Skrømt på Baroniet

Baroniet Rosendal, Norges eneste baroni, ligger i Kvinnherad kommune i Vestland. Etablert i 1678 av kong Christian V, ble det praktfulle slottet ferdigstilt allerede i 1665. I dag fungerer Rosendal slott som et levende museum, der besøkende kan oppleve guidede omvisninger, konserter, foredrag, teater, kunstutstillinger, overnatting og servering.

Slottet er også kjent for sine overnaturlige historier. I parken siges det at Baron Axel Rosenkrantz spøker, kledd i en rød frakk med hvite kniplinger, en skitten parykk og en medtatt hatt. Han kommer gående mot deg langs alleen, før han plutselig forsvinner. Baronens skikkelse er også observert i biblioteket, eller stattholderkammeret, som det kalles. I dette rommet finnes et forhekset speil som sies å vise din tilkommende hvis du tør å kikke i det på nyttårsaften.

En annen mystisk skikkelse er Skottefruen, en søt og vakker kvinne som ligner på en tidligere beboer. Hun dukker opp, nærmer seg besøkende, og forsvinner like raskt. Ifølge legenden ligger hun begravd under gulvet i det nordøstlige hjørnet av Rosendal gamle kirke.

Snelldalen, rett over Ikea ved sørlandsenteret- Kristiansand s 

På Sørlandet står et hus kjent som regionens mest hjemsøkte. Gjennom årene har en rekke uforklarlige og skremmende historier blitt knyttet til stedet, og fortellingene fortsetter å fascinere og skremme.

En av de mest hjerteskjærende historiene handler om et spedbarn som ble satt ut i kulden og frøs i hjel. Foreldrene skal ha angret og hentet barnet inn igjen, men det var for sent. Faren begynte å snekre en liten kiste i smia, og lyden av hamrende slag kan fortsatt høres i nærheten av huset, som et ekko fra fortiden.

Besøkende har rapportert om urovekkende opplevelser i huset. Banking og smell høres ofte, selv når ingen er til stede. En gruppe som overnattet utenfor huset en natt ble vekket av et kraftig brak. Da de gikk inn, fant de en massiv kiste ved foten av trappa, som om den hadde blitt kastet ned fra andre etasje. Merkelig nok var det ingen andre i huset. Senere hørte de en dør som åpnet og lukket seg gjentatte ganger, uten noen synlig årsak.

Samme gruppe opplevde noe enda mer skremmende. Mot en hvit vegg så de skyggen av en usedvanlig høy skikkelse som sto helt stille og stirret på dem. Plutselig stormet skikkelsen mot dem, med det som så ut som en øks hevet i hendene. Gruppen løftet armene i forsvar, men skikkelsen løste seg opp i luften og forsvant sporløst.

En gruppe reportere som skulle skrive en historie om huset, opplevde også noe uforklarlig. Mens de var inne, falt en kniv plutselig ned fra taket og traff bordet foran dem, uten noen logisk forklaring.

Flere har fortalt om merkelige opplevelser på stien nær huset. Noen hører skritt som nærmer seg bak dem, og føler at noen går forbi – uten at noen er å se.

På 1950-tallet besøkte Anna Elisabeth Westerlund huset sammen med ukebladet Allers for å undersøke spøkeriene. Til tross for deres innsats, forble mysteriene uløste, og historiene om Sørlandets skrekkhus lever videre.

Leiermål (seksuell omgang utenfor ekteskapet)

I Norden ble seksuell omgang utenfor ekteskapet, også kalt leiermål, ansett som ulovlig og straffet av kirken. På Bjelland utenfor Kristiansand ble ei jente og en gutt dømt for leiermål og straffet med 14 dager på vann og brød. Denne straffen var et alternativ til 42 dagers fengsel, der man kunne velge en tredjedel kortere tid ved å akseptere kun vann, brød og litt salt som næring. I tillegg ble de to offentlig ydmyket i Bjelland kirke 4. juni, på sankthansaften og 2. juli, hvor de ble satt i jern foran menigheten til spott og spe. Straffen var dermed både fysisk og sosialt belastende.

Kilde-Leiermål-Magnus Breilid -Kultursoga for Bjelland/div sagn

bilde-Ole Bjørn Darrud/Valdres Folkemuseum 

Heksa fra Ose i Setesdalen

I 1650 skulle sorenskriver Mads Pedersen fra Heistad i Ose gifte seg med enken Sissel Mortensdatter i Kristiansand. Under bryllupsfesten stormet politiet inn og avbrøt seremonien. Sissel ble arrestert, anklaget for trolldom basert på vitnesbyrd fra Bodil Krums og Karen Thorsdatter, som allerede satt fengslet. De påsto at Sissel hadde fløyet gjennom luften på glødende raker sammen med andre hekser, med mål om å skade futen på Kongsgård, Niels Nilsen, og kremmer Christen Andersen. Karen hevdet også at Sissel hadde forsøkt å drukne Susanna, Christen Andersens kone, men mislyktes fordi Susanna bar et gullkjede med kors.

Den 22. april 1650 ble Bodil Krums og Karen Thorsdatter stilt for retten, anklaget for trolldom. De ble beskyldt for å ha møttes med andre hekser ved Grastjønn i Tveit, nær dagens Dyrepark i Kristiansand. Der skal de ha ridd på kalver, katter, hunder og ildtenger, og forsøkt å forårsake et skipsforlis på et fartøy på vei til København. Forliset ble avverget, angivelig på grunn av besetningens sterke gudstro. Begge tilsto å ha "gitt seg i djevelens tjeneste" og brukt trolldom til skade for andre. Som straff ble de dømt til døden og brent på bålet ved Galgebergtangen, nær utløpet av Otra i Kristiansand.

