Bentegården i Tønsberg

Bentegården, også kjent som Stangegården, står i Nordbyen 16, en sjarmerende gate i Tønsberg klemt mellom Slottsfjellet og Tønsbergfjorden. Som byens eldste hus, trolig oppført rundt 1690, er denne laftede tømmerbygningen med gavler mot sjøen et levende kulturminne, oppkalt etter fraktemannen Bent Knudsen som bodde der fra 1881 til 1911. Eiet av Tønsberg Arbeiderforenings legat og fredet som kulturminne, har Bentegården vært bebodd i over 300 år – og noen mener at ikke alle beboerne har forlatt stedet.

Blant de trange smugene i Nordbyen, et tidligere arbeiderstrøk, hviskes det om uforklarlige fenomener i Bentegården. Fra Glidehallen, et rom i huset, høres lyder som minner om en pose full av mynter som slippes i gulvet – en klirrende påminnelse om fortiden. Lokale fortellinger knytter lydene til en sirkusartist som bodde her på 1930-tallet, kjent for å trylle frem mynter i sine opptredener. Kanskje er det hans ånd som fortsatt spiller sine triks, og lar myntene regne ned i natten.

Bilde-Jan Anderssen

Den grå damen på Brekke museum

Brekkeparken i Skien, med sine blomstrende tulipbed og historiske herregård Søndre Brekke, er både et idyllisk friluftsmuseum og et sted gjennomsyret av mystikk. Den praktfulle herregården, bygd i 1780 og hjem for 1814-minister Niels Aall, er kjent for sine overdådige empire-interiører og for å huse en av Telemarks mest kjente spøkelseshistorier: Den grå damen. Spesielt i andre etasje, mot parken, rapporteres uforklarlige hendelser som har fascinert besøkende og ansatte i årevis.

Den grå damen, en skyggeaktig skikkelse kledd i grått, glir lydløst fra dør til dør i herregårdens korridorer. En tidligere eier trodde først hun var en av husets kvinner, men da han en dag hilste på henne, svarte hun ikke. Forbløffet så han henne gå rett gjennom en dør og forsvinne. Lokale fortellinger knytter henne til flere tragiske historier. Én legende hevder hun var en ung tjenestejente som drepte sitt nyfødte barn og gjemte det i sjakta, en handling som binder henne til herregården i evig anger. En annen historie forteller om en kvinne som forgiftet sin elskede da han ikke gjengjeldte følelsene hennes, og nå vandrer hvileløst i skam. En tredje fortelling peker mot en eldre dame som døde under en overdådig fest arrangert for prins Christian Fredrik i 1813, da han som stattholder besøkte Niels Aall. En værelsespike våknet klokken ett om natten av djevelsk latter og klirring av glass fra rommet nedenfor, men morgenen etter viste det seg at ingen hadde vært der.

Andre urovekkende hendelser forsterker mystikken. Dører åpner og lukker seg uten synlig årsak, og stoler flyttes som om usynlige hender omorganiserer rommene. En lege observerte midt på dagen hvordan Den grå damen steg ut fra et bestemt punkt i veggen, beveget seg mot vinduet og forsvant. En venninnegjeng som overnattet på herregården opplevde at dørhåndtaket vred seg gjentatte ganger gjennom natten, som om noen desperat forsøkte å komme inn. Da museets ansatte innredet et rom etter en flytting, fant de neste morgen at bilder var tatt ned fra veggene og stoler flyttet på, som om arbeidet deres var blitt sabotert av en usynlig kraft.

Mange knytter Den grå damen til Christian Fredriks besøk 21. august 1813, da Skiens befolkning samlet seg for å hylle ham, men tilliten til det danske kongehuset var svekket etter Napoleonskrigene. Hvem hun var – en tjenestejente, en adelsdame eller kanskje Niels Aalls tante – strides de lærde om. Likevel fortsetter hennes nærvær å fascinere. Tidligere vaktmester Jarle Ravik, som møtte spøkelset flere ganger, og utallige besøkende har rapportert hennes tilstedeværelse, spesielt under arrangementer som Skrekkeparken, når mørket faller og trærne kaster lange skygger over Brekkeparken. Den grå damen forblir en uadskillelig del av Søndre Brekkes historie, en hviskende påminnelse om fortidens tragedier.

