnen, Simen Anker Brun, prest i Bygland, hvor han døde i 1805, 82 år gammel.

Etter hans død oppsto historier om at han hjemsøkte prestegården i Bygland. Spøkelseshistoriene ble så intense at prosten Lisle-Jæger ble tilkalt og angivelig klarte å fordrive spøkelset.

Erik Ancher Bruun er et eksempel på en prest som brøt med tidens forventninger til en geistlig, og hans liv er fortsatt en kilde til fascinerende, om enn skandaløse, historier fra 1700-tallets Norge.

Bilde-Evje og Hornes Kirke .bygd 1667. Revet og bygd nytt 1833 og står i dag

Octavia Sperati: Skuespiller og spøkelse ved Den Nationale Scene

Octavia Sperati (født Svendsen) ble født 19. februar 1847 i Kristiansand og flyttet senere til Bergen, hvor hun arbeidet som skuespiller ved Den Nationale Scene fra 1876 til sin død 22. mars 1918. Hennes lidenskap for teateret har gjort henne til en legende, ikke bare for sitt livsverk, men også for historiene om hennes spøkelse som fortsatt hjemsøker teateret.

En vokter fra det hinsidige

Ansatte ved Den Nationale Scene hevder at Octavias ånd fortsatt våker over teateret. Hun sies å sørge for at skuespillerne husker replikkene sine. En kjent historie forteller om en ansatt som ba Octavias bilde om hjelp til å løse problemer med teaterets dreiescene. Under et senere besøk av et medium skal Octavia ha kommunisert at hun hadde bedt to andre spøkelser om å forlate dreiescenen, noe som angivelig ordnet problemet.

Observasjoner av Octavia

Octavia er ofte beskrevet iført en rosa gallakjole, med hatt og parasoll, mens hun vandrer på teaterets loft. Hun er også sett i sin faste plass i frontlosjen, hvor hun følger med på forestillingene. Noen vitner har rapportert å se henne "fly" fra losjen ned til høyre side av scenen. Andre fenomener knyttet til henne inkluderer:

Fottrinn i tomme korridorer

Plutselige kuldeperioder

Uforklarlige bankelyder

Malerier som beveger seg ut fra veggen

En kvinne i hvitt som svever gjennom gangene

Ettermæle

Octavia Speratis tilstedeværelse, enten som spøkelse eller som en del av teaterets folklore, har blitt en integrert del av Den Nationale Scenes historie. Hennes dedikasjon til kunsten lever videre, og historiene om hennes spøkelse tilfører en ekstra dimensjon av mystikk til Bergens stolte teater.

Spøkelseshistorien om Blåmannen på Blaafarveværket

Blaafarveværket i Åmot, Modum, var Norges største industribedrift på 1800-tallet, kjent for sin produksjon av koboltblå farge fra gruvene i Skuterudåsen. Men under de mørke tunnelveggene i Koboltgruvene hviskes det fortsatt om Blåmannen – et gjenferd som sies å hjemsøke gruvene. Kjent som «Hans med knappene» på grunn av sin karakteristiske uniform og den lysende gruvelampen han bærer, er Blåmannen, ifølge folkeminnet, ingen ond ånd, men en vokter som advarer gruvearbeiderne om forestående farer.

Blåmannen, som sies å være ånden til Hans Simen Paulsen Røtter (1806–1867), dukket opp i gruvene før ulykker, som om han forsøkte å redde liv. Ifølge muntlige historier fra Modum var hans nærvær et illevarslende tegn. Et klassisk eksempel er fortellingen om Røtter selv, som en gang brant stull i Nordgruva. Blåmannen viste seg opptil tre ganger og ba ham forlate gruven, da den var utrygg. Røtter ignorerte advarselen først, men da han til slutt adlød, kollapset stullen rett etter at han kom seg ut.

Den mest kjente historien knyttes til den tragiske gruveulykken 13. desember 1854, den verste i Blaafarveværkets historie. Seks gruvearbeidere – Lars Corneliussen Søya, Ole Torstensen Sandagereie, Torger Trulsen Berganeie, Thorsten Christiansen Bærven, Ole Arnesen Haugerud og Cornelius Ellingsen Fossen – mistet livet i et massivt steinras i Mellomgruvene, like ved Forhåpningsstollen. En syvende arbeider, Christian Helgesen Jahr, overlevde, men ble hardt skadet. Ifølge Jahr møtte arbeidslaget Blåmannen inne i den trange gruven like før ulykken. Gjenferdet pekte mot utgangen og dyttet den fremste arbeideren, som om han forsøkte å jage dem ut. Bare Jahr, som gikk sist, rakk å unnslippe før raset rammet. Samme dag skal andre varsler ha vist seg: En rev fulgte Ole Torstensen til gruvesmien før den brått forsvant – i folketroen et tegn på død – og fugler hakket urolig på vinduene i sakkerhuset, der pendlere overnattet.

