Akershus Festning

Akershus festning, bygd i 1299 under kong Håkon V ved Oslofjordens bredd, er en av Norges mest historiske og hjemsøkte steder. Med sine 67 bygninger og en fortid preget av beleiringer, fengsling og henrettelser, er det ikke rart at fortellinger om gjenferd lever i festningens mørke korridorer og tårn. Fra Mantelgeisten i Margaretasalen til Dødshesten under Jomfrutårnet, bærer festningen på spøkelseshistorier som fortsatt sender kuldegysninger ned ryggen på besøkende.

Mantelgeisten

På 1370-tallet, under dronning Margretes tid, ble Akershus rammet av en hard vinter med matmangel. En av hennes kammerjomfruer sultet i hjel i Margaretasalen, og siden har hennes ånd, kjent som Mantelgeisten, hjemsøkt salen. Hun glir lydløst mot deg, kledd i en lang, mørk kappe, men når hun snur seg, avsløres et ansikt uten trekk – bare en blank, oval flate. Besøkende og ansatte rapporterer en trykkende følelse i rommet, som om den navnløse jomfruen fortsatt sørger over sin skjebne.

Malcanisen

Under Jomfrutårnet, i den såkalte mørkegangen, lurer Malcanisen – en ondsinnet spøkelseshund fra 1550-tallet. Ifølge sagnet ble en hund murt levende inn i muren for å bringe lykke til festningen, en grusom tradisjon som skulle beskytte mot fiender. Men offeret skapte i stedet et hevngjerrig gjenferd. Når mørkegangen en gang kollapset, turte ingen å undersøke årsaken. Lensherren Peder Hanssøn tok på seg oppgaven, men kom fort ut igjen, blek i ansiktet. Han fortalte om en svart skikkelse som peste og snerret mot ham fra mørket. Fortsatt høres urovekkende lyder fra gangen, som om Malcanisen vokter sin grav.

Dødshesten

I 1567 ble en soldat drept mens han red sin hest nær Jomfrutårnet, og siden har Dødshesten hjemsøkt området. Lokale legender hevder at hestens spøkelse galopperer i skyggene under tårnet, og at de som ser den er dømt til å dø innen året. Besøkende rapporterer skremmende lyder av hover og skrik, som om slaget fra 1567 fortsatt utkjempes. Noen mener også at en underjordisk gang fra Jomfrutårnet til Hovedøya bærer ekkoet av hestens urolige sjel.

Merete i Knutstårnet

Hvert år, den 15. august, sies et fortvilet skrik å runge fra Knutstårnet, opprinnelig kalt Kanniketårnet, bygd rundt 1300. Ifølge sagnet tilhører skriket Merete, som tidlig på 1500-tallet så sin mann, Knut Alvsson, vende tilbake til festningen i en båt full av lik. Alvsson, en norsk adelsmann, ble drept i 1502 under et opprør mot dansk styre, og Meretes sorg binder henne til tårnet. Hennes skrik er et hjerteskjærende minne om tapet, og besøkende rapporterer en uforklarlig uro i Knutstårnet på denne datoen.

Bilde-Tomaz Sienicki

Kalvtona på Barmen i Risør

Barmen, en 9 kvadratkilometer stor øy midt i Søndeledfjorden i Risør, Agder, er et sted hvor naturens ro møter en uforklarlig uro. Øya, som skiller fjorden i Nordfjorden og Sørfjorden, har vært bebodd i århundrer, med hjem spredt langs de sørlige og vestlige kystene. Men i hjertet av øya, i et område kalt Kalvtona, står et hus fra 1725 som bærer på en mystisk historie. Forfatteren Odd Eidem (1913–1988), kjent for sine «flanerier» – en blanding av noveller, erindringer og kåserier – kjøpte dette huset som feriebolig og fortalte til Aust-Agder Blad om de uhyggelige opplevelsene han hadde der.

I dette gamle tømmerhuset, som har stått i nesten tre århundrer, skjer det ting som ikke kan forklares. Lys beveger seg fra rom til rom, som om noen bærer en usynlig lykt gjennom natten. Noen ganger lyser hele huset opp, selv i tykk skodde som dekker Barmen i et ugjennomtrengelig teppe. Når huset står tomt i lengre perioder, knuses en liten vindusrute vendt mot sjøen, hver gang, uten unntak – som om noe eller noen markerer sin tilstedeværelse.