Schultz på Drevjamoen Offisersmesse

Drevjamoen, en militærleir vakkert plassert ved elven Drevja, omtrent 25 kilometer nord for Mosjøen i Vefsn kommune, er et historisk anlegg som strekker seg tilbake til 1913. Offisersmessa, også kalt A-messa, er en staselig bygning fra 1917, tegnet av arkitekt Emil von Trepka, som fortsatt brukes til forlegning og selskaper. Men i denne fredede bygningen, midt i Helgelands storslåtte natur, hviskes det om uforklarlige hendelser, særlig i rom 15, hvor den tyske offiseren Schultz sies å hjemsøke gangene.

Ifølge lokal folklore ble Schultz, som tjenestegjorde under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–1945, drept i et sjalusidrama på Drevjamoen, da leiren ble brukt som fangeleir for sovjetiske og polske krigsfanger. Hans urolige ånd er knyttet til rom 15, hvor mange har opplevd urovekkende fenomener. En offiser som overnattet alene i messa, ble vekket ved midnatt av en dør som slamret igjen, etterfulgt av tunge skritt fra militærstøvler mot tregulvet. Han satte seg opp i sengen og så en tydelig skikkelse i hjørnet av rommet, som stirret på ham i en uhyggelig stillhet. Kulden grep ham, og etter en kort stund forsvant skikkelsen gjennom veggen. Opplevelsen var så intens at han flyttet fra messa neste dag.

Andre hendelser forsterker mystikken. En HV-soldat som overnattet i rom 15 sammen med sin schæfer, opplevde at hunden begynte å bjeffe intenst midt på natten, stirrende på et punkt i rommet og snerrende. Plutselig huket hunden seg ned, som om den var blitt slått, og kravlet skremt under sofaen. Vaskepersonell som forberedte messa til et julebord, låste alle dører etter endt arbeid, men da de kom tilbake, sto døren til rom 15 vidåpen. Vinduer i rommet har også blitt funnet oppslåtte, selv om haspene var låst, og en morgen ble vinduet observert å svinge frem og tilbake i vinden. En løytnant som forsøkte å sove i rom 15, holdt ut bare tre netter før han tok inn på et vertshus i nærheten. En nederlandsk offiser rapporterte at han lå vettskremt i sengen mens gjenstander flyttet seg rundt i rommet, og han følte en usynlig hånd berøre ham.

Bemerkelsesverdig nok har offisersmessa brent to ganger, men begge gangene stoppet flammene mystisk ved rom 15, som om rommet er beskyttet av en usynlig kraft. En nyttårsaften i 1986 hørte en person en dør åpne seg, etterfulgt av lyden av noen som banket snø av skoene og gikk opp til andre etasje. Da vedkommende fulgte etter, var gangen tom. Et skap som sto på stedet der Schultz angivelig ble drept, ble fjernet fordi det alltid sto åpent dagen etter, uansett hvor godt det var låst.

bilde-Raymond A Hagen

Natvigs Brukthandel i Dronningensgate 69 Kristiansand 

Natvigs Brukthandel, et ikonisk landemerke på hjørnet av Dronningensgate 69 og Holbergs gate i Kristiansand, har vært et samlingspunkt for rariteter og skatter siden 1947. Grunnlagt av Rolf Natvig, videreført av sønnen Jan Christen Natvig, og drevet av barnebarnet Gordon Natvig siden 1990, er butikken kjent for sitt mangfold av antikviteter og bruktgjenstander. Men under overflaten av denne travle brukthandelen, i en murbygning fra 1892, lurer historier om uforklarlige hendelser som knytter seg til eiendommens mørke fortid.