Sissel Mortensdatter ble i 1652 renvasket for anklagene om hekseri og slapp straff. Mads Pedersen ventet imidlertid ikke på henne og giftet seg med en annen kvinne.

Bilde-Huset Mads byggde på Ose.

Spøkelseshistorien på Dr. Holms Hotel

På Dr. Holms Hotel i Geilo sies det at en ung, vakker kvinne med langt lyst hår fortsatt vandrer i gangene. Historien begynner i 1926, da hun ankom hotellet på bryllupsreise med sin nybakte ektemann, en selger fra Drammen. Paret bodde på rom 320, men en kveld forsvant mannen. En leteaksjon ble satt i gang, og til slutt ble han funnet i seng med en annen kvinne. Knust av sviket gikk den unge bruden opp på loftet og tok sitt eget liv.

Første gang hun ble sett igjen var i 1930. Iført en gråblå silkekjole, matchende sko og et perlekjede svevde hun over gulvet i andre etasje, forbi gjester, før hun forsvant sporløst. Siden har hun blitt observert flere steder på hotellet, ofte i trappen, hvor hun forsvinner hvis noen prøver å snakke til henne. Gjestene og ansatte har også opplevd uforklarlige hendelser: Den låste loftsdøren har åpnet seg av seg selv, og den unge kvinnen er sett idet hun kommer ned trappen før hun løser seg opp i luften. I biblioteket, salongen og nær dansegulvet har tunge møbler blitt flyttet uten forklaring. Hotellets klokke, som mangler urverk, har slått med en vakker tone. Både ansatte og gjester har rapportert at dyner er blitt revet av dem om natten. Kvinnen er også sett vandrende i vinstuen, som om hun fortsatt søker etter noe – eller noen.

bilde-Fra Dr holms hjemmeside/1910

Søstrene Anne og Alet fra Helle

På 1700-tallet vokste søstrene Anne og Alet opp på gården Helle i Øyestad. Den 25. september 1769 ble Alet og hennes venninne, 28 år gamle Berthe Olsdatter fra samme gård, innkalt til tingstedet Sandstø i Øyestad, anklaget for mord. Alet ble beskyldt for å ha drept sin matmor, Karen Jonsdatter, med gift kjøpt av Berthe. Under avhør trakk Alet inn søsteren Anne, og begge ble til slutt dømt for to andre mord.

Den 6. februar 1771 ble straffene deres skjerpet. Søstrene ble dømt til en grusom henrettelse: Først skulle de knipes med glødende tenger foran husene der mordene ble begått, deretter på veien til retterstedet, og til slutt på selve retterstedet. Bøddelen bar en gryte med glør for å varme tangen før hver kniping. På retterstedet skulle høyre hånd hugges av med øks, etterfulgt av hodet. Deretter skulle hånden og hodet settes på steile – en spiss stokk plassert i jorden.

Henrettelsen fant sted i 1771 på retterstedet Solli på Helle, søstrenes hjemgård. For Anne gikk ikke henrettelsen som planlagt. Bøddelens første økseslag traff ikke rent, og heller ikke det andre. Først på tredje forsøk ble hodet skilt fra kroppen. Alet, som var vitne til søsterens henrettelse, besvimte av synet. Alet selv ble henrettet ved at hodet og hånden ble hugget av med øks, som dømt.

Berthe Olsdatter ble dømt til livsvarig fengsel i Kristiania for medvirkning. Hun klarte å rømme, men det er uvisst om hun noen gang ble tatt igjen.

I ettertid har det gått historier om to hodeløse kvinner som vandrer rundt på og ved gården Helle, som om Anne og Alet fortsatt hjemsøker stedet der deres liv endte.

Spøkelseshistorier fra Boen gård

Boen Gård i Tveit, Kristiansand, er en herskapelig lystgård fra 1813, omgitt av en klassisk park og Tovdalselva. Gården, som ble eid av generalmajor Diderich Hegermann fra 1815, er ikke bare kjent for sin historie med laksefiske og tømmerdrift, men også for sine uforklarlige hendelser og spøkelseshistorier.

I 2016 begynte Dagfinn Galdal å jobbe fulltid som hovmester på Boen Gård. En sen høstkveld skulle han låse av lokalet og slukke alle de 174 lysbryterne i hovedhuset. Da han nærmet seg spisesalen i forstuen i andre etasje, kjente han plutselig et tungt trykk mot brystet, som om det ble vanskelig å puste. En følelse av at noen ikke ville ha ham der inne, tvang ham til å trekke seg tilbake. Han ropte ut i rommet at han bare skulle slukke lysene og gå, men hårene reiste seg på kroppen, og han turte ikke å gå inn. Til slutt sa han høyt at han ville la lysene stå på over natten og forlate stedet. Dagen etter, da han kom tilbake, var døren fortsatt låst – men alle lysene var slukket.

Ifølge lokale historier er det generalmajor Diderich Hegermann selv som går igjen på gården. Hegermann, som giftet seg til eiendommen i 1815 gjennom ekteskapet med Hanne Susanne Christine Isaachsen, var en prominent skikkelse som eidsvollsmann og en av Norges rikeste menn på sin tid. Hans tilstedeværelse sies å merkes i hovedhuset, særlig i spisesalen.

I østfløyens leiligheter har gjester og ansatte rapportert andre uforklarlige hendelser. Lyder av knust glass høres om natten, men når man står opp, er alt i orden. I tredje etasje sies en tjenestejente å gå igjen, kjent for å lage ugagn ved å flytte på stoler og andre gjenstander i rommet. Disse historiene har gitt Boen Gård et rykte som et av Sørlandets mest hjemsøkte steder, der fortiden fortsatt lever i skyggene.

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.