Eidem fortalte om en kveld han satt på plenen utenfor huset. Plutselig så han skikkelser nærme seg og gå inn i huset. Nysgjerrig ropte han: «Hvem er dere?» Svaret var like urovekkende som det var kort: «De tidligere eierne.» Inne i huset kunne han se dem sitte og stirre på lyset som flakket i rommene. Andre ganger observerte han skygger på fjellet ovenfor, som om de tidligere eierne satt der oppe og fulgte med på ham, ventende på at han skulle forlate øya. Deres blikk var tause, men tunge, som om de voktet Kalvtona og aldri helt hadde sluppet taket.

Historien om Rike-Sones likferd

I en avsides heigård nord i Agder levde en mann kjent som Rike-Sone, en fargerik skikkelse som fant trøst i salmeboka og ølkruset. Vinteren tok ham hardt, og da han døde, bestemte enken hans, fru Rike-Sone, at begravelsen skulle være verdig en mann av hans kaliber. Det ble bakt brød, brygget sterk øl og kjøpt inn dunker med brennevin for å hedre ham. På den kalde vinterdagen samlet likferdsfolket seg i heigården, varmet av brennevinets glød og den knatrende peisen, mens snøen lå tung utenfor.

Etter timer med drikking og skåling bestemte de seg for å starte likferden. Men først måtte kisten med Rike-Sone bæres inn på kjøkkenet for en siste avskjedsskål. Glassene ble fylt, latteren runget, og brennevinet fløt. Mørket falt, og det ble for sent å dra til kirken. I stedet plasserte de kisten på en slede utenfor og gikk inn for å sove rusen av seg. Neste morgen, fortsatt tåkete av gårsdagens drikking, bar de kisten inn igjen til langbordet. Fru Rike-Sone ledet an med salmesang, mens flaska gikk på rundgang. Sang og skåler tok overhånd, og kisten ble igjen satt på sleden, godt bundet fast, før de skjøv den ned bakken mot veien. Fornøyde med egen innsats gikk de inn for en siste dram, uten å tenke på at kisten nå var overlatt til seg selv.

Men noe føltes galt. En av de mindre berusede i følget gikk ut for å sjekke og fant sleden veltet i snøen. Kisten var åpen, og Rike-Sones lik lå kastet ut i en snøfonn. Med skam i hjertet samlet de seg, løftet liket tilbake i kisten og fraktet det til kirken, hvor Rike-Sone endelig ble gravlagt med en noe redusert verdighet. Historien om den kaotiske likferden spredte seg i bygda, og mange hvisket om at Rike-Sones ånd fortsatt ler i heigården, kanskje fornøyd med festen han ble sendt av gårde med – eller irritert over at kisten hans ble mistet i snøen.

I Agder, hvor tradisjoner som likvaker og salmesang var sentrale i begravelsesritualer, reflekterer historien om Rike-Sone en tid da fellesskap og brennevin ofte blandet seg med sorg. Fortellingen, med sin blanding av humor og makaber uorden, lever videre som et eksempel på hvordan selv de mest høytidelige anledninger kunne ta en uventet vending i fortidens Norge.

bilde-Open Air

Buntmakerens hule på Slottsfjellet

Slottsfjellet i Tønsberg, en 63 meter høy ås som ruver over byen, er ikke bare hjem til ruinene av Tunsberghus, Nordens største middelalderborg, men også et sted gjennomsyret av mystikk og spøkelseshistorier. Ved foten av fjellet, nær parkeringsplassen utenfor Seterkafeen, ligger en hule kjent som Buntmakerens hule, et mørkt kapittel i Tønsbergs folklore. Denne hulen, som delvis knyttes til de tyske fjellanleggene fra andre verdenskrig, bærer på en eldre og langt mer uhyggelig historie.

For mange år siden, da pels var en ettertraktet vare, sies det at en buntmaker – en håndverker som arbeidet med skinn og pels – drev sin virksomhet i Tønsberg. Men da forretningen hans kollapset, tok fortvilelsen over. I et øyeblikk av desperasjon hengte han seg inne i hulen ved Slottsfjellet. Siden den gang har hans urolige ånd blitt værende, fanget i fjellets mørke. På stormfulle høstnetter, når vinden uler over Vestfold og regnet pisker mot klippene, kan de som våger seg nær hulen høre dunkene fra buntmakerens kropp som gynges fra side til side, kastet mot huleveggene av en usynlig kraft.