Eiendommen har en historie som strekker seg tilbake til 1700-tallet. Fra 1779 til 1796 bodde en skarpretter her, en bøddel som også praktiserte som kirurg – en uvanlig kombinasjon som satte sitt preg på stedet. Huset fra den tiden ble revet i 1812, og et nytt ble bygd. I 1887 flyttet familien Tranberg inn, men i 1892 ble dette huset ødelagt i en brann, og dagens murbygning ble reist. Under andre verdenskrig, den 9. april 1940, ble hjørnet av bygningen truffet av en granat fra den tyske flåten som angrep Kristiansand. En mor som sto der med sin lille datter hørte granaten komme, kastet seg over barnet sitt og reddet henne, men mistet selv livet i eksplosjonen.

Disse tragiske hendelsene har gitt opphav til spøkelseshistorier som fortsatt lever i veggene. I andre etasje rapporteres en tilstedeværelse, ofte knyttet til enten den modige moren fra 1940 eller bøddelen/kirurgen fra 1700-tallet. Noen mener det er bøddelens urolige ånd som vandrer, kanskje tynget av hans brutale yrke. Gjenstander flytter på seg uten forklaring, særlig i kjelleren og på loftet, hvor skyggene er dypere og luften tyngre. Merkelig nok har spøkelset en forkjærlighet for dukker. Når Natvigs Brukthandel får inn dukker, blir aktiviteten roligere, som om ånden finner trøst i dem. Hver gang butikken skal stenge for kvelden, skjer noe uforklarlig – et knirk, en bevegelse, en lyd – men de ansatte tar det med ro. De beskriver tilstedeværelsen som stille og vennlig, en del av butikkens sjarm som ikke ønsker å skremme.

Fjotland kirkegård

Fjotland kirkegård, som ligger ved den ærverdige Fjotland kirke i Kvinesdal, Agder, er et rolig sted omgitt av bølgende åser og elven Kvina. Kirken, bygd i 1836, erstattet en eldre stavkirke fra middelalderen, og kirkegården har vært et siste hvilested for bygdas folk i århundrer. Men i lokal folklore lever en urovekkende historie om et lik som nektet å råtne og brakte ufred til kirkegården, en fortelling som fortsatt hviskes om i Fjotland.

Historien handler om en ung jente som ble gravid og en mann som nektet å vedkjenne seg som faren til barnet. For å renvaske seg sverget han en høytidelig ed: «Hvis jeg er faren, må jeg aldri råtne i jorda!» Etter hans død ble han gravlagt på Fjotland kirkegård, men freden varte ikke lenge. Uforklarlige lyder – bråk, stønn og urolige bevegelser – hjemsøkte kirkegården om natten, og ryktene spredte seg om at graven hans var kilden. Da de ikke lenger kunne ignorere ufreden, bestemte bygdefolket seg for å grave opp kisten. Til deres forferdelse var liket like friskt som da det ble begravd, uten tegn til forråtnelse, som om eden hans bandt ham til jorden.

Jenta, som fortsatt levde, ble hentet til kirkegården. Stående ved den åpne graven, uttalte hun med klar røst: «Kan Vår Herre gi deg tilgivelse, så kan nok eg òg.» I det øyeblikket hun talte, sank liket sammen foran øynene deres, redusert til en liten haug med jord. Med det senket freden seg over Fjotland kirkegård, og bråket stilnet for godt. Noen mener at jentas tilgivelse løste mannen fra sin ed og ga hans sjel ro, mens andre ser historien som en advarsel mot falske eder.

I Agder er historier om lik som ikke råtner ikke uvanlige. På nærliggende Spind kirkegård i Farsund har problemer med dårlige grunnforhold ført til at graver har måttet stenges fordi lik ikke brytes ned som de skal, noe som gir næring til gamle fortellinger som denne. I Fjotland lever legenden om den falske eden videre, en påminnelse om fortidens løfter og konsekvensene av å bryte dem, mens kirkegårdens stille gravsteiner vokter hemmelighetene fra en svunnen tid.