Blåmannens opptredener skapte både frykt og ærbødighet blant gruvearbeiderne. Hans uniform, med blanke knapper og lysende lykt, ble sett som et tegn på at han var en tidligere stiger, en arbeidsleder som fortsatt voktet sine menn. Selv om Blaafarveværket i dag er et friluftsmuseum og kunstgalleri, lever historiene om Blåmannen videre. Besøkende på gruveturene rapporterer fortsatt om uforklarlige lyder og skygger i de mørke tunnelene, som om Hans med knappene fortsatt patruljerer Koboltgruvene, klar til å advare om farer som lurer i dypet.

Bilde-blaa.no Blåfargeverkets Hjemmeside

Spøkelseshistorien fra Bråten Kirkegård i Kragerø

Bråten kirkegård i Kragerø, en liten bygd omgitt av Telemarks kystlandskap, er et sted gjennomsyret av historie og mystikk. Like ved kirken, langs sideveien som fører til kirkegårdsporten, sto det tidligere en hvilebenk, ikke langt fra en steinmur der de såkalte «mystiske trappene» går over kanten. Disse trappene, som sies å ha vært brukt for selvmordere, mordere og andre som ikke ble ansett verdige til å ringes inn i kirken med klokkene, har gitt opphav til en uhyggelig legende.

En måneskinnskveld satt en ungdomsgjeng ved hvilebenken, nær den store kirkegårdsporten, og nøt den stille sommernatten. Plutselig så de en skikkelse nærme seg fra åsen ovenfor. Det var en kvinne som gikk rolig mot dem langs veikanten, uten å lage en lyd eller hilse. Hennes bevegelser var nesten unaturlig jevne. En av guttene reiste seg, gikk mot henne og ropte et vennlig «hei». I det samme skar et grufullt, høyt skrik gjennom luften – et lyd som frøs blodet i årene deres. Før noen rakk å reagere, forsvant kvinnen sporløst, som om hun hadde løst seg opp i måneskinnet.

Lokale fortellinger hevder at denne kvinnen, som oftest ses i skumringstimen, er et gjenferd av en sjel som bærer på en tung byrde. Noen spekulerer i at hun kan ha vært en selvmorder eller morder, nektet adgang til kirkens hellige grunn gjennom den vanlige porten og tvunget til å krysse de mystiske trappene. Hennes skrik tolkes som et uttrykk for smerte og urettferdighet, som om hun fortsatt protesterer mot en dom fra fortiden. Observasjonene av henne er mest hyppige om kvelden, når skumringen legger seg over Kragerø, og hennes tilstedeværelse har gjort Bråten kirkegård til et sted hvor fortidens skygger fortsatt vandrer.

Bilde-www.kragerokirkene.no

Spøkelseshistorien fra Bymyra Barnehage i Tromsø

Bymyra Barnehage, som ligger på toppen av Tromsøya nær Prestvannet i hjertet av Nord-Norges hovedstad, er i dag et livlig sted fylt med barnehagebarn og turer i nærområdets skog og trelavvo. Men bygningen har en mørkere fortid som Hvilhaug sykehjem, og mange mener at de tidligere beboerne fortsatt gjør sin tilstedeværelse kjent. Ansatte og besøkende rapporterer en vedvarende følelse av at noen er til stede, som om usynlige øyne følger dem gjennom rommene.

Gjenferdene som sies å hjemsøke barnehagen er en eldre dame og flere eldre menn, rester av sykehjemmets fortid. Deres tilstedeværelse merkes gjennom uforklarlige hendelser: lys som skrur seg av og på uten at noen rører bryterne, leker som flyttes fra sted til sted, og svake stemmer som høres i gangene. Noen ansatte har opplevd å bli berørt av usynlige hender, en lett, men urovekkende kontakt som får hårene til å reise seg. Verre er historiene om ansatte som, når de er alene, føler seg jaget opp og ned korridorene av en usynlig kraft, som om de tidligere beboerne fortsatt patruljerer sitt gamle hjem.

Situasjonen ble så urovekkende at barnehagen tilkalte en prest for å forsøke å roe de urolige åndene, men forsøket bar ingen frukter. Gjenferdene fortsetter å gjøre seg gjeldende, og Bymyra Barnehage har blitt et sted hvor fortidens skygger lever side om side med dagens latter og lek. I Tromsø, en by rik på spøkelseshistorier fra den ikoniske Ishavskatedralen til fantomskip i fjordene, er historiene om Hvilhaug sykehjem et chilling tilskudd til den lokale folkloren, som får både ansatte og besøkende til å lure på hvem som egentlig befinner seg i gangene etter mørkets frembrudd.

Spøkelseshistorien om Miss Greenfield på Dalen Hotel

Dalen Hotel i Telemark, ofte kalt «eventyrhotellet» for sin overdådige dragestil fra 1894, er ikke bare kjent for sin praktfulle arkitektur og historie som et tilfluktssted for Europas elite, men også for sine uforklarlige hendelser. På rom 17, hotellets mest hjemsøkte sted, rapporteres lyder av barnegråt, en grå kvinneskikkelse som glir gjennom korridorene, og en vedvarende følelse av ubehag som får hårene til å reise seg.