Men det er en annen del av sagnet som får selv de modigste til å nøle. Ved inngangen til Buntmakerens hule ligger en stor stein, nesten som en vokter av hemmelighetene innenfor. Ifølge lokalt sagn vil den som går rundt denne steinen tre ganger, mens de roper de mest sjokkerende og støtende ord de kan komme på, bli grepet av en usynlig kraft og dratt inn i fjellet – for aldri å bli sett igjen. Ingen vet om det er buntmakerens ånd som krever hevn eller en mørkere makt som vokter hulen, men få tør å utfordre legenden.

Slottsfjellet, med sine middelalderruiner og tyske fjellanlegg, er i dag en populær destinasjon for turister og historieentusiaster. Seterkafeen, som ligger ved parkeringsplassen, tiltrekker besøkende som nyter utsikten og historiene om Tunsberghus. Men når høstmørket senker seg og stormene raser, hvisker lokalbefolkningen fortsatt om Buntmakerens hule og dens ulykkelige beboer, en påminnelse om at noen sår aldri leges – selv i døden.

bilde-Wikimedia Commons

Huset Skovly i Bygland

Huset Skovly i Bygland, Agder, bygd på 1800-tallet som bolig for bestyreren av Setesdal Sommerhjem, bærer på en historie like mystisk som Setesdals dype skoger. Sommerhjemmet brant ned i 1964, men Skovly står fortsatt, nå eid av Liv Søyland og Olav Iversen. I dette gamle tømmerhuset, som ligger i hjertet av Bygland, skjer ting som får selv de mest skeptiske til å lure. Ifølge en artikkel i Agderposten fra 2012, er Skovly hjemsøkt av uforklarlige fenomener som har satt sine spor hos både eiere og besøkende.

I stua faller bøker ut av reolen uten at noen er i nærheten, som om usynlige hender blar gjennom sidene. Bilder detter ned fra veggene, og lyspærer slukker uten grunn, selv når strømmen er stabil. Liv har opplevd en av de mest urovekkende hendelsene: en natt kjente hun sengekanten synke, som om noen satte seg ned og la seg ved siden av henne. Da hun slo på lyset, var rommet tomt – men puta bar avtrykket av et hode som hadde ligget der. Gjenstander i huset lever sitt eget liv: colaflasker suser gjennom rommet, katteleker spretter opp i luften, og små trefigurer bytter plass når ingen ser på.

Sønnen til Liv og Olav flyttet inn en kort periode mens han ventet på en ny bolig, men etter tre uker pakket han sakene sine og sverget på å aldri vende tilbake. Han fortalte om et barns skrik som skar gjennom natten bak hodegjerdet på sengen hans, ledsaget av kraftig kløing og grafsing i veggen, som om noe desperat prøvde å komme gjennom. For å få svar kontaktet Liv og Olav TVNorge og programmet Åndenes makt for å undersøke huset. Etter besøket samlet de en gruppe venner en helg, og sammen ble de vitne til noe uforklarlig: en tung messinglampe over spisebordet begynte å svinge frem og tilbake, som om en usynlig hånd drev den i bevegelse.

I kjelleren, hvor en gammel brønn er fylt med stein, utførte de et eksperiment. De ropte ut i mørket: «Hvis noen er her, kast kosten jeg kaster inn, tilbake!» Tre ganger kastet de kosten, og tre ganger kom den flygende tilbake, som om noe eller noen svarte på utfordringen. Brønnen, dekket av tunge steiner, vekker spørsmål: Hva skjuler seg under dem? Hvilke hemmeligheter bærer Skovly fra sin fortid som bestyrerbolig for Setesdal Sommerhjem?

Nabogården til Søgne gamle prestegård

Søgne gamle prestegård, gårdsnummer 1, bruksnummer 1, ligger på Søgnetunet i hjertet av Søgne, Agder, og har gitt navn til bygda. Bygd i middelalderen, har prestegården vært et kulturelt og historisk sentrum i århundrer, særlig da Peder Bjørnson (1798–1871), far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson, var sogneprest fra 1853 til 1869. Men like ved, på nabogården, utspilte det seg en historie som fortsatt får folk til å snakke med lave stemmer. Under Peder Bjørnsons tid ble gården hjemsøkt av et gjenferd som satte skrekk i både folk og fe.