Frolands verk

Frolands verk, et historisk jernverk grunnlagt i 1763 i Froland kommune, nord for Arendal, var en gang hjertet i Agders industrielle fortid. Midt blant de gamle verksbygningene, som Storhammer og Spikerhammer, hvor smelteovnene glødet og hamrene dundret, lever en spøkelseshistorie som fortsatt får arbeidere og besøkende til å kaste et blikk over skulderen. Lokalbefolkningen kaller gjenferdet «Nissen», et navn som gir det en vennlig klang, men denne ånden er alt annet enn ufarlig hvis den ikke får sin del av maten.

I verksbygningene, der arbeiderne en gang slet under harde forhold, sies det at gjenferdet krevde sin andel av de ansattes sparsomme matpakker. Om de ikke delte, kunne ånden bli ondskapsfull. Arbeidere opplevde plutselige puff i ryggen mens de gikk, uten en sjel i nærheten, og endte langflate på bakken. Verst var det når de håndterte flytende jern. En arbeider ble en gang skjøvet mot en glohet smeltegryte, uten at noen var å se, og endte med brannsår på leggen etter å ha falt farlig nær gryten. Disse hendelsene spredte frykt, og arbeiderne lærte raskt å legge igjen en bit brød eller ost for å holde «Nissen» fornøyd.

Men gjenferdet kunne også vise en hjelpsom side. Hvis det var mett og i godt humør, grep det inn når arbeidere var i nød. En som hadde sovnet i lunsjpausen kunne bli vekket av harde slag mot døren til spiserommet, som slo opp og igjen til vedkommende spratt opp. Noen hevdet at ånden reddet dem fra farlige situasjoner, som om den voktet over verkets folk – så lenge de respekterte dens nærvær.

Bilde.-Karl Ragnar Gjertsen

Udøpte barn i norsk folklore

I gammel norsk folketradisjon var dåpen mer enn en kristen seremoni – den var en beskyttelse mot mørke krefter og et vern mot å bli utstøtt fra fellesskapet. Et udøpt barn ble betraktet som en hedning, sårbart for onde ånder og underjordiske vesener som lurte i skyggene. Denne overtroen, dypt forankret i Norges rurale fortid, formet strenge ritualer for å sikre barnets trygghet frem til dåpen.

Foreldrene måtte være på vakt. Å henge ut barnetøy etter solnedgang var forbudt, da onde ånder kunne legge sin kraft i klærne og bringe sykdom til barnet. Hvis barnet ble sykt og døde før det ble døpt, ville dets sjel ikke finne ro. I stedet kunne det gå igjen som et gjenferd, fanget mellom verdener, og skrike fra graven om natten, desperat etter et navn som kunne gi det identitet og fred. Navngivning var avgjørende – uten et navn var barnet uten beskyttelse, og kunne lett bli offer for de underjordiske, overnaturlige vesener som ifølge folketradisjonen bodde i hauger og skoger. Disse vesenene kunne snike seg inn og bytte ut barnet med en av sine egne – en såkalt bytting, ofte et sykt eller handikappet vesen. Hvis et barn ble født med et handikap, hvisket folk at foreldrene ikke hadde passet godt nok på, og at de underjordiske hadde rukket å bytte det ut før dåpen.

Det var også vanlig å unngå å besøke hjem der et barn ennå ikke var døpt. Å tre inn i et slikt hus var som å gå inn i en hednings hjem, hvor onde krefter kunne ha fritt spillerom. Hvis et barn døde udøpt og ingen prest var tilgjengelig, kunne hvem som helst utføre en nøddåp for å gi barnet et navn og sikre dets sjel. Uten dette kunne gravens ro forstyrres av barnets skrik, et hjerteskjærende ekko av en sjel som ikke ble anerkjent i livet.

Denne overtroen, som fortsatt lever i fortellinger fra steder som Helgeland og Telemark, reflekterer en tid da dåpen var en portal til både kristent fellesskap og beskyttelse mot det ukjente. Historiene om udøpte barns gjenferd og underjordiske byttinger minner oss om en fortid der frykt for det overnaturlige formet hverdagens ritualer, og hvor et navn kunne være forskjellen mellom fred og evig uro.

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.