Historien knyttes til Eliza Mabel Greenfield, bedre kjent som Miss Greenfield eller «Den grå damen». På slutten av 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet ankom hun Dalen Hotel alene, gravid, men uten at noen visste om tilstanden hennes. Hun slo seg ned på rom 17 i begynnelsen av sesongen og ble værende til sesongslutt. Da personalet skulle stenge hotellet for vinteren, oppdaget de at døren til rommet var barrikadert. De brøt seg inn og fant et dødt spedbarn, som Miss Greenfield hadde født i all hemmelighet. Hun hadde forlatt hotellet uten å si et ord. Senere ble hun arrestert i England, men før rettssaken kunne starte, tok hun sitt eget liv, og etterlot en tragisk historie som fortsatt hjemsøker hotellet.

Gjestene på Dalen Hotel rapporterer fortsatt urovekkende opplevelser: barnets gråt som ekkoer i rom 17 om natten, og en grå, spøkelsesaktig skikkelse som beveger seg lydløst gjennom korridorene, ofte i skumringen. Noen føler en trykkende atmosfære, som om de blir iakttatt. Hotellet hedrer Miss Greenfields minne ved å alltid dekke et bord til henne i spisesalen, og hver kveld tennes et lys til hennes ære. Gjestene har lagt merke til at flammen sjelden står stille, men flimrer som om en usynlig pust forstyrrer den. Disse tradisjonene og historiene om Den grå damen har gjort rom 17 til et sentrum for Dalen Hotels mystikk, og tiltrekker både nysgjerrige gjester og de som søker et glimt av det hinsidige.

Bilde fra Dalen Hotel hjemmeside

Spøkelseshistorien om Den brune mannen på Sande prestegård

Sande prestegård i Vestfold, en staselig bygning fra 1700-tallet, er ikke bare et historisk landemerke, men også hjem for en av Norges mest kjente spøkelseshistorier. Her sies sognepresten Hans Daniel Hammer (1748–1812), også kalt «Den brune mannen», å hjemsøke gangene, kledd i en brun kappe som symboliserer hans evige anger. Hammer var den første presten som flyttet inn i prestegården i 1790, kjent som en opplysningsmann som brydde seg om menigheten sin, men en tragisk hendelse har bundet hans sjel til stedet.

Ifølge folkeminnet nektet Hammer tidlig på 1800-tallet å konfirmere en ung gutt, muligens fordi gutten ikke kunne svare tilfredsstillende på bibelske spørsmål – en alvorlig sak, da konfirmasjon var nødvendig for å gifte seg, vitne i retten eller verve seg til militæret. Knust av skam og fortvilelse skal gutten ha tatt sitt eget liv ved å drukne seg i Sandeelva, nær kirken. Hammer, som var kjent for å gå fra hjem til hjem for å hjelpe menigheten, ble så tynget av skyld at han aldri fant ro, selv etter sin død i 1812. Siden har han vandret hvileløst i prestegården, som om han forsøker å bøte på sin feil.

Flere vitner, fra prester til akademikere, har rapportert møter med Den brune mannen. En gang, i den såkalte «blå sal», hørte en person som lå i sengen slepende skritt nærme seg. Skrittene stoppet rett ved sengen, fulgt av et engstelig stønn, før de trakk seg tilbake og en stol ble flyttet. Livredd forlot vedkommende rommet. En elektriker som arbeidet i prestegården opplevde noe lignende: Mens han jobbet i første etasje, hørte han tydelige skritt som gikk frem og tilbake i andre etasje. Nysgjerrig gikk han opp trappen for å undersøke, men lyden stoppet brått, og gangen var tom.

Prestefrue Ovidia Kaurin, gift med presten Christian Kaurin (1883–1891), fortalte om et møte med Hammer i trappen. Da mannen hennes lå syk i andre etasje, kjente hun en hånd på skulderen og så en skikkelse i brun kappe som smilte til henne, uten å skremme. Også forfatteren Andreas Munch, som vokste opp i prestegården fra 1812 til 1818, beskrev uforklarlige opplevelser fra barndommen. I 1943 rapporterte religionshistorikeren Karl Vold, som overnattet i prestegården, om skritt og stønn som holdt ham våken hele natten, noe som preget hans foredrag dagen etter. En prost møtte til og med Hammer i trappen og utbrøt «I Jesu navn, gå i fred», hvoretter gjenferdet smilte.

Selv om Sande historielag har påpekt at det ikke finnes dokumentasjon på at Hammer avviste konfirmanter, lever legenden videre. Den brune mannen, identifisert som Hammer gjennom beskrivelser og bilder, har blitt sett av troverdige vitner som prester, ordførere og elektrikere, og hans tilstedeværelse gjør Sande prestegård til et sentrum for paranormal fascinasjon i Vestfold. Fortsatt høres slepende skritt i gangene, som om Hans Daniel Hammer fortsatt søker tilgivelse for en tragedie fra fortiden.

Bilde-Fremtiden 19 des 1967

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.