En tidlig morgen, da en ung jente fra nabogården skulle ut i fjøset for å melke kyrne, stivnet hun i døren. I fjøsåpningen sto et gjenferd, kledd i en hvit kjortel som vaiet svakt i den kalde morgenluften. I hånden holdt det en kårde – et sverd jenta kjente igjen som tilhørende gårdens forrige eier. Skrekkslagen løp hun tilbake til huset og hentet husbonden. Sammen vendte de tilbake, og der, i det svake lyset før soloppgang, så de det igjen: en blek skikkelse som stirret mot dem. Men idet solens første stråler brøt over horisonten, gled gjenferdet sakte bakover, som sugd inn i fjøsets mørke.

Denne uhyggelige hendelsen gjentok seg hver morgen. Gjenferdet, alltid med kården i hånden, voktet fjøsåpningen i grålysningen. Snart turte ingen på gården å nærme seg fjøset før solen hadde stått opp og jaget skyggene bort. Hvem var dette gjenferdet? Noen hvisket at det var den forrige eieren, bundet til gården av en uoppgjort gjeld eller en urett som aldri ble rettet opp. Andre mente kården, et symbol på makt og vold, pekte mot en mørk hemmelighet fra fortiden.

Søgne gamle prestegård, med sin lange historie som kultursentrum og hjem for Bjørnstjerne Bjørnsons litterære arbeid, står i kontrast til nabogårdens mørke sagn. Peder Bjørnson, som viet sin sønn i Søgne gamle kirke i 1858, må ha hørt hviskingene om gjenferdet. Kanskje inspirerte de til og med sønnens fortellinger om det overnaturlige. I dag lever historien om fjøsets vokter videre i Søgne, et ekko av en tid da frykt for det ukjente formet livet på bygda.

Den sorte dame ved Dolm kirke

Dolm kirke, som ligger på den værbitte øya Dolmøya utenfor Hitra på Trøndelagskysten, er en av de eldste bygningene som fortsatt er i bruk i regionen. Opprinnelig bygd på 1400-tallet, har kirken tålt stormer, lynnedslag og flere branner gjennom århundrene. I 1920 ble den totalskadd av et lynnedslag, men i 1992 ble en ny kirke vigslet, reist på ruinene av den gamle. Selv om den moderne kirken har overtatt, lever historiene fra den gamle kirken videre – og med dem Den sorte dame, et gjenferd som fortsatt hjemsøker Dolmøya.

Den sorte dame er en høy, slank skikkelse som alltid sees bakfra, som om hun aldri avslører sitt ansikt. Kledd i en tettsittende sort kjole med hvite blonder ved halsen og ermene, og med håret oppsatt i en elegant knute, glir hun lydløst gjennom kirken, oftest mellom første og andre etasje. Hun går alltid foran, som om hun viser vei, en stille guide i skyggene. Lokalbefolkningen og besøkende har rapportert hennes nærvær i årevis, både i kirken og på kirkegården, der hun dukker opp ved siden av deg før hun forsvinner uten et ord.

En prest opplevde hennes hjelpsomme natur på nært hold. Han hadde betalt en gjeld, men mistet kvitteringen, og kreditoren krevde pengene på nytt. Fortvilet lette presten, men uten hell – inntil Den sorte dame viste seg. Hun pekte stumt mot et sted i rommet, og der lå kvitteringen, reddet fra glemselen. Takket være henne slapp presten å betale to ganger. To unge jenter, på vei opp kirkens trapp, merket at hun fulgte dem opp til toppen før hun løste seg opp i luften. På kirkegården har folk sett henne gli opp langs siden deres, bare for å forsvinne når de snur seg.

Hvem Den sorte dame er, forblir et mysterium. Noen mener hun er knyttet til kirkens turbulente historie – kanskje en sjel fra 1400-tallet, fanget av brannene eller stormene som har herjet Dolm kirke. Andre ser henne som en vokter, en ånd som beskytter stedet og dets folk. På Dolmøya, hvor vinden bærer ekkoet av Trøndelagskystens historie, er Den sorte dame en del av landskapet, en stille skikkelse som viser vei i mørket, alltid like utenfor rekkevidde.

Del dine historier

Har du din egen historie om spøkelser, hekser eller sagn fra Norge? Vi vil gjerne høre den! Ta kontakt og del dine opplevelser med